Vil gjerne dele dette med noen:)

[Gjest ylayala]

Til mtt barn

Hvem er du?

Hvem er du – egentlig?

Jeg spør, fordi jeg ikke vet.

Men jeg burde vite....

Du har så mye å fortelle kjære min.

Så mange ord kommer ut av deg;

Du flyter over

det er ikke plass til alt dette inni den fantastiske

forunderlige

men sterke

kroppen din.

Selv ikke inni hodet ditt er det plass....

Og ut kommer ordene. Og du forteller. Og forteller.

Om hendelser. Om gjerninger. Om navn. Om personer.

Og om tankene. Dine tanker.

Og jeg vet jeg burde være der

mens du fikler med en lekebil

Mens du plukker bladene av en uferdig blomst

Jeg kjenner jeg ikke strekker til, vennen min,

jeg burde klare dette

jeg burde se

forstå

jeg vil så gjerne, skjønner du,

kjære min.

Du fikler og fomler

plukker og ødelegger.

Alt er en del av det du forteller.

Alt du gjør er deg.

Jeg venter.

Og venter.

Og venter.

Og jeg venter så lenge –

til jeg kjenner redselen.

Den kommer oftere og oftere nå.

Hver dag kommer den og jeg vet jeg ikke klarer å være nok tilstede for deg.

Men du skal vite at jeg prøver.

Det gjør bare så vondt kjære min –

jeg klarer det snart ikke mere.

Og jeg vet det er galt,

men jeg gruer meg til hver dag du kommer hjem fra skolen.

Jeg vil jo så gjerne være sammen med deg.

Høre på deg.

Ha gode samtaler med deg.

Gjøre deg trygg.

La deg vite at jeg elsker deg.

Men så kommer du hjem.

Og jeg stålsetter meg.

Før ga vi hverandre en god klem da du kom inn døren.

Nå kommer historiene deg i forkjøpet.

Og jeg må lytte.

Være med.

Være nær.

Observere deg.

Forsøke å se det du har sett.

Forsøke å være i historien din.

Tilstede.

I ditt liv.

Tilstrede.

I mitt....

Men så mister jeg deg.

Eller du mister meg.

Du forsvinner bak ord.

Bak for mange ord.

Og bak for mange hendelser.

Og bak for mange gjerninger.

Gjerninger jeg aldri kan gjenkjenne meg i.

Tanker jeg aldri har tenkt.

Jeg blir så redd kjære du.

Jeg distanserer meg.

Jeg rommer for lite.

Jeg makter ikke gjøre plasss.

Jeg mangler innsikt skjønner du lille venn.

Jeg har mistet deg –

i en grøft en plass.

Jeg vet veien men jeg finner deg ikke.

Selv når jeg leter.

Jeg har derfor bedt om hjelp til å lete.

Jeg elsker deg.

Det vet du.

Men vi vet også at det ikke er nok.

Det må mere til for å finne deg.

Vi behøver erfaring

fra et lemannskap som har lett før

og som kjenner veien.

Hver dump og hver hump.

Hver strekning og hver sving.

Og hver eneste grøft.

Men vi trenger dem nå kjære min.

Vi vet begge at du ikke vil komme til å gå på veien.

Du kan klatre opp av grøfter,

det kan du,

men på veien går du ikke.

Den er ikke kjent for deg.

Det er bare en vei.

Som alle andre veier.

Den fører deg bare hit

eller dit.

Og hva skal du nå der.

Du er så modig kjære min.

Du forteller nakent om alt.

Du står i trappen og forteller.

Og du ER naken.

Du har ingen klær.

Men du blottlegger deg selv,

for så å fortelle meg at det føles annerledes

å fortelle dette uten klær,

enn med.

Du er så besynderlig bevisst.

På alle ting.

Ting ikke engang jeg visste før jeg ble voksen....

Og jeg forteller deg det;

forskjellen på å fortelle en naken historie naken,

kontra en naken historie med klær.

Selv med klær kan det være vanskelig og vondt,

men UTEN klær burde det være helt umulig.

Du smiler og sier at du er glad i meg.

God natt.

Jeg kjenner at jeg ikke er modig.

Ikke i det hele tatt.

Jeg har aldri vært modig

sammenlignet med deg

kjære min.

Men hvem er du egentlig?

Hvor kan jeg finne deg?

Hvor kan vi møtes?

Det er så mange grtøfter skjønner du.

Du må gå på veien en liten stund kjære min.

Bare litt.

Slik at jeg kan finne deg.

For å være sammen med deg.

Så kan vi gå skogsveien din

og alle grøftene

etterpå.

Sammen.

[ylvali1365381015]

Åååh, herregud, som dette traff meg. Så nydelig og skremmende å lese... Så til stede du tross alt er, som kan sense dette så sterkt, sette ord på det...

Jeg kjenner igjen meg selv og min mor, jeg kjenner igjen meg selv som mor og redselen overfor mine barn som bare vokser og vokser fra meg...Redselen for å miste dem, kjenne seg fremmed overfor sine egne barn.

Du gjør en strålende jobb!

Det er min første tanke når jeg leser det du skriver.

Du uttrykker en ydmykhet og respekt overfor "barnet" ditt som hen kjenner inni seg og vokser på. Det er nok derfor hen er så modig!

Gi hen dette "brevet" en dag, om du føler at hen er moden nok for det, til å ta inn dine perspektiver. Dette synes jeg var en ren kjærlighetserklæring, som rommer hele spekteret av følelser mellom mor og barn!

(Hvis jeg ikke misforstår det helt da)

TAKK! :-))))

Skal la meg inspirere av deg!

[Gjest ylayala]

Åååh, herregud, som dette traff meg. Så nydelig og skremmende å lese... Så til stede du tross alt er, som kan sense dette så sterkt, sette ord på det...

Jeg kjenner igjen meg selv og min mor, jeg kjenner igjen meg selv som mor og redselen overfor mine barn som bare vokser og vokser fra meg...Redselen for å miste dem, kjenne seg fremmed overfor sine egne barn.

Du gjør en strålende jobb!

Det er min første tanke når jeg leser det du skriver.

Du uttrykker en ydmykhet og respekt overfor "barnet" ditt som hen kjenner inni seg og vokser på. Det er nok derfor hen er så modig!

Gi hen dette "brevet" en dag, om du føler at hen er moden nok for det, til å ta inn dine perspektiver. Dette synes jeg var en ren kjærlighetserklæring, som rommer hele spekteret av følelser mellom mor og barn!

(Hvis jeg ikke misforstår det helt da)

TAKK! :-))))

Skal la meg inspirere av deg!

Hehe, nei - du misforsto såvisst ikke:)

Og takk for tankefull tilbakemelding, den varmet:)

[Gjest bokstaver]

Jeg er ikke sikker på hva det handler om, men NYDELIG var det. Jeg fikk tårer i øynene.

[skromla]

nydelig;)