Å ønske seg flere barn med en partner som ikke vil.

[PieLill]

Veldig enig. Dette med aksjer og dårlige invisteringer vet jeg desverre alt om. Og det som plager meg er min egen dumhet som lot han ta denne avgjørelsen helt alene. Jeg var i utgangpunktet ganske uenig, men siden han hadde så stor tro på prosjektet lot jeg han ta avgjørelsen.

Eksempelet mitt var tatt ut av løse lufta. Pussig at det hadde relevans.

Men da vet du jo det meste om å ikke gi klart uttrykk for dine meninger.

Ikke la han ta avgjørelsen om flere barn eller ikke alene. En slik avgørelse må bygge på at _begge_ parter har vært pip ærlige med hverandre og at _begge_ har strukket seg diverse ganger rundt ekvator for hverandre.

Om en blir overkjørt eller må ofre seg i slike ting skaper det ofte varige sår i et forhold. Noen ting må man gjøre sammen.

mvh

[Speak]

Uff, det må være en utrolig kjip situasjon å komme i. Jeg tar den samtalen allikevel tror jeg, better safe than sorry. Så lenge jeg klarer å holde en stille og rolig samtale og ikke en monolog, det klarer jeg som regel.

Om du er rolig og saklig kan du jo "vinne" diskusjonen. Om du turer fram og "tråkker" på han så vinner du garantert ikke.

Tenk godt gjennom gode argumenter og forbered deg godt.

Lykke til:-)

[løvinne71]

Det klart jeg gleder meg og koser meg med de barna jeg har, om du leser innlegget mitt så kommer det til uttrykk der.

Jeg vil ha flere barn fordi jeg alltid har hatt lyst på flere barn og har alltid sett for meg en "stor" familie. Vi var også i utgangspunktet enig om flere enn to barn, så det er en veldig uvant tanke å tenke at jeg er ferdig. Nå hadde jeg ikke noen drømme graviditeter med noen av dem, men uansett er det vemodig og aldri oppleve det igjen.

At du mener at to barn er mer enn nok er sikkert riktig for deg, men for meg er det ikke det.

Du skriver at dere i UTGANGSPUNKTET var enige om flere barn. Men det var kanskje før dere fikk noen i det hele tatt??

I

llusjonen om en stor familie med mange barn, hørtes kanskje dengang bra ut i teorien for mannen din også.

Men da visste dere kanskje ikke hva det innebar i praksis å være foreldrer?

Nå derimot, har dere erfart hvor mye som kreves, og på grunnlag av dette har mannen din endret oppfatningen om hvor mange barn han ønsker seg.

Og det synes jeg faktisk han har en fair rett til!

Det bør være lov å "ombestemme" seg når det gjelder såpass viktige avgjørelser i livet. Og tatt i betraktninge at han nå baserer sine avgjørelser på et bedre grunnlag, så synes jeg ikke det er noe argument at han en gang "lovet" deg noe annet.

Jeg synes du bør respektere dette, og prøve å akseptere at det har blitt en endring i de "opprinnelige planene"

Tross alt har du allerede 2 friske barn, og det er ikke alle forunt å få det engang..

[Gjest temoporarynick]

Du skriver at dere i UTGANGSPUNKTET var enige om flere barn. Men det var kanskje før dere fikk noen i det hele tatt??

I

llusjonen om en stor familie med mange barn, hørtes kanskje dengang bra ut i teorien for mannen din også.

Men da visste dere kanskje ikke hva det innebar i praksis å være foreldrer?

Nå derimot, har dere erfart hvor mye som kreves, og på grunnlag av dette har mannen din endret oppfatningen om hvor mange barn han ønsker seg.

Og det synes jeg faktisk han har en fair rett til!

Det bør være lov å "ombestemme" seg når det gjelder såpass viktige avgjørelser i livet. Og tatt i betraktninge at han nå baserer sine avgjørelser på et bedre grunnlag, så synes jeg ikke det er noe argument at han en gang "lovet" deg noe annet.

Jeg synes du bør respektere dette, og prøve å akseptere at det har blitt en endring i de "opprinnelige planene"

Tross alt har du allerede 2 friske barn, og det er ikke alle forunt å få det engang..

Vi har snakket om dette med flere barn enn to både før og etter vi fikk barn. Senest i januar snakket vi om det og han ga ikk uttrykk for noe annet enn at han ville fremdeles ha flere barn. Han ville vi skulle vente litt, noe som var helt greit for meg. Nå har det gått snart et år og vi var enige om å vente ca 1 år, så det er det er nok en av grunnene til at jeg er så skuffet.

Det er klart jeg er fornøyd og takknemlig over å ha fått to fantastiske barn, jeg vet at det ikke er alle forunt. Det er noen i nær familie som har opplevd det og en venninne, så jeg har litt innsikt i hva det vil si.

Takk for dine synspunkter.

[Gjest temoporarynick]

Du skriver lenger ned i et av dine svar at du vurderer å holde disse følelsene for deg selv.

Det synes jeg IKKE du skal gjøre.

Dette er en viktig sak for deg, og du må formidle hvordan du føler det. Kanskje stikker ikke hans uvilje mot å få flere barn så dypt. Kanskje er det bare "komfortabelt" akkurat nå. Kanskje vil han forandre mening når han hører hvor sterk lyst DU har på flere barn.

Dette må dere prate om, rett og slett.

Tusen takk for svar, som flere her sier så er nok det det beste. Jeg trodde egentlig at denne diskusjonen mellom oss var over og at jeg (trodde jeg) syns det var helt greit. Men etter å ha vært alene en stund og tenkt litt på det så syns jeg det er veldig trist at jeg ikke skal få oppleve hvordan det er å se et nytt lite menneske vokse opp.

[Spirello]

Synes ikke det er latterlige følelser du føler hvis det er noen trøst.. Før vi fik gutten vår (jeg som ønsket meg barn elnge før han) så sa han at han ville ha barn, men ikke ennå - og det godtok jeg, vi var jo tross alt 22. Så sa han vi kan prøve til vinteren, men da vinteren kom sa han sommeren, så ble det vinteren.. Og så sommeren, men så begynte vi prøvingen på sensommeren og på høsten ble jeg gravid. Jeg ble like såra hver gang han utsatte det. Han hadde jo sagt at da kunne vi prøve. Jeg ville at han skulle ville, ikke bare få barn for min skyld, så jeg ga han tid.. Jeg maste ikke om det, eller nevnte det fordi det tok han som mas og da ble lysta bare mindre. men jeg sa i fra at jeg ble lei meg da han utsatte det igjen og igjen.

Synes du skal fortelle mannen din at du ønsker deg flere barn, og at du også trodde han gjorde det. Fortell han hva du føler, og gi han tid. Kan jo hende det bare er en periode nå han ikke kan tenke seg en baby nå, og om par mnd. vil han igjen. (eller kanskje ikke?)

Ikke hold på følelsene dine i hvert fall. Kan hende han tror du ikke bryr deg så mye siden du ikke sier noe. Ikke lett å lese tanker heller.

Lykke til da..

[løvinne71]

Vi har snakket om dette med flere barn enn to både før og etter vi fikk barn. Senest i januar snakket vi om det og han ga ikk uttrykk for noe annet enn at han ville fremdeles ha flere barn. Han ville vi skulle vente litt, noe som var helt greit for meg. Nå har det gått snart et år og vi var enige om å vente ca 1 år, så det er det er nok en av grunnene til at jeg er så skuffet.

Det er klart jeg er fornøyd og takknemlig over å ha fått to fantastiske barn, jeg vet at det ikke er alle forunt. Det er noen i nær familie som har opplevd det og en venninne, så jeg har litt innsikt i hva det vil si.

Takk for dine synspunkter.

Da vil jeg tro at mannen din har oppdaget at han setter såpass stor pris på "frihetsfølelsen" det er at barna begynner å bli større og mer selvstendige.

Dermed har han nok begynt å kvie seg for å starte på nytt igjen med enda en baby.

Han vet sikkert hva du ønsker. Men har kanskje unngått temaet fordi han ikke vil såre deg ved å si direkte at han ikke ønsker flere barn?

Eller han har unngått å ta det opp fordi det ikke betyr så mye for ham, og han dermed venter på at intiativ fra deg?

Men det er nok viktig at dere tar en skikkelig prat om dette "en gang for alle"

Selvom det er viktig for deg å formidle til ham hvor sterkt du ønsker et nytt barn, så bør du heller ikke reagere med skuffelse, bebreidelser eller overtalelser hvis mannen din virkelig ikke ønsker flere.

Derfor tror jeg det er lurt at du jobber litt med deg selv før du prater med ham, og prøver å forsone deg med alternativet at det kanskje ikke blir flere barn.

Da blir det kanskje lettere å diskutere dette på en åpen måte, og han tør komme med sine ærlige synspunkter uten at hovedfokuset blir at han sårer og skuffer deg.

Håper dere finner en løsning!

[PieLill]

Du skriver at dere i UTGANGSPUNKTET var enige om flere barn. Men det var kanskje før dere fikk noen i det hele tatt??

I

llusjonen om en stor familie med mange barn, hørtes kanskje dengang bra ut i teorien for mannen din også.

Men da visste dere kanskje ikke hva det innebar i praksis å være foreldrer?

Nå derimot, har dere erfart hvor mye som kreves, og på grunnlag av dette har mannen din endret oppfatningen om hvor mange barn han ønsker seg.

Og det synes jeg faktisk han har en fair rett til!

Det bør være lov å "ombestemme" seg når det gjelder såpass viktige avgjørelser i livet. Og tatt i betraktninge at han nå baserer sine avgjørelser på et bedre grunnlag, så synes jeg ikke det er noe argument at han en gang "lovet" deg noe annet.

Jeg synes du bør respektere dette, og prøve å akseptere at det har blitt en endring i de "opprinnelige planene"

Tross alt har du allerede 2 friske barn, og det er ikke alle forunt å få det engang..

Det er lov å ønske seg en stor familie. Det er ikke nødvendigvis en "illusjon". Å ha en stor familie kan være ganske flott og mange takler det helt greit.

Det er også lov å endre kurs og tenke at det kanskje er bedre å stoppe tidligere enn planlagt.

Men det er ikke greit å tre dette synspunktet ned over sin partner og forvente at den andre skal akseptere det uten videre.

Det forundrer meg at du på sett og vis gir "alle rettigheter" til den som har ombestemt seg og ingen til den som ikke har det.

mvh

[Gjest Debra irl]

Skulle tro jeg hadde skrevet dette innlegget selv.

Samme problemstilling, og samme innstilling fra meg om at "lurebarn" er ikke aktuelt.

Hvordan det gikk over for meg? Jeg begynte å låne barn. Og så, etter å ha hatt noen våkenetter igjen, bleieskift, melkeflasker + + + så var ikke den samme lengselen der. Jeg storkoser meg fortsatt med lånebarna mine, men jeg har begynt å sette pris på de to store jeg har og uavhengigheten deres.

De første månedene folk rundt meg spurte hvordan det gikk med babysjuka mi, trodde de ikke på meg. INGEN trodde at jeg noen gang skulle slå meg til ro. Men jo, det gikk over. Hadde vel egentlig aldri trodd det selv heller.

Men det som hjelper for meg er ikke fasiten for deg. Du burde fortelle mannen akkurat hvordan du har det og hvorfor. Og hvorfor det betyr så mye for deg.

Og hvis han fortsatt nekter, så må det ønsket også respekteres. "snikbarn" er ikke fint gjort.

[Nikki]

Var den ment til meg?

For vi snakker mye sammen til vanlig, og har god kommunikasjo, men dette er et sårt tema for begge. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an uten at han føler seg urettferdig behandlet og "angrepet" for det er det siste jeg vil. Det er derfor jeg spør om råd.

Ville bare gi en liten kommentar ang. hvordan du skal ta det opp med ham: Jeg syns innlegget du har skrevet her er både veloverveid og fornuftig. Du forteller om hvorfor dette er sårt for deg, samtidig som du understreker at du hverken ønsker å tvinge ham eller lure ham. Legg det fram sånn for ham også - legg vekt på at du ikke anklager ham for noe, men at dette er et sårt tema som du fortsatt har behov for å snakke om. Skulle ikke være grunn for å føle seg angrepet da.

[morsan]

Det finnes få dumme spørsmål, men dette er virkelig et av dem.

Man snakker sammen, ikke minst lytter til den andre. Bruker tid. Gir hverandre rom.

Om en slik kommunikasjon foregår ut fra en gjensidig forståelse og respekt blir man som regel enig.

mvh

Hvorfor var den kommentaren så dum, da?

OK, det ble sagt på en litt flåsete måte, men det er et faktum at det ikke finnes noen mellomting mellom å få flere barn og å ikke få flere barn, ihvertfall hvis man ikke har tenkt å bytte partner.

Så da kan en slik samtale paret imellom bare føre til at den ene blir mer eller mindre overbevist om at den andres øsnke bør gå foran.

[Gjest togli]

Dere må nesten sette dere ned og prate sammen om hva dere begge føler. Er din lyst på flere barn større enn hans ikke-lyst på flere barn f.eks.?!

[Gjest temoporarynick]

Synes ikke det er latterlige følelser du føler hvis det er noen trøst.. Før vi fik gutten vår (jeg som ønsket meg barn elnge før han) så sa han at han ville ha barn, men ikke ennå - og det godtok jeg, vi var jo tross alt 22. Så sa han vi kan prøve til vinteren, men da vinteren kom sa han sommeren, så ble det vinteren.. Og så sommeren, men så begynte vi prøvingen på sensommeren og på høsten ble jeg gravid. Jeg ble like såra hver gang han utsatte det. Han hadde jo sagt at da kunne vi prøve. Jeg ville at han skulle ville, ikke bare få barn for min skyld, så jeg ga han tid.. Jeg maste ikke om det, eller nevnte det fordi det tok han som mas og da ble lysta bare mindre. men jeg sa i fra at jeg ble lei meg da han utsatte det igjen og igjen.

Synes du skal fortelle mannen din at du ønsker deg flere barn, og at du også trodde han gjorde det. Fortell han hva du føler, og gi han tid. Kan jo hende det bare er en periode nå han ikke kan tenke seg en baby nå, og om par mnd. vil han igjen. (eller kanskje ikke?)

Ikke hold på følelsene dine i hvert fall. Kan hende han tror du ikke bryr deg så mye siden du ikke sier noe. Ikke lett å lese tanker heller.

Lykke til da..

Tusen takk for svar og du har selvsagt rett det er ikke lett å lese tanker.

Jeg får ta opp tråden igjen i helgen når han kommer hjem, det er jo ganske viktig å fortelle hvordan man egentlig har det.

[Gjest temoporarynick]

Skulle tro jeg hadde skrevet dette innlegget selv.

Samme problemstilling, og samme innstilling fra meg om at "lurebarn" er ikke aktuelt.

Hvordan det gikk over for meg? Jeg begynte å låne barn. Og så, etter å ha hatt noen våkenetter igjen, bleieskift, melkeflasker + + + så var ikke den samme lengselen der. Jeg storkoser meg fortsatt med lånebarna mine, men jeg har begynt å sette pris på de to store jeg har og uavhengigheten deres.

De første månedene folk rundt meg spurte hvordan det gikk med babysjuka mi, trodde de ikke på meg. INGEN trodde at jeg noen gang skulle slå meg til ro. Men jo, det gikk over. Hadde vel egentlig aldri trodd det selv heller.

Men det som hjelper for meg er ikke fasiten for deg. Du burde fortelle mannen akkurat hvordan du har det og hvorfor. Og hvorfor det betyr så mye for deg.

Og hvis han fortsatt nekter, så må det ønsket også respekteres. "snikbarn" er ikke fint gjort.

Her er det ingen babyer å låne desverre, jeg har ikke noen venner med barn her jeg bor nå.

Og frykter at om jeg passer noen babyer blir enda mer overbevist om at vi _må_ ha et barn til. Dessuten så syns jeg ikke babyer skal være borte fra moren og faren sin. *s*

[Gjest temoporarynick]

Dere må nesten sette dere ned og prate sammen om hva dere begge føler. Er din lyst på flere barn større enn hans ikke-lyst på flere barn f.eks.?!

Takk for svar, jeg får gruble litt videre og ta samtalen over ett glass vin til helgen. Så får vi se hvor langt vi kommer.

[Gjest AveM]

Vi hadde det litt sånn her da vi begynte å snakke om nr 4. Vi hadde mistet et ufødt barn og kunne nesten ikke vente med å få laget et nytt barn. Jeg måtte vente 3 mnd i og med at jeg mistet så mye blod.

Da de 3 månedene var gått begynte han å bli usikker på om vi skulle få ett barn til. Jeg var litt usikker jeg også, men lengtet så veldig etter det siste barnet. Jeg følte at det manglet et barn.

Vi ble enige om å ikke prøve å lage barn, men kom det et barn skulle vi selvfølgelig ta det i mot. Og barn ble det

Du får spørre mannen din om han er hundre prosent sikker slik at du har noe å forholde deg til. Jeg kjenner til den lengselen etter en til baby, men er glad den følelsen forsvant da vi fikk den siste.

Hvis du åpner deg for han og forteller hvorfor, så ser han kanskje selv også at det kan bli kos med en til

[Gjest togli]

Takk for svar, jeg får gruble litt videre og ta samtalen over ett glass vin til helgen. Så får vi se hvor langt vi kommer.

Jeg forstår deg godt.. Selv følte jeg at familien ikke var komplett før vi hadde fått tre barn. En merkelig følelse som jeg ikke kan forklare :-)

Før vi fikk barn, var han egentlig bestemt på at vi "bare" skulle ha to. Jeg var inneforstått med det og visste selvsagt at det var noe jeg kunne leve med. Når andremann var to år gammel, var han klar for nummer tre ;-)

Lykke til med samtalen :-)

[Gjest Lykke til]

Har det på samme måten som deg. Jeg har dessverre ingen gode triks... Jeg er enig med deg at det ikke er noe særlig å lure en man er glad i hvis han ikke vil ha flere. På den andre side er det ikke veldig lett å fornekte slike instinkter heller ( for det er vel det det er?). Vi snakker mye om dette i disse dager. Vi har et barn. Jeg greier ikke å se for meg at han skal være enebarn. Mannen min orker ikke våkenetter osv. en gang til. Ikke lett det her.

lykke til! Håper mannen din skjønner hvor viktig dette er for deg:-)

[PieLill]

Hvorfor var den kommentaren så dum, da?

OK, det ble sagt på en litt flåsete måte, men det er et faktum at det ikke finnes noen mellomting mellom å få flere barn og å ikke få flere barn, ihvertfall hvis man ikke har tenkt å bytte partner.

Så da kan en slik samtale paret imellom bare føre til at den ene blir mer eller mindre overbevist om at den andres øsnke bør gå foran.

Fordi hovedinnlegget var seriøst og skrevet i en sårbar tone.

Mitt svar til hovedinnlegger var seriøst.

Den flåsete tonen var utrolig malplassert.

Å bli enige betyr ikke nødvendigvis å møtes på halveien. Det er selvsagt ikke mulig her.

Å bli enig er å bruke nok tid og respekt til å komme fram til en avgjørelse som begge kjenner de er med på uten å føle seg overkjørt. Å bli enig er å komme fram til en konklusjon på en slik måte at begge føler de har vunnet og ingen føler de har tapt.

Det må nødvendigvis til syvende og sist innebære at en av dem endrer syn.

I hovedinnlegge har paret foreløpig hvert sitt syn basert på den enkeltes følelser å behov. Å bli enig handler om å komme fram til et felles syn basert på summen av den enkeltes og familiens totale behov og ønsker.

Slike prosesser tar mye tid og respekt, men er vel verdt det. Og det behøver ikke og bør ikke bli til en maktkamp.

mvh

[PieLill]

Ville bare gi en liten kommentar ang. hvordan du skal ta det opp med ham: Jeg syns innlegget du har skrevet her er både veloverveid og fornuftig. Du forteller om hvorfor dette er sårt for deg, samtidig som du understreker at du hverken ønsker å tvinge ham eller lure ham. Legg det fram sånn for ham også - legg vekt på at du ikke anklager ham for noe, men at dette er et sårt tema som du fortsatt har behov for å snakke om. Skulle ikke være grunn for å føle seg angrepet da.

En veldig godt råd, synes jeg.

Det er omtrent de ordene jeg har lett etter.

;-)

mvh