Unnskyld...

[Nyttårsjenta']

Min nydelige jente blir snart 3 år. Hun har alltid vært veldig tøff, viljesterk og sta og det blir ikke mindre av det heller... 2-års trassen var helt ok. Hun var jo ikke så "smart" enda. Men, nå begynner hun å bli skikkelig utspekulert og kreativ og tester - spesielt meg - veldig mye... Så, jeg vil gjerne ha råd fra dere (har egentlig mange situasjoner jeg kunne spurt om, men tar dette idag) om følgene:

Vi har det slik hjemme at det ikke er lov å si "dumming", å slå eller kaste ting eller å skrike inne (ikke noe nazi-hjem altså, bare noen rammer vi prøver å følge..). Men, dette prøver selvfølgelig jenta vår ut så ofte hun kan. Hun har da skjønt at det ikke er lov og at hun må si "unnskyld" etterpå. Dette har hun da begynt å kombinere slik at hun sier "dumming" til meg og rett etterpå sier hun "unnskyld". Hvordan skal jeg håndtere dette? Det er jo dumt at hun prøver seg hele tiden, men det er jo også en del av alderen, men samtidig er det jo fint at hun har skjønt at hun ikke har lov og at hun må si unnskyld. Hvordan skal jeg reagere? Jeg kan jo ikke si "det er greit" hver gang, bare fordig hun ber om unnskyldning. Da kan hun jo strekke strikken veldig langt... Men, jeg kan jo heller ikke bli snurt eller sint fordi da lærer hun vel ikke at det lønner seg å si unnskyld (spesielt i andre situasjoner)...?

Håper dere skjønner hva jeg mener og at dere har noen bra råd å komme med...

[pekkaline]

Smart jente du har

Jeg tenkte med en gang på min metode...

Min tanke er å pålegge henne å gjøre en tjeneste for deg hver gang hun gjør noe å sier unnskyld i en setning. Her hos oss bruker jeg metoden hvis de mister eks fjernkontrollen i gulvet (de har ødelagt flere enn èn kan man si...). Jeg gir oppgave der og da. Noe de ikke liker å hjelpe til med selvfølgelig. Dette gjør at de er mer forsiktige med hva de gjør. Kunne det være en løsning?

[Nyttårsjenta']

Smart jente du har

Jeg tenkte med en gang på min metode...

Min tanke er å pålegge henne å gjøre en tjeneste for deg hver gang hun gjør noe å sier unnskyld i en setning. Her hos oss bruker jeg metoden hvis de mister eks fjernkontrollen i gulvet (de har ødelagt flere enn èn kan man si...). Jeg gir oppgave der og da. Noe de ikke liker å hjelpe til med selvfølgelig. Dette gjør at de er mer forsiktige med hva de gjør. Kunne det være en løsning?

Hvilken type oppgaver gir du dem og hvordan gjør du det? Forklarer du hvorfor eller er det "rett på"?

[Lurveline]

Jeg tror det har blitt fokusert for mye på det.

Barn sier å gjør ofte ting kun for å få oppmerksomhet, selv om oppmerksomheten er negativ.

Vi pleier å overhøre når barna sier ord vi ikke synes er akseptable å si, da blir det ikke så interessant å si det mer.

[Lurveline]

Smart jente du har

Jeg tenkte med en gang på min metode...

Min tanke er å pålegge henne å gjøre en tjeneste for deg hver gang hun gjør noe å sier unnskyld i en setning. Her hos oss bruker jeg metoden hvis de mister eks fjernkontrollen i gulvet (de har ødelagt flere enn èn kan man si...). Jeg gir oppgave der og da. Noe de ikke liker å hjelpe til med selvfølgelig. Dette gjør at de er mer forsiktige med hva de gjør. Kunne det være en løsning?

Fører ikke dette til at de kommer til å avsky disse oppgavene senere da?

Hvis straffen er å måtte rydde rommet f.eks. Fører det ikke til at de senere ikke kommer til å gjøre dette på eget initiativ, da de ser på det som en straff og ikke en nødvendighet?

[Gjest AveM]

Her hos oss har det skjedd mye på "unnskyld-fronten" fra frøkna var 2 og til nå som hun nærmer seg 4 år. Jeg tror hun forstår mer betydningen av ordet, det er ikke lenger bare noe som slenges ut når man har gjort eller sagt noe dumt. Jeg har alltid sagt unnskyld til henne om jeg har gjort eller sagt noe dumt, og vist henne at jeg mener det også.

Sånn ellers kan jo "dumming" og andre slike ting være et maktmiddel hun bruker mot deg for å provosere. Hun har funnet noe som virker og aser deg opp. Min datter kalte meg verre ting en periode, men når jeg ikke ga det oppmerksomhet sluttet hun. Når hun var blid snakket jeg mer generelt om at sånt sier man ikke, og det var hun jo helt enig i.

Et eksempel på maktkampen her var da hun rakk tunga til pappaen. Han hisset seg noe voldsomt opp, og det moret henne veldig. Hver gang hun ville provosere viste hun han tungen. Da han sluttet å reagere på det, men bare nevne hvor lite pent det var, så sluttet hun.

Det er en tålmodighetsprøve med den grensetestingen deres, men ved å ikke ase seg for mye opp på bagateller og være rolig, men bestemt på resten, så går det seg til.

[sammfunnskritiker]

Ignorer "dumming"- og se hva som skjer!

BArn er jo verdens mestrer til å finne "ømme punkt" hos foreldrene sine, og nruker det for det det er verdt.

Jeg regner med at dersom du ignorerer dumming, vil hun forsøke "alle andre varianter av uønsket atferd.

Barnet vet jo godt grensene. Mitt tips er i første rekke å igorere, lag minst mulig styr når barnet sier dumming.

[pekkaline]

Fører ikke dette til at de kommer til å avsky disse oppgavene senere da?

Hvis straffen er å måtte rydde rommet f.eks. Fører det ikke til at de senere ikke kommer til å gjøre dette på eget initiativ, da de ser på det som en straff og ikke en nødvendighet?

Neida, det er helt vanlige oppgaver som de må gjøre hele livet. Det kan være å brette håndklær, vaske tannkrem bort fra vasken, ta ut søppel, brette sammen kosetepper osv. Det eneste er at de må gjøre det med en gang! Det er derfor de er mer forsiktige med ting. Og jeg gir ikke oppgaven i sinne, men med et glimt i øyet.

[pekkaline]

Hvilken type oppgaver gir du dem og hvordan gjør du det? Forklarer du hvorfor eller er det "rett på"?

Dette er en innarbeidet greie/vane om jeg kan kalle dette det. Noen ganger spør de meg -"hva må jeg gjøre nå?", før jeg får sagt noe. (de eldste) Hun minste ser på meg med en gang og håper at jeg ikke så at hun mistet kontrollen Men har forstått at oppgaven må gjøres når hun får en. Jeg passer på å takke veldig for hjelpen,(ros ros) og gir beskjed om at de må være forsiktig.

Dette fungerer kjempebra med mine unger, men kanskje ikke for alles...

Se også svaret til Lurveline

[Lurveline]

Neida, det er helt vanlige oppgaver som de må gjøre hele livet. Det kan være å brette håndklær, vaske tannkrem bort fra vasken, ta ut søppel, brette sammen kosetepper osv. Det eneste er at de må gjøre det med en gang! Det er derfor de er mer forsiktige med ting. Og jeg gir ikke oppgaven i sinne, men med et glimt i øyet.

Hvor ofte skjer dette da?

[pekkaline]

Hvor ofte skjer dette da?

Det varierer. Kontrollen gikk i gulvet flere ganger i uka før, nå kanskje en gang pr mnd?

[Gjest tynn tråd]

Hva med å fortelle barnet hvilke følelser DU får når hun sier "dumming"? Blir du lei deg? Såret?

Ved å gjøre barnet bevisst på dette kan det hende hun rekker å tenke seg om neste gang FØR hun sier det? Barn vil jo sjelden såre oss:) De gjør det i såfall fordi de mangler bedre ord eller fordi de ikke vet bedre. Og det er vel en av våre mange oppgaver å gjøre dem oppmerksomme på dette ganske tidlig? Det er kloke små hoder vi har med å gjøre, og jeg tror det hele bunner ned i å vise hverandre respekt.

Har jo et håp om at ved å bevissgjøre barnet på at slike uttalelser kan såre andre, kan man redusere mobbing - ihvertfall litt:))

[PieLill]

Det handler vel om at unnskyld ikke gir et automatisk fritak for konsekvensene av det man gjør. Å bli tilgitt er ikke identisk med fritak fra ansvar.

Så handler det om at man ikke bare kan si unnskyld, man må mene det også.

Hva med å si til henne at når du gjør slik tror jeg ikke du mener noe med unnskyld.

Så får hun ta timeout, eller hva det nå er som er konsekvenser, _først_, så kan hun komme å si unnskyld etterpå.

En del voksne missbruker unnskyld i et forsøk på å slippe å ta inn over seg hva de har forvoldt andre samt konsekvensene av det. Slenger man bare kjapt ut et unnskyld har liksom ingen lov å være sinte eller frustrerte lengre.

Slike hule, ansvarsfraskrivende unnskyldninger er ganske heslige synes jeg.

Derfor er det, som du skriver, viktig å lære barna fra de er små at unnskyld handler om å ta ansvar, ikke løpe fra det.

mvh

[PieLill]

Her hos oss har det skjedd mye på "unnskyld-fronten" fra frøkna var 2 og til nå som hun nærmer seg 4 år. Jeg tror hun forstår mer betydningen av ordet, det er ikke lenger bare noe som slenges ut når man har gjort eller sagt noe dumt. Jeg har alltid sagt unnskyld til henne om jeg har gjort eller sagt noe dumt, og vist henne at jeg mener det også.

Sånn ellers kan jo "dumming" og andre slike ting være et maktmiddel hun bruker mot deg for å provosere. Hun har funnet noe som virker og aser deg opp. Min datter kalte meg verre ting en periode, men når jeg ikke ga det oppmerksomhet sluttet hun. Når hun var blid snakket jeg mer generelt om at sånt sier man ikke, og det var hun jo helt enig i.

Et eksempel på maktkampen her var da hun rakk tunga til pappaen. Han hisset seg noe voldsomt opp, og det moret henne veldig. Hver gang hun ville provosere viste hun han tungen. Da han sluttet å reagere på det, men bare nevne hvor lite pent det var, så sluttet hun.

Det er en tålmodighetsprøve med den grensetestingen deres, men ved å ikke ase seg for mye opp på bagateller og være rolig, men bestemt på resten, så går det seg til.

Når barna rekker tunge sier jeg ting som:

"Nææh, så stilig! Kan du ta tunga så langt ut av munnen! Så fin tunge du har! Klarer du å få den enda lengre ut? Går det an å få den opp i nesen? Kan du slikke deg på haken? Vil du se min tunge?"

Det gjøres med så mye humor at det ikke blir spydig latterliggjøring.

Her i gården har det aldri vært utbredt å rekke tunge...

mvh

[BessieBie]

Unnskyld er oppskrytt og funker dårlig nettopp av den grunnen du sier. Større barn kan liksom denge hverandre i hodet, og når voksne skal ordne opp slenges det ut et "unnskyld", og så skal alt være i orden.

Tror det er bedre å lære barn å "gjøre det godt igjen" om man har sagt eller gjort noe dumt. Enten forklare hvorfor/ hva som skjedde skikkelig og love at en ikke skal gjøre det igjen, gi en klem, eller finne på noe morsomt sammen med den man var ekkel mot for å gjøre han/henne blid igjen og bli venner.

Unnskyld blir for lettvint.