Hva kan vi gjøre?

[Gjest rådvill og frustrert]

Jeg har nå vært kjæreste med en mann i 2,5 år. Jeg har 3 egne barn boende hos meg og han har vanlig samvær med sine 2.

Begge ønsker å etablere et felles hjem. Alle barna og vi voksne går godt overens, men jeg har ikke sett hans barn siden i sommer pga av bråk fra hans ekskone.

Søker råd fra andre som gjerne har vært i samme situasjon eller har kjennskap til følgende scenario:

Min eks er ikke et problem, det er derimot hans ekskone.

Hun har fra dag 1 hatet meg som pesten og gir klart uttrykk for dette via deres fellesbarn. Det har resultert i store gråtescener og at spesielt hans eldste barn (8 år) nekter å komme til sin far.

Mors synspunkter på meg og mitt kommer frem gjennom barna. Selv sier barna at de liker meg, men at mor blir så sint når jeg har vært sammen med de.

Mor ringer og herjer og lager scener med barna som vitner.

Dette har resultert i at far (min kjæreste) ikke tør å etablere seg sammen med meg, i frykt for hva som vil skje med kontakten med barna. Moren vil stikke kjepper i hjulene og det er en reell fare for at hun også vil flytte til en annen kant av landet.

Far har vært i kontakt med barnevernet, som igjen har snakket med mor pr. telefon. Dette uten noe resultat.

Mor har utad en flott fasade, god jobb og utdannelse og har over gjennomsnittet god økonomi. Å gå rettens vei, vil ikke føre til noe, ifølge advokat, og vi nok om mulig forverre situasjonen ytterligere.

Så...hva kan gjøres?

Som sagt, vi har et ønske om å etablere oss sammen, men det ser foreløpig ganske svart ut.

Finnes det noen der ute som har samme erfaringer, som kanskje fant en løsning på det.

Barn av slike foreldre som kan si noe om hvordan de opplevde det og hva de skulle ønske ble gjort?

Dette er jo helt klart vondt for barna, og det er ønskelig å skåne de mest mulig.

Dette innebærer jo at vi kun treffes kanskje 1-2 ganger pr. 14 dag til tross for at vi bor nokså nært hverandre.

[MillaMy]

Har dere ikke sett barna siden i sommer? Det er jo å nekte samvær fra hennes side, og det bør vel få følger? Hva med å innkalle til mekling gjennom familierådgivningskontor? Da vil hun også bli innkalt, og dere kan kanskje komme til bunns i problemene.

Du tenker vel kanskje at hun ikke møter opp, men det vil i såfall tale sterkt i mot henne ved en evt sak om samvær.

Huff, en trist situasjon for dere, men lykke til iallefall. Håper det ordner seg og dere kan bli den familien dere ønsker.

[Lillemus]

Har dere ikke sett barna siden i sommer? Det er jo å nekte samvær fra hennes side, og det bør vel få følger? Hva med å innkalle til mekling gjennom familierådgivningskontor? Da vil hun også bli innkalt, og dere kan kanskje komme til bunns i problemene.

Du tenker vel kanskje at hun ikke møter opp, men det vil i såfall tale sterkt i mot henne ved en evt sak om samvær.

Huff, en trist situasjon for dere, men lykke til iallefall. Håper det ordner seg og dere kan bli den familien dere ønsker.

Hun sier at _hun_ ikke har sett hans barn siden i sommer så jeg antar hun ikke har vært sammen med ham når han har hatt barna.

[Lillemus]

Nå går jeg ut fra at han er en skikkelig mann og at han ikke har gitt henne noen grunn til å oppføre seg slik da vi bare har hørt din side av saken her.

Er det ingen i hennes familie dere kan snakke med og som kan snakke skikkelig med henne? Dama er jo helt på styr! Jeg fatter ikke at det er mulig å oppføre seg sånn, men det er det tydeligvis...

Er det mulig å få til en eller annen form for tvungen mekling nå eller er det for sent tro? For noen må jo få banket litt vett inn i huet på den dama.

[Gjest rådvill og frustrert]

Hun sier at _hun_ ikke har sett hans barn siden i sommer så jeg antar hun ikke har vært sammen med ham når han har hatt barna.

Ja, det er altså jeg som ikke har sett barna.

Fordi det blir så mye bråk rundt ungene da.

Vi treffes nå kun bare når vi er alene, men hun kan fint finne på å kjøre forbi huset mitt/hans. Ser hun begge bilene, blir det leven hele natten, med påfølgende gråting fra barna om hvor fæl pappa er osv osv...

Mekling er er prøvd 2 ganger tidligere, men ikke med tanke på å gå til sak da.

Far vil uansett ikke komme noen vei der, så det er i grunnen lite hensiktsmessig.

[MillaMy]

Hun sier at _hun_ ikke har sett hans barn siden i sommer så jeg antar hun ikke har vært sammen med ham når han har hatt barna.

Ja, det har du jammen rett i.

Vanskelig tilfelle dette her, men uansett vil jeg jo si at det er en form for sabotasje av samvær. Far og barna står tydeligvis ikke fritt til å bruke tiden slik de innerst inne ønsker.

[Gjest rådvill og frustrert]

Nå går jeg ut fra at han er en skikkelig mann og at han ikke har gitt henne noen grunn til å oppføre seg slik da vi bare har hørt din side av saken her.

Er det ingen i hennes familie dere kan snakke med og som kan snakke skikkelig med henne? Dama er jo helt på styr! Jeg fatter ikke at det er mulig å oppføre seg sånn, men det er det tydeligvis...

Er det mulig å få til en eller annen form for tvungen mekling nå eller er det for sent tro? For noen må jo få banket litt vett inn i huet på den dama.

Han er svært skikkelig mann ja, som forguder sine barn og livredd for å gjøre de vondt.

Ingen grunn for at hun skal være sånn, det bunner nok i sjalusi, først og fremst.

Men hun evner ikke å skille mellom egne følelser og forholdet mellom far/barn.

Hun er selv også fra en "såkalt" skikkelig familie,

Familiemedlemmer har vel snakket med henne før, som resulterte i uvennskap med sin egen familie.

Iallefall er hun enormt manipulativ, slik jeg har oppfattet henne/hørt fra andre kilder.

Jeg holde meg unna konflikten selv, og prøver å blande meg minst mulig. Jeg støtter ham og hører på ham, men stort mer kan ikke jeg gjøre.

Jeg er den "nye" dama og bør nok trø forsiktig, slik at jeg ikke blir "bråkmakeren" i denne konflikten.

[birdie]

Det er trist at voksne mennesker kan få seg til å manipulere sine egne unger på den måten, men det skjer dessverre. Min samboer har også barn fra tidligere forhold, og jeg har faktisk ennå ikke møtt noen av dem - vi har vært sammen i 11 år... "Heldigvis" har ikke moren deres flyttet vekk med dem, så de bor bare et par kilometer unna oss, og faren treffer dem flere ganger i uka. Det skjer imidlertid bestandig enten på "nøytral grunn" eller hjemme hos dem (noe som ikke var så kjekt for meg i den første tida av forholdet vårt). Ferieturer blir foretatt ved at han alene reiser vekk med dem en liten uke eller langweekend en-to ganger i året.

Nå er de så voksne at de ikke formelt er barn lenger, men de er allikevel ikke å se i nærheten av vårt hus - jeg er todelt i forhold til det: det er jo kjempeenkelt for meg å forholde meg til dette (null stemorsproblematikk..!), men samtidig er det trist at våre felles barn ikke har fått blitt kjent med sine søsken.

Jeg er over den verste såpeoperafasen av dette, men jeg har full sympati for det du nå går gjennom - ikke minst pga. truslene om å forpurre samværet om han flytter sammen med deg. Basert på det jeg personlig har opplevd - det er ikke en fase som går over - tror jeg nok at jeg ville gjort en innsats for å få orden på samvær og familiestruktur ganske kjapt. Det er vanskelig nok med tidligere forhold og barn når ikke ekser samarbeider, men når de bent ut saboterer er det fryktelig slitsomt for den som havner i dilemmaet (i våre tilfeller pappaen).