Å se sin døde farmor

[Torv]

Våre barn har mistet sin farmor (ref tidl. innlegg)

Det skal være syning i kirken på søndag, og både 7 åringen og 16 åringen vil gjerne være med sier de.

Når det gjelder 7 åringen vår, er han helt klar på at han veldig gjerne vil se farmor før hun gravlegges.

Jeg vet at det har vært innlegg her før om dette, men kan ikke dere som har tatt med barna deres på dette, fortelle litt hvordan det var.

For min del synes jeg slike stunder kan være "vakre" Et siste farvel i en personlig atmosfære.

Jeg var til min pappa da jeg var ung, og husker det som smertefullt men godt.

Jeg var dog ikke klar over at de døde kjentes ut som stein, og jeg ble skikkelig overrasket og lei meg over det.

Vår 7 åring er full av følelser og har alltid vært åpen om dem. Men når vi nå har besøkt farfar etter dødsfallet, har han gjemt seg bak en stol og ville være der helt alene.

Ellers går det veldig greit, men akk.....hva gjør vi nå.

og så har jeg fått vite at de ikke pynter og sminker den døde.

Som dere sikkert skjønner, vil jeg gjerne imøtekomme min 7 årings ønsker, jeg må bare være

mer sikker på at dette er riktig.

[Ulrikke]

Så lenge han vil, må han få lov!

Det du KAN gjøre, er at dere drar sammen, også går du eller pappa'n inn før han får bli med. På den måten kan dere se hvordan farmor ser ut og kjennes ut, og forberede ham på det før han kommer inn.

Det er også greit å si at det er lov til å synes at det er både trist og rart.

Og så klart forberede ham på at hun ikke ser helt ut som den farmor han kjente mens hun levde (men igjen kan det jo være greit at noen har sett henne først og kan forberede mer riktig ut fra hvordan situasjonen er).

Kondolerer så mye! Jeg har hatt mye å gjøre med barn og sorg gjennom utdannelsen min, og mener at dere gjør det 100% riktige når dere lar ham være med når han selv ønsker det! (når det er sagt, selv de som sier de ikke vil, kan ha godt av å presses bittelitt - i tilfelle de sier nei av en slags redsel for at ting skal være annerledes, og dermed angrer etterpå når det er for sent.)

[Gjest AveM]

Våre barn tegnet en tegning hver som de fikk legge i kista under syningen. De ble utrolig glad for tegneoppdraget, alle kastet seg over arbeidet.

Sønnen min var 8 år, og han ønsket selv å være med på dette. Han hadde nylig sett det på tv, så for han var det naturlig. Det var det ikke for meg, men det tiet jeg om!

Jeg spurte barna senere om hvilke tanker de hadde. De oppsummerte med at hun lå så fint i kista, og at de syntes det var fint å gi henne tegningen, men trist var det likevel.

[Gjest josefine1]

Bestemor til mannen min, oldemor til barna døde i sommer.

Begge barna, 10 og 5 år hadde bestemt seg for å se henne under bisettelsen. Da vi kom til kapellet på aldershjemmet før vi skulle frakte henne til bårehuset ved kirken kunne de som ville inn å se. 10 åringen vår trakk seg, hun ville ikke. 5 åringen derimot ville, så jeg ble med henne inn .... hun kikka med store øyne, for det er ikke noe å legge skjul på, de er forandret. Jeg strøk oldemor på kinnet, sa til 5 åringen min at hun også kunne gjøre det, hun gjorde det, men trakk seg fort tilbake, for hun syns oldemor var veldig kald og rar å ta på.

Da vi stod ute å de bar kista ut til bårebilen, begynte 5 åringen å gråte ..... hun syns så synd på oldemor som lå i den kisten helt alene ..... 10 åringen vår angrer ikke på at hun ikke var inne å så på oldemor.

Vi snakket mye om dette da vi kom hjem, 5 åringen hadde mange spørsmål, vi prøvde å svare så godt vi kunne .

I begravelsen noen dager etterpå gikk det veldig bra. 5 åringen blei litt skuffa, for vi skulle jo begrave oldemor, så hun savnet det at vi spadde igjen hullet .

I bisettelsen, så var det mange oldebarn å så på og tok farvel med oldemor, det gikk veldig bar for alle sammen.

Jeg tror det er bra at vi har blitt så mye mer åpne med dette med døden, det var ikke sånn da jeg var mindre.

[frosken]

Det er viktig at barnet er godt informert på forhånd. Fortell at kroppen til farmor nok ser noe annerledes ut nå etter at hun er død. Du kan spørre begravelsesbyrået om de synes hun ser "spesiell" ut på noen måte, og i såfall kan du be om å få se henne selv på forhånd slik at du mest mulig konkret kan forberede gutten.

Da min mann døde, valgte min nevø på 9 år å se ham. Jeg visste at han så ganske annerledes ut enn enn før han døde, blant annet fordi det hadde gått 8 dager. Jeg forsøkte derfor konkret å fortelle min nevø ting som var annerledes. I tillegg valgte jeg å ikke gjøre ting altfor "høytidelig", og snakket med min nevø mens vi var i kapellet og så på kisten, slik at han fikk sagt det han tenkte på. Hans reaksjon var "Er det virkelig onkel?"

Jeg valgte at min mann skulle ha på egne klær i kisten for å minske fremmedgjøringen.

Det er ganske vanlig at barn får velge å legge ting i kisten sammen med den avdøde. Mine tantebarn var svært kreative på det området, og det engasjerte dem tydeligvis å finne ut av hva som var mest typisk for onkel og som han derfor skulle ha med fra dem. (Han fikk med seg både sigarer, tegninger, to små bamser, sigarskrinet sitt (laget av nevø) og yndlingsputen (sydd av niese).)

Min niese på 12 år valgte å ikke se onkel, hun ville bevare det bildet hun hadde av ham som levende. Hun fikk velge selv, og brukte en del tid på å tenke seg om i forhold til dette.

Både nevøen og niesen min er i etterkant fornøyd med sine valg i forhold til hhv å se og ikke se onkel etter at han var død.

[Gjest MX2]

Syntes han skal få være med.

Jeg er vokst opp med at vi fikk være med om vi ønsket.....fra vi var helt små.

Er vel greit å forberede barna litt før,men det viktigste syntes jeg ,er å være der i etterkant,slik at han da får snakket om sin opplevelse rundt dette.

Mitt barn så sin døde bestemor nå i høst(var nesten 3 år.)

Dette var noen timer etter på,og hun var ikke stelt.

Nå forstår jo en 7 åring mer enn en 3 åring,og vårt barns reaksjon gikk mere på det han så hos onkler og tanter(reagerte på deres reakjson)

I vår situasjon måtte jeg ta meg av vårt barn,og forklarte enlet og greit på spm barnet stilte etterhvert.

[Gjest Vanskelig, men mulig]

Ja, det synes jeg. Men da skal barnet vite at han ikke _må_ se farmor, men kan, hvis han vil. Og at det er lov å trekke seg når som helst.

Det er også viktig at barnet forberedes på de andres reaksjoner, dvs. gråt og andre følelsesmessige utbrudd som kan virke skremmende.

Alle mine barn så sin pappa i kisten. Minstemann var 5, eldstemann 14.

[Rhea Silvia]

Sønnen min så sin døde onkel da han var 5 år og kommentaren var"Han ser så død ut". Datteren min som var 7,5 år ville ikke ( og slapp selvsagt)

Datteren min var 2,5 år da hun så oldemoren sin og søskenbarnet var 6 år. Det gikk veldig fint.

Det er lov å ombestemme seg helt til man kommer borttil kista, men barn tar dette veldig fint er min erfaring.

Kondolerer forresten

[PieLill]

Kondolerer.

Hva med at du ser henne selv først, uten barn med. Da kan du bedre forberede dem på det som kommer.

Er hun svært forandret, er det kanskje best at barna får huske henne levende.

Og så er det viktig å forberede dem på at kroppen er kald og hard. Men håret er fortsatt mykt...

mvh

[Torv]

Ja, det synes jeg. Men da skal barnet vite at han ikke _må_ se farmor, men kan, hvis han vil. Og at det er lov å trekke seg når som helst.

Det er også viktig at barnet forberedes på de andres reaksjoner, dvs. gråt og andre følelsesmessige utbrudd som kan virke skremmende.

Alle mine barn så sin pappa i kisten. Minstemann var 5, eldstemann 14.

Åh, jeg blir helt rar inni meg når jeg leser at dine barn så sin far.

Ikke det at de så sin far, men at de mistet ham i så ung alder, 5 og 14.

Dere må ha vært gjennom en tøff tid.....

Mvh

[Gjest trist ja!]

Åh, jeg blir helt rar inni meg når jeg leser at dine barn så sin far.

Ikke det at de så sin far, men at de mistet ham i så ung alder, 5 og 14.

Dere må ha vært gjennom en tøff tid.....

Mvh

Samme her Torv, stakkars barn. Men heldigvis skjer det sjeldent, det er ikke noe vi skal gå rundt å være redd for til daglig.

[Gjest togli]

Jeg hadde aldri vært i tvil: La ungene se farmor!

Når mine to eldste var 1 1/2 og 4 1/2 år gamle mistet vi mormoren min som vi alle var veldig knyttet til. Ungene satt hos henne på dødsleiet (ikke den dagen hun døde), kjemmet håret hennes og "masserte" føttene hennes...

Når hun døde fikk de se henne i kista i begravelsen. Fireåringen så på dette som en positiv opplevelse. Hun mente det var okei at de skulle få "grave ned" oldemor fordi hun hadde jo sett at kroppen til oldemor ikke virka lengre...

[hidi]

Da bestefar til barna døde, ble de alle med. Yngstejenta på 6 år, var den som tok det best. Hun puslet rundt morfar og rettet litt på tøyetm neb shun snakket til han.

Det var så utrolig rørende.... Hun oppførte seg så naturlig. Vi hadde snakket om det på forhånd, men likevel.

Hun pakket tøyet litt tettere rundt han fordi hun synes at han var litt kald. Jeg hadde aldri sett ett dødt menneske før, og jeg ble så full av kjærlighet. Et minne jeg aldri kommer til å glemme...

En vakker avskjed var det.

Kondolerer.