Jeg har fått et dårlig forhold til datteren min.....

[Gjest sakas]

Datteren min er 15 år. Vi har alltid hatt et godt forhold helt til hun kom i 13 års alderen. Da begynte hun å forandre seg helt. Disse to årene har gått med til røyking, drikking, sammen med eldre gutter på over 20 år, rømming om natten ovs.

Har prøvd alt som går ann. Vi kommer til enighet og hun lover å skjerpe seg. Det varer i noen dager så er det pån igjen. Vi er normale foreldre med grenser. Har to tidligere tenåringer, og ingen slike problem.

Nå har det gått så lang tid med lyving og luring fra henne at jeg kjenner jeg ikke på noen måte lengre klarer å stole på henne. Vi har prøvd å få hjelp fra hjelpeapparatet. De mener vi foreldre er ressursterke, og at vi nok klarer dette selv. Vi har vært i maaaange samtaler med BUP, men forandringer skjer ikke.

Det er så blitt så vanskelig, at jeg ikke liker min egen datter lengre. Klarer ikke gi kjærlighet til henne på en naturlig måte heller.

Jeg lider og det gjør nok datteren min også, men tru meg vi har prøvd det meste uten å nå frem.

Nå føler jeg alt er låst, og har kommet til et punkt der jeg ikke orker mer. Jeg orker ikke flere runder med prat til ingen nytte hverken her eller der.

Jeg er tom innvendig og har på ingen mulighet til å få tillitt til henne etter å blitt løyet og lurt flere hundre gang.

Huff dette er trist, føler meg deprimert.

[Gjest Vært der selv]

Har tidligere skrevet et innlegg ang. hva foreldrene mine gjorde da jeg oppgørte meg slik i den alderen.

"Nå har ikke jeg barn, men det er ikke sååå lenge siden jeg selv var 14 og gjorde det samme som datteren deres. Jeg røykte, var mye sammen med gutter på 18+ m.m.

Og etterhvert var det ingen bønn hjemme. Mobiltelefonen min ble inndratt og jeg fikk ikke lommepenger og faren min tok kontakt med disse eldre guttene og ba de holde seg langt unna meg. Det var en kjip tilværelse og akkurat da raste jeg verre mot dem. I dag ser jeg at foreldrene mine gjorde helt rett. For noen rimelig løsning er bare tull. Her er det DERE som er de voksne, ikke hun".

[MinnieM]

Hei! Var helt pussig å lese ditt innlegg. Har nettopp vært gjennom en skikkelig runde med min egen datter på tolv, det har stått på så hardt at jeg har vært sykmeldt for å ta hånd om henne og det som skjer.

Vi har gått til en privat psykolog istedet for BUPP (BUPP er et nokså byråkratisk tilbud...) Det er fortsatt noen runder foran oss, men han klarte å gjøre meg tryggere på hvordan vi skal takle henne. Hovedsakelig er hoveprinsippet å overse og ignorere hennes voldsomme behov for oppmerksomhet, skyve mye ansvar over på henne og klare tilbakemeldinger på negativ atferd, uten at vi begynner med noen store "oppryddinger. Diskuterer gjerne videre med deg hvis du har behov.

Lykke til i alle fall, det er tøffe tider!!!

[Gjest terapeuten]

Kanskje MST er noe for dere?

http://www.atferd.unirand.no/mst.htm

http://www.bufetat.no/?module=Articles;action=Article.publicOpen;ID=203

http://www.bufetat.no/?module=Articles;action=Article.publicOpen;ID=842

[forsytia]

Gi beskjed til hjelpeaperatet at dersom du skal være resurs trenger du oppfølging og oppbakking på at det du gjør er bra. Dersom du ikke gjør noe vil du snart møte veggen. Antagelig gjør du en kjempejobb. Men det er ikke enkelt å se for deg. Vi har alle behov for bekreftelse på at det vi gjør er bra. Vi er altfor negative og usikre til å godta at det vi gjør er bra nok.

Dersom ikke hjelpeaperatet kan gi deg oppfølging. Finn ut om du kan kjøpe hjelp på annet hold, (lege, coach, pyskriatisk sykepleier i kommunen, familivernkontor eller andre). Gjør noe før du er helt nedkjørt for da er det ikke så lett å være tøff i forhold til jenta di.

Det gode forholdet kommer nok tilbake når hun ser at det hjalp. Lykke til, stå på og pass på deg selv.

[sol i sør]

Hei

Jeg sliter med akkurat de samme problemene også :-( Har en datter på 16 som er sammen med en på 20,og en stedatter på 14.Min datter hadde sin verste periode fra hun var 13-15 så ble det ro.Fram til hun møtte han på 20.Stedatter er verre å takle.Kjenner jeg er sliten av å prøve løse problemene uten å komme noen vei.Vi har prøvd familie terapi fordi legen mente det ikke var nødvendig med BUP og at det tok lang tid å komme til der.Nå har både meg og min samboer vært til legen,for det tærer på hele familie situasjonen,spesielt siden han jobber vekke.Vi ble testet for depresjon,men det var vist kun Stress symptomer "foreløpig"..Men min mann er sykemeldt pga situasjonen.Jeg klarer heller ikke lenger å gi den kjærligheten jeg burde lenger til de to jentene,føler de bare utnytter meg.Vi har normale regler,men fikk nå beskjed om at vi måtte sette foten kraftigere ned.Den beste straff vi fant var å nekte kjøre dem :-) vi bor litt på landet,så den svir nok.MEN det er tøft å være hard.Og de vet jo akkurat hvilken knapper de skal trykke på for å spille på samvittigheten:-( Hadde vært kjekt å hatt noen i samme situasjon å utvekslet erfaringer med.Og kunne støttet hverandre gjennom tøfe prosesser.Tror nok der er mange som sliter med det samme.Støtte klem til dere nå i romjulen .Heldigvis fikk vi noen juledager uten bråk,men verre blir det nok med nytårs aften.....

[Gjest innom]

Har tidligere skrevet et innlegg ang. hva foreldrene mine gjorde da jeg oppgørte meg slik i den alderen.

"Nå har ikke jeg barn, men det er ikke sååå lenge siden jeg selv var 14 og gjorde det samme som datteren deres. Jeg røykte, var mye sammen med gutter på 18+ m.m.

Og etterhvert var det ingen bønn hjemme. Mobiltelefonen min ble inndratt og jeg fikk ikke lommepenger og faren min tok kontakt med disse eldre guttene og ba de holde seg langt unna meg. Det var en kjip tilværelse og akkurat da raste jeg verre mot dem. I dag ser jeg at foreldrene mine gjorde helt rett. For noen rimelig løsning er bare tull. Her er det DERE som er de voksne, ikke hun".

Så fullstendig enig med deg!

(Litt sent svar, kanskje. Litt tilfeldig at jeg leste nettopp denne tråden i kveld.)