9,5 timer i barnehagen hver dag

[Gjest også en mamma]

Ja, det blir vel deilig å bli voksen, så arbeidsdagen kryper ned mot åtte timer...

Barn har heller ikke samme rettigheter som voksne når det gjelder arbeidsmiljø og inneklima, for å nevne noe...

Født til turbofart!

Jeg skjønner ikke sammenligningen.

Barna leker hele dagen uansett om de er hjemme eller i barnehagen.

[Gjest annlovinda]

Ja, sånn er det også hos oss for de barna som blir hentet noen ganger tidlig og noen ganger sent, men de som alltid er sent hentet synes det er trist, det ser vi på dem

Ser aldri at de som vanligvis blir hentet sent ser triste ut, og synes det er leit.

Min gutt blir for det aller, aller meste hentet etter 1630, så han er en av de som blir hentet sent. Men 2 dager i måneden jobber jeg halv dag, og da henter jeg han tidlig.

Men de ansatte i bhg er flinke til at de gjør rolige aktiviteter på slutten av dagen, for de barna som vil det. Det da være seg tegning, perling og slike ting.

[ylvali1365381015]

Jeg skjønner ikke sammenligningen.

Barna leker hele dagen uansett om de er hjemme eller i barnehagen.

Men hjemme har de foreldrene tilgjengelig for kos og prat og lesing, den fine kontakten som ikke kommer på bestilling eller når man har tusen ting fore.

Jeg prøver å rydde tid til dette, ikke fokusere på husarbeid hver ledige stund eller fridag. Pusle-leke-tegnestund og lesestund hver dag, samt masse kos og tull og dødtid sammen der barna kan få ro til å komme med det de tenker på, lurer på eller vil snakke om... Slik blir man kjent på en annen måte enn dersom hverdagen er travel og spekket med gjøremål, innenfor og utenfor hjemmet.

Og det blir desto viktigere å holde på det, selv om barna vokser til og ikke krever denne foreldrekontakten lenger. Det kommer de veldig styrket utav.

Selv om de kan ha det bra og greie seg godt uten også...

Rolig tid- det er det vi savner. Iallefall det vi trenger, så hektisk som de fleste lever i dag. TID - alene og med dem vi er glade i.

[Gjest også en mamma]

Men hjemme har de foreldrene tilgjengelig for kos og prat og lesing, den fine kontakten som ikke kommer på bestilling eller når man har tusen ting fore.

Jeg prøver å rydde tid til dette, ikke fokusere på husarbeid hver ledige stund eller fridag. Pusle-leke-tegnestund og lesestund hver dag, samt masse kos og tull og dødtid sammen der barna kan få ro til å komme med det de tenker på, lurer på eller vil snakke om... Slik blir man kjent på en annen måte enn dersom hverdagen er travel og spekket med gjøremål, innenfor og utenfor hjemmet.

Og det blir desto viktigere å holde på det, selv om barna vokser til og ikke krever denne foreldrekontakten lenger. Det kommer de veldig styrket utav.

Selv om de kan ha det bra og greie seg godt uten også...

Rolig tid- det er det vi savner. Iallefall det vi trenger, så hektisk som de fleste lever i dag. TID - alene og med dem vi er glade i.

Men jeg mener at vi har god kontakt med barna våre, selv om de altså tilbringer nærmere 9 timer i barnehagen hver dag.

Jeg mener at vi har et svært godt og nært forhold. Men folk er forskjellige, og noen trenger kanskje mer tid enn andre. Noen trenger kanskje action hele tiden også. Noen føler at godt samvær med barna er når man gjør noe, når det skjer noe. Kino, skitur, besøk, kafe... Mens andre syns at samvær er best hjemme.

Jeg tror ikke det er noen direkte sammenheng mellom antall timer man tilbringer med barna sine, og hvor nært forholdet er.

[Gjest Wita]

Jada, vi har god råd. Jeg vet det. Vi er priviligerte. Vi har hus, vi har 2 biler og den ene er stor og fin. Vi har ingen hytte, men vi har en bitteliten båt.

Mannen min er av de utskjelte som har fått bonus, og denne har vi spart. Derfor kan vi kjøpte den nye bilen. Selv med hans vanlige inntekt - som er høyere enn gjennomsnittet - hadde vi ikke kjøpt ny bil uten den bonusen.

Men vi har ikke alltid hatt så mye penger. Langt i fra. Det er de siste 2-3 årene at han har hatt den jobben. Før det tjente han helt normalt.

Og siden jeg var selvstendig og tjente veldig lite ble det vi skattet høyere enn om vi tilsammen hadde tjent det samme men delt det på to like inntekter.

Jeg vet hva det vil si å ikke ha mange penger. Likevel valgte vi at en av oss skulle jobbe mindre. For oss begge var det naturlig at det var meg. For andre kan det være mer naturlig at far er mer hjemme.

Jeg vet det er mange som ikke har valgmuligheter. Som snur på hver krone og aldri unner seg noen ting.

Men jeg vet også at det de som har et valg, hvis de bare vil.

"Men jeg vet også at det de som har et valg, hvis de bare vil"

Men dette er det resulatat av tiden vi lever i.

Det er forventet at begge parter skal delta i arbeidslivet i 2006. Vi har fått en del problemer som kanskje kan skyldes tidsklemma og at det er mer kiving på hjemmebane. Man vil være likestilt og det skulle bare mangle. Men så ser man den økte skilsmissestatistikken, den økte kriminaliteten, økte selvmordsstatistikken osv.

Og man kan spørre seg hva det kommer av. Jeg vet ikke.

Men det blir for enkelt å skylde på feile valg.

Man følger samfunnsutviklingen og i dag forventes det at begge parter jobber. Kvinner har like mye å bidra med i arbeidslivet som menn og samfunnet trenger at flest mulig er i jobb og betaler skatt til de sosiale godene vi har i dette landet.

Vi bor i et av verdens beste land å leve i.

Samfunnet er ikke helt optimalt og vil nok aldri bli det, men det har blitt bedre og bedre. Ja, vi har fått noen problemer, men har kvittet oss med mange andre problemer som man hadde i tidligere tider med fattigdom osv.

Det er f.eks ikke riktig at kvinner skal leve i et ulykkelig ekteskap, fordi de ikke har økonomi til å komme seg unna.

Mennesker har til alle tider ønsket seg barn, enten man hadde det slik eller sånn og det er ingen større grunn til å stillespørsmålstegn til hvorfor folk ønsker barn i 2006, enn det var i 1906 eller 1806.

Begges delaktighet i arbeidslivet har bidratt til rikdommen og de sosiale godene vi har. Vi til og med få kontantstøtten som er et resultat av dette. Er ikke det bra da?

[ylvali1365381015]

Men jeg mener at vi har god kontakt med barna våre, selv om de altså tilbringer nærmere 9 timer i barnehagen hver dag.

Jeg mener at vi har et svært godt og nært forhold. Men folk er forskjellige, og noen trenger kanskje mer tid enn andre. Noen trenger kanskje action hele tiden også. Noen føler at godt samvær med barna er når man gjør noe, når det skjer noe. Kino, skitur, besøk, kafe... Mens andre syns at samvær er best hjemme.

Jeg tror ikke det er noen direkte sammenheng mellom antall timer man tilbringer med barna sine, og hvor nært forholdet er.

Kanskje ikke.

Samværet blir selvfølgelig kjedelig uten et visst innhold å avlede fra, barn trenger selvsagt varierte opplevelser også sammen med foreldrene.

Jeg personlig synes det blir for lite tid til det. Og det blir litt feil å dra på kino eller sparke ball hver gang man har litt tid sammen. Det må ikke gå på bekostning av samtaler eller nærhet.

Men barn adopterer jo forelderenes tempo, er de født inn i et hektisk liv, vil de selv bli rastløse og rettet mot handling og aktivitet. Jeg tror barn også har godt av å finne sin indre ro, tenke, reflektere, være i seg selv. I tillegg til det andre.

ingen motsetning i utgangspunktet.

[Katt-ja]

Jeg sier heller ikke at de som har barna sine i barnehage borti 10 timer om dagen er dårlige foreldre. Langt i fra.

Men fra mitt ståsted blir det så trist å overlate mesteparten av barndommen - den tiden da personligheten formes - til fremmede.

"..blir det så trist å overlate mesteparten av barndommen - den tiden da personligheten formes - til fremmede."

Jeg tror at mine barn har hatt godt av litt andre impulser enn bare mine - til å forme sin personlighet. Særlig er det ekstremt viktig for meg at ungene har et likestilt forhold til sin far og meg. Hvis jeg var deres aller viktigste person, ville jeg være veldig redd for at noe skulle skje med meg.

[Gjest annlovinda]

"Men jeg vet også at det de som har et valg, hvis de bare vil"

Men dette er det resulatat av tiden vi lever i.

Det er forventet at begge parter skal delta i arbeidslivet i 2006. Vi har fått en del problemer som kanskje kan skyldes tidsklemma og at det er mer kiving på hjemmebane. Man vil være likestilt og det skulle bare mangle. Men så ser man den økte skilsmissestatistikken, den økte kriminaliteten, økte selvmordsstatistikken osv.

Og man kan spørre seg hva det kommer av. Jeg vet ikke.

Men det blir for enkelt å skylde på feile valg.

Man følger samfunnsutviklingen og i dag forventes det at begge parter jobber. Kvinner har like mye å bidra med i arbeidslivet som menn og samfunnet trenger at flest mulig er i jobb og betaler skatt til de sosiale godene vi har i dette landet.

Vi bor i et av verdens beste land å leve i.

Samfunnet er ikke helt optimalt og vil nok aldri bli det, men det har blitt bedre og bedre. Ja, vi har fått noen problemer, men har kvittet oss med mange andre problemer som man hadde i tidligere tider med fattigdom osv.

Det er f.eks ikke riktig at kvinner skal leve i et ulykkelig ekteskap, fordi de ikke har økonomi til å komme seg unna.

Mennesker har til alle tider ønsket seg barn, enten man hadde det slik eller sånn og det er ingen større grunn til å stillespørsmålstegn til hvorfor folk ønsker barn i 2006, enn det var i 1906 eller 1806.

Begges delaktighet i arbeidslivet har bidratt til rikdommen og de sosiale godene vi har. Vi til og med få kontantstøtten som er et resultat av dette. Er ikke det bra da?

Synes du skriver utrolig mye bra og tydelig overveid i denne tråden.

[Gjest abrahamsen]

Min erfaring er at det er stor stas å bli hentet til sist. Aner ikke hvorfor. :-) Vi stresser inn i barnehagen klokka 16:40 (stenger 17:00), oppdager at våre barn er siste på hver sin avdeling og vi foreldre er fulle av dårlig samvittighet.

- - - men i garderoben møtes vi av gledesstrålende barn som erklærer: "jeg ble siste barn i dag, jeg!".

Og de dagene vi kommer litt "for tidlig", sånn før 16:30 og sånn, da blir ungene sure hvis det er flere barn igjen ennå.

Slik er det ikke i vår barnehage. Der er det stor jubel om man blir henta først, å bli henta sist er ingen luksus der i gården nei. Da må de være med på rydding og noen ganger sitter de bare venter. Det er vel strengt tatt ikke hvordan barna syns det er å være i bhg som teller heller. Hva med all den tiden de ikke får sammen med foreldrene? Tid som de aldri får tilbake...Trist for både foreldre og barn.

Hvor ble småbarnstiden av?

[ylvali1365381015]

"Men jeg vet også at det de som har et valg, hvis de bare vil"

Men dette er det resulatat av tiden vi lever i.

Det er forventet at begge parter skal delta i arbeidslivet i 2006. Vi har fått en del problemer som kanskje kan skyldes tidsklemma og at det er mer kiving på hjemmebane. Man vil være likestilt og det skulle bare mangle. Men så ser man den økte skilsmissestatistikken, den økte kriminaliteten, økte selvmordsstatistikken osv.

Og man kan spørre seg hva det kommer av. Jeg vet ikke.

Men det blir for enkelt å skylde på feile valg.

Man følger samfunnsutviklingen og i dag forventes det at begge parter jobber. Kvinner har like mye å bidra med i arbeidslivet som menn og samfunnet trenger at flest mulig er i jobb og betaler skatt til de sosiale godene vi har i dette landet.

Vi bor i et av verdens beste land å leve i.

Samfunnet er ikke helt optimalt og vil nok aldri bli det, men det har blitt bedre og bedre. Ja, vi har fått noen problemer, men har kvittet oss med mange andre problemer som man hadde i tidligere tider med fattigdom osv.

Det er f.eks ikke riktig at kvinner skal leve i et ulykkelig ekteskap, fordi de ikke har økonomi til å komme seg unna.

Mennesker har til alle tider ønsket seg barn, enten man hadde det slik eller sånn og det er ingen større grunn til å stillespørsmålstegn til hvorfor folk ønsker barn i 2006, enn det var i 1906 eller 1806.

Begges delaktighet i arbeidslivet har bidratt til rikdommen og de sosiale godene vi har. Vi til og med få kontantstøtten som er et resultat av dette. Er ikke det bra da?

Sjefen, naboer og samf stiller altså forventninger.

Gjør barn det?

Fordi barna ser opp til og er avhengige av oss uansett, er det lett å overse deres forventninger. Dessuten tilpasser de seg jo...

Nei, nå må det en endring av fokuset til her. En verdidebatt, nå som vi vet så mye om barn og anerkjenner dem som individer med rettigheter i samfunnet.

Er drittlei og syk av at folk har større samvittighetskvaler overfor jobben enn sine egne barn! Det er vel bare en floskel da, når de hevder at barna er det viktigste i deres liv?

Tenk om barn begynte å stille krav, holde tilbake sin selvutslettende kjærlighet til forelderene dersom de neglisjerte deres behov eller nedprioriterte dem?

Det er de som ikke kan kjempe for sine rettigheter eller formidle sine behov vi må ta mest hensyn til og rette samvittigheten vår inn mot...

[Gjest Wita]

Synes du skriver utrolig mye bra og tydelig overveid i denne tråden.

Næmen tusen takk! Så hyggelig å høre:)

[Glimtipper]

"Men jeg vet også at det de som har et valg, hvis de bare vil"

Men dette er det resulatat av tiden vi lever i.

Det er forventet at begge parter skal delta i arbeidslivet i 2006. Vi har fått en del problemer som kanskje kan skyldes tidsklemma og at det er mer kiving på hjemmebane. Man vil være likestilt og det skulle bare mangle. Men så ser man den økte skilsmissestatistikken, den økte kriminaliteten, økte selvmordsstatistikken osv.

Og man kan spørre seg hva det kommer av. Jeg vet ikke.

Men det blir for enkelt å skylde på feile valg.

Man følger samfunnsutviklingen og i dag forventes det at begge parter jobber. Kvinner har like mye å bidra med i arbeidslivet som menn og samfunnet trenger at flest mulig er i jobb og betaler skatt til de sosiale godene vi har i dette landet.

Vi bor i et av verdens beste land å leve i.

Samfunnet er ikke helt optimalt og vil nok aldri bli det, men det har blitt bedre og bedre. Ja, vi har fått noen problemer, men har kvittet oss med mange andre problemer som man hadde i tidligere tider med fattigdom osv.

Det er f.eks ikke riktig at kvinner skal leve i et ulykkelig ekteskap, fordi de ikke har økonomi til å komme seg unna.

Mennesker har til alle tider ønsket seg barn, enten man hadde det slik eller sånn og det er ingen større grunn til å stillespørsmålstegn til hvorfor folk ønsker barn i 2006, enn det var i 1906 eller 1806.

Begges delaktighet i arbeidslivet har bidratt til rikdommen og de sosiale godene vi har. Vi til og med få kontantstøtten som er et resultat av dette. Er ikke det bra da?

*applaus*

[kosen]

Hæ! Hvor i alle dager har jeg sagt at kvinnen skal jobbe deltid?

Men jeg lurer virkelig når begge to må jobbe så mye at et lite barn må være hos andre 9,5 time 5 dager i uka.

For meg er det viktigere å faktisk ha litt våken tid sammen med barna mine enn å ha det nyeste av alt.

Innleggskriver sier at så vidt hun kan bedømme har foreldrene ikke dårlig råd.

Men for all del. De som ønsker å ligge på dødsleiet med masse penger i banken og en god karriere bak seg, men ikke noe forhold til barna sine - må bare gjøre det. Jeg velger heller barna.

(Og for ordensskyld, jeg sier ikke dette fordi vi har muligheten til at jeg er hjemme. Uansett hvordan hjemmesituasjonen hadde jeg gjort alt som sto i min makt for at barna mine skulle slippe slike lange dager i barnehagen. Da heller vente med å gjøre karriere til barna ble eldre.)

Og du, du kan jo godt bruke ditt ordentlige nick, da - og ikke feige ut som du gjør nå.

Jeg ser at du får mye "pepper ", men jeg støtter deg fullt og helt i dine valg og meninger. Stå for dine valg, og jeg er sikker på at du og din fam. har funnet ut av hva som er best for dere. :-)

[Gjest alt for lenge spør du meg]

Men spørsmålet blir i hvilken grad du tror at det du sier har noen effekt. For barna. For det var vel de du syntes synd på.

Den åpenbare effekten er at din venninne blir forbannet på deg - med rette, vil jeg si. Hun gidder ikke omgås deg lengre. Og da blir altså resultatet at du mister ennå en venninne. Og poenget var?

Du kan ikke si at du har noen "fasit". Hadde det vært noe så åpenbart som... sikkerhetsbelte i bilen, f.eks. ja da kunne du hintet litt. Minnet om at det er påbudt med sikring i bil, og hvorfor det er viktig.

Men hvor lenge barna skal være i barnehagen? Det blir synsing, og verken mer eller mindre. Synsing om andre menneskers måte å leve på fører aldri noe godt med seg.

Jeg syns at mange barn burde vært lengre i barnehagen, for de kommer alltid etter at alle de andre er kommet i gang med leken, og de blir alltid hentet først - og selvsagt midt i leken. Dette frarøver barna muligheten til å bygge gode og sterke vennskap, de blir litt utafor for de andre er mye mer sammen. Men det er ikke min sak hvordan andre arrangerer sin hverdag.

Jeg snakker ikke om å servere sannheter og fasitsvar og lekse opp for mine venninner hva de bør gjøre og ikke gjøre. Såpass oppegående sosiale antenner har faktisk jeg og de fleste mennesker jeg omgås.

Det jeg stiller spørsmål ved er hvorfor det ikke er rom for at man snakker om ting, bringer ting på bane som også kan være vanskelige å ta opp? HVorfor skal vi glatte over ting, og bestandig tenke at det er ikke min sak for det er ikke mitt barn? Personlig så setter jeg pris på at folk kommer med synspunkter i forhold til hva jeg gjør og ikke gjør med mine barn. Jeg har både en mor og en svigerinne som har gjort det i forhold til meg.De gjør det på en ålreit måte og jeg har aldri blitt fornærmet. Noen ganger er det hold i det de sier, da får jeg kanskje en bekreftelse på ting jeg har tenkt selv, andre ganger blåser jeg i hva de måtte mene, fordi jeg har en annen oppfatning selv. Men jeg setter pris på å ha en ærlig dialog med dem.

Men hvorfor kan vi ikke være litt ærligere mot andre?

Et eksempel: i min barselgruppe var vi ute og gikk tur, jeg tipper at det var nærmere -10 og iskald vind. En av babyene satt i vogna tynnkledd, uten votter og med stivfrosne fingre. Ingen sa noe. Jeg turte ikke, nettopp av redsel for å blande meg i ting jeg ikke har noe med. Og jeg hadde også den tanken i hodet at mor vet sikkert best. Men jeg er ikke stolt av at jeg ikke sa noe, og jeg ville ha beundret det mennesket som enkelt og greit hadde spurt "fryser ikke barnet ditt uten votter?"

[Gjest Wita]

Sjefen, naboer og samf stiller altså forventninger.

Gjør barn det?

Fordi barna ser opp til og er avhengige av oss uansett, er det lett å overse deres forventninger. Dessuten tilpasser de seg jo...

Nei, nå må det en endring av fokuset til her. En verdidebatt, nå som vi vet så mye om barn og anerkjenner dem som individer med rettigheter i samfunnet.

Er drittlei og syk av at folk har større samvittighetskvaler overfor jobben enn sine egne barn! Det er vel bare en floskel da, når de hevder at barna er det viktigste i deres liv?

Tenk om barn begynte å stille krav, holde tilbake sin selvutslettende kjærlighet til forelderene dersom de neglisjerte deres behov eller nedprioriterte dem?

Det er de som ikke kan kjempe for sine rettigheter eller formidle sine behov vi må ta mest hensyn til og rette samvittigheten vår inn mot...

En verdidebatt kan vi gjerne ha og man må aldri slutte å jobbe for at ting skal bli bedre. Det er mange ting man fortsatt kan jobbe med.

Spørsmålet er bare hvilken retning man vil at det skal ta?

Vi ønsker oss ikke tilbake til tidligere tider, så hvis du sitter med nøkkelen til hvordan samfunnet skal være så er jeg veldig interesert i å få vite om den.

[laban]

Jeg ser at du får mye "pepper ", men jeg støtter deg fullt og helt i dine valg og meninger. Stå for dine valg, og jeg er sikker på at du og din fam. har funnet ut av hva som er best for dere. :-)

Det er ikke primært fordi hun har gjort sine valg og står for dem, som jubalong70 får kritikk for. Det er pga. måten hun karakteriserte andres valg.

Men hun har moderert seg, så det er ingen grunn til å gnåle mer om det.

Poenget er at alle må få gjøre sine egne valg og stå for dem. Disse valgene er sjelden bare basert på egoisme.

[ylvali1365381015]

En verdidebatt kan vi gjerne ha og man må aldri slutte å jobbe for at ting skal bli bedre. Det er mange ting man fortsatt kan jobbe med.

Spørsmålet er bare hvilken retning man vil at det skal ta?

Vi ønsker oss ikke tilbake til tidligere tider, så hvis du sitter med nøkkelen til hvordan samfunnet skal være så er jeg veldig interesert i å få vite om den.

;-) Mange spørsmål, litt færre svar. Men litt er jo løst bare ved å definere et problem, da er man iallefall klar over hvor man selv står.

Jeg vil litt tilbake og litt fram, det beste fra to verdner så og si. For mange går det an å mikse sin egen løsning, tror det er beste å kombinere over en lav sko.

Selv om jeg har meninger jeg tør hevde betyr det ikke at jeg sitter inne "med alle svar"!

Synes du jeg virker arrogant?

[Gjest annlovinda]

Jeg synes det er helt horribelt! Hvorfor i alle dager skal man da ha barn?

Men, det er ikke noe vi har noe med, dessverre...

Hvor mange timer skal man kunne ha barna i barnehagen for at det ikke skal være horibelt da??

6 timer?

Vår gutt er i bhg 8-8 1/2 time hver dag, bortsett fra to dager i måneden hvor jeg har korte dager. Men de dagene blir han ustyrtlig sur, for da kommer jeg altfor tidlig å henter han.

Mannen min leverer i barnehagen, han leverer 0830, og begynner på jobb 0900.

Jeg er på jobb fra 0800-1600, kunne såklart vært på jobb tidligere, men ser ingen grunn til det, for jeg kan uansett ikke gå tidligere enn 1600.

Da drar jeg rett til barnehagen for å hente han. Jeg er der sjelden før 1630, kø på vei hjem. Hender klokka er 1645 innen jeg er der.

Vi bor ikke i oslo, men heller ikke så veldig langt unna. Vi jobber i oslo begge to.

Vi har stort hus og to biler. Vi har valgt å ha stort hus med stor hage, vi vil prioritere å ha en bra bolig. To biler er dyrt å ha, men for å rekke både levering og henting i barnehage, er vi nødt til å ha det. Skulle jeg ha tatt bussen, hadde jeg ikke rukket å være i barnehagen innen 1700.

Klokka er 1700 før vi er hjemme, da er det middagslaging. Da lager jeg og gutten middag sammen. Vi spiser middag sammen alle sammen når pappa kommer hjem 1730.

Så ser vi på barne-tv, og koser oss til ca. 1915. Da er det tid for kveldsmat og senere gjøre klart til å legge gutten. Han er i seng til 2000.

Jeg ser da gutten min en time på morgenen og 3 1/2 time på ettermiddagen. Vi er sammen stort sett hver eneste helg, og alle våre feriedager. Har vi tatt oss en feriedag eller to fra jobb, er så klart han også sammen med oss.

Men det er nok de som synes vi kunne prioritert annerledes, tydligvis.

Vi kunne så klart ha bodd i en liten leilighet, men vi synes at trivsel har vel så mye å si.

[grot]

Det lurer jeg også på.

Jeg ser at argumentet jeg ventet på, som jeg en stund ikke trodde kom, sannelig kom allikevel.

Jeg lurer på hvor mye en mor må se barna sine for at hun ifølge enkelte skal ha lov til å få dem? Og hvorfor det antallet timer åpenbart er forskjellig for mødre og fedre.

Jubalong presiserer jo at det er likegyldig hvem som er der av foreldrene, men at det er bedre med mere tid sammen med foreldrene. Og selv om mannen hennes pendler så så ser barna _en_ av foreldrene mye av tiden.

Og jeg er helt enig med deg jubalong:-)

[Gjest prust]

Min erfaring er at det er stor stas å bli hentet til sist. Aner ikke hvorfor. :-) Vi stresser inn i barnehagen klokka 16:40 (stenger 17:00), oppdager at våre barn er siste på hver sin avdeling og vi foreldre er fulle av dårlig samvittighet.

- - - men i garderoben møtes vi av gledesstrålende barn som erklærer: "jeg ble siste barn i dag, jeg!".

Og de dagene vi kommer litt "for tidlig", sånn før 16:30 og sånn, da blir ungene sure hvis det er flere barn igjen ennå.

Sånn er det med femåringen min og. De dagene vi jobber, blir hun hentet litt over halv fem, noen ganger blir klokka kvart på fem - og hun vil ikke hjem!

Hvis jeg en sjelden gang henter klokka fire, er det aaaaaltfor tidlig....

Men jeg merker jo at de har mer overskudd til ettermiddagen dersom de har litt kortere tid i barnehagen. De er trøtte når vi kommer hjem litt før fem!