Hvordan ser dere på dette?

[Gjest Oppgitt i kveld]

Hei, i kveld synes jeg det ble en slitsom kveldsmat. Ikke uvanlig det. De pratet litt mye i munnen på hverandre og de skulle rundt omkring. Når det kom til legging var det ingen rydding etter dagens økt, og mye treghet i kroppene. Den ene la seg ned, den andre var frekk. Da sa jeg til slutt at jeg ga opp. De kunne legge seg selv. Da ble han i midten litt fortvilet, og gråt litt. De kom ned og sa at de skulle samarbeide. At de ville at jeg skulle legge dem. Jeg sa at jeg gjerne ville det, men de måtte samarbeide. Jeg gir litt opp når det er så mye som blir dumt. Og jeg sa at jeg er glad i dem uansett, jeg går ikke fra dem, men jeg kan legge meg ned, og så kan de legge seg selv hvis de overhodet ikke vil samarbeide. De er sted mellom 5 og 8 år. Hva tenker dere? Skader jeg dem, eller kan de forstå at foreldre en veldig sjelden gang gir litt opp og overlater til dem å ta ansvaret for seg selv...?

Uff, har litt vondt nå. Brukte mye tid på nærhet og snakke litt rundt forskjellige ting og var veldig nær ham på 5. Forsikret meg om at han forsto at han ikke ville blitt forlatt, men at jeg måtte ha en pause. At det ikke nytter å legge dem når de overhodet ikke vil bli lagt av meg....

Er jeg veldig unormal i min reaksjon? Skadelig...? Trenger ltit råd, trøstm, virkelighetsjustering.. Noen som føler for å svare..?

[Jally]

Hei !

Har vært i din situasjon mange ganger...har hatt lyst til å bare gi opp, og la alt seile i sin egen sjø slik at de ser at det ikke vil fungere.

I prinsippet synes jeg det er bedre å prøve å ta kontrollen i stedet for å spille på barnas dårlige samvittighet. Det skal ikke være for din skyld at de rydder opp eller blir mer medgjørlig...det synes jeg er viktig å få frem....men dette var prinsippet

I praksis tror jeg alle mine prinsipper vedrørende barnaoppdragelse har blitt brutt en eller flere ganger...og barna mine virker veldig normale fra et ikke objektivt synspunkt...he, he...

[Gjest Oppgitt i kveld]

Hei !

Har vært i din situasjon mange ganger...har hatt lyst til å bare gi opp, og la alt seile i sin egen sjø slik at de ser at det ikke vil fungere.

I prinsippet synes jeg det er bedre å prøve å ta kontrollen i stedet for å spille på barnas dårlige samvittighet. Det skal ikke være for din skyld at de rydder opp eller blir mer medgjørlig...det synes jeg er viktig å få frem....men dette var prinsippet

I praksis tror jeg alle mine prinsipper vedrørende barnaoppdragelse har blitt brutt en eller flere ganger...og barna mine virker veldig normale fra et ikke objektivt synspunkt...he, he...

He he, du har så rett så rett. Det blir nok fine barn likevel. Håper jeg. Men har det hendt at du har gjort som jeg gjorde i kveld...?

Det er nok riktig at det er bedre å ta kontrollen enn å spille på dårlig samvittighet. Men gjør jeg det? Jeg tenkte der og da at de får ta ansvar for seg selv om de ikke lar meg ta ansvar for dem. Det er en måte å vise dem at de er nødt til å ta litt ansvar for å få gjort ting som å legge seg.. Men er edt å spille på dårlig samvittighet.

[Jally]

He he, du har så rett så rett. Det blir nok fine barn likevel. Håper jeg. Men har det hendt at du har gjort som jeg gjorde i kveld...?

Det er nok riktig at det er bedre å ta kontrollen enn å spille på dårlig samvittighet. Men gjør jeg det? Jeg tenkte der og da at de får ta ansvar for seg selv om de ikke lar meg ta ansvar for dem. Det er en måte å vise dem at de er nødt til å ta litt ansvar for å få gjort ting som å legge seg.. Men er edt å spille på dårlig samvittighet.

Nei...kanskje ikke. Kommer vel an på måten det blir gjort på...om du gjør det i sinne eller i fortvilelse som er synlig.

Har gitt opp mange ganger, jeg... Kastet halvferdig middag i søpla på grunn av syting og hvor dårlig mat jeg lager..(ingen middag ).Gått fra full handlevogn i butikken fordi barna spinner rundt mellom hyllene og bråker ( Flatbrød og vann til frokost )...snudde bilen på vei til Tusenfryd grunnet hyling og krangling i baksetet......herlighet..jeg er fælere enn jeg trodde. Vi skulle skrevet ned alle sånne episoder, så hadde vi kanskje lært noe selv også... He, he...

[Gjest Oppgitt i kveld]

Nei...kanskje ikke. Kommer vel an på måten det blir gjort på...om du gjør det i sinne eller i fortvilelse som er synlig.

Har gitt opp mange ganger, jeg... Kastet halvferdig middag i søpla på grunn av syting og hvor dårlig mat jeg lager..(ingen middag ).Gått fra full handlevogn i butikken fordi barna spinner rundt mellom hyllene og bråker ( Flatbrød og vann til frokost )...snudde bilen på vei til Tusenfryd grunnet hyling og krangling i baksetet......herlighet..jeg er fælere enn jeg trodde. Vi skulle skrevet ned alle sånne episoder, så hadde vi kanskje lært noe selv også... He, he...

Takk for støtte. Det er vel slik det er å være småbarnsmamma. Men de er j oveldig søte, da. Snakket med gutten ved legging. Forsikret meg om at han forsto. Han sa at jeg visste jo at han ikke kunne ordne seg mat i morgen. Da fikk jeg forklart at jeg ville vært der igjen i morgen. Jeg tenkte han bare kunne legge seg alene, siden han ikke ville ha hjelp av meg. Men han ville jo at jeg skulle synge for ham. Da forklarte jeg at han jo må samarbeide slik at jeg klarer å legge ham... Uff av meg, andrer nå. Men det går nok bra. Men må ikke skje for ofte, nei.

[PieLill]

Om man ikke spiller på medfølelse og dårlig samvittighet tror jeg ikke det er noe sjakktrekk.

Om man derimot gjør det tydelig at du hjelper dem med leggingen og ikke omvendt, så et minstemål av høflighet og samarbeid krever du. Hvis det ikke passer dem å få din hjelp og hyggelige selskap ved leggingen når du tilbyr det, kan de få klare seg selv hvis det er det de vil.

Mao "Dette gidder jeg virkelig ikke!."

Denne argumentasjonen gjør deg til sjef og ikke offer i situasjonen.

Det aller beste er å klare å ta kontroll over situasjonen, uten å gi opp.

Men jeg tror ikke barna tar skade av å se at mamma har en grense og en pris. Hun finner seg ikke i hva som helst. Det kreves et minstemål av innsats og respekt.

Å spille på skyldfølelse er noe jeg forsøker å unngå for en hver pris.

mvh

[Gjest Oppgitt i kveld]

Om man ikke spiller på medfølelse og dårlig samvittighet tror jeg ikke det er noe sjakktrekk.

Om man derimot gjør det tydelig at du hjelper dem med leggingen og ikke omvendt, så et minstemål av høflighet og samarbeid krever du. Hvis det ikke passer dem å få din hjelp og hyggelige selskap ved leggingen når du tilbyr det, kan de få klare seg selv hvis det er det de vil.

Mao "Dette gidder jeg virkelig ikke!."

Denne argumentasjonen gjør deg til sjef og ikke offer i situasjonen.

Det aller beste er å klare å ta kontroll over situasjonen, uten å gi opp.

Men jeg tror ikke barna tar skade av å se at mamma har en grense og en pris. Hun finner seg ikke i hva som helst. Det kreves et minstemål av innsats og respekt.

Å spille på skyldfølelse er noe jeg forsøker å unngå for en hver pris.

mvh

Jeg tenker jo som deg, at det kreves et minstemål av samarbeid og respekt. At jeg skal løpe etter dem, kjefte eller lokke, mase eller hva jeg nå gjør.. og de virkelig vil ha min hjelp, så vil jeg jo ansvarliggjøre dem. Og det var tanken min. Jeg sa at dette gadd jeg ikke, de kunne ta ansvar og legge seg selv, så kunne jeg gå og hvile meg på sengen. Jeg gikk ned og la meg på sengen også. Da gutten begynte å gråte, ble jeg redd jeg skremte ham. De kom raskt etter meg. Jeg holdt rundt dem, og sa at jeg gjerne ville hjelpe dem,m en da måtte de samarbeide. Ellers klarte jeg det ikke. Jeg gjorde det klart at jeg ikke kan hjelpe dem med legging eller andre ting hvis de ikke vil ha hjelp. Hvordan mener du man tar offerrollen...? Er jo veldig redd for å manipulere, spille på dårlig samvittighet og bli et offer.

[PieLill]

Jeg tenker jo som deg, at det kreves et minstemål av samarbeid og respekt. At jeg skal løpe etter dem, kjefte eller lokke, mase eller hva jeg nå gjør.. og de virkelig vil ha min hjelp, så vil jeg jo ansvarliggjøre dem. Og det var tanken min. Jeg sa at dette gadd jeg ikke, de kunne ta ansvar og legge seg selv, så kunne jeg gå og hvile meg på sengen. Jeg gikk ned og la meg på sengen også. Da gutten begynte å gråte, ble jeg redd jeg skremte ham. De kom raskt etter meg. Jeg holdt rundt dem, og sa at jeg gjerne ville hjelpe dem,m en da måtte de samarbeide. Ellers klarte jeg det ikke. Jeg gjorde det klart at jeg ikke kan hjelpe dem med legging eller andre ting hvis de ikke vil ha hjelp. Hvordan mener du man tar offerrollen...? Er jo veldig redd for å manipulere, spille på dårlig samvittighet og bli et offer.

Ut fra det du skriver nå kan jeg ikke se du gikk inn i noen offerrolle.

Skal jeg kverulere i etterpåklokskap ville jeg kanskje valgt ordene vil ikke framfor klarer ikke når for å forklare mine handlinger når ungene ble lydhøre.

Offerrolle er mer når man spiller på stakkars meg så slemme dere er. Jeg får det grusomt på grunn av dere. Trøtt og lei meg og skuffet. Stakkal, stakkal mej. Det er mange varianter over temaet.

Jeg skrev slik jeg gjorde fordi jeg var usikker på ut fra det første innlegget ditt hva som hadde vært grunntonen i det du gjorde. Forsøkte å si noe om forskjellen på å si jeg-vil-ikke-mer-fordi-jeg-er-sjef og jeg-orker-ikke-mer-fordi-jeg-er-offer.

Tror jeg ha gjort ting som er nokså likt det du beskriver her. Ungene reagerte nokså likt også. Men jeg kan ikke se de har fått varig mên. Tvert imot. Tror barn lærer mye av slike episoder når de ikke kommer for ofte.

Og det er faktisk slik at vi mammaer kan ha bedre ting å ta oss til enn å baske med unger som gir blanke i det vi forsøker å gjøre for dem for øyeblikket. Det må ungene gjerne erfare.

;-)

mvh

[Gjest Oppgitt i kveld]

Ut fra det du skriver nå kan jeg ikke se du gikk inn i noen offerrolle.

Skal jeg kverulere i etterpåklokskap ville jeg kanskje valgt ordene vil ikke framfor klarer ikke når for å forklare mine handlinger når ungene ble lydhøre.

Offerrolle er mer når man spiller på stakkars meg så slemme dere er. Jeg får det grusomt på grunn av dere. Trøtt og lei meg og skuffet. Stakkal, stakkal mej. Det er mange varianter over temaet.

Jeg skrev slik jeg gjorde fordi jeg var usikker på ut fra det første innlegget ditt hva som hadde vært grunntonen i det du gjorde. Forsøkte å si noe om forskjellen på å si jeg-vil-ikke-mer-fordi-jeg-er-sjef og jeg-orker-ikke-mer-fordi-jeg-er-offer.

Tror jeg ha gjort ting som er nokså likt det du beskriver her. Ungene reagerte nokså likt også. Men jeg kan ikke se de har fått varig mên. Tvert imot. Tror barn lærer mye av slike episoder når de ikke kommer for ofte.

Og det er faktisk slik at vi mammaer kan ha bedre ting å ta oss til enn å baske med unger som gir blanke i det vi forsøker å gjøre for dem for øyeblikket. Det må ungene gjerne erfare.

;-)

mvh

I kveld forklarte jeg også til datteren min på 7 at jeg blir lei meg når hun svarer meg frekt. Vi er mennesker som trenger respekt, alle sammen. Når jeg snakker til henne, forventer jeg respekt og skikkelig svar. Hun trenger ikke være enig, men jeg krever og forventer at hun oppfører seg respektfullt og ordentlig. Men samtidig er jeg tydelig på at jeg blir lei, resignert og sint når hun ikke oppfører seg skikkelig. Hvis vi skal ha det hyggelig sammen, må vi alle bidra. Ellers blir det kjefting og krangling mellom oss hele tiden.

Er redd det blir litt masete og intens.. Og offerrolle... Av og til er jeg redd jeg tar det, men jeg er ikke en offerrolletype. Mer en bestemt, litt kontrollerende og hissig.. Samtidig er jeg veldig flink til å dele tankene mine med barna, erkjenne feil, be om unnskyldning osv.. Men samtidig må jeg innrømme at jeg for tiden har en mye kortere lunte enn jeg liker av uliekforståelige grunner. I kveld lurte jeg virkelig på om jeg ødela barna mine... Men de fungerer jo bra, så jeg får jo tro det går bra. Men du verden, de kan virkelig presse meg til punktet jeg mister besinnelsen... Og jeg har liksom kontrollen på det meste i livet. Karriære, venner, oppfølging og bidrag rundt barna.. Og så tenker jeg mange ganger at jeg kanskje gir det lille ekstra for mye overalt.. Det er så mange som skriver her at de aldri hever røsten, at det bare er fred og fordragelighet hjemme hos dem. Ser så mye ro og harmoni rundt omkring. Og lurer på om det ikke er helt normalt med skriking og krangling, som det ofte er her. De kan være så søte og snille som bare det, men så.. . Mine barna er fulle av ressurser, fantasifulle, kreative, sta, selvstandige, morsomme, sjarmerende.. og fryktelig slitsomme, frekke til tider, kranglete, finner på de rareste ting (ikke bare morsomme ting, nei...), ja kort sagt.. har lurt på hvor lurt det er å la dem se filmer/lese bøker av Astrid Lindgren eller andre røverhistorier... Tror det går rett hjem. Alt skal prøves, testes m.m.

Ja ja, det går vel bra. Så får de kritisere meg når de blir store. He he.

[PieLill]

I kveld forklarte jeg også til datteren min på 7 at jeg blir lei meg når hun svarer meg frekt. Vi er mennesker som trenger respekt, alle sammen. Når jeg snakker til henne, forventer jeg respekt og skikkelig svar. Hun trenger ikke være enig, men jeg krever og forventer at hun oppfører seg respektfullt og ordentlig. Men samtidig er jeg tydelig på at jeg blir lei, resignert og sint når hun ikke oppfører seg skikkelig. Hvis vi skal ha det hyggelig sammen, må vi alle bidra. Ellers blir det kjefting og krangling mellom oss hele tiden.

Er redd det blir litt masete og intens.. Og offerrolle... Av og til er jeg redd jeg tar det, men jeg er ikke en offerrolletype. Mer en bestemt, litt kontrollerende og hissig.. Samtidig er jeg veldig flink til å dele tankene mine med barna, erkjenne feil, be om unnskyldning osv.. Men samtidig må jeg innrømme at jeg for tiden har en mye kortere lunte enn jeg liker av uliekforståelige grunner. I kveld lurte jeg virkelig på om jeg ødela barna mine... Men de fungerer jo bra, så jeg får jo tro det går bra. Men du verden, de kan virkelig presse meg til punktet jeg mister besinnelsen... Og jeg har liksom kontrollen på det meste i livet. Karriære, venner, oppfølging og bidrag rundt barna.. Og så tenker jeg mange ganger at jeg kanskje gir det lille ekstra for mye overalt.. Det er så mange som skriver her at de aldri hever røsten, at det bare er fred og fordragelighet hjemme hos dem. Ser så mye ro og harmoni rundt omkring. Og lurer på om det ikke er helt normalt med skriking og krangling, som det ofte er her. De kan være så søte og snille som bare det, men så.. . Mine barna er fulle av ressurser, fantasifulle, kreative, sta, selvstandige, morsomme, sjarmerende.. og fryktelig slitsomme, frekke til tider, kranglete, finner på de rareste ting (ikke bare morsomme ting, nei...), ja kort sagt.. har lurt på hvor lurt det er å la dem se filmer/lese bøker av Astrid Lindgren eller andre røverhistorier... Tror det går rett hjem. Alt skal prøves, testes m.m.

Ja ja, det går vel bra. Så får de kritisere meg når de blir store. He he.

Jeg har opp til flere ganger vært på nippe til total abdikasjon. Voksenrolle, forelderrolle,... Orker og hæler og vil ikke mer!

;-)

Her i huset går det ikke alltid stille for seg. Og jeg kan ærlig talt ikke se noen grunn til at det burde gjøre det heller.

Barna skal ut i en verden der det slett ikke går rolig og vennlig for seg hele tiden. De skal kanskje leve sammen med et menneske de iblant blir lynende uenig med. Hvordan i hele vide verden skal de takle dette om de ikke har lært noe om det hjemme? De vil jo få sjokk.

Jeg etterstreber en god stemning og hyggelig tone så langt det er mulig. Det gjør vel de fleste.

Men jeg nekter å være slave av Den Gode Stemning. Og jeg blånekter å ha skyldfølelse og føle meg misslykket hver gang Den Gode Stemning uteblir. "Husbråk" er frustrerende nok som det er.

Målet med hjemmet mitt er ikke å ha God Stemning hele tiden. Et av hovedmålene i forhold til barna er å gjøre dem til trygge og trivelige mennesker som kan takle flest mulig av de utfordringer livet kan by på. Det oppnår jeg ikke med KGS (Konstant God Stemning).

På samme måte som jeg ønsker at de skal kunne sove uten absolutt ro ønsker jeg de skal kunne være trygge og fungere uten KGS.

Ikke så at jeg oppsøker bråk og konflikter. (Helt overflødig å gjøre uansett.) Jeg forsøker endog å unngå de mest unødvendige. Men en del konflikt og hurlumhei er det plent umulig å unngå om man ikke har tenkt å være familien Konfliktsky-Kost-Under-Matta.

Jeg tror barn vokser på en viss mengde konflikt. Jeg tror barn har godt av å se at når de tøyer strikken for langt, går mamma til slutt av hengslene.

Da vet de automatisk at når selv mamma kan gå fra konseptene, kan hvem som helst andre det også. Viktig kunnskap når de omgås andre mennesker. Visse ting blir bare for dumt å gjøre....

Det finnes sikkert noen fantastiske mennesker som lever i utvungen KGS. Men mange lever i nærmest konfliktfobisk KGS. Der den som påpeker et problem blir synderen fordi det vær budbringeren som forstyrret KGS-balansen.

Takke meg til en del hyl og skrik og sinte stemmer...

mvh

[jubalong70]

Jentene mine som er 5 og 7 har tatt kveldsstellet alene i ca 1 år nå. Dvs. vi pusser tennene deres. MEn de rydder bort etter kveldsmaten, tar av klærne, tar på pysjen, går på do, vasker seg på hender og i ansikt selv.