Nå klikker det for meg snart...

[Gjest ikke nå!]

Har en venn av guttungen på besøk litt mere enn det jeg setter pris på, og jeg liker barn og synes det er koselig å ha de i hus, men nå tørner det snart for meg...

Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere denne ungen, er ikke vant til slike barn! Poenget er at han ikke er i nærheten av å høre etter, og han er alt annet enn snill å hyggelig, tar han ikke fem flate øre å rasere legosamlingen og putte dem i søppelbøtta på rommet mens han er på do f.eks, løper rundt i hele leiligheten og hører ikke på meg når jeg sier at han skal slutte.

Han er direkte slem nesten, og dette er veldig hardt for min 6-åring, fordi han ikke tør å si ifra når han gjør noe, i redsel for hvor sint jeg kan bli, så han prøver å forsvare han så godt han kan.

Og har vi fruktskål stående fremme står han bortme fruktskålen og sier Banan, banan, banan, helt til han får, noe jeg ikke gir etter på, mat kan han spise hjemme!

Og har vi middag er det det samme der også, han henger over maten og sier han er sulten og han skal ha, men noen ganger har jeg ikke nok mat rett å slett, og da begynner han å grine.

Han er overvektig og jeg synes det er greit at foreldrene følger han opp på matområdet egentlig.

Foreldrene er også litt irritable, de avtaler med min sønn at gutten skal komme på besøk, så når jeg åpner døra er han ute av sheroxene og inne i full lek før jeg rekker å si "kake".

En dag kom han direkte fra skolen og ble til etter barnetv, og da hadde han ikke vært hjemom å spist engang, da blir jeg litt irritert jeg..

I dag kom gutten min hjem 5 minutter før meg og når jeg låste meg inn så var han forsyne meg her igjen, og hvilke foreldre overlater ungen sin til en 6-åring som er hjemme alene?

Så nå er kranglinga igang, "Jeg bestemmer i dette huset" presterte han å si i sted, og da glemte jeg alt om pedagogikk og sa at om han ikke fulgte mine regler så måtte han gå hjem!

Men det faller på steingrunn, han bryr seg ikke en kalori faktisk!

Han har ingen andre venner, og det er veldig vanskelig for min sønn å være sammen med andre for denne gutten bestemmer liksom alt.

Har ikke lyst å ha han her, men kan ikke nekte han å komme heller, men hva skal jeg gjøre?

Har dere noen gode råd?

[Lillemus]

Jeg hadde satt foten ned og gitt ham klar beskjed om at slik oppførsel tolereres ikke i ditt hjem og dersom han ikke hører på deg fra NUH så må han gå hjem. Og send ham hjem!

Kanskje er han hyperaktiv? ADHD? Uansett - sett grenser.

[Gjest mij]

*"Jeg bestemmer i dette huset" presterte han å si i sted, og da glemte jeg alt om pedagogikk og sa at om han ikke fulgte mine regler så måtte han gå hjem!*

Jeg hadde kastet ham rett ut, uten noe om og men! Og så hadde jeg ringt foreldrene hans og sagt fra at jeg ville satt pris på om han spiste middag hos seg selv, siden han står og gråter fordi dere dessverre ikke alltid har nok mat til ham også. Og at sønnen din ikke får lov å ha besøk når han er alene. (Eller noe sånt.)

Ikke snakk om at jeg hadde tolerert halvparten av det du bskriver her, men det kan jo tyde på at foreldrene kanskje ikke er de mest oppegående?

Men jeg ville ikke klart å synes synd på en unge med slik ufordragelig oppførsel.

[Gjest keemelian]

Jeg hadde satt foten ned og gitt ham klar beskjed om at slik oppførsel tolereres ikke i ditt hjem og dersom han ikke hører på deg fra NUH så må han gå hjem. Og send ham hjem!

Kanskje er han hyperaktiv? ADHD? Uansett - sett grenser.

Enig med de andre som har svart her. Vær tydelig med hva som er lov og ikke lov i ditt hus, og blir det ikke overholdt så får han gå hjem.

Hva med å inngå en avtale med ham? Dere får være inne å leke hvis de og de reglene blir overholdt, hvis ikke får dere leke ute f.eks. Og ikke gi etter. Vær bestemt!

[minamamma]

Jeg ville sagt at det passer ikke med besøk idag, jeg er sliten og vi skal ha tid sammen alene idag.

Så ville jeg ringt til foreldrene og sagt ting som det var.

Det er da vanlig sunt folkevett å ikke la barna sine spise, og okkupere andres hjem i tide og utide. Det har tydeligvis ikke hans foreldre forstått.

Eller så er han så ufordragelig hjemme at de bare er glad til for å slippe ham.

Beklager, men jeg kjenner jeg blir irritert bare av å høre det du beskriver.

Glem alt om pedagogikk og vern deg og dine, la hans foreldre ta seg av det andre.

Gi beskjed!"

[Torv]

Nå har mannen min faktisk sendt hjem en lekekamerat til en av våre gutter.

Han var oppstanasig, gjorde etter mimikken til oss når vi ga beskjed (apet med andre ord) og gjorde hele ettermiddagen til et mareritt for alle.

Hans mor tok kontakt med oss og lurte på hva som skjedde, da han hadde fortalt at han ble kastet ut.

Dette ble hun så forklart, men vi er noe usikker på om vi fikk forståelse for dette.

I ettertid har ikke denne gutten apet etter, men han ønsker ikke å høre etter.

Men samtidig ser jeg en veldig usikker gutt, som lager masse ståk og støy for å få oppmerksomhet. Ja, han får nok mye oppmerksomhet fra mor og far, men det virker som om han må ha _mye_.

Når han får det hos meg, går det litt bedre.

Ellers synes jeg du må sette grensene selv for hvor mye han kan være inne ja. Det er du som bestemmer, ikke barna.

Her hjemme har ikke gutten min (7 år) lov til å ha noen inne hos seg når jeg er borte (snarturer på butikken/biblioteket etc)

Når du vil at gutten skal hjem, så send ham hjem og si at nå passer det ikke.

Vedr.mat, så ring en gang til foreldrene og hør om han kan spise hos dere. Kanskje det er stas for begge guttene?

Ellers bruker jeg å si til våre små besøkende at "nå er det middagstid, og da må dere gå hjem, men dere kan besøke hverandre om 1 time"

Det blir så store forstyrrelser i måltidet om noen skal sitte å vente.

Lykket til, håper det løser seg, da dette ikke er noe koselig for hverken deg eller minstemann!

[puppola]

Klare rammer men også ros når han får til det som er bestemt. Noen barn trenger mer enn andre å få tydelige svar og klare beskjeder om hvordan det er her hos oss- kanskje si det når han kommer, at sånn og slik og etterpå skal dere rydde- hvis han ikke hører etter ville jeg pent bedt han en gang til om det samme og hvis han da ikke hører si at når du ikke hører hva jeg sier må jeg be deg gå hjem. Da spiller det ingen rolle om tårene kommer for det gjør de jo på barn.

Vedr. mat ville jeg også ringt/snakket med foreldrene om det var ok at han kunne spise hos dere og hvis han ikke kan det ville jeg sendt han hjem når dere skulle ha middag med beskjed om at han kan komme en annen dag!

[pekkaline]

Direkte tale. Du må snakke med gutten å si hva slags regler du har og vil ha i huset, men det nytter ikke å være sint da.... Husk også å si at når dere skal spise, så kan han gå hjem, eller gi beskjed om tider det ikke passer med besøk. Og klarer han ikke innfinne seg med reglene, vel, da har han noe å tenke på når han ikke får være hos dere. Du må sette grensene. Snakk med gutten din først å finn ut hvor ofte han vil leke med han osv.

[Gjest lykke til!]

Prøv og legge inn dette innlegget på "bokstavbarn" også.

For meg høres dette ut som et barn som har problemer på noe vis.

Ellers er jeg enig med de andre her. Du kan helt klart lage dine egne husregler sånn som at når dere spiser middag må venner dra hjem, eller sette grenser for hvor ofte dere vil ha besøk og helt klart sende han hjem om han gjør ting dere ikke vil skal gjøres i deres hjem.

Og dette må du gjøre selv om han begynner og gråte....

[asterix]

Jeg hadde sendt ham hjem for lenge siden(dvs hver eneste gang han ikke hørte etter hadde jeg sendt ham rett hjem).

[IcUc]

Enig med de andre som har svart her. Vær tydelig med hva som er lov og ikke lov i ditt hus, og blir det ikke overholdt så får han gå hjem.

Hva med å inngå en avtale med ham? Dere får være inne å leke hvis de og de reglene blir overholdt, hvis ikke får dere leke ute f.eks. Og ikke gi etter. Vær bestemt!

jeg lurer på.. er disse barna bare hjemme hos deg ? hvorfor kan ikke også sønnen din få lov til og komme på besøk til de ? trenger ikke være der så innmari lenge, men for meg så høres det litt ut som foreldrene til dette barnet bruker deg litt som barnepike.. kanskje du burde snu om spillet litt, så lenge du kan stole på at sønnen din har det bra der...

[Gjest ikke nå!]

Jeg hadde satt foten ned og gitt ham klar beskjed om at slik oppførsel tolereres ikke i ditt hjem og dersom han ikke hører på deg fra NUH så må han gå hjem. Og send ham hjem!

Kanskje er han hyperaktiv? ADHD? Uansett - sett grenser.

Er overbevist om at det er et eller annet med gutten, men mulig han bare er gruelig bortskjemt, tror aldri han har hørt et nei før!

Han snakker også svært dårlig, men han må da forstå det når jeg snakker til han, gutten er jo 7 år!

[Gjest ikke nå!]

*"Jeg bestemmer i dette huset" presterte han å si i sted, og da glemte jeg alt om pedagogikk og sa at om han ikke fulgte mine regler så måtte han gå hjem!*

Jeg hadde kastet ham rett ut, uten noe om og men! Og så hadde jeg ringt foreldrene hans og sagt fra at jeg ville satt pris på om han spiste middag hos seg selv, siden han står og gråter fordi dere dessverre ikke alltid har nok mat til ham også. Og at sønnen din ikke får lov å ha besøk når han er alene. (Eller noe sånt.)

Ikke snakk om at jeg hadde tolerert halvparten av det du bskriver her, men det kan jo tyde på at foreldrene kanskje ikke er de mest oppegående?

Men jeg ville ikke klart å synes synd på en unge med slik ufordragelig oppførsel.

Jo, jeg lover å bli enda strengere, men er ikke sikker på om foreldrene er hjemme engang om han er her, de kommer gjerne å henter han etter en stund!

Mora etter en grei stund, faren aldri, sånn etter barnetv engang, og det synes jeg er for sent, har sagt det til mamman at jeg liker at vi er for oss selv etter kl 18.00!

[Gjest eljo]

Huff.

Jeg hadde ikke klart å være ulønnet barnevakt og matstasjon for en så slitsom unge så mye nei. Jeg hadde sendt ham hjem hvis han ikke kunne oppføre seg.

Hvorfor har han ingen andre venner? Hadde det vært en ide å snakke med skolen/læreren om det er mulig å "dele litt" på ham? Han er jo uansett foreldrenes ansvar da. Jeg syns også det virker som at foreldrene "bruker deg" litt....

[Gjest ikke nå!]

Jeg ville sagt at det passer ikke med besøk idag, jeg er sliten og vi skal ha tid sammen alene idag.

Så ville jeg ringt til foreldrene og sagt ting som det var.

Det er da vanlig sunt folkevett å ikke la barna sine spise, og okkupere andres hjem i tide og utide. Det har tydeligvis ikke hans foreldre forstått.

Eller så er han så ufordragelig hjemme at de bare er glad til for å slippe ham.

Beklager, men jeg kjenner jeg blir irritert bare av å høre det du beskriver.

Glem alt om pedagogikk og vern deg og dine, la hans foreldre ta seg av det andre.

Gi beskjed!"

Egentlig tror jeg foreldrene er på samme måte, hører at de kommer, ringer på 14 ganger og står å røsker i døra, noen ganger har jeg ikke lyst å åpne i det hele tatt.

Og når guttungen plutselig er kommet inn og i full gang med et eller annet er det jammen lite populært å si ifra at det ikke passer, da står ungen og gauler å skriker, mens mor eller far står med et smil om munnen og forteller hvor kjekt det er at vi har blitt naboer!!

Så vil de vite når vi er hjemme igjen, og om det er bare en halvtime vi har til overs så kommer de med han, helt utrolig.

Gutten har ikke sosiale ferdigheter, og jeg mistenker dem for å bruke meg og min sønn som treningsopplegg, men det fungerer ikke, jeg blir gaaal...

[Gjest ikke nå!]

Nå har mannen min faktisk sendt hjem en lekekamerat til en av våre gutter.

Han var oppstanasig, gjorde etter mimikken til oss når vi ga beskjed (apet med andre ord) og gjorde hele ettermiddagen til et mareritt for alle.

Hans mor tok kontakt med oss og lurte på hva som skjedde, da han hadde fortalt at han ble kastet ut.

Dette ble hun så forklart, men vi er noe usikker på om vi fikk forståelse for dette.

I ettertid har ikke denne gutten apet etter, men han ønsker ikke å høre etter.

Men samtidig ser jeg en veldig usikker gutt, som lager masse ståk og støy for å få oppmerksomhet. Ja, han får nok mye oppmerksomhet fra mor og far, men det virker som om han må ha _mye_.

Når han får det hos meg, går det litt bedre.

Ellers synes jeg du må sette grensene selv for hvor mye han kan være inne ja. Det er du som bestemmer, ikke barna.

Her hjemme har ikke gutten min (7 år) lov til å ha noen inne hos seg når jeg er borte (snarturer på butikken/biblioteket etc)

Når du vil at gutten skal hjem, så send ham hjem og si at nå passer det ikke.

Vedr.mat, så ring en gang til foreldrene og hør om han kan spise hos dere. Kanskje det er stas for begge guttene?

Ellers bruker jeg å si til våre små besøkende at "nå er det middagstid, og da må dere gå hjem, men dere kan besøke hverandre om 1 time"

Det blir så store forstyrrelser i måltidet om noen skal sitte å vente.

Lykket til, håper det løser seg, da dette ikke er noe koselig for hverken deg eller minstemann!

Får bare sende han hjem da, og bli gatas slemmeste mor, men tror nok folk forstår.

Må ta en prat med de på skolen igjen også, det er ikke rettferdig at denne gutten legger all beslag på min gutt, han får ikke være med på noe av det de andre gjør.

Det er som oftest fysisk aktivitet, fotball, slåball etc, og sånt gjør ikke denne gutten, for da blir han sliten!

Må ta meg sammen jeg også nå!

[Gjest ikke nå!]

Klare rammer men også ros når han får til det som er bestemt. Noen barn trenger mer enn andre å få tydelige svar og klare beskjeder om hvordan det er her hos oss- kanskje si det når han kommer, at sånn og slik og etterpå skal dere rydde- hvis han ikke hører etter ville jeg pent bedt han en gang til om det samme og hvis han da ikke hører si at når du ikke hører hva jeg sier må jeg be deg gå hjem. Da spiller det ingen rolle om tårene kommer for det gjør de jo på barn.

Vedr. mat ville jeg også ringt/snakket med foreldrene om det var ok at han kunne spise hos dere og hvis han ikke kan det ville jeg sendt han hjem når dere skulle ha middag med beskjed om at han kan komme en annen dag!

Spørs om dette har gått litt for langt, for jeg klarer snart ikke å finne noe positivt ved denne gutten.

I går var han helt vill på rommet til gutten min, og 10 minutter før han skulle hjem sa jeg fra at de skulle rydde, min sønn startet og den andre gutten sparket utover igjen, tråkket på legoen og ødela det gutten min hadde bygd, så satt gutten min å sipa, så jeg ikke skulle se det.

Da ble jeg kjempestreng og sa at han jammen fikk se å hjelpe til å rydde han også, så gikk jeg ut med søpla, da jeg kom inn igjen sto han å holdt opp dørhåndtaket utenfor soveromsdøra, og gutten min desperat og gråtende prøvde å komme seg ut.

Han slapp fanken meg ikke døra da han så meg engang, måtte gå bort å slite han løs.

Så ble han hentet og jeg var så glad for å bli kvitt han at jeg ikke giddet å si noe, men hadde de spurt om han hadde vært snill hadde jeg sagt tvert nei!

Men bør vel kanskje se på om det er noe å rose ja!

Pokker, føler at jeg skal oppdra ungen, jeg har nok en jobb å gjøre!

[Gjest ikke nå!]

Direkte tale. Du må snakke med gutten å si hva slags regler du har og vil ha i huset, men det nytter ikke å være sint da.... Husk også å si at når dere skal spise, så kan han gå hjem, eller gi beskjed om tider det ikke passer med besøk. Og klarer han ikke innfinne seg med reglene, vel, da har han noe å tenke på når han ikke får være hos dere. Du må sette grensene. Snakk med gutten din først å finn ut hvor ofte han vil leke med han osv.

Skal sende han hjem når vi skal spise, det eneste som er dumt er at foreldrene ikke lar han gå alene de hundre meterne, og kommer for å hente han, så det blir litt tungvindt.

Men det skal jeg prøve å se bort fra, de kan la være å sende han hit omtrent hver dag da!

[Gjest ikke nå!]

Prøv og legge inn dette innlegget på "bokstavbarn" også.

For meg høres dette ut som et barn som har problemer på noe vis.

Ellers er jeg enig med de andre her. Du kan helt klart lage dine egne husregler sånn som at når dere spiser middag må venner dra hjem, eller sette grenser for hvor ofte dere vil ha besøk og helt klart sende han hjem om han gjør ting dere ikke vil skal gjøres i deres hjem.

Og dette må du gjøre selv om han begynner og gråte....

Jeg tror han har vært til utredning, og funnet helt i orden.

Men jeg skjønner det ikke, for han snakker på samme måte som min sønn gjorde i tre-årsalderen, setninger med få ord, og helt feil verb-bøying.

Kan ikke forstå at foreldrene har gjort han slik, men er det ikke noe galt med gutten, så kan man jammen begynne å lure på om det er foreldrene det er noe galt med.

[Spirello]

Får sikkert masse refs her nå, men jeg hadde ærlig talt ikke giddi å oppdratt en sånn "drittunge" - så hadde sendt han og hans motbydelige oppfølser hjem til foreldrene.