Hvordan vil dette gå??????

[tilham]

HEI.

Jeg har en del spørsmål som jeg ønsker å spørre deg om. For ca. 2 1/2 år siden fikk jeg meg en psykisk og fysisk kolaps. Etter en lang periode med store psykiske og fysiske påkjenninger ( arbeidet i over full stilling som hjelpepleier på et sykehus, var stort sett alltid alene med vår sønn som da var 3 år, tok gymnasfagene på kveldstid for å komme inn på sykepleierskolen, hadde/har svigerforeldrer som hele tiden hakker på meg, min sønn og hans far(deres sønn). I tillegg har jeg hatt endel følelsesmessige problemer i forhold til min egen familie. Foreldrene mine ble skilt da jeg var 18 år (er nå 28 år), og faren min har giftet seg på nytt med en barndomsvenninne av meg og fått barn med henne. Min mor er en dominerende person som er veldig bitter på min far og de problemene han gav henne da de var gifte.....) Uansett, så ble jeg i løpet av 1998 stadig fysisk dårligere, med enorme muskelsmerter i nakken. Mitt første møte med angst hadde jeg vel antagelig da jeg fikk min sønn i 1995. Jeg hadde skikkelig dødsangst, og har i grunnen kviet meg for å få flere barn siden. Ble gravid i 1998 på våren, men aborterte. Det var i denne forbindelsen min psykiske helse virkelig begynte å svikte. Da jeg i september 1998 var i syden sammen med min familie og min far og hans nye familie fikk jeg mitt første skikkelige panikkangstanfall. Jeg visste ikke da hva det var, og da jeg kom hjem igjen var jeg igjen tilbake i fullt arbeid, på kveldsskole og nesten alltid alene med vår sønn (bør vel egentlig nevne at min samboer er styrmann, og at han i august 1998 hadde fått arbeid i nærheten av sine foreldrer, og at deres trakkasering av oss ble betydelig værre etter det.). Jeg gikk vel egentlig å småhanglet, følte meg enormt trett og slite, var til tider veldig svimmel, og ble etterhvert redd for at jeg skulle dø og at ingen skulle finne meg, og kunne hjelpe vår sønn. Da desember 1998 kom fikk jeg brev fra sykepleierskolen om at jeg "endelig" var kommet inn. Da var "da" jeg kollapset. Jeg fikk på nytt et panikkangstanfall, følte at all energien var forsvunnet fra kroppen min, og jeg bare gråt og gråt. Jeg ringte min mor, og vår sønn og jeg flyttet til henne til min samboer kom hjem. Jeg begynte på sykepleierskolen i Januar 1999, og tok selv kontakt med en psykiater da jeg følte at jeg trengte noen som kunne hjelpe meg og som forstod hva som skjedde med meg. Han sa at han trodde at de angstanfallene jeg hadde hatt var fordi jeg hadde overbelastet meg selv både fysisk og psykisk. Jeg hadde på dette tidspunktet så mye angst for angsten at jeg ikke engang turde å gå på butikken (ble så enormt svimmel da), og begynte derfor med Seroxat. Dette virket på meg nesten umiddelbart, og jeg følte at jeg etterhvert at jeg fikk tryggheten og livsgnisten tilbake. Jeg var i min første praksisperiode på et sykehjem mens jeg gikk på Seroxat. Seroxaten brukte jeg i 10 måneder---da mente psykiateren jeg gikk til at jeg var så nært opp til mitt "gamle jeg" at det var på tide å se hvordan jeg fungerte uten medisinen. Dette har forsåvidt gått bra, men jeg merker mer nå at jeg har lavere toleransegrense for når jeg kan kjenne angsten. Jeg har vel egentlig fått min egen måte å takle angsten på. Livet mitt fungerer vel egentlig sånn høvelig bra nå. Hele høsten og fram til jul 2000/01 var jeg i praksis på sykehuset (først intensiven også nevrologisk avdeling. Dette gikk egentlig bra, men jeg hadde dager der jeg slet veldig. Jeg kunne nok skrevet om mitt liv og min livssituasjon i det uendelige, men det jeg egentlig lurer på er, er det sannsynlig at jeg vil kunne fungere som sykepleier når jeg nå er ferdig utdannet? Kan man ha et såpass krevende yrke i kontakt med andre mennesker, når man selv har litt angst? Når man først har fått angst, kan man da bli helt kvitt den igjen, eller er man dømt til ett liv der angsten alltid vil lure i bakgrunnen. Hvis man kan bli helt kvitt angsten, hvordan gjør man det da?---jeg er villig til å gjøre hva som helst.....Vil du anbefale meg å få flere barn? Vår sønn er nå snart seks år, og skal begynne på skolen. Både han og vi ønsker et barn til, men jeg holder igjen for jeg er så redd at angsten skal bli for stor under svangerskapet, og at jeg skal miste kontrollen. Kan myndighetene /barnevernet ta barnet/barna ifra forelderen hvis moren lider av angst? Jeg har absolutt ingen problem med å ta vare på vår sønn, og stiller alltid opp i barnehagen hans når det skjer noe der og eller i nærsamfunnet rundt oss. Hvordan synes du jeg burde gå fram i forhold til dette med min framtidige arbeidssituasjon og eventuelt med tanke på et barn til (dette er ting som plager meg veldig, og som jeg tenker veldig mye på ....)

Er kjempetakknemlig for svar fra deg.

Tilham

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først vil jeg si at du har skrevet en flott innlegg som gjør det enklere å gi et forhåpentligvis nyttig svar.

1. Jeg er sikker på at du kan arbeide som sykepleier. Det kommende yrket er mindre strevsomt enn det livet du har hatt de siste årene. Jeg har hatt flere sykepleiere med panikkangst som pasienter.

2. Jeg antar at du er ferdig på skolen ved kommende årsskifte. Jeg synes da at du skal etablere deg i en jobb i et års tid før du blir gravid. Før du blir gravid synes jeg du skal ta kontakt med den psykiateren som behandlet deg med tanke på å kunne få et raskt inntak om det skulle bli nødvendig. Angsten _kan_ bli trigget av svangerskapet.

3. Jeg har aldri opplevd at en kvinne har blitt fratatt barna pga. en angstlidelse.

4. Disposisjonen for panikklidlese vil du alltid ha. Derfor må du balansere "stresskontoen" din slik at sykdommen ikke utløses på nytt jfr. pkt. 4 i den linken jeg vedlegger fra 08.12.2000

http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=272400

[tilham]

Først vil jeg si at du har skrevet en flott innlegg som gjør det enklere å gi et forhåpentligvis nyttig svar.

1. Jeg er sikker på at du kan arbeide som sykepleier. Det kommende yrket er mindre strevsomt enn det livet du har hatt de siste årene. Jeg har hatt flere sykepleiere med panikkangst som pasienter.

2. Jeg antar at du er ferdig på skolen ved kommende årsskifte. Jeg synes da at du skal etablere deg i en jobb i et års tid før du blir gravid. Før du blir gravid synes jeg du skal ta kontakt med den psykiateren som behandlet deg med tanke på å kunne få et raskt inntak om det skulle bli nødvendig. Angsten _kan_ bli trigget av svangerskapet.

3. Jeg har aldri opplevd at en kvinne har blitt fratatt barna pga. en angstlidelse.

4. Disposisjonen for panikklidlese vil du alltid ha. Derfor må du balansere "stresskontoen" din slik at sykdommen ikke utløses på nytt jfr. pkt. 4 i den linken jeg vedlegger fra 08.12.2000

http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=272400

Hei

Du sier i dette svaret til meg at du har behandlet mange sykepleiere for panikkangst. Det jeg lurer på er om de fungerer godt i sitt arbeid selv om det har en panikkangstlidelse, og hvordan de gjør det for å fungere (er ikke angsten et problem????). Har du noen gode råd å formidle tar jeg gjerne imot dem med takk. Forresten, hvilke arbeidsplasser vil du anbefale en med angstlidelser som er sykepleier å søke arbeid på? På hvilke type arbeidsplasser arbeidet de sykepleierne som du har vært i kontakt med som fungerer til tross for sin angst?

Setter pris på svar fra deg.