Respekt

[Gjest Wita]

Vi er kanskje mer enige i det daglige enn vi er i definisjonene. Jeg har visst vært litt ensidig ivrig.

Jeg har mange ganger bedt mine barn finne noe mer vesentlig å krangle om hvis de er nødt til å krangle. I vår familie er det også en gjensidig sensur og selvsensur i forhold til vesentlig og uvesentlig.

Samtidig har jeg gjort ting viktige for meg selv ene og alene fordi det er viktig for dem jeg lever med. På samme måte har de oppgradert mine verdier på sin egen skala.

Hvordan vi møtes på halvveien avhenger både av hvor viktig det er for den det er viktig for og hva det koster de andre og etterleve prioriteringene. Det er mindre avhengig av hvor _u_viktig det måtte være for noen.

Mange samliv går føyken på bagatelliseringer, på manglende evne/vilje til å se ting med den andres øyne. (Men de kan sikkert ryke på en hinderløype av spissfindige detaljer også.)

I forhold til sine nærmeste er det ofte verre å få sine verdier nedvurdert enn at de ikke blir etterlevd. Det første har mye med å føle seg respektert og verdsatt. Det andre kan handle mye om den praktiske evnen til gjennomføring (forutsatt at det finnes en vilje).

Så om mors/fars henstilling om henholdsvis dolokk og ost blir møtt med en oppriktig vilje til etterlevelse, kan de være ganske fornøyde. Om den derimot møtes med et det-spiller-da-ingen-rolle! er det ikke så merkelig om noen ruster til kamp for sine verdier. Det var ikke mye eller urimelig å be om fra noen av dem.

Å klage på en gave kan være uttrykk for en usmaklig bortskjemthet. Men det _kan_ også være et uttrykk for en frustrasjon over å ikke føle seg sett eller å måtte ta i bruk og spille lykkelig over noe man absolutt ikke liker for å unngå slektstragedie.

Jeg kommer på svært få om noen ting jeg kan kalle for bagateller uavhengig av sammenhengen. Og svært få om noen ting som ikke blir bagateller i visse sammenhenger.

mvh

Mye klokt du sier her (som vanlig) og jeg er ikke uenig med deg.

Men jeg synes nå like det er ganske uhørt å klage på feil gave. He he, jeg gir meg ikke på den altså;o)

"Så om mors/fars henstilling om henholdsvis dolokk og ost blir møtt med en oppriktig vilje til etterlevelse, kan de være ganske fornøyde"

Det er sant, men noen ganger skjer uhell, og da holder med at man sier fra en gang eller to og ikke gå hele dagen å gnage på forglemmelsen.

Bare det jeg ville si.

[PieLill]

Mye klokt du sier her (som vanlig) og jeg er ikke uenig med deg.

Men jeg synes nå like det er ganske uhørt å klage på feil gave. He he, jeg gir meg ikke på den altså;o)

"Så om mors/fars henstilling om henholdsvis dolokk og ost blir møtt med en oppriktig vilje til etterlevelse, kan de være ganske fornøyde"

Det er sant, men noen ganger skjer uhell, og da holder med at man sier fra en gang eller to og ikke gå hele dagen å gnage på forglemmelsen.

Bare det jeg ville si.

Om det er gaven som sådann man klager på, så er jeg enig med deg. Om gaven leveres sammen med en masse kompliserte tråder av taknemlighetsgjeld og brukerpress, må det være lov å være frustrert over dette. Det står jeg på.

;-)

Er for øvrig hjertens enig i at det er dumt å gå å gnåle over ting der det finnes en ærlig vilje. Dessuten er det forbasket lite strategisk. Hva er vel en sikrere måte å vekke motvilje og trass mot den gode sak på?

mvh