9,5 timer i barnehagen hver dag

[Gjest også en mamma]

Ja, det er det selvsagt lite å gjøre med... Men så lenge man har muligheten bør man tenke på barnets behov og justere seg som best man kan synes jeg.

Jammen det gjør vel de fleste også. Tenker på barnets beste, altså.

Men jeg kan ikke se at det er "barnas beste" om de aldri ser pappa for at mamma skal være hjemmeværende. Jeg kan heller ikke se at det er av avgjørende betydning for barnets mentale helse om barnehagedagen er på 7 eller 9 timer.

JEG mener at det er til barnets beste at de sosialiseres og får venner, samtidig som foreldrene og hjemmet er den trygge basen. Og jeg mener faktisk at barna får det, selv med 9 timer lange dager i barnehagen.

Jeg jobber 100 % og selv om det noen ganger er slitsomt, så mener jeg at barna mine ikke lider noen nød. Vi prioriterer all den tiden vi har til rådighet til å være sammen med barna.

Vi valgte å være hjemme med våre to til de var 2 og 3 år (to tette, ja). Vi syntes det var viktig å prioritere det når de var så små, og vi hadde muligheten til det. Men nå er de 4 og 5, og selv om jeg ikke alltid er 100 % fornøyd med barnehagen kan jeg ikke se noe problem med at ungene har lange dager.

I sommer hadde vi en periode av ulike årsaker kortere dager - og hva skjer da når vi kommer hjem? Jo, ungene skal selvsagt ut og leke med vennene i gata... Vi så dem ikke før klokka var 19 på kvelden, omtrent. Det er jo ikke sånn - i alle fall ikke hos oss - at vi alle sammen sitter inne i stua hver gang vi har fri.

Mange ganger velger ungene å gå på hvert sitt rom for å leke - eller gå på ett rom sammen og bygge hytte.

[Gjest også en mamma]

Takk

Andres fordømmelse for valgene vi tar til det beste for vår familie vet vi jo alt om.

enig med Persille. Bra jobba, Glimtipper! :-)

[Glimtipper]

enig med Persille. Bra jobba, Glimtipper! :-)

Tusen takk for det

Det ironiske er at jeg er hjemme på fulltid med mitt eget barn

[Gjest også en mamma]

(jubalong70, dette svaret er ikke bare til deg, men det passer bedre å legge det her enn i hovedtråden - og noe av det passer ikke så helt dårlig under ditt innlegg)

Jeg tror ikke nødvendigvis det trenger å være høy inntekt eller egen karriere som gjør at man er nødt til å ha barna lenge i barnehagen. Mange mener visst at det er typiske karrieremødre på Oslo vest som prioriterer på den måten.

Jeg tror det er vel så utbredt i randssonene rundt byene, altså i typiske dagpendlerkommuner. Der åpner barnehagene i 7-tiden nettopp fordi det store flertall har lang reisevei til jobb. Foreldrenes hovedhensikt med dette slitsomme dagpendlerlivet er ofte ikke å beholde den kule, utviklende jobben og høye inntekten - men at de ønsker å gi barna de oppvekstkår og den boligstandard de får ved å bo akkurat der, i trygge, landlige omgivelser (hvor det er få arbeidsplasser slik at det ikke bare er å få seg en annen jobb), kanskje i nærheten av eget barndomshjem og nettverk.

De voksne får lang reisevei og barna noe lengre barnehagedager, men foreldrene synes det er verd det fordi det gjør at de f.eks. kan bo i eget hus ved sjøen. Jeg tror de er uenige i at de prioriterer bedre ved å f.eks. flytte nærmere byen, gå ned i inntekt og boligstandard og ha barna mer hjemme - men da i helt andre omgivelser.

Husk også på at ikke alle barn har jevnaldrende søsken. Dine jenter har hverandre, 5-åringen dette handlet om i utgangspunktet har kanskje ingen jevnaldrende rundt seg i det hele tatt når hun ikke re i barnehagen, i hvert fall ikke på dagtid. Jeg skal love deg at ikke alle 5-åringer finner noen idyllisk ro ved å være hjemme sammen med bare én voksen.

Mine egne unger har aldri hatt 9-timersdager hvis det har noe med saken å gjøre. Men vi har hatt såpass høye inntekter at vi har betalt oss ut av det, ved å bo både relativt sentralt og barnevennlig. Det koster flesk i Oslo. Dessuten har vi yrker med fleksitid. Man bør huske på at ikke alle har det.

Mange gode poenger, laban!

Jeg bor i en sånn randsonekommune, hvor barnehagene jevnt over åpner 06:45 eller 07:00. Noen visstnok også 06:30.

Mange jobber i Oslo - fordi det er der de fleste jobbene er - men ønsker å bo i småbyene eller på landet på grunn av oppvekstmiljø, nettverk, familie, osv. Det er jo et verdivalg det også.

Min erfaring var at den perioden barna hadde korte dager (6-7 timer) så slet de med å finne seg til rette, trivdes ikke sånn kjempegodt. Men med lengre dager er de blitt "barnehageunger" i mye større grad (blitt eldre også, da...), har fått flere venner, trives jevnt over bedre i barnehagen. Er mer vant med å være der - og slipper at dagen stykkes unødvendig mye opp.

[Gjest også en mamma]

Tusen takk for det

Det ironiske er at jeg er hjemme på fulltid med mitt eget barn

:-) Det vitner jo bare om at du er oppegående, fornuftig og greier å se lengre enn din egen nesetipp - og det er ingen dårlig egenskap, vet du!

(Forresten - jeg brukte et annet nick før - var litt bekymret for deg og spisingen din - går det bedre nå?)

[Gjest også en mamma]

Ja, det gjør han. Men vi føler at det at jeg er hjemme kompenserer litt for det valget.

Og der mener jeg at dere prioriterer feil. Jeg syns det er viktigere å fungere som familie, alle sammen, enn at barna skal ha maks 7 timer i barnehagen. Jeg syns det er viktig at de har et godt og nært forhold til begge foreldrene.

[Glimtipper]

:-) Det vitner jo bare om at du er oppegående, fornuftig og greier å se lengre enn din egen nesetipp - og det er ingen dårlig egenskap, vet du!

(Forresten - jeg brukte et annet nick før - var litt bekymret for deg og spisingen din - går det bedre nå?)

Ja, det er hva det handler om. Å kunne ha sin egen situasjon i tankene, samtidig som man viser stor respekt for andres valg.

Hva dere DOLere ikke husker Jo, det går i grunnen litt for bra med spisingen nå Takk for at du spør

[Gjest også en mamma]

Ja, det er hva det handler om. Å kunne ha sin egen situasjon i tankene, samtidig som man viser stor respekt for andres valg.

Hva dere DOLere ikke husker Jo, det går i grunnen litt for bra med spisingen nå Takk for at du spør

Godt å høre! :-) Jeg har tenkt mye på deg, skjønner du. :-)

[Glimtipper]

Godt å høre! :-) Jeg har tenkt mye på deg, skjønner du. :-)

Så hyggelig å høre, du er en snill sjel

[kosen]

Det er ikke primært fordi hun har gjort sine valg og står for dem, som jubalong70 får kritikk for. Det er pga. måten hun karakteriserte andres valg.

Men hun har moderert seg, så det er ingen grunn til å gnåle mer om det.

Poenget er at alle må få gjøre sine egne valg og stå for dem. Disse valgene er sjelden bare basert på egoisme.

Enig med deg. Alle for stå for sine valg. Det finnes ingen fasit svar.Det er ikke alltid en har noe valg, og da får en gjøre det beste ut av slik situasjonen er.

[Gjest også en mamma]

Så hyggelig å høre, du er en snill sjel

:-) Det tror jeg bestemt at du er også!

[Gjest alt for lenge spør du meg]

Men ser du ikke at det du gjør nettopp er å definere deg selv som fasit?

Hvorfor er det beundringsverdig om noen "tør" si i fra om at man mener et barn fryser? Tror du at barnets mor / far ØNSKER at barnet skal fryse? Tror du de gjør det for å være slemme? Omsorgssvikt? I de fleste tilfeller gjør foreldre så godt de kan, og noen barn er nå en gang varmere av seg enn andre. Noen elsker ull på kroppen hele året, andre regelrett hater varme klær.

Hvordan ville du selv reagert hvis noen kom bort til deg og "mente" at barnet ditt hadde feil sykkel, eller at lua ikke var bra nok?

Jeg ville _aldri_ tenkt den tanken at mamma`n ville barnet sitt vondt. Jeg har aldri tenkt på foreldre som onde.

For meg så var det to scenarioer:

1. At mor hadde gjort en vurdering om barnet frøs, og mente å kjenne barnet sitt såpass at det gjorde han ikke.

2. At mor faktisk ikke hadde tenkt tanken at barnet kunne fryse.

Da ville jeg også kunne forvente et av to svar:

1. Nei, han er varmblodig av seg og fryser aldri.

2. Det har jeg faktisk ikke tenkt på, tror du det?

Da er det jo opp til mor å bestemme hva hun vil gjøre med spørsmålet, enten kle på barnet mer eller la vær.

Den som stilte spørsmålet kan også slå seg til ro med at nå er det opp til mor.

Det handler ikke om å gå bort til noen tilfeldige på gata for å kommentere sykkelen eller lua til ungen. Det handler om å ha en ærlig kommunikasjon med mennesker man _omgås_. Men det innebærer selvfølgelig også at man må tåle å høre slike ting selv.Det handler ikke om å kritisere i øst og vest bare for å kritisere, men hvis det er noe som nager en, så bør det være rom for å si ifra, uten å bli stemplet som besserwisser av den grunn. Vi jenter må bli flinkere til å skille sak og person. Hvis en venninne slo hånden av meg fordi jeg er ærlig, så er ikke det en venninne som jeg ønsker å ha, så værsogod.

[Gjest Observer barnet]

Ehm... Ok.

Kanskje du kan vise til hvor jeg har sagt jeg ikke ville ha sagt i fra til en forelder om barnet deres led noen nød?

Ut i fra innleggene dine så forvsarer du jo hele tiden foreldre som har barna sine lange dager i barnehagen. Det virker jo ikke som du er så veldig opptatt av selve barnet oppi det hele. Som jeg har skrevet i alle mine innlegg så er det barnet man må observere, hvordan det har det med så mange timer. Nicket mitt tydeligjør jo også hva jeg mener. Du har allikevel anklaget meg for og være dømmende mot foreldrene. Jeg har ikke skrevet at du ikke sier i fra, kun OM du ikke gjør det.

[grot]

Nei, men hun må jo mene det, ut i fra hennes utsagn om at man ikke burde få barn hvis man ikke er villig til å jobbe 60 % mens barna er små. Det må jo gjelde både fedre og mødre det! Og da møter hun vel seg selv litt i døra, eller?

Synest dere kverulerer litt jeg nå da.... Jeg har skjønt at hun mener at man må investere tid i barna sine, og at det for de aller fleste (ikke alle) burde være mulig å få til litt kortere dager i barnehagen enn 9,5 dager. I tillegg mener hun at barna har godt av tid sammen med sine foreldre. Hun ønsker også å ha tid til å oppdra barna sine og mener at begrepet kvalitetstid er bare tull (noe jeg faktisk trodde de fleste var enige om...)

At spesielt aleneforeldre må slite for å få denne tidskabalen til å gå opp har hun full forståelse for, men hun mener at maaange av de som hevder de trenger to fulle inntekter kunne valgt å prioritere noe annerledes og dermed klare seg med en mindre inntekt totalt sett.

Slik har jeg forstått innleggene hennes og jeg er forsåvidt helt enig. Jeg ser også flere i min omgangskrets som sliter seg ut på fulle jobber og barn som skal hentes og bringes. Jeg har også gjort meg mine tanker om at jeg aldri kunne prioritert slik de har gjort. Jeg hadde ikke følt meg tilfreds med en hverdag som tvang meg til å ha barna i barnehage 8-9 timer hver dag. Barna mine trives i barnehagen, bare så det er sagt, men det er uansett ikke noen ønsketilværelse. Det gir ikke oss som foreldre nok tid sammen med barna. Jeg ønsker heller ikke at barna mine skal oppdras av andre voksne mennesker. Selv om jeg har stor respekt for alle som jobber i barnehage så er det jo ikke dermed sagt at de står for mine verdier, som jeg gjerne vil videreformidle til mine barn. Og det rekker jeg faktisk ikke på et par klokketimer før leggetid.

som sagt så har jeg gjort meg mine tanker om andres prioriteringer på dette området flere ganger, men jeg ville nok aldri finne på å påpeke det om jeg ikke ble spurt direkte. Men jeg mener likevel at det må være greit å ha en mening om dette og kunne framlegge den uten å være redd for å tråkke noen på tærne.

[KaVa]

Så lenge barnet deres trives og har det bra, så kan jeg ikke se hva du har med dette å gjøre i det hele tatt!

Jeg synes ikke du skal si noe. Du kjenner neppe deres fulle økonomiske situasjon, selv om du tror det. Dessuten er det opp til hver enkelt familie å planlegge sin hverdag.

[Gemini]

Neimen, jeg vet jo det. Jeg prøver jo å si det også.

Noen har faktisk ikke noe valg. Og da er det flott at barnehagene er så bra som de stort sett er.

Men, det er ganske så mange som kan gjøre noe med det, men som ikke ønsker det. De vil ha penger til å spise ute, til å kjøpe klær hver måned osv.

Vi kjenner et par som har 3 barn. Hun driver med omskolering, han jobber i kommunen.

De tjener ikke fett!!!

Likevel prioriterer de at han jobber 80% slik at livet blir litt roligere for dem. Og de overlever!

Greit, vi bor ikke i Oslo. Men det er dag mange som ikke gjør det...

Kunne ikke mannen din også jobbet 80%, og hatt en dag mer hjemme hver uke?

[ylvali1365381015]

Men tror du ikke også at de aller fleste gjør slike vurderinger? Kan det ikke tenkes at også fulltidsarbeidende har denne evnen til å observere, vurdere og justere seg?

Selvfølgelig!

Men ikke alle. Parodien heter Tårnfrid, men hun finnes også i alle samfunnslag og begge kjønn.

Og det er flere som forventer effektivitet og lever i tiden, og ser ut til å måle sin vellykkethet i antall verv, biler, gjøremål, merkeklær, designprodukter, i tillegg til andre ytre faktorer og selvfølgelig det å lykkes med karriæren. Klatretilværelsen varer liksom hele yrkeskarriæren, om man har fire eller ingen barn. Det å ha mange barn er forresten også nesten blitt et statussymbol, selvfølgelig skal også de adoptere dette livet, for det er ikke snakk om å gire ned på noe vis.

Huff, det renner ut hver gang jeg begynner å skrive, jeg har tenkt så mye på dette skjønner du! :-)

Dette er mer en trend i tiden enn typisk for alle dem som jobber. De fleste gjør jo det, og det er ikke de yrkesaktive jeg vil til livs. Det er altså disse streberne, som også gjør så godt de kan og prøver å tekkes alle, med barna som de store taperne, i mine øyne.

[ylvali1365381015]

Ja, det syns jeg. Du har et bilde av at alle som jobber mer enn deg er overfladiske mennesker som stresser hele tiden og aldri har tid til barna sine. Det er arrogant.

Da er det ikke mitt bilde du skisserer her, men din forstilling om det.

Jeg mener bare andre ting enn deg, og jeg forsøker å underbygge påstander og forklare mine ståsteder.Som du! :-)

Er ikke saken den at du ikke liker det jeg mener da?

[ylvali1365381015]

Jada, jada, jeg vet det finnes situasjoner det er vanskelig å gjøre noe med. MEn akkurat det med kvalitetstid føler jeg er veldig overvurdert. Barn ønsker kvantitetstid. De ønsker å være sammen med oss. Ikke nødvendigvis _gjøre_ noe morsomt og flott.

De ønsker nærvær.

Mange får det tilfredsstilt i barnehagen. Flott at det er så mange fantastiske mennesker som jobber i barnehagene. Men, jeg i hvertfall, ønsker å være den barna mine er nær både når vi har det morsomt og når vi har det kjedelig.

Du har så gode poenger, jubalong!

Du virker reflektert! Det letteste i dag er å bare følge strømmen og tekkes dem som roper høyest(krever og forventer mest og gir stadig direkte tilbakemelding, feks sjefen,kolleger). Det krever imidlertid litt kritisk sans og genuin interesse å samle kunnskap og lete etter alternativer. Og empati med barn i denne "moderne" livsstilen.

[Gjest også en mamma]

Synest dere kverulerer litt jeg nå da.... Jeg har skjønt at hun mener at man må investere tid i barna sine, og at det for de aller fleste (ikke alle) burde være mulig å få til litt kortere dager i barnehagen enn 9,5 dager. I tillegg mener hun at barna har godt av tid sammen med sine foreldre. Hun ønsker også å ha tid til å oppdra barna sine og mener at begrepet kvalitetstid er bare tull (noe jeg faktisk trodde de fleste var enige om...)

At spesielt aleneforeldre må slite for å få denne tidskabalen til å gå opp har hun full forståelse for, men hun mener at maaange av de som hevder de trenger to fulle inntekter kunne valgt å prioritere noe annerledes og dermed klare seg med en mindre inntekt totalt sett.

Slik har jeg forstått innleggene hennes og jeg er forsåvidt helt enig. Jeg ser også flere i min omgangskrets som sliter seg ut på fulle jobber og barn som skal hentes og bringes. Jeg har også gjort meg mine tanker om at jeg aldri kunne prioritert slik de har gjort. Jeg hadde ikke følt meg tilfreds med en hverdag som tvang meg til å ha barna i barnehage 8-9 timer hver dag. Barna mine trives i barnehagen, bare så det er sagt, men det er uansett ikke noen ønsketilværelse. Det gir ikke oss som foreldre nok tid sammen med barna. Jeg ønsker heller ikke at barna mine skal oppdras av andre voksne mennesker. Selv om jeg har stor respekt for alle som jobber i barnehage så er det jo ikke dermed sagt at de står for mine verdier, som jeg gjerne vil videreformidle til mine barn. Og det rekker jeg faktisk ikke på et par klokketimer før leggetid.

som sagt så har jeg gjort meg mine tanker om andres prioriteringer på dette området flere ganger, men jeg ville nok aldri finne på å påpeke det om jeg ikke ble spurt direkte. Men jeg mener likevel at det må være greit å ha en mening om dette og kunne framlegge den uten å være redd for å tråkke noen på tærne.

Vel. Hun er nå vært ganske så kvass i sine uttalelser, og klar i sine meninger. Hun syns at folk som velger annerledes enn henne ikke burde fått barn, og det tragiske er at hun rammer sin egen mann, uten at hun ser det.