Å ønske seg flere barn med en partner som ikke vil.

[Gjest temoporarynick]

Vi hadde det litt sånn her da vi begynte å snakke om nr 4. Vi hadde mistet et ufødt barn og kunne nesten ikke vente med å få laget et nytt barn. Jeg måtte vente 3 mnd i og med at jeg mistet så mye blod.

Da de 3 månedene var gått begynte han å bli usikker på om vi skulle få ett barn til. Jeg var litt usikker jeg også, men lengtet så veldig etter det siste barnet. Jeg følte at det manglet et barn.

Vi ble enige om å ikke prøve å lage barn, men kom det et barn skulle vi selvfølgelig ta det i mot. Og barn ble det

Du får spørre mannen din om han er hundre prosent sikker slik at du har noe å forholde deg til. Jeg kjenner til den lengselen etter en til baby, men er glad den følelsen forsvant da vi fikk den siste.

Hvis du åpner deg for han og forteller hvorfor, så ser han kanskje selv også at det kan bli kos med en til

Tusen takk for fint svar. Det er merkelig hvordan vi fungerer på den måten ved å få ro over kroppen når familien er komplett (det sier iallefall de jeg har snakket med om dette).

Nå gleder jeg meg litt til han kommer hjem og vi kan ta denne samtalen, jeg skal ikke bombardere ham med spørsmål idet han kommer inn døren her altså Dette må foregå i rydda og stille former.

[Gjest temoporarynick]

Har det på samme måten som deg. Jeg har dessverre ingen gode triks... Jeg er enig med deg at det ikke er noe særlig å lure en man er glad i hvis han ikke vil ha flere. På den andre side er det ikke veldig lett å fornekte slike instinkter heller ( for det er vel det det er?). Vi snakker mye om dette i disse dager. Vi har et barn. Jeg greier ikke å se for meg at han skal være enebarn. Mannen min orker ikke våkenetter osv. en gang til. Ikke lett det her.

lykke til! Håper mannen din skjønner hvor viktig dette er for deg:-)

Takk og i lige måde. Våkennetter er det minste problemet her i huset, de tar jeg uansett allikevel som vil være hjemme med babyen mens den er liten.

Det er det å oppdra et barn til og friheten vi har begynt å få som han ikke er klar for å gi slipp på akkurat nå tror jeg.

Uansett i helgen blir det en ordentlig samtale oss i mellom om dette her så får vi lagt frem alle synspunktene vi har på dette begge to.

[petter smart]

Det finnes få dumme spørsmål, men dette er virkelig et av dem.

Man snakker sammen, ikke minst lytter til den andre. Bruker tid. Gir hverandre rom.

Om en slik kommunikasjon foregår ut fra en gjensidig forståelse og respekt blir man som regel enig.

mvh

Å kalle det et dumt spørsmål er en "fin" måte å unngå å måtte svare på.

Poenget er at en kan ikke bli enige dersom de ønsker helt motsatte ting. De kan selvfølgelig diskutere det, men de er avhengig av at den ene gir seg og lar den andre få viljen sin.

Uansett hvor mye man snakker sammen, hvor mye man lytter, hvor mye gjensidig forståelse en har eller respekt, så kan en ikke bli enig om både å få flere barn og ikke få flere barn.

[Gjest prust]

Å kalle det et dumt spørsmål er en "fin" måte å unngå å måtte svare på.

Poenget er at en kan ikke bli enige dersom de ønsker helt motsatte ting. De kan selvfølgelig diskutere det, men de er avhengig av at den ene gir seg og lar den andre få viljen sin.

Uansett hvor mye man snakker sammen, hvor mye man lytter, hvor mye gjensidig forståelse en har eller respekt, så kan en ikke bli enig om både å få flere barn og ikke få flere barn.

Det finnes saker en i et samliv faktisk ikke blir enige om - slik du sier. Det finnes saker som ikke har noen løsning som er god for begge parter samtidig.

Her nevnes dette med antall barn. Hvis partene er uenige om antall barn MÅ en av dem gi seg eller eventuelt forandre mening. En fellesnevner finnes ikke så lenge de ikke forandrer mening.

Et annet eksempel er valg av bosted. For mannen min og jeg er dette vårt største dilemma, og det finnes ingen god løsning for begge parter - inntil en av oss endrer oss. Vi bor nå på mitt hjemsted og har gjort det i ti år. Jeg trives velgi godt, han trives ikke så godt. Han vil flytte 45 mil til sitt hjemsted, jeg vil ikke. Spørsmålet kommer opp fra tid til annen, og vi finner ingen god løsning på det. Det er ikke noe alternativ for oss å bosette oss midt i mellom.

[PieLill]

Å kalle det et dumt spørsmål er en "fin" måte å unngå å måtte svare på.

Poenget er at en kan ikke bli enige dersom de ønsker helt motsatte ting. De kan selvfølgelig diskutere det, men de er avhengig av at den ene gir seg og lar den andre få viljen sin.

Uansett hvor mye man snakker sammen, hvor mye man lytter, hvor mye gjensidig forståelse en har eller respekt, så kan en ikke bli enig om både å få flere barn og ikke få flere barn.

Jeg _har_ svart på spørsmålet, selv om det var i overkant flåsete og tåpelig, spesielt med tanke på seriøsiteten i hovedinnlegget.

Bare les litt!

Det er innlysende at man ikke kan bli enig om å gjøre begge deler. Desto viktigere er det å jobbe seg fram til et felles standpunkt fremfor at den ene overkjører den andre.

Det er fullt mulig, men det krever tid og respekt. Da blir hver enkelt og parforholdet vinnere. Om man ikke jobber seg fram til enighet er alle tapere.

mvh

[løvinne71]

Det er lov å ønske seg en stor familie. Det er ikke nødvendigvis en "illusjon". Å ha en stor familie kan være ganske flott og mange takler det helt greit.

Det er også lov å endre kurs og tenke at det kanskje er bedre å stoppe tidligere enn planlagt.

Men det er ikke greit å tre dette synspunktet ned over sin partner og forvente at den andre skal akseptere det uten videre.

Det forundrer meg at du på sett og vis gir "alle rettigheter" til den som har ombestemt seg og ingen til den som ikke har det.

mvh

Hvorfor jeg gir "alle rettigheter" til den som har ombestemt seg??

Jo, nettopp fordi jeg synes det blir galt å "påtvinge" noen ansvar og forpliktelser de egentlig ikke ønsker/orker å ta!

Selvom hun føler overskudd og kapasitet til å ha en større familie, så er det ikke sikkert at han føler det samme.

De har tross alt allerede to velskapte barn. Så etter min mening er det mere riktg at hun gir avkall på sitt ønske og "greier seg med dem". Enn at han skal bli pålagt enda mere ansvar og forpliktelser imot sitt ønske.

Det at han har "lovet" dette tidligere og så "ombestemt" seg, synes jeg ikke kan brukes imot ham.

Dette er en type ting som er veldig vanskelig å planlegge på forhånd.Og selvom han engang i tiden oppriktig ønsket mange barn, og ga uttrykk for det, så kan jo erfaringen hans til nå være at foreldrerollen er mere krevende enn forventet.

Dermed må det være lov å kaste inn håndkleet å innrømme at man ikke orker å få flere barn allikevel.

Dette dreier seg jo om temmelig viktige avgjørelser som gjelder for resten av livet. Så da synes jeg det blir helt feil å ikke kunne endre mening fordi man må holde et "løfte."

Tvert imot vil jeg tro at han er temmelig sikker i sin sak hvis han har ombestemt seg tiltross for "løftet" han har gitt, og tiltross for at han vet hvor skuffet hun blir.

Så da er det nok antagelig ganske gjennomtenkt og oppriktig hvis han ikke ønsker flere barn.

[kaffepiken]

Hvorfor jeg gir "alle rettigheter" til den som har ombestemt seg??

Jo, nettopp fordi jeg synes det blir galt å "påtvinge" noen ansvar og forpliktelser de egentlig ikke ønsker/orker å ta!

Selvom hun føler overskudd og kapasitet til å ha en større familie, så er det ikke sikkert at han føler det samme.

De har tross alt allerede to velskapte barn. Så etter min mening er det mere riktg at hun gir avkall på sitt ønske og "greier seg med dem". Enn at han skal bli pålagt enda mere ansvar og forpliktelser imot sitt ønske.

Det at han har "lovet" dette tidligere og så "ombestemt" seg, synes jeg ikke kan brukes imot ham.

Dette er en type ting som er veldig vanskelig å planlegge på forhånd.Og selvom han engang i tiden oppriktig ønsket mange barn, og ga uttrykk for det, så kan jo erfaringen hans til nå være at foreldrerollen er mere krevende enn forventet.

Dermed må det være lov å kaste inn håndkleet å innrømme at man ikke orker å få flere barn allikevel.

Dette dreier seg jo om temmelig viktige avgjørelser som gjelder for resten av livet. Så da synes jeg det blir helt feil å ikke kunne endre mening fordi man må holde et "løfte."

Tvert imot vil jeg tro at han er temmelig sikker i sin sak hvis han har ombestemt seg tiltross for "løftet" han har gitt, og tiltross for at han vet hvor skuffet hun blir.

Så da er det nok antagelig ganske gjennomtenkt og oppriktig hvis han ikke ønsker flere barn.

Veldig enig med deg, løvinne!

[PieLill]

Hvorfor jeg gir "alle rettigheter" til den som har ombestemt seg??

Jo, nettopp fordi jeg synes det blir galt å "påtvinge" noen ansvar og forpliktelser de egentlig ikke ønsker/orker å ta!

Selvom hun føler overskudd og kapasitet til å ha en større familie, så er det ikke sikkert at han føler det samme.

De har tross alt allerede to velskapte barn. Så etter min mening er det mere riktg at hun gir avkall på sitt ønske og "greier seg med dem". Enn at han skal bli pålagt enda mere ansvar og forpliktelser imot sitt ønske.

Det at han har "lovet" dette tidligere og så "ombestemt" seg, synes jeg ikke kan brukes imot ham.

Dette er en type ting som er veldig vanskelig å planlegge på forhånd.Og selvom han engang i tiden oppriktig ønsket mange barn, og ga uttrykk for det, så kan jo erfaringen hans til nå være at foreldrerollen er mere krevende enn forventet.

Dermed må det være lov å kaste inn håndkleet å innrømme at man ikke orker å få flere barn allikevel.

Dette dreier seg jo om temmelig viktige avgjørelser som gjelder for resten av livet. Så da synes jeg det blir helt feil å ikke kunne endre mening fordi man må holde et "løfte."

Tvert imot vil jeg tro at han er temmelig sikker i sin sak hvis han har ombestemt seg tiltross for "løftet" han har gitt, og tiltross for at han vet hvor skuffet hun blir.

Så da er det nok antagelig ganske gjennomtenkt og oppriktig hvis han ikke ønsker flere barn.

For meg er det akkurat like alvorlig å nekte noen et barn, enten det er det første eller det tredje som å påtvinge noen det. Særlig om man på forhånd har blitt enig om noe annet.

Derfor må man basert på gjensidig respekt bli enige om noe slikt. Den ene kan ikke bare gjøre sitt krav gjeldende.

mvh

[Katt-ja]

Hvorfor jeg gir "alle rettigheter" til den som har ombestemt seg??

Jo, nettopp fordi jeg synes det blir galt å "påtvinge" noen ansvar og forpliktelser de egentlig ikke ønsker/orker å ta!

Selvom hun føler overskudd og kapasitet til å ha en større familie, så er det ikke sikkert at han føler det samme.

De har tross alt allerede to velskapte barn. Så etter min mening er det mere riktg at hun gir avkall på sitt ønske og "greier seg med dem". Enn at han skal bli pålagt enda mere ansvar og forpliktelser imot sitt ønske.

Det at han har "lovet" dette tidligere og så "ombestemt" seg, synes jeg ikke kan brukes imot ham.

Dette er en type ting som er veldig vanskelig å planlegge på forhånd.Og selvom han engang i tiden oppriktig ønsket mange barn, og ga uttrykk for det, så kan jo erfaringen hans til nå være at foreldrerollen er mere krevende enn forventet.

Dermed må det være lov å kaste inn håndkleet å innrømme at man ikke orker å få flere barn allikevel.

Dette dreier seg jo om temmelig viktige avgjørelser som gjelder for resten av livet. Så da synes jeg det blir helt feil å ikke kunne endre mening fordi man må holde et "løfte."

Tvert imot vil jeg tro at han er temmelig sikker i sin sak hvis han har ombestemt seg tiltross for "løftet" han har gitt, og tiltross for at han vet hvor skuffet hun blir.

Så da er det nok antagelig ganske gjennomtenkt og oppriktig hvis han ikke ønsker flere barn.

Jeg hadde tenkt å skrive noe á la dette i går,- men du klarte det myyye bedre. Helt enig.

[Gjest prust]

Jeg forstår deg godt.. Selv følte jeg at familien ikke var komplett før vi hadde fått tre barn. En merkelig følelse som jeg ikke kan forklare :-)

Før vi fikk barn, var han egentlig bestemt på at vi "bare" skulle ha to. Jeg var inneforstått med det og visste selvsagt at det var noe jeg kunne leve med. Når andremann var to år gammel, var han klar for nummer tre ;-)

Lykke til med samtalen :-)

Da vi ble sammen, ville gjerne jeg ha tre eller fire barn. Han ville ha to eller tre.

Nå har vi tre - og han vil gjerne ha fire :-)

Jeg er veldig i tvil....

[løvinne71]

For meg er det akkurat like alvorlig å nekte noen et barn, enten det er det første eller det tredje som å påtvinge noen det. Særlig om man på forhånd har blitt enig om noe annet.

Derfor må man basert på gjensidig respekt bli enige om noe slikt. Den ene kan ikke bare gjøre sitt krav gjeldende.

mvh

"For meg er det like alvorlig å nekte noen et barn"

Men kjære deg da! Å få et barn til vil jo affektere HANS liv like mye som hennes!

Så det er jo ikke snakk om at man tar en avgjørelse på hennes vegne ved å "nekte" henne et gode.

Det går først og fremst på å ta avgjørelser for sitt eget liv!

I en slik sak finnes det ikke noe kompromiss, og en av partene må logisk nok gi seg.

Og da er det i mine øyne mere riktig at den "tapende part" må avstå fra et ønske, enn å bli pålagt noe "uønsket"

[PieLill]

"For meg er det like alvorlig å nekte noen et barn"

Men kjære deg da! Å få et barn til vil jo affektere HANS liv like mye som hennes!

Så det er jo ikke snakk om at man tar en avgjørelse på hennes vegne ved å "nekte" henne et gode.

Det går først og fremst på å ta avgjørelser for sitt eget liv!

I en slik sak finnes det ikke noe kompromiss, og en av partene må logisk nok gi seg.

Og da er det i mine øyne mere riktig at den "tapende part" må avstå fra et ønske, enn å bli pålagt noe "uønsket"

Det kommer helt an på grunnen for å ønske og ikke ønske og hvor sterke disse ønskene er.

Det har også i stor grad å gjøre med hva man har forespeilet den andre over år. Det blir alt for billig og plutselig si at jeg vil ikke likevel.

For meg går begge deler ut på det samme. Jeg kunne hverken pålegge eller nekte min mann flere barn. Og ut fra et utgangspunkt av å gjensidig ta hensyn til hverandre, går det faktisk an å bli enig.

mvh

[Gjest flere argumenter og synsvinkler ved event. skilsmisse]

Hvorfor jeg gir "alle rettigheter" til den som har ombestemt seg??

Jo, nettopp fordi jeg synes det blir galt å "påtvinge" noen ansvar og forpliktelser de egentlig ikke ønsker/orker å ta!

Selvom hun føler overskudd og kapasitet til å ha en større familie, så er det ikke sikkert at han føler det samme.

De har tross alt allerede to velskapte barn. Så etter min mening er det mere riktg at hun gir avkall på sitt ønske og "greier seg med dem". Enn at han skal bli pålagt enda mere ansvar og forpliktelser imot sitt ønske.

Det at han har "lovet" dette tidligere og så "ombestemt" seg, synes jeg ikke kan brukes imot ham.

Dette er en type ting som er veldig vanskelig å planlegge på forhånd.Og selvom han engang i tiden oppriktig ønsket mange barn, og ga uttrykk for det, så kan jo erfaringen hans til nå være at foreldrerollen er mere krevende enn forventet.

Dermed må det være lov å kaste inn håndkleet å innrømme at man ikke orker å få flere barn allikevel.

Dette dreier seg jo om temmelig viktige avgjørelser som gjelder for resten av livet. Så da synes jeg det blir helt feil å ikke kunne endre mening fordi man må holde et "løfte."

Tvert imot vil jeg tro at han er temmelig sikker i sin sak hvis han har ombestemt seg tiltross for "løftet" han har gitt, og tiltross for at han vet hvor skuffet hun blir.

Så da er det nok antagelig ganske gjennomtenkt og oppriktig hvis han ikke ønsker flere barn.

Her må jeg bare få lufte en sak.

Det som ofte skjer i et forhold hvor paret skiller seg er at mannen går bort og får yngre kone og dermed et nytt barn.

Da vil jo x-dama sitte igjen kun med de barna hun allerede har og det er ofte for sent å få et nytt barn med ny mann pga. alder.

Synes at alle skal tenke gjennom denne problematikken og ta det med som et argument.

For å ta det litt på spissen bør jo da mannen sterilisere seg slik at dette ikke vil skje med ny partner.

[Gjest togli]

Da vi ble sammen, ville gjerne jeg ha tre eller fire barn. Han ville ha to eller tre.

Nå har vi tre - og han vil gjerne ha fire :-)

Jeg er veldig i tvil....

Er du i tvil, så kjør på ;-)

[Gjest Debra irl]

Her er det ingen babyer å låne desverre, jeg har ikke noen venner med barn her jeg bor nå.

Og frykter at om jeg passer noen babyer blir enda mer overbevist om at vi _må_ ha et barn til. Dessuten så syns jeg ikke babyer skal være borte fra moren og faren sin. *s*

Låne som i passe.

Noen ganger må man ha barnevakt selv om barnet er lite. Så hva du syns om at baber er borte fra moren og faren sin står du for selv.

[Gjest temoporarynick]

Låne som i passe.

Noen ganger må man ha barnevakt selv om barnet er lite. Så hva du syns om at baber er borte fra moren og faren sin står du for selv.

"Låne som i passe. Noen ganger må man ha barnevakt selv om barnet er lite. Så hva du syns om at baber er borte fra moren og faren sin står du for selv."

Jeg forsto at du mente å passe en baby. Jeg syns uansett ikke at babyer skal være borte fra foreldrene sine iallefall ikke før det er nærmere året og selvsagt tar jeg det på egen regning.