Barn som sliter...

[Gjest Barn som sliter...]

Hvorfor må barn som sliter ha en ADHD-diagnose for å få hjelp?

Og når jeg snakker om hjelp, da mener jeg noe mer enn medisiner og spesialundervisning.

Jeg var et slikt barn som sleit. Jeg var til utredning for ADHD, men de kunne jo selvsagt ikke finne noe. Jeg hadde ikke konsentrasjonsvansker. Det var bare sosialt jeg var "avvikende".

Nå er jeg 24 år og har fått diagnosen schizofreni.

Jeg skriver selvsagt ikke dette for å skremme foreldre til å tro at alle "avvikere" vil utvikle schizofreni, slik er det heldigvis ikke!

Det er bare det at når et barn ikke ønsker å snakke om hva det føler, stadig blir mobbet, og får raserianfall pga dette, må det være noe "galt" selv om det ikke er ADHD inne i bildet!

Tenk om jeg på et tidlig stadie fikk hjelp til å overkomme denne "sårbarheten" som ligger til grunn for schizofreni...

Schizofreni er jo også et stort samfunnsproblem. Det er ikke bare jeg som er bitter fordi livet mitt slik jeg ser det er ødelagt.

[Gjest mamma'n hans]

Jeg vet akkurat hva du mener - hva er det med skole og andre instanser som "slipper" taket i et barn når de ikke får til å lage en konkret A4-diagnose til det?

Hvorfor setter man ikke inn tiltak, forsøker i hvert fall, som kan hjelpe og støtte barn - uten konkret diagnose?

Hvis man er erfaren pedagog eller psykolog og hvis et barn har problemer - blir man da ikke bundet på hender og føtter hvis man ikke får til å sette navn på problemet?

Jeg synes det er forferdelig trist at du har hatt den oppveksten og skolegangen du har hatt - og at det har manglet kompetente mennesker omkring deg som kunne ha hjulpet deg!

Samtidig ser jeg at du er god til å uttrykke deg. Og kunnskapsrik. Og har medfølelse og forståelse om sammenhenger.

Når det stormer som verst i familien vår, og jeg som mor tenker at slik oppvekst skulle ikke ungen min få... Det som gir meg et lite glimt av lys da, er å tenke på at veldig mange av de største personlighetene vi har i verden, hadde vanskelige oppvekstforhold. Og at nettopp den motgangen de hadde, formet dem til akkurat dem de ble. Kan det muligens tenkes du er et slikt menneske?

Kan det tenkes du har fått kunnskap og innsikt andre ikke har fått, som du kan klare å snu til ressurser for deg - og andre? Det kan ta lang tid, mye arbeid - men du vet noe, ser noe, ser sammenhenger - som de rundt deg ikke fikk se.

For livet ditt er ikke over - det er nettopp begynt! Du har masse tid igjen - og jeg håper virkelig du skal gjøre nye erfaringer i livet som gjør at du får det mye bedre enn du har det akkurat nå!

Krysser fingrene for deg - og takk for tankevekkende innlegg her!

[mamma til ni]

Så enig med deg at barn må få den hjelpa dei treng sjølv om dei ikkje har fått diagnose.

Har ein gut som har Asperger. Etter han fekk diagnosa blir det satt i gang tiltak for han.

Men så har eg ei datter på 10 år. Ho har ikkje fått noko diagnose. Ho slit meir enn broren. Ho blir overlatt til seg sjølv og meg, for testane PPT tok viste at ho var innafor normalen. Det var ikkje meir PPT hadde å tilby.

Men ho slit veldig, og eg er redd for kva det kan vere.