fra 2 til 3 barn

[Gjest stor forskjell?]

Når er den største forskjellen i ant barn? 1-2 eller 2-3? Og hva er mest krevende ift å ha 3 barn? Og hva er mest positivt? (bortsett fra at 3 er flere å glede seg over da)

[MillaMy]

Fra 1-2 er den største forskjellen syns nå jeg. 1 har ingen å krangle med, sloss med, tøyse med osv. Har man allerede 2 er det allerede et visst "støynivå" i huset og en til eller fra spiller ikke så stor rolle. Men positivt, et ekstra sett med armer rundt halsen, en til som har mange nye ideer og mye å lære bort til foreldre og søsken.

[Gjest flere å være glad i]

Min erfaring er at den største forskjellen er fra 0 til 1 barn.

Det var uventet mye enklere å ha to barn enn jeg hadde forventet, de underholdt hverandre mye, og det avlastet veldig det som før hadde vært slitsomme etermiddager, mellom barnehage og leggetid, hvor førstemann var veldig krevende.

Jeg har mange venner som har tre barn, jeg ser at de "mangler et fang / sett med armer" når alle barna er i en viss krevende alder. Når man har to har man (i mange situasjoner ihvertfall) ett barn hver, på besøk, under reiser osv.

Ved sykdom (særlig langvarig eller alvorlig) ser jeg at barnrike familier har det ekstra slitsomt, fordi de er mer sårbare på at rutiner og antall omsorgspersoner er tilstede.

Det er flere som tar i mot to barn til barnepass / overnatting enn som tar i mot tre.. Og mht bil må man ha en ganske stor bil for å få plass til tre barneseter, kanskje to barnevogner, reiseseng osv osv.

Men når de vokser til har de mye glede av hverandre, og det er stor avlastning. Og det er et barn til å være glad i og la seg overraske over..

Kommer selvsagt an på aldersspredning hvor slitsomt det er. Man kan "risikere" tre bleiebarn, jeg har 30 mnd mellom mine to og har sluppet unna med ett bleiebarn av gangen.

[Liliaceae]

det er stor forskjell på å ha 2 barn og 3 barn.

man mangler i blant noen hender og et ekstra fang med 3 barn.

det er mer av alt: tøyvask, oppvask, rot osv..

det koster mer å ha tre (skulle ikke tro det, siden de arver), en person til som krever sitt av lommeboken...

mye mer styr når man skal bort på besøk osv. fordi man er så "mange". det merkes godt at man får 50% mer barn. også på støynivået.

MEN:

da vi fikk nr. 3 fikk babyen masse ekstra oppmerksomhet av 2 store som var sprekkferdige av stolthet.

storesøsknene er begge storesøsken, altså mellomstebarnet "vokser" gjerne litt ekstra på at det også er blitt storebror/søster.

De er sammen om å være noe spesielt for en liten baby og de klarer å leke sammen og det er (hos oss) lite sjalusi de gangene mamma og pappa er opptatt med babyen.

Barna har stor glede av hverandre alle tre; babyen ser opp til de to andre og de er nå begge forbilder og vokser på det.

De viser stor omsorg for hverandre, og er veldig glad i å kose og er opptatt av at alle inkluderes i fellesskapet (eks. har de alltid villet at babyen skal være sammen med oss når vi spiser f.eks. ikke ligge for seg selv, slik jeg har syntes har vært praktisk da...)

selv om aldersforskjellen her er 7 år fra eldste til yngste, er samholdet stort og alle jentene har stor glede av hverandre.

babyen lyser opp hver gang hun hører eller ser en av storesøstrene sine. de elsker å ligge på gulvet og leke med henne. (nesten for mye av det gode....)

vi foreldre er så heldige å ha tre flotte barn!

[jubalong70]

Mine to første kom tett (14,5 mnd mellom) så jeg kan ikke si at forskjellen var så veldig stor. Jeg var jo liksom i babymodus likevel.

Men jeg merket jo helt klart at det var 2 som trengte meg (oss).

Mellom nr. 2 og nr. 3 er det 4 år og 8 mnd. Jeg skal ærlig innrømme at den forskjellen var større. Jeg trodde jeg var forberedt på alt det innebar å ha en baby. Jeg hadde jo tross alt hatt 2 fra før. Men det er utrolig hvor fort man glemmer akkurat hva nattevåk, såre brystvorter og søvnmangel virkelig er...

Akkurat nå blir jeg virkelig påminnet hva det innebærer å ha en 1-åring i huset...

[Zarine]

Den største utfordringa i foreldrelivet er heilt klart å gå frå 0 til 1... Når ein så har vend seg til dét, er det litt tilpasning nødvendig når ein får den andre.

Når ein har klart 2, er det ikkje så mykje meir slitsomt med 3 små, faktisk. Eg kan ikkje seie så mykje om utfordringane ved å ha 3+ tenåringar, men når dei er små går det iallfall veldig greit.

[morsan]

Den største utfordringa i foreldrelivet er heilt klart å gå frå 0 til 1... Når ein så har vend seg til dét, er det litt tilpasning nødvendig når ein får den andre.

Når ein har klart 2, er det ikkje så mykje meir slitsomt med 3 små, faktisk. Eg kan ikkje seie så mykje om utfordringane ved å ha 3+ tenåringar, men når dei er små går det iallfall veldig greit.

Interessant...

Jeg kjenner en trebarnsmor som er nesten voldsomt opptatt av å poengtere hvor utrolig mye lettere mitt liv må være som bare har ett barn! ;-)

Men jeg vil uansett ikke være med i en "hvem-har-det-verst-konkurranse", for jeg har det utmerket, men det hadde ikke vært å forakte å få litt forståelse fra henne om at det å ha ett barn ikke akkurat er som å ha ingen...

Når det er sagt så vil jeg understreke at for en som ser på 2-3-4-barnsfamiliene fra utsida, så er forskjellen i travelhet først og fremst på _fritida_. Har man flere barn blir det jo som oftest flere aktiviteter og mere kjøring hit og dit og planlegging. Pluss at det blir enda mer klær som skal ordnes osv.

Men i forhold til jobben og arbeidstid stiller man jo ikke "bedre" dersom man har færre barn. Enkelte forstår ikke at en ettbarnsmor kan ha ønske/behov om å jobbe redusert tid.

Rart, for enebarn er jo ikke født med evnen til å klare seg lenger alene uten voksne enn barn som har søsken!

Tvert imot vil et barn som kommer hjem til tomt hus etter skoletid ha større behov for foreldre som kommer hjem i "fornuftig tid" enn dem som har selskap av søsken.

[Gjest Tatjana]

Det er forholdsvis stor aldersforskjell mellom mine tre, 9 år fra eldste til yngste, så den eldste var over "sitte-på-fanget-alderen" da den yngste ble født.

Det største problemet for oss var å finne en bil som har plass til tre i baksetet. To barneseter tar sin plass, og den eldste skal jo ha en noenlunde komfortabel reise også. Det var et problem, faktisk. Løsningen ble en sjuseter, flerbruksbil.

Ellers merker jeg jo at hverdagen er blitt travlere med tre enn den var med to barn. I fjor hadde vi de to yngste i to forskjellige barnehager, og det var ikke en ideell løsning. Det gikk mye tid på logistikk.

Ellers er det mest gleder, syns jeg.

[Gjest AveM]

Vi fikk nr 3 da de eldste var 7,5 og 5 år. Det gikk utrolig fint, storesøsknene var jo så stolte over henne, og de var så store at de forsto når de måtte vente. Jeg synes det var helt uproblematisk, muligens pga at ungene var så store da, men det hendte de kranglet om hvem som skulle leke med henne.

Lite ekstraarbeid med nr 3 altså, men desto mer når nr 4 kom

Med mange unger blir det enorme sko- og klesmengder, og alt skal jo vaskes også. Den middagsposjonen man lagde tidligere må man doble, og ofte vil alle si noe samtidig. Det fine er at de er knyttet til hverandre. De har alltid noen som vil høre om opplevelser, og de elsker å oppleve ting sammen. Endel krangling blir det jo, men det klarer to også. Man kjeder seg aldri med mange unger i hus, og man lærer seg å nyte stunder helt alene.

[Liliaceae]

Interessant...

Jeg kjenner en trebarnsmor som er nesten voldsomt opptatt av å poengtere hvor utrolig mye lettere mitt liv må være som bare har ett barn! ;-)

Men jeg vil uansett ikke være med i en "hvem-har-det-verst-konkurranse", for jeg har det utmerket, men det hadde ikke vært å forakte å få litt forståelse fra henne om at det å ha ett barn ikke akkurat er som å ha ingen...

Når det er sagt så vil jeg understreke at for en som ser på 2-3-4-barnsfamiliene fra utsida, så er forskjellen i travelhet først og fremst på _fritida_. Har man flere barn blir det jo som oftest flere aktiviteter og mere kjøring hit og dit og planlegging. Pluss at det blir enda mer klær som skal ordnes osv.

Men i forhold til jobben og arbeidstid stiller man jo ikke "bedre" dersom man har færre barn. Enkelte forstår ikke at en ettbarnsmor kan ha ønske/behov om å jobbe redusert tid.

Rart, for enebarn er jo ikke født med evnen til å klare seg lenger alene uten voksne enn barn som har søsken!

Tvert imot vil et barn som kommer hjem til tomt hus etter skoletid ha større behov for foreldre som kommer hjem i "fornuftig tid" enn dem som har selskap av søsken.

vel.... i forhold til jobb og

som flerbarnsmor har jeg et mye mer stress enn deg ved arbeidsdagens begynnelse og slutt.

jeg har til våren bhg til mellomste, bhg/dagmamma til yngste (trolig en annen bhg enn mellomste), samt at jeg må sørge for å få eldstejenta tidsnok ut døren slik at hun rekker skolen.

etter jobb må jeg da hente de to yngste, trolig hver sine plasser..

i arbeidslivet føler jeg det er litt mer "godtatt" å ha ett eller to barn.

arb.givere frykter mange sykedager pga barna og at det går utover arbeidet.

derfor har jeg bestemt meg for å jobbe redusert, slik at jeg går ned ganske kraftig i lønn, men håper å slippe sutring fra min arb.giver om det ene og det andre.

da kan jeg legge alle mine avtaler til fridagen min, samt at jeg rekker både å få barna avgårde på skole/i bhg, samt få de hjem igjen lenge før stengetid...

altså, en hverdag uten for mye stress.

når det er sagt er jeg HELT enig med deg i at et enebarn SELVSAGT har samme behov for trygghet som andre barn!!!

Hvor mange barn man har, bør ikke være retningsgivende for om man får jobbe redusert. Det bør være et personlig valg hver enkelt bør få ta. Trist hvis du ikke blir tatt hensyn til i din jobbsituasjon.

[morsan]

vel.... i forhold til jobb og

som flerbarnsmor har jeg et mye mer stress enn deg ved arbeidsdagens begynnelse og slutt.

jeg har til våren bhg til mellomste, bhg/dagmamma til yngste (trolig en annen bhg enn mellomste), samt at jeg må sørge for å få eldstejenta tidsnok ut døren slik at hun rekker skolen.

etter jobb må jeg da hente de to yngste, trolig hver sine plasser..

i arbeidslivet føler jeg det er litt mer "godtatt" å ha ett eller to barn.

arb.givere frykter mange sykedager pga barna og at det går utover arbeidet.

derfor har jeg bestemt meg for å jobbe redusert, slik at jeg går ned ganske kraftig i lønn, men håper å slippe sutring fra min arb.giver om det ene og det andre.

da kan jeg legge alle mine avtaler til fridagen min, samt at jeg rekker både å få barna avgårde på skole/i bhg, samt få de hjem igjen lenge før stengetid...

altså, en hverdag uten for mye stress.

når det er sagt er jeg HELT enig med deg i at et enebarn SELVSAGT har samme behov for trygghet som andre barn!!!

Hvor mange barn man har, bør ikke være retningsgivende for om man får jobbe redusert. Det bør være et personlig valg hver enkelt bør få ta. Trist hvis du ikke blir tatt hensyn til i din jobbsituasjon.

Ja, det er akkurat mitt poeng: Man har det mer travelt på fritida.

Og selvsagt: Har man mange steder å hente barn osv, går det jo med mye tid på det, og da kan man jo ha et ekstra behov for å gå tidlig, nettopp for å rekke alt.

Vedr min jobb: Jeg blir tatt hensyn til i den forstan at jeg faktisk jobber 80%, men jeg blir ikke møtt med forståelse for valget. Når sjefen har tre barn, begge foreldrene jobber superkarriere-jobber og barna har hatt et utall au pair'er de siste årene, skjønner man ikke helt hvorfor en med ett barn ønsker 80% stilling...;-)

Og dersom jeg skal argumentere aktivt for det, betyr det at jeg samtidig kritiserer deres valg...

[Liliaceae]

Ja, det er akkurat mitt poeng: Man har det mer travelt på fritida.

Og selvsagt: Har man mange steder å hente barn osv, går det jo med mye tid på det, og da kan man jo ha et ekstra behov for å gå tidlig, nettopp for å rekke alt.

Vedr min jobb: Jeg blir tatt hensyn til i den forstan at jeg faktisk jobber 80%, men jeg blir ikke møtt med forståelse for valget. Når sjefen har tre barn, begge foreldrene jobber superkarriere-jobber og barna har hatt et utall au pair'er de siste årene, skjønner man ikke helt hvorfor en med ett barn ønsker 80% stilling...;-)

Og dersom jeg skal argumentere aktivt for det, betyr det at jeg samtidig kritiserer deres valg...

vel, jeg synes det er bra at du gjør slik du føler for. det viktigste for deg er jo barnet ditt!

hvis du ikke får forståelse for omgivelsene, ville jeg bare svart med samme mynt...

jeg ønsker å være tilstede for barnet mitt i den forstand at jeg vil ha tid til å lytte og høre hvordan han har hatt det på skolen. om det har skjedd noe fint, trist osv..

jeg ønsker å sette meg ned å sjekke at han har gjort leksene, følge opp skolearbeidet.

han har ingen au pair som venter han, men et tomt hus. jeg vil ikke han skal være lenge alene hjemme.

jeg velger tid med barnet mitt og ønsker at han skal bli sett og hørt av meg som forelder hver eneste dag.

ja, det blir jo på en måte kritikk av deres valg. men når de ikke respekterer ditt valg og gnåler om det, bør de tåle såpass.

mange av oss setter unger til verden fordi vi ønsker å ta oss av dem selv, og ikke "sette dem bort" til et utall barnevakter og au pairer...

og det har INGENTING med antall barn å gjøre...

ble visst litt engasjert!

[morsan]

vel, jeg synes det er bra at du gjør slik du føler for. det viktigste for deg er jo barnet ditt!

hvis du ikke får forståelse for omgivelsene, ville jeg bare svart med samme mynt...

jeg ønsker å være tilstede for barnet mitt i den forstand at jeg vil ha tid til å lytte og høre hvordan han har hatt det på skolen. om det har skjedd noe fint, trist osv..

jeg ønsker å sette meg ned å sjekke at han har gjort leksene, følge opp skolearbeidet.

han har ingen au pair som venter han, men et tomt hus. jeg vil ikke han skal være lenge alene hjemme.

jeg velger tid med barnet mitt og ønsker at han skal bli sett og hørt av meg som forelder hver eneste dag.

ja, det blir jo på en måte kritikk av deres valg. men når de ikke respekterer ditt valg og gnåler om det, bør de tåle såpass.

mange av oss setter unger til verden fordi vi ønsker å ta oss av dem selv, og ikke "sette dem bort" til et utall barnevakter og au pairer...

og det har INGENTING med antall barn å gjøre...

ble visst litt engasjert!

Takk for fint svar! :-)

Jeg er helt enig med deg, men det er en sjef med mye makt....

[Gjest Arvidmor]

Jeg synes forskjellen var stor, og slitsom. Nå er alle under 6år, men heldigvis er det ingen av dem som er aggressive, sjalu, hyler i butikken, sloss eller er syke(!). De er friske, med full av fart og de leker og koser seg oftere sammen enn de krangler.:0)

Det ble mye dyrere ifh til matinnkjøp og klær (selv om de arver) så er det mye som blir utslitt etter 2, så tredjemann må ha nytt. Vi må alltid ha 2 pakker av alt når vi skal lage mat, barnehagen krever en del tøy og jeg handlet ullundertøy og sko for 3000kr på en dag, og det var uten at minstemann fikk noe (pga minstemann er hos dagmamma 1-2dager i uka og de er mindre ute..) mens de andre er i barnehagen hver dag.

Og vi gikk fra personbil til storbil.

Barnepass koster mer.

Vi har generelt lite nettverk, og det ble ENDA vanskeligere å plassere 3 stk, noe vi enda ikke har fått til..(sistemann er snart 2år)

Det er vanskelig å være en person som skal legge alle tre samtidig.

Man mangler alltid et kne, og en hånd, eller en side ved bordet når alle vil sitte sammen med mamma.

Man må rope ekstra høyt for at de skal høre på deg når de leker som best, og ikke er så interessert å høre på mamma (eller pappa)hihi

Ellers er jeg veeeldig enig med AvaM.

Jeg ville aldri vært de foruten, og jeg vil gjerne ha et barn til. Bare ikke akkurat nå!

[asterix]

Jeg for min del synes overgangen var fra 0 til 1. Når man først har blitt vant til å ha barn å ta seg av så spiller ikke antallet så stor rolle, bortsett fra at det blir mer moro med flere da. ;-)

[Gjest Elextra]

Interessant...

Jeg kjenner en trebarnsmor som er nesten voldsomt opptatt av å poengtere hvor utrolig mye lettere mitt liv må være som bare har ett barn! ;-)

Men jeg vil uansett ikke være med i en "hvem-har-det-verst-konkurranse", for jeg har det utmerket, men det hadde ikke vært å forakte å få litt forståelse fra henne om at det å ha ett barn ikke akkurat er som å ha ingen...

Når det er sagt så vil jeg understreke at for en som ser på 2-3-4-barnsfamiliene fra utsida, så er forskjellen i travelhet først og fremst på _fritida_. Har man flere barn blir det jo som oftest flere aktiviteter og mere kjøring hit og dit og planlegging. Pluss at det blir enda mer klær som skal ordnes osv.

Men i forhold til jobben og arbeidstid stiller man jo ikke "bedre" dersom man har færre barn. Enkelte forstår ikke at en ettbarnsmor kan ha ønske/behov om å jobbe redusert tid.

Rart, for enebarn er jo ikke født med evnen til å klare seg lenger alene uten voksne enn barn som har søsken!

Tvert imot vil et barn som kommer hjem til tomt hus etter skoletid ha større behov for foreldre som kommer hjem i "fornuftig tid" enn dem som har selskap av søsken.

Jeg har to, og inntil i sommer følte jeg faktisk stadig at "en er som ingen, to er som ti", det føltes nærmest som å ha barnefri når jeg var alene med bare én, i forhold til å være alle fire. De to kranglet så mye, sloss om oppmerksomheten og giret hverandre opp til enhver tid.

Nå er minstemann tre år, og alt går så veldig mye bedre! Når barna først er så "store" tror jeg mange ganger det er lettere å ha to enn en. Bortsett fra når det gjelder logistikken, selvfølgelig.

[Gjest Elextra]

Mine to første kom tett (14,5 mnd mellom) så jeg kan ikke si at forskjellen var så veldig stor. Jeg var jo liksom i babymodus likevel.

Men jeg merket jo helt klart at det var 2 som trengte meg (oss).

Mellom nr. 2 og nr. 3 er det 4 år og 8 mnd. Jeg skal ærlig innrømme at den forskjellen var større. Jeg trodde jeg var forberedt på alt det innebar å ha en baby. Jeg hadde jo tross alt hatt 2 fra før. Men det er utrolig hvor fort man glemmer akkurat hva nattevåk, såre brystvorter og søvnmangel virkelig er...

Akkurat nå blir jeg virkelig påminnet hva det innebærer å ha en 1-åring i huset...

Ja, ettåringer er søte, men fryktelig slitsomme også! De krever liksom 100 % av deg til enhver tid, og når det er søsken går regnestykket bare ikke helt opp..

[jubalong70]

Ja, ettåringer er søte, men fryktelig slitsomme også! De krever liksom 100 % av deg til enhver tid, og når det er søsken går regnestykket bare ikke helt opp..

Tell me about it!!! Heldigvis er jentene også flinke til å underholde broren sin.

BAre det å få tatt en dusj er vanskelig for tiden. Så jeg på time det til når jentene er hjemme, eller mannen hjemme.

Gleder meg til jeg kan ta en dusj når jeg vil...

[morsan]

Jeg har to, og inntil i sommer følte jeg faktisk stadig at "en er som ingen, to er som ti", det føltes nærmest som å ha barnefri når jeg var alene med bare én, i forhold til å være alle fire. De to kranglet så mye, sloss om oppmerksomheten og giret hverandre opp til enhver tid.

Nå er minstemann tre år, og alt går så veldig mye bedre! Når barna først er så "store" tror jeg mange ganger det er lettere å ha to enn en. Bortsett fra når det gjelder logistikken, selvfølgelig.

Ja, all kranglingen og bråk ser jeg jo at vi slipper, for selv om det ofte er kompiser på besøk, så bruker ikke de å krangle og plage hverandre slik som søsken kan gjøre.

Og jeg synes selvsagt det er utrolig deilig! ;-)

Men ett barn, og særlig når barnet er forholdsvis lite, er mye mer "på" foreldrene hele tiden, og det kan merkes ganske godt når man er sliten.

Jeg skjønner godt at den som er vant med søskenkrangler synes at det blir deilig stille når de får en pause fra det, og jeg skjønner at de kan synes det er deilig med å ha en-til-en-tid med hvert barn, for det synes jeg er utrolig flott! :-) Men å si at det er som _ingen_ å ha ett barn er ganske utrolig, da.

Nå når han har blitt såpass stor er det selvsagt mye mindre "jobb", og NÅ merker jeg godt at vi har det lettere på fritida enn dem som har mange barn som skal skysses hit & dit.

Men det er ganske irriterende når man har en baby som sover 10-11 timer i døgnet å bli pepret med at man har "ingen" barn fordi man bare har ett, og at flerbarnsmødrene nærmest forventer at man har massevis av "fritid".

En firebarnsmor jeg kjenner sa at når hun hadde bare ett barn, så brukte hun all sin tid på det barnet, og etterhvert som det kom flere og flere barn, så ble det prioriteringer og fordelinger, og dermed mindre tid på hvert barn, men fortsatt brukte hun all tiden sin på barna.

[laban]

Ja, all kranglingen og bråk ser jeg jo at vi slipper, for selv om det ofte er kompiser på besøk, så bruker ikke de å krangle og plage hverandre slik som søsken kan gjøre.

Og jeg synes selvsagt det er utrolig deilig! ;-)

Men ett barn, og særlig når barnet er forholdsvis lite, er mye mer "på" foreldrene hele tiden, og det kan merkes ganske godt når man er sliten.

Jeg skjønner godt at den som er vant med søskenkrangler synes at det blir deilig stille når de får en pause fra det, og jeg skjønner at de kan synes det er deilig med å ha en-til-en-tid med hvert barn, for det synes jeg er utrolig flott! :-) Men å si at det er som _ingen_ å ha ett barn er ganske utrolig, da.

Nå når han har blitt såpass stor er det selvsagt mye mindre "jobb", og NÅ merker jeg godt at vi har det lettere på fritida enn dem som har mange barn som skal skysses hit & dit.

Men det er ganske irriterende når man har en baby som sover 10-11 timer i døgnet å bli pepret med at man har "ingen" barn fordi man bare har ett, og at flerbarnsmødrene nærmest forventer at man har massevis av "fritid".

En firebarnsmor jeg kjenner sa at når hun hadde bare ett barn, så brukte hun all sin tid på det barnet, og etterhvert som det kom flere og flere barn, så ble det prioriteringer og fordelinger, og dermed mindre tid på hvert barn, men fortsatt brukte hun all tiden sin på barna.

Jeg tror de som påstår at "én er som ingen" osv., har glemt perioden da de hadde bare den eldste. Svært mange av de drevne flerbarnsmødrene har gått gjennom den samme usikre perioden med den første babyen som alle andre, det er bare blitt en stund siden.

Dessuten er det bare tull å tro at et enebarn hele tiden oppfører seg slik et barn med et jevnaldrende søsken gjør når broren / søsteren er borte en dag eller noen timer. Det er en helt annen situasjon.