9,5 timer i barnehagen hver dag

[ylvali1365381015]

"Det det med å finne ut hva barnet tåler og kjøre på så lenge det utholder hverdagen tror jeg er et meget dårlig utgangspunkt dersom barnets beste er fokus."

Det er vel ikke akkurat det Jesper mener, tror jeg. Det er ikke snakk om å "holde ut. Men det er forskjell på unger, og den forskjellen oppdager man stort sett ganske godt før de begynner i barnehagen, eller i det minste ganske kort tid etterpå.

Akkurat. Men desverre har foreldre ofte bestemt seg i utgangspunktet, gjentar som et mantra hvor bra det er at ettåringen får ut i verden og treffe jevnaldrende. Som om de prøver å overdøve en plagsom indre stemme som reagerer på klamringen og gråtingen. Og samfunnet støtter opp i koret, alle har vi liksom bestemt at det er det beste for barnet.

Selv om vi ser at det kanskje ikke er det, dersom vi ser barnet.

Hele første leveår heter det seg at ikke babyen kan bli bortskjemt på nærhet og kos, at vi ikke skal la dem gråte, men respondere på adferden deres.

Så starter tilvenningsuka i bhg, og alt er plutselig snudd på hodet. Ikke rart ungene reagerer med en smule panikk.

Uansett hvor mange uker det tar, reagerer ikke foreldrene på signalgråten lenger. Og barnet lærer for første gang at det er _det_ som må tilpasse seg for å få verden i balanse igjen.

Av og til nødvendig, men jeg synes mange begynner for brått og for tidlig.

Og det er ekstra vanskelig når man vet at det ikke bare er sutring, men reell angst som ligger bak en langvarig og uoversiktelig adskillelse fra mamma og pappa.

Slik ser nå jeg det. Mange mener jeg overdriver. Jeg mener jeg er i kontakt med mine følelser og naturlige instinkter. Dermed er jeg ambivalent ifht bhg, selv om jeg trives godt med å jobbe der.

[AAA]

Han kan selvsagt det. Han kan ta en jobb han ikke trives i her i byen (det er ikke så mange jobber innen hans fagområde), tjene mindre og være mer sammen med oss.

Vi snakker om det rett som det er.

Men vi har - for nå - tatt det valget at han skal ha den jobben han har, og at jeg skal være hjemme/etterhvert jobbe deltid.

Barna har en rolig hverdag. De er mye sammen med mor, og lite sammen med far. For det samme kunne jo vært mye sammen med far og lite sammen med mor hadde jeg hatt hans jobb.

Hei!

Vi har vært i en tilnærmet situasjon som dere og valgte helt annerledes. Mannen min hadde en jobb der han tjente veldig bra, men som innebar masse reising og i perioder pendling.

Nå etter at vi fikk barn har han tatt en annen jobb, samme type jobb forsåvidt, men med veldig lite reising og ikke noe pendling. Han tjener fremdeles anstendig, for all del, men ikke i nærheten av hva han gjorde før. Det innebærer at vi ikke står så fritt til å sjonglere med min jobb som vi ellers hadde gjort.

Men gjett hva? Det innebærer også at ungene får vokse opp med enn far de ser hver dag og får et tett og godt forhold til. Det er viktig og veldig verdifullt. De er i barnehagen, jada, men det vurderer vi faktisk også som verdifullt.

Jeg opplever svarene dine som litt ovenfra og ned i forhold til de som har valgt annerledes enn dere selv har valgt. Det syns jeg er både ugrunnet og unødvendig. Deres løsning har ikke "fasit" stemplet på seg.

[Gjest også en mamma]

Jeg sier ikke at de som jobber lange dager nødvendigvis er dårlige foreldre.

Jeg spissformulerte meg her for å forklare hva jeg legger i betegnelsen barnehageslave.

Og det finnes en del slike tilfeller! Sikkert ikke mange, men noen barn er kofferter i foreldrenes liv! Det må da gå an å skille mellom disse? Og ja, jeg mener slike bagasjebarn lever et ugunstig liv, om jeg skulle forsøke å leve meg inn i deres situasjon...

Jeg synes førskolelæreren til min datter gjør en utmerket jobb. Hun er tilstedeværende og varm, og hadde et meget godt poeng om vår tid, synes jeg.

Hun bør nettopp derfor være i akkurat den jobben!

Og tjenesteforsømmelse kan det knapt kalles når man forsøker å forkorte smerten for både foreldre og barn. Når foreldre i tilvenningstiden ringer og er bekymret ti minutter etter levering, går det litt greiere for alle dersom førskolelæreren sier:jada, han har roet seg, dette går så bra så, ta det med ro...De vet jo at foreldrene uansett skal på jobb og ikke har anledning til å komme med første buss tilbake. Og barna må bare forsone seg med tapet, det må alle barn i vårt samfunn, de begynner jo i bhg rundt ettårsalderen, slik er det. Også mine måtte over denne separasjonsangsten, selv om de var to og tre år. Og nei, jeg synes ikke det burde vært sånn!

Skulle ikke du ønske det var rom for en mer fleksibilitet?

Det skulle jeg...

Nei ærlig talt... Jeg forventer at de ansatte forteller meg SANNHETEN, jeg! Hvis jeg ringer og spør hvordan det går, så forventer jeg et ærlig svar, ikke et "glatte over"-svar. Det er ikke barnehagens jobb å "berolige" meg. Hvordan i all verden skal vi kunne ha et ryddig forhold og et godt samarbeid mellom hjem og barnehagen hvis vi ikke kan stole på barnehagen? Tillit krever ærlighet, og tillit er helt nødvendig for at samarbeidet skal fungere - til barnets beste! Jeg hadde blitt rasende hvis jeg fant ut at barnehagen løy for meg - samme hvor "gode" tanker som lå bak!!!!

[Gjest hos oss]

Jeg er enig i at jeg var for krass, og jeg beklager det.

Men det finnes så mange der ute som absolutt elsker barna sine, men som likevel prioriterer å ikke være sammen med dem. (Og da snakker jeg om dem som faktisk kan ta valget å arbeide mindre.)

Og da må jeg bare spørre meg selv hvorfor de egentlig har fått barna sine?

Hvorfor får egentlig noen barn? Hva ønsker vi for barna våre? Hva ønsker vi å sitte igjen med når vi dør?

Men er dette bare spørsmål du stiller der begge jobber mye, eller stiller du for eksempel mannen din det samme spørsmålet?

Er det beste for barna å være sammen med den ene forelderen fra tre til syv hver dag, enn det er å være sammen med begge foreldrene fra halv fem til syv hver dag?

Jeg synes kanskje du definerer veldig kategorisk hva som er bra for mange.

Jeg vet at vår familie har det best når begge foreldrene er tilstede til middag, lek og leksehjelp de fleste dagene i uken, fremfor at nesten hver ettermiddag den ene forelderen jobber sent. Selv om det betyr at vi henter noe senere i bhg og sfo enn vi hadde gjort hvis vi delte annerledes.

[Atene]

Han kan selvsagt det. Han kan ta en jobb han ikke trives i her i byen (det er ikke så mange jobber innen hans fagområde), tjene mindre og være mer sammen med oss.

Vi snakker om det rett som det er.

Men vi har - for nå - tatt det valget at han skal ha den jobben han har, og at jeg skal være hjemme/etterhvert jobbe deltid.

Barna har en rolig hverdag. De er mye sammen med mor, og lite sammen med far. For det samme kunne jo vært mye sammen med far og lite sammen med mor hadde jeg hatt hans jobb.

Akkurat. Dere har tatt et valg - det valget som passer dere best i den livssituasjonen dere er i idag.

Kan du ikke la andre også få gjøre det valget, selv om de kommer til et annet resultat enn dere, og uten å kalle det "horribelt"?

[snø]

Hei!

Vi har vært i en tilnærmet situasjon som dere og valgte helt annerledes. Mannen min hadde en jobb der han tjente veldig bra, men som innebar masse reising og i perioder pendling.

Nå etter at vi fikk barn har han tatt en annen jobb, samme type jobb forsåvidt, men med veldig lite reising og ikke noe pendling. Han tjener fremdeles anstendig, for all del, men ikke i nærheten av hva han gjorde før. Det innebærer at vi ikke står så fritt til å sjonglere med min jobb som vi ellers hadde gjort.

Men gjett hva? Det innebærer også at ungene får vokse opp med enn far de ser hver dag og får et tett og godt forhold til. Det er viktig og veldig verdifullt. De er i barnehagen, jada, men det vurderer vi faktisk også som verdifullt.

Jeg opplever svarene dine som litt ovenfra og ned i forhold til de som har valgt annerledes enn dere selv har valgt. Det syns jeg er både ugrunnet og unødvendig. Deres løsning har ikke "fasit" stemplet på seg.

"Men gjett hva? Det innebærer også at ungene får vokse opp med enn far de ser hver dag og får et tett og godt forhold til. Det er viktig og veldig verdifullt. De er i barnehagen, jada, men det vurderer vi faktisk også som verdifullt."

Man kan diskutere hvor lenge unger bør være i barnehage, om de har bedre av å være hjemme de første årene osv, og jeg tror at det eneste man får er subjektive meninger basert på egne erfaringer, følelser og behov. Tror rett og slett ikke at det finnes noen fasitsvar. Noen unger kan være 10 timer i barnehage og ha det helt utmerket, andre kan være der 5, og selv det er for mye.

Men jeg er helt enig i at det skurrer kraftig om den ene av foreldrene jobber ræva av seg og knapt er hjemme, for at barna skal få være mest mulig hjemme. Da tror jeg faktisk det er bedre at begge jobber, og at man har timene etter jobb sammen. For jeg tror at det er langt viktigere at ungene blir kjent med begge foreldrene sine, enn at de slipper (lange) dager i barnehagen.

Og hva pokker skal man gjøre når man har en unge som på død og liv vil være lenge i barnehage/sfo? Jeg hentet kl 16 i går, sfo stenger 16.30. Og min kjære datter lurte på hvorfor jeg kom så tidlig. Snøft!

Og jeg er enig i at man ikke bør være for bastant på andres vegne. Det blir litt som om jeg skal si at de som er hjemmeværende på fulltid ikke gjør det fordi det er fordi det er barnets beste, men fordi de har lyst til å være hjemme. Noe jeg selvfølgelig aldri ville finne på å si ;o)

[Gjest Elextra]

Men hva er motivet?

Det er et stort, filosofisk spørsmål!

Men jeg synes ikke motivet bør være at man vil ha noen å være sammen med.

[Gjest Førskolelærer...innom av og til....]

Heisann, her var det mange engasjerte svar. )

Man kan jo se for seg å være på jobben i 9,5 time - det ER lenge. Men, verden fungerer nå engang slik at de voksne må jobbe for å få mat på bordet og tak over hodet.

Barna lider ingen nød av å være i barnehage den ekstra tiden utover det faktum at de blir slitne. Barn leker og i leken eksisterer ikke tidsbegrepet. De legger derfor ikke merke til om klokka er tre eller fem når de blir hentet. Det de ser, er at alle andre blir hentet før dem selv. Men, nettopp fordi det blir færre barn i bhg på tampen av dagen, vil de som er igjen få en rolig avslutning på sitt opphold i bhg. Det er heller ingen dårlig erfaring.

Så jeg synes ikke du skal være så bekymret for dine venners barn jeg. De er i trygge hender. Men at du er kritisk og stiller spørsmål synes jeg er flott. Det bør alle gjøre av og til.

[snø]

Jeg sier heller ikke at de som har barna sine i barnehage borti 10 timer om dagen er dårlige foreldre. Langt i fra.

Men fra mitt ståsted blir det så trist å overlate mesteparten av barndommen - den tiden da personligheten formes - til fremmede.

Joda, men for de aller fleste vil en løsning der en av foreldrene jobber mindre innebære at en av foreldrene vil jobbe mer - og få tilsvarende mindre tid sammen med ungene sine. Og da er det vel på mange måter et valg mellom pest og kolera, i alle fall for den av foreldrene som ender opp med å se enda mindre til ungene sine ;o)

Som jeg har sagt mange ganger før så tror jeg ikke nødvendigvis at barnehage er en uting for unger, og jeg tror heller ikke at de barna som har helt eller delvis hjemmeværende mødre/fedre har det så mye bedre enn de barna som går i barnehage.

For meg handler ikke mitt valg om å jobbe redusert så mye om hva jeg tror er best for barna mine, men aller mest om hva jeg føler jeg går glipp av ved å jobbe fullt.

Men det er som sagt basert på mine egne erfaringer med datteren min, som ble sur de dagene jeg hentet tidlig i barnehagen. Jeg hadde helt sikker tenkt annerledes om jeg hadde hatt et barns om stod og gråt i porten hver gang jeg hentet.

For å sette det veldig på spissen: jeg synes vi skal la hver og en familie ta de valgene de synes er best for seg og sin familie, og så får heller barnevernet gripe inn i de tilfellen hvor det er helt åpenbart at foreldrene ikke er egnet til å ta disse valgene ;o)

[Gjest Elextra]

Selvsagt vet jeg at jeg er heldig som har valget. MEn jeg tror det er ganske mange fler som faktisk kan velge å prioritere litt anderledes.

Er det virkelig nødvendig å ha både nytt hus, ny bil, hytte og båt når man har småbarn?

Er det nødvendig å pusse opp kjøkkenet igjen når det er 5 år siden sist?

Er det nødvendig å dra på sydenferie hvert år?

Jeg vet absolutt at det finnes de som ikke har noe valg. Men det finnes mange som absolutt kan ha råd til at den ene jobber 80% eller 60% i en periode. Da blir hverdagen lettere for alle.

Det er ikke alle jobber som kan deles inn i 60, 80 og 100%. Svært mange av oss har jobber som er 100 % eller ingen ting.

Nå kan man selvfølgelig velge bort en god jobb og heller jobbe i "kassa på Rimi" på halv tid, men jeg synes ikke det er en god løsning, når man er utdannet til og ønsker seg noe annet.

[Gjest Elextra]

"Men gjett hva? Det innebærer også at ungene får vokse opp med enn far de ser hver dag og får et tett og godt forhold til. Det er viktig og veldig verdifullt. De er i barnehagen, jada, men det vurderer vi faktisk også som verdifullt."

Man kan diskutere hvor lenge unger bør være i barnehage, om de har bedre av å være hjemme de første årene osv, og jeg tror at det eneste man får er subjektive meninger basert på egne erfaringer, følelser og behov. Tror rett og slett ikke at det finnes noen fasitsvar. Noen unger kan være 10 timer i barnehage og ha det helt utmerket, andre kan være der 5, og selv det er for mye.

Men jeg er helt enig i at det skurrer kraftig om den ene av foreldrene jobber ræva av seg og knapt er hjemme, for at barna skal få være mest mulig hjemme. Da tror jeg faktisk det er bedre at begge jobber, og at man har timene etter jobb sammen. For jeg tror at det er langt viktigere at ungene blir kjent med begge foreldrene sine, enn at de slipper (lange) dager i barnehagen.

Og hva pokker skal man gjøre når man har en unge som på død og liv vil være lenge i barnehage/sfo? Jeg hentet kl 16 i går, sfo stenger 16.30. Og min kjære datter lurte på hvorfor jeg kom så tidlig. Snøft!

Og jeg er enig i at man ikke bør være for bastant på andres vegne. Det blir litt som om jeg skal si at de som er hjemmeværende på fulltid ikke gjør det fordi det er fordi det er barnets beste, men fordi de har lyst til å være hjemme. Noe jeg selvfølgelig aldri ville finne på å si ;o)

"Men jeg er helt enig i at det skurrer kraftig om den ene av foreldrene jobber ræva av seg og knapt er hjemme, for at barna skal få være mest mulig hjemme. Da tror jeg faktisk det er bedre at begge jobber, og at man har timene etter jobb sammen. For jeg tror at det er langt viktigere at ungene blir kjent med begge foreldrene sine, enn at de slipper (lange) dager i barnehagen."

Helt enig.

[ylvali1365381015]

Nei ærlig talt... Jeg forventer at de ansatte forteller meg SANNHETEN, jeg! Hvis jeg ringer og spør hvordan det går, så forventer jeg et ærlig svar, ikke et "glatte over"-svar. Det er ikke barnehagens jobb å "berolige" meg. Hvordan i all verden skal vi kunne ha et ryddig forhold og et godt samarbeid mellom hjem og barnehagen hvis vi ikke kan stole på barnehagen? Tillit krever ærlighet, og tillit er helt nødvendig for at samarbeidet skal fungere - til barnets beste! Jeg hadde blitt rasende hvis jeg fant ut at barnehagen løy for meg - samme hvor "gode" tanker som lå bak!!!!

Da er det bare å brette opp ermene!

De fleste mennesker lyger ofte, hver dag, uten en gang og vite om det selv. Og de aller fleste mennesker er etter min erfaring kjempefeige når det kommer til å fortelle andre ting som vil bli ubehagelig å høre, eller stå fram som uenig der andre unisont enes om en ting. Slike er desverre de fleste mennesker, ute etter å bevare harmonien og pleie de relasjoner de har. Så også mange som jobber i bhg, de degger for foreldrene, særlig etter at det ble fokus på foreldre som aktive brukere av bhg og den rolleendringen som kom delvis i kjølvannet av det.

Man har større trang til å handle etter sympatier og antipatier, diplomati og konsensus-søken enn etter strengt ærlige prinsipper. Slik er de fleste, førskolelærere intet unntak.

Jeg er helt enig med deg i at det er ille. Kanskje tror foreldrene at barnehagen gjør en dårlig jobb dersom de får høre at barnet også strever litt innimellom all "kosen"?

[punky brewster]

Heisann, her var det mange engasjerte svar. )

Man kan jo se for seg å være på jobben i 9,5 time - det ER lenge. Men, verden fungerer nå engang slik at de voksne må jobbe for å få mat på bordet og tak over hodet.

Barna lider ingen nød av å være i barnehage den ekstra tiden utover det faktum at de blir slitne. Barn leker og i leken eksisterer ikke tidsbegrepet. De legger derfor ikke merke til om klokka er tre eller fem når de blir hentet. Det de ser, er at alle andre blir hentet før dem selv. Men, nettopp fordi det blir færre barn i bhg på tampen av dagen, vil de som er igjen få en rolig avslutning på sitt opphold i bhg. Det er heller ingen dårlig erfaring.

Så jeg synes ikke du skal være så bekymret for dine venners barn jeg. De er i trygge hender. Men at du er kritisk og stiller spørsmål synes jeg er flott. Det bør alle gjøre av og til.

Hos oss merker barna godt om de blir hentet tre eller fem. De barna som blir igjen er veldig opptatt av at de er så sent hentet. Rundt fire er de fleste hentet og da brytes leker og de fleste går rundt og venter på å bli hentet. Mange synes det er trist å være igjen til sist.

[Gjest annlovinda]

Hos oss merker barna godt om de blir hentet tre eller fem. De barna som blir igjen er veldig opptatt av at de er så sent hentet. Rundt fire er de fleste hentet og da brytes leker og de fleste går rundt og venter på å bli hentet. Mange synes det er trist å være igjen til sist.

Sånn er det ikke hos oss.

Uansett når jeg kommer og henter, så kommer jeg for tidlig.

Uansett om klokka er 1500 eller 1650.

[....AV]

Du har gode grunner, som jeg nok kan skrive under på.

Likevel vil jeg si det er en stor forskjell på det å vokse opp i et storsamfunn slik det var i gamle, gamle dager, og det institusjonaliserte samfunnet vi tilbyr barna nå.

(Og ikke misforstå nå da, jeg mener fremdeles at barnehager er bra.)

Før hadde barna valget å komme hjem til mor (det var nå gjerne mor da). Nå har de ikke det valget. Trenger de trøst, søker de til "tante Grethe" i barnehagen. Ikke noe galt i det per se.

Men jeg tror ikke det hadde vært så ille om det var mor eller far som trøstet flest ganger.

Selvfølgelig hadde det ikke vært ille om det var mor eller far som trøstet flest ganger. Men det er ikke sikkert det er så ille om det ikke er det heller.

Hvilke "gamle dager" er det som liksom skal være det ideelle? Samfunnsstrukturene har vært ganske varierende gjennom historien, og jeg tror nok ikke alltid at mor har vært fullt tilgjengelig for barna til alle tider.

Motivene mine for å få barn blir oppfylt uansett hvor mange timer barna er i barnehagen, det er det som er poenget mitt. Å slenge ut en påstand om at det ikke er noen grunn til å få barn hvis man ikke ønsker å være sammen med dem hele tiden fra de er 1-5 år synes jeg nemlig er litt drøyt.

[punky brewster]

Sånn er det ikke hos oss.

Uansett når jeg kommer og henter, så kommer jeg for tidlig.

Uansett om klokka er 1500 eller 1650.

Ja, sånn er det også hos oss for de barna som blir hentet noen ganger tidlig og noen ganger sent, men de som alltid er sent hentet synes det er trist, det ser vi på dem

[gullfisk]

Hvor god venninne jeg måtte være eller ikke være i noen doleres øyne fordi jeg har lyst til å si i fra, kan sikkert diskuteres.

Men hvor skal grensa gå i forhold til hva vi skal tørre å si fra om eller "blande oss oppi" til disse "venninnene" våre?

Skal vi bestandig være redde for å tråkke hverandre på tærne, selv om vi mener at barn lider overlast?

Og sånn generelt, det er faktisk ikke gitt at vi som foreldre i enhver situasjon er i stand til å bedømme våre barns beste. Kanskje kan det være nyttig med et lite spark, eller et lite hint for å bevisstgjøres?

Barna våre er som kjent ikke bare våre og noe vi har full eiendomsrett på og råderett over.Velger man å få barn, må man også ta konsekvensene, inklusive det å tåle litt kritikk. Hvem vet kanskje nettopp det er til barnas beste?

I et slikt spørsmål som dette syns jeg du kan si din ærlige mening om saken HVIS DU BLIR SPURT. Altså hvis dette er en god venninne og hun spør deg om du syns det er for lenge for hennes barn. Å ta opp temaet selv er ikke din sak.

[Gjest også en mamma]

Hvor god venninne jeg måtte være eller ikke være i noen doleres øyne fordi jeg har lyst til å si i fra, kan sikkert diskuteres.

Men hvor skal grensa gå i forhold til hva vi skal tørre å si fra om eller "blande oss oppi" til disse "venninnene" våre?

Skal vi bestandig være redde for å tråkke hverandre på tærne, selv om vi mener at barn lider overlast?

Og sånn generelt, det er faktisk ikke gitt at vi som foreldre i enhver situasjon er i stand til å bedømme våre barns beste. Kanskje kan det være nyttig med et lite spark, eller et lite hint for å bevisstgjøres?

Barna våre er som kjent ikke bare våre og noe vi har full eiendomsrett på og råderett over.Velger man å få barn, må man også ta konsekvensene, inklusive det å tåle litt kritikk. Hvem vet kanskje nettopp det er til barnas beste?

Men spørsmålet blir i hvilken grad du tror at det du sier har noen effekt. For barna. For det var vel de du syntes synd på.

Den åpenbare effekten er at din venninne blir forbannet på deg - med rette, vil jeg si. Hun gidder ikke omgås deg lengre. Og da blir altså resultatet at du mister ennå en venninne. Og poenget var?

Du kan ikke si at du har noen "fasit". Hadde det vært noe så åpenbart som... sikkerhetsbelte i bilen, f.eks. ja da kunne du hintet litt. Minnet om at det er påbudt med sikring i bil, og hvorfor det er viktig.

Men hvor lenge barna skal være i barnehagen? Det blir synsing, og verken mer eller mindre. Synsing om andre menneskers måte å leve på fører aldri noe godt med seg.

Jeg syns at mange barn burde vært lengre i barnehagen, for de kommer alltid etter at alle de andre er kommet i gang med leken, og de blir alltid hentet først - og selvsagt midt i leken. Dette frarøver barna muligheten til å bygge gode og sterke vennskap, de blir litt utafor for de andre er mye mer sammen. Men det er ikke min sak hvordan andre arrangerer sin hverdag.

[Gjest også en mamma]

Heisann, her var det mange engasjerte svar. )

Man kan jo se for seg å være på jobben i 9,5 time - det ER lenge. Men, verden fungerer nå engang slik at de voksne må jobbe for å få mat på bordet og tak over hodet.

Barna lider ingen nød av å være i barnehage den ekstra tiden utover det faktum at de blir slitne. Barn leker og i leken eksisterer ikke tidsbegrepet. De legger derfor ikke merke til om klokka er tre eller fem når de blir hentet. Det de ser, er at alle andre blir hentet før dem selv. Men, nettopp fordi det blir færre barn i bhg på tampen av dagen, vil de som er igjen få en rolig avslutning på sitt opphold i bhg. Det er heller ingen dårlig erfaring.

Så jeg synes ikke du skal være så bekymret for dine venners barn jeg. De er i trygge hender. Men at du er kritisk og stiller spørsmål synes jeg er flott. Det bør alle gjøre av og til.

Min erfaring er at det er stor stas å bli hentet til sist. Aner ikke hvorfor. :-) Vi stresser inn i barnehagen klokka 16:40 (stenger 17:00), oppdager at våre barn er siste på hver sin avdeling og vi foreldre er fulle av dårlig samvittighet.

- - - men i garderoben møtes vi av gledesstrålende barn som erklærer: "jeg ble siste barn i dag, jeg!".

Og de dagene vi kommer litt "for tidlig", sånn før 16:30 og sånn, da blir ungene sure hvis det er flere barn igjen ennå.

[Gjest også en mamma]

Ja, sånn er det også hos oss for de barna som blir hentet noen ganger tidlig og noen ganger sent, men de som alltid er sent hentet synes det er trist, det ser vi på dem

Det gjør ikke barna i vår barnehage. Kanskje fordi de voksne er flinke til å ta dem med på ting. Barna føler seg eksklusive som får lov til å hjelpe de voksne med den siste oppryddingen, gå ut med søpla, osv. De får svært god kontakt med den voksne når det er bare ett eller to barn igjen. Ungene i vår barnehage setter stor pris på å være igjen til sist, og mange ganger er det konkurranse mellom de 2-3 siste om hvem som faktisk blir sist. Jeg tror dette kommer mye an på de ansatte i barnehagen...