angst - behandling - hva naa?

[Gjest Hans Otto]

Naa sliter jeg virkelig. Jeg kjenner at angsten i situasjoner begynner aa komme igjen. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjoere med det. Jeg vet at det som har hjulpet meg tidligere er eksponeringsterapi og kognitiv terapi. Dette proever jeg etter beste evne fortsatt aa bruke, men jeg sliter litt med aa faa det til helt alene. Jeg vet ogsaa av erfaring at aa gaa til psykodynamikere og slike som bare skal snake om barndommen og alt slikt bare gjoer vondt verre og at jeg ikke kommer noen vei med det. Saa hva skal jeg gjoere? Aa faa tak ei en som kan hjelpe meg med eksponeringsterapi aner jeg ikke hvordan jeg kan faa til. (Jeg har flyttet fra det stedet jeg gikk for noen aar siden) Jeg vet enkelt hvordan jeg kan faa tak i en psykodynamiker, men det vil jeg jo altsaa ikke ha ettersom det paa ingen maate har hjulpet meg. Saa til naa har jeg altsaa bare paa best mulig maate klart meg alene, men naa ser jeg at det gaar ikke saa veldig bra lenger. Saa jeg snakka litt med en laerer, men det viser seg at han i alle fall er psykodynamiker saa aa snakke med ham var ogsaa helt doedfoedt. Jeg har ogsaa proevd aa gaa til venner og bedt dem om aa hjelpe meg med aa tvinge meg til aa gjoere det jeg ikke toerr. Men det er ikke lett aa faa til. En del av dem forstaar det overhodet ikke heller. De har vanskelig med aa tvinge meg til noe jeg tydelig viser at jeg ikke vil. Selv om jeg har bedt om det. Dessuten foeler jeg det kanskje litt feil aa skulle utnytte vennene mine som terapeuter hele tiden ogsaa. Saa NHD, hvis du har noen gode raad eller tanker om hva jeg kan eller burde gjoere naa saa hadde jeg blitt veldig glad. Jeg er ikke saa ille som jeg var, paa langt naer, men jeg skulle gjerne kommet meg helt opp igjen dit jeg var ogsaa. Jeg vet jo at det gaar. Haaper detet var nok opplysninger til aa si noe. Jeg kan sikkert utdype mer, men da ville jeg satt pris paa aa faa gjoere det i mail og ikke her aapent paa nettet.

[Zitha]

Hva med å ta en telefon til en psykolog og spørre hva slags behandling han/hun mener er aktuelt for deg? Eller kanskje rett og slett be om å få kognitiv terapi og eksponeringsterapi.

Når det gjelder det siste, har jeg ikke særlig sans for at du skal tvinges til å gjøre ting du er redd for. Jeg trodde hensikten var en gradvis opptrening så du til slutt kan gjøre det uten frykt. Start med noe som ikke er så veldig "farlig", tren til du føler deg relativt trygg der. Og så tar du et lite skritt videre, blir trygg der, og så et skritt til osv.

Er selv et bittelite skritt noe du må tvinges til å gjøre, kan du begynne med å tenke på å gjøre det. Forestill deg situasjonen du er redd for, og se hvor langt du kommer i tankene. Hvis det f.eks er å kjøre heis du er redd for, så kan du etterhvert se på heisen mens du forestiller deg at du går inn og tar heisen opp. Og så kan du gå inn, stå der en liten stund med dørene oppe. Så kan du la dørene stenges noen sekunder. Og etterhvert kan du ta heisen en etasje opp eller ned.

[Gjest Hans Otto]

Hva med å ta en telefon til en psykolog og spørre hva slags behandling han/hun mener er aktuelt for deg? Eller kanskje rett og slett be om å få kognitiv terapi og eksponeringsterapi.

Når det gjelder det siste, har jeg ikke særlig sans for at du skal tvinges til å gjøre ting du er redd for. Jeg trodde hensikten var en gradvis opptrening så du til slutt kan gjøre det uten frykt. Start med noe som ikke er så veldig "farlig", tren til du føler deg relativt trygg der. Og så tar du et lite skritt videre, blir trygg der, og så et skritt til osv.

Er selv et bittelite skritt noe du må tvinges til å gjøre, kan du begynne med å tenke på å gjøre det. Forestill deg situasjonen du er redd for, og se hvor langt du kommer i tankene. Hvis det f.eks er å kjøre heis du er redd for, så kan du etterhvert se på heisen mens du forestiller deg at du går inn og tar heisen opp. Og så kan du gå inn, stå der en liten stund med dørene oppe. Så kan du la dørene stenges noen sekunder. Og etterhvert kan du ta heisen en etasje opp eller ned.

Ok, tvinges til var kanskje litt feil uttrykk. Det er jo ikke tvang når jeg egentlig vil. Men det har seg liksom sånn at kroppen min yttre sett viser at jeg ikke vil, og ut av munnen kommer det kanskje lettere ting som tyder på at jeg ikke vil, men egentlig vil jeg jo. Jeg _vet_ hva som har fungert for meg før og _vet_ hva som kan fungere igjen. Spørsmålet er bare hvordan få det til.

[Zitha]

Ok, tvinges til var kanskje litt feil uttrykk. Det er jo ikke tvang når jeg egentlig vil. Men det har seg liksom sånn at kroppen min yttre sett viser at jeg ikke vil, og ut av munnen kommer det kanskje lettere ting som tyder på at jeg ikke vil, men egentlig vil jeg jo. Jeg _vet_ hva som har fungert for meg før og _vet_ hva som kan fungere igjen. Spørsmålet er bare hvordan få det til.

Jeg skjønte hva du mente (tror jeg). Men selv ville jeg nok foretrekke et roligere tempo, å ta et lite skritt av gangen og så gradvis trene meg opp til å bli tryggere. Det har fungert for meg, for noen år siden ble jeg kvitt høydeskrekk på den måten.

Og du, jeg tror nok det går an å ringe en psykolog og be om eksponeringsterapi.

Lykke til!

[Gjest Hans Otto]

Jeg skjønte hva du mente (tror jeg). Men selv ville jeg nok foretrekke et roligere tempo, å ta et lite skritt av gangen og så gradvis trene meg opp til å bli tryggere. Det har fungert for meg, for noen år siden ble jeg kvitt høydeskrekk på den måten.

Og du, jeg tror nok det går an å ringe en psykolog og be om eksponeringsterapi.

Lykke til!

Og jeg _vet_ at du ikke helt forstår. For jeg vet alt det der med gradvis og små steg. Men man kan allerede ha gått hele den veien. Og man får til alt som ligner på det man skal. Og å se for deg i hodet hvordan det skal skje og at alt da går bra er ikke noe problem.

Men uansett er ikke dette noen vits i å diskutere med deg. Du har din mening og jeg har min. Slik er det. Noe fungerer for deg noe fungerer for meg. Slik er det også. Og uansett er denne diskusjonen blitt langt utenom det jeg spurte om oprinnelig. Du kan godt mene det er dumt å tenke slik jeg tenker, men jeg kjenner meg selv bedre enn du gjør, så jeg vet best hva som er best for meg.

Og nå kommer jeg visst ikke til å lese flere svar.

[Zitha]

Og jeg _vet_ at du ikke helt forstår. For jeg vet alt det der med gradvis og små steg. Men man kan allerede ha gått hele den veien. Og man får til alt som ligner på det man skal. Og å se for deg i hodet hvordan det skal skje og at alt da går bra er ikke noe problem.

Men uansett er ikke dette noen vits i å diskutere med deg. Du har din mening og jeg har min. Slik er det. Noe fungerer for deg noe fungerer for meg. Slik er det også. Og uansett er denne diskusjonen blitt langt utenom det jeg spurte om oprinnelig. Du kan godt mene det er dumt å tenke slik jeg tenker, men jeg kjenner meg selv bedre enn du gjør, så jeg vet best hva som er best for meg.

Og nå kommer jeg visst ikke til å lese flere svar.

Jeg beklager hvis jeg har fornærmet deg på noen måte. Det var slett ikke meningen.

Jeg er helt enig i at du kjenner deg selv best, og vet best hva som fungerer for deg. Jeg håper du finner en løsning. Snart. :-)

Til det du spurte om vil jeg fortsatt si at jeg tror det beste er å ringe en psykolog, og si at du vil ha samme type behandling som har virket før. Kanskje du kan kontakte han/hun du gikk til tidligere, og spørre om han/hun kan anbefale noen i nærheten av der du bor nå?

Lykke til. Og jeg beklager virkelig hvis jeg fornærmet deg tidligere. Jeg håper du kan tilgi meg?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du bør skaffe deg en lege på ditt nye bosted. Enlege kan henvise deg og hjelpe deg med å finne den riktige behandleren for deg.

Du kan også ringe den lokale psykiatrisk poliklinikken og spørre deg for der.

Jeg kan dessverre ikke lenger svare på mail. Det skal visstnok kunne være skadelig for deg og er derfor forbudt.