9,5 timer i barnehagen hver dag

[En tobarnsmor]

Vær så god å kritiser vårt valg, det er helt i orden.

Vi har tatt det valget at mannen min skal gjøre karriere, og at jeg ikke skal gjøre det nå. Derfor har jeg max jobbet 60% etter at vi fikk barn, og derfor er jeg hjemme et år ekstra med lillebror nå.

Pappa'n går glipp av mye, og det synes alle er synd. Vi kunne vært skilt, og de hadde sett ham enda mindre, og jeg hadde måttet jobbe 100%.

Jeg tror ikke jeg har svaret på hvorfor man får barn. Men jeg vet hvorfor jeg tror barn har godt av å være sammen med foreldrene sine, som en generell regel jeg vet det finnes unntak til.

Jeg synes synd på barna mine som ikke ser faren sin hver dag. Men jeg ser også at de er heldige som har en mor som er hjemme. (Og for ordens skyld, det er meg revnende likegyldig om det er mor eller far som er fraværende eller nærværende.)

Er alternativet til at han jobber så mye at dere er skilt? Underlig tankegang.

Hva med en mer rettferdig fordeling av arbeidsbyrden, sånn at _begge_ får rimelig nærhet til barna?

[tzatziki1365380058]

ville du syntes det var lenge å arbeide ni og en halv times skift selv?

Støy-og aktivitetsnivået i en barnehage kan til tider overgå en fabrikk... Og det å koble ut eller skjerme seg kan være vanskelig for en femåring, som tross alt ikke er sååå stor!

:-)

Jeg tror ikke jeg ville tatt skade av det, og har ganske mange slike skift bak meg, for så vidt.

Jeg tror ikke barn generelt tar skade av 9,5 timer i barnehagen heller,selv om vi personlig ikke har valgt det for våre barn. Her holder jeg faktisk med Jesper Juul, som hevder at noen barn tåler sånt, andre tåler det ikke. Så er det opp til foreldrene å finne ut hva ens egne barn tåler.

Uansett synes jeg ikke jeg har noe med å blande meg i andres avgjørelser kun basert på egen magefølelse.

[jubalong70]

"Men for all del. De som ønsker å ligge på dødsleiet med masse penger i banken og en god karriere bak seg, men ikke noe forhold til barna sine - må bare gjøre det. Jeg velger heller barna."

Du er utrolig ufin. Jeg håper ikke jeg kjenner deg, for maken til fordømmende og nedlatende holdninger er det lenge siden jeg har møtt. Jeg synes det er synd du har fått barn som du kan overføre disse holdningene til.

Man kan da få et nært forhold til barna selv om de er lange dager i barnehagen? Det er jo helger og ferier også, og barna er jo bare i barnehagen de første få årene av livet.

Greit det, jeg kjenner sikkert ikke deg heller.

Du må gjerne synes jeg er ufin. Men jeg mener at barna faktisk er viktigere enn det aller meste her i livet. Og det må jeg få lov til.

Jeg fordømmer ikke folk som mener noe annet. Men da må ikke de fordømme meg heller.

Jeg tar mine valg, og de tar sine valg.

Hvorfor skal jeg få huden full fordi jeg har andre meninger?

[Gjest alt for lenge spør du meg]

Hvis du virkelig mener at barna lider overlast, får du være tøff nok til å sende en bekynmringsmelding til barnevernet,da.

Hvis du ikke mener at barna lider overlast, men bare at det er litt "dumt", så får du holde det for deg selv.

Du kan ikke "tipse" venner for alle ting de ikke gjør på samme måte som du ville gjort det. Det er slett ikke sikkert at du har rett.

Dersom venninnen min hadde røkt over babyen sin, hadde jeg sagt fra. Det er godt dokumentert at røyk ikke er bra for barn. Det er ikke godt dokumentert at barn som er lenge i barnehagen ikke har godt av det.

ja, vi får nok vente til den dagen vi kan sitte og vifte med dokumentert forskning i hånden før vi har rett til å uttale oss om noe som helst.

[Atene]

Greit det, jeg kjenner sikkert ikke deg heller.

Du må gjerne synes jeg er ufin. Men jeg mener at barna faktisk er viktigere enn det aller meste her i livet. Og det må jeg få lov til.

Jeg fordømmer ikke folk som mener noe annet. Men da må ikke de fordømme meg heller.

Jeg tar mine valg, og de tar sine valg.

Hvorfor skal jeg få huden full fordi jeg har andre meninger?

Du fordømmer ikke?

"Jeg synes det er helt horribelt! Hvorfor i alle dager skal man da ha barn?"

skriver du.

Hva om noen laget en tråd om en venninne hvis mann jobbet hjemmefra hele uken, slik at barna ikke så ham annet enn i helgene. Hun syntes dette var "helt horribelt", og lurte på "hvorfor han har fått barn da". Og hun får støtte av andre som sier det samme, og i tillegg en del om fyrens prioriteringer.

Hva hadde du syntes om det? Og hva hadde du syntes om venninnen da kom til deg med et "velment råd" om at dere burde prioritere annerledes?

Synes du ikke at dere selv må kunne få velge det som passer for deres familie, uten å få beskjed om hvor "horribelt" det er?

[En tobarnsmor]

Greit det, jeg kjenner sikkert ikke deg heller.

Du må gjerne synes jeg er ufin. Men jeg mener at barna faktisk er viktigere enn det aller meste her i livet. Og det må jeg få lov til.

Jeg fordømmer ikke folk som mener noe annet. Men da må ikke de fordømme meg heller.

Jeg tar mine valg, og de tar sine valg.

Hvorfor skal jeg få huden full fordi jeg har andre meninger?

Hvorfor du får huden full? Fordi du på tross av at du _sier_ at du ikke fordømmer de som velger annerledes enn dere, faktisk gjør det. I innlegg etter innlegg.

[jubalong70]

"Er det virkelig nødvendig å ha både nytt hus, ny bil, hytte og båt når man har småbarn? Er det nødvendig å pusse opp kjøkkenet igjen når det er 5 år siden sist? Er det nødvendig å dra på sydenferie hvert år?"

He he, lett for oss og si som har råd til både ny bil og alt det andre du ramser opp og LIKEVEL kan velge å gå hjemme om vi vil:)

(Vi har jo begge skrytt av nye biler husker du)

Jada, vi har god råd. Jeg vet det. Vi er priviligerte. Vi har hus, vi har 2 biler og den ene er stor og fin. Vi har ingen hytte, men vi har en bitteliten båt.

Mannen min er av de utskjelte som har fått bonus, og denne har vi spart. Derfor kan vi kjøpte den nye bilen. Selv med hans vanlige inntekt - som er høyere enn gjennomsnittet - hadde vi ikke kjøpt ny bil uten den bonusen.

Men vi har ikke alltid hatt så mye penger. Langt i fra. Det er de siste 2-3 årene at han har hatt den jobben. Før det tjente han helt normalt.

Og siden jeg var selvstendig og tjente veldig lite ble det vi skattet høyere enn om vi tilsammen hadde tjent det samme men delt det på to like inntekter.

Jeg vet hva det vil si å ikke ha mange penger. Likevel valgte vi at en av oss skulle jobbe mindre. For oss begge var det naturlig at det var meg. For andre kan det være mer naturlig at far er mer hjemme.

Jeg vet det er mange som ikke har valgmuligheter. Som snur på hver krone og aldri unner seg noen ting.

Men jeg vet også at det de som har et valg, hvis de bare vil.

[jubalong70]

Hvorfor valgte foresten mannen din å få barn når han ser dem så skjelden?

Veldig godt spørsmål. Jeg har også spurt ham om det

Han har vel hatt en urdrift han også, som mange andre.

Og når vi startet å lage barn så jobbet han her i byen og var hjemme hver kveld.

[jubalong70]

Hvis du skal angripe dem som ikke har "et nært forhold til barna sine" fordi de jobber full tid - hva sier du da til mannen din, som jobber mer enn full tid?

Prioriterer han også feil i forhold til barna?

Ja, det gjør han. Men vi føler at det at jeg er hjemme kompenserer litt for det valget.

[Atene]

Ja, det gjør han. Men vi føler at det at jeg er hjemme kompenserer litt for det valget.

Men spør du ham om hvorfor han har fått barn, når han ikke vil være sammen med dem?

[jubalong70]

"Men det finnes så mange der ute som absolutt elsker barna sine, men som likevel prioriterer å ikke være sammen med dem. (Og da snakker jeg om dem som faktisk kan ta valget å arbeide mindre.)"

Kan ikke mannen din velge å jobbe mindre da? Jeg tviler sterkt på at han blir tvunget til å jobbe så mye borte fra hjemmet.

Han kan selvsagt det. Han kan ta en jobb han ikke trives i her i byen (det er ikke så mange jobber innen hans fagområde), tjene mindre og være mer sammen med oss.

Vi snakker om det rett som det er.

Men vi har - for nå - tatt det valget at han skal ha den jobben han har, og at jeg skal være hjemme/etterhvert jobbe deltid.

Barna har en rolig hverdag. De er mye sammen med mor, og lite sammen med far. For det samme kunne jo vært mye sammen med far og lite sammen med mor hadde jeg hatt hans jobb.

[Ines]

Jada, vi har god råd. Jeg vet det. Vi er priviligerte. Vi har hus, vi har 2 biler og den ene er stor og fin. Vi har ingen hytte, men vi har en bitteliten båt.

Mannen min er av de utskjelte som har fått bonus, og denne har vi spart. Derfor kan vi kjøpte den nye bilen. Selv med hans vanlige inntekt - som er høyere enn gjennomsnittet - hadde vi ikke kjøpt ny bil uten den bonusen.

Men vi har ikke alltid hatt så mye penger. Langt i fra. Det er de siste 2-3 årene at han har hatt den jobben. Før det tjente han helt normalt.

Og siden jeg var selvstendig og tjente veldig lite ble det vi skattet høyere enn om vi tilsammen hadde tjent det samme men delt det på to like inntekter.

Jeg vet hva det vil si å ikke ha mange penger. Likevel valgte vi at en av oss skulle jobbe mindre. For oss begge var det naturlig at det var meg. For andre kan det være mer naturlig at far er mer hjemme.

Jeg vet det er mange som ikke har valgmuligheter. Som snur på hver krone og aldri unner seg noen ting.

Men jeg vet også at det de som har et valg, hvis de bare vil.

Hvorfor har ikke dere tatt det valget da? Det er tydelig at dere kan, men dere vil altså ikke?

[Gjest nehei]

Mitt barn er i barnehagen i ca. 9 timer 2 og 3 dager i uka.Tenker på det hver gang jeg leverer og henter henne at det er altfor lenge. Men nå er saken den at jeg har lang pendlevei til jobben og faren bor borte pga. skolegang. Jeg har ikke annet valg. Var hjemme med henne 1 år ekstra pga. at jeg hadde mindre igjen for det økonomisk eller om jeg jobbet. Nå må jeg jobbe ellers mister jeg jobben. Skal jeg ha dårlig samvittighet eller ikke???

Jeg vet hva som er best for barnet mitt! Det er å gå i barnehagen, men selvsagt er det ikke bra å gå så lenge, men har man ikke annet valg, så har man ikke det!

[jubalong70]

Hvorfor har du fått barn?

Jeg for min del har fått barn fordi jeg synes det er hyggelig å ha familie, fordi jeg tror det kan bli en stusselig alderdom uten familie, fordi jeg har mye kjærlighet og varme å gi og antagelig fordi jeg har et grunnleggende behov for å få barn som ikke nødvendigvis har en rasjonell grunn.

Jeg har ikke fått barn fordi jeg trenger noen å være sammen med hele dagen eller fordi jeg ønsker å oppdra noen andre mennesker i mitt bilde. I alle tider har oppdragelse av barn vært et felles samfunnsprosjekt, slik som det er for andre flokkdyr, og i dagens samfunn utføres det bla. via barnehager og skoler.

Du har gode grunner, som jeg nok kan skrive under på.

Likevel vil jeg si det er en stor forskjell på det å vokse opp i et storsamfunn slik det var i gamle, gamle dager, og det institusjonaliserte samfunnet vi tilbyr barna nå.

(Og ikke misforstå nå da, jeg mener fremdeles at barnehager er bra.)

Før hadde barna valget å komme hjem til mor (det var nå gjerne mor da). Nå har de ikke det valget. Trenger de trøst, søker de til "tante Grethe" i barnehagen. Ikke noe galt i det per se.

Men jeg tror ikke det hadde vært så ille om det var mor eller far som trøstet flest ganger.

[Ines]

Han kan selvsagt det. Han kan ta en jobb han ikke trives i her i byen (det er ikke så mange jobber innen hans fagområde), tjene mindre og være mer sammen med oss.

Vi snakker om det rett som det er.

Men vi har - for nå - tatt det valget at han skal ha den jobben han har, og at jeg skal være hjemme/etterhvert jobbe deltid.

Barna har en rolig hverdag. De er mye sammen med mor, og lite sammen med far. For det samme kunne jo vært mye sammen med far og lite sammen med mor hadde jeg hatt hans jobb.

Da har dere altså prioritert lønn og trivsel på jobb over barna deres. Det er greit nok. Men hvorfor er det så mye verre at andre prioriterer å ha god økonomi framfor mer tid med barna sine? Hvorfor er deres valg så mye bedre enn andres når dere helt klart har en mulighet til å velge annerledes, men ikke gjør det likevel?

[jubalong70]

Er alternativet til at han jobber så mye at dere er skilt? Underlig tankegang.

Hva med en mer rettferdig fordeling av arbeidsbyrden, sånn at _begge_ får rimelig nærhet til barna?

Jeg har tatt en utdannelse som nesten uten unntak gjør at jeg må jobbe som selvstendig, og med veldig variabel inntekt.

Han har tatt en utdannelse som gjør at det nesten ikke finnes jobber til ham her vi bor.

Ja, vi kunne flyttet - til Oslo. Og det frister veldig lite, både med tanke på boligpriser, men også det med tiden det tar å forflytte seg.

Her har vi et rolig og oversiktlig miljø. Det er rimelige å bo (ihvertfall når vi kjøpte huset...). Vi har foreldre og søsken i nærheten. BArnehagen er liten og oversiktlig. Skolen er liten og oversiktlig.

For oss er det riktig å bo her i stedet for i Oslo. Og da medfører det at mannen min pendler. Derfor jobber heller ikke jeg fulltid.

[laban]

Hæ! Hvor i alle dager har jeg sagt at kvinnen skal jobbe deltid?

Men jeg lurer virkelig når begge to må jobbe så mye at et lite barn må være hos andre 9,5 time 5 dager i uka.

For meg er det viktigere å faktisk ha litt våken tid sammen med barna mine enn å ha det nyeste av alt.

Innleggskriver sier at så vidt hun kan bedømme har foreldrene ikke dårlig råd.

Men for all del. De som ønsker å ligge på dødsleiet med masse penger i banken og en god karriere bak seg, men ikke noe forhold til barna sine - må bare gjøre det. Jeg velger heller barna.

(Og for ordensskyld, jeg sier ikke dette fordi vi har muligheten til at jeg er hjemme. Uansett hvordan hjemmesituasjonen hadde jeg gjort alt som sto i min makt for at barna mine skulle slippe slike lange dager i barnehagen. Da heller vente med å gjøre karriere til barna ble eldre.)

Og du, du kan jo godt bruke ditt ordentlige nick, da - og ikke feige ut som du gjør nå.

(jubalong70, dette svaret er ikke bare til deg, men det passer bedre å legge det her enn i hovedtråden - og noe av det passer ikke så helt dårlig under ditt innlegg)

Jeg tror ikke nødvendigvis det trenger å være høy inntekt eller egen karriere som gjør at man er nødt til å ha barna lenge i barnehagen. Mange mener visst at det er typiske karrieremødre på Oslo vest som prioriterer på den måten.

Jeg tror det er vel så utbredt i randssonene rundt byene, altså i typiske dagpendlerkommuner. Der åpner barnehagene i 7-tiden nettopp fordi det store flertall har lang reisevei til jobb. Foreldrenes hovedhensikt med dette slitsomme dagpendlerlivet er ofte ikke å beholde den kule, utviklende jobben og høye inntekten - men at de ønsker å gi barna de oppvekstkår og den boligstandard de får ved å bo akkurat der, i trygge, landlige omgivelser (hvor det er få arbeidsplasser slik at det ikke bare er å få seg en annen jobb), kanskje i nærheten av eget barndomshjem og nettverk.

De voksne får lang reisevei og barna noe lengre barnehagedager, men foreldrene synes det er verd det fordi det gjør at de f.eks. kan bo i eget hus ved sjøen. Jeg tror de er uenige i at de prioriterer bedre ved å f.eks. flytte nærmere byen, gå ned i inntekt og boligstandard og ha barna mer hjemme - men da i helt andre omgivelser.

Husk også på at ikke alle barn har jevnaldrende søsken. Dine jenter har hverandre, 5-åringen dette handlet om i utgangspunktet har kanskje ingen jevnaldrende rundt seg i det hele tatt når hun ikke re i barnehagen, i hvert fall ikke på dagtid. Jeg skal love deg at ikke alle 5-åringer finner noen idyllisk ro ved å være hjemme sammen med bare én voksen.

Mine egne unger har aldri hatt 9-timersdager hvis det har noe med saken å gjøre. Men vi har hatt såpass høye inntekter at vi har betalt oss ut av det, ved å bo både relativt sentralt og barnevennlig. Det koster flesk i Oslo. Dessuten har vi yrker med fleksitid. Man bør huske på at ikke alle har det.

[tzatziki1365380058]

ja, vi får nok vente til den dagen vi kan sitte og vifte med dokumentert forskning i hånden før vi har rett til å uttale oss om noe som helst.

Ja, hvis man skal blande seg i ting man ikke har noe som helst med, så er det en fordel å i det minste ha sitt på det tørre.

La folk få avgjøre hva som er best for dem selv. Det er sannsynlig at de er større eksperter på sine liv enn du er.

[ylvali1365381015]

Jeg tror ikke jeg ville tatt skade av det, og har ganske mange slike skift bak meg, for så vidt.

Jeg tror ikke barn generelt tar skade av 9,5 timer i barnehagen heller,selv om vi personlig ikke har valgt det for våre barn. Her holder jeg faktisk med Jesper Juul, som hevder at noen barn tåler sånt, andre tåler det ikke. Så er det opp til foreldrene å finne ut hva ens egne barn tåler.

Uansett synes jeg ikke jeg har noe med å blande meg i andres avgjørelser kun basert på egen magefølelse.

Det det med å finne ut hva barnet tåler og kjøre på så lenge det utholder hverdagen tror jeg er et meget dårlig utgangspunkt dersom barnets beste er fokus.

Slavene holdt da ut de også, men de hadde det bedre i et friere liv. (Uten sammenligning forøvrig, ser at slaveallegorien kanskje er uheldig... Men du skjønner hva jeg mener?)

Barn mangler sammenligningsgrunnlag og er prisgitt sine betingelser (satt av foreldrene). Deres store styrke er at de stort sett tilpasser seg, slik at foreldrene slipper det. Og det er kanskje også en sovepute som blir for god og myk til at folk orker ta innover seg hvordan deres småbarn kanskje sliter seg ut psykisk eller ville vært mer fornøyde og sunne med et litt mindre hektisk liv. Og mer tid med mamma og pappa.

Juul sier forresten mye bra. Han degger iallefall ikke for foreldrene, kan man si. ;-)

[tzatziki1365380058]

Det det med å finne ut hva barnet tåler og kjøre på så lenge det utholder hverdagen tror jeg er et meget dårlig utgangspunkt dersom barnets beste er fokus.

Slavene holdt da ut de også, men de hadde det bedre i et friere liv. (Uten sammenligning forøvrig, ser at slaveallegorien kanskje er uheldig... Men du skjønner hva jeg mener?)

Barn mangler sammenligningsgrunnlag og er prisgitt sine betingelser (satt av foreldrene). Deres store styrke er at de stort sett tilpasser seg, slik at foreldrene slipper det. Og det er kanskje også en sovepute som blir for god og myk til at folk orker ta innover seg hvordan deres småbarn kanskje sliter seg ut psykisk eller ville vært mer fornøyde og sunne med et litt mindre hektisk liv. Og mer tid med mamma og pappa.

Juul sier forresten mye bra. Han degger iallefall ikke for foreldrene, kan man si. ;-)

"Det det med å finne ut hva barnet tåler og kjøre på så lenge det utholder hverdagen tror jeg er et meget dårlig utgangspunkt dersom barnets beste er fokus."

Det er vel ikke akkurat det Jesper mener, tror jeg. Det er ikke snakk om å "holde ut. Men det er forskjell på unger, og den forskjellen oppdager man stort sett ganske godt før de begynner i barnehagen, eller i det minste ganske kort tid etterpå.