voksne folk som bor hos foreldrene

[Gjest tuulla]

Hva er det med mennesker som bor hjemme hos foreldrene når de er 30 år? Jeg forstår og begriper ikke hvordan oppegående mennesker kan gjøre det... Trives de ekstremt godt med å ha dem rundt seg til enhver tid, eller hva er det??

[meg__123!]

det må de vel avgjøre selv..

[Gjest tuulla]

det må de vel avgjøre selv..

selvfølgelig avgjør de det selv! Men jeg kan bare ikke skjønne hvorfor noen vil det...

[meg__123!]

selvfølgelig avgjør de det selv! Men jeg kan bare ikke skjønne hvorfor noen vil det...

ikke jeg heller.. men de trives vel med det..

[ylvali1365381015]

Kanskje de har fått seg slik en knekk at de ikke klarer å bo alene? Forbigående er deprimert eller syke eller konkurse?

Eller bare umodne, gjerrige, psykisk syke,uselvstendige...

Jeg er ikke mye fordomsfri her ser jeg.

Men jeg antar at alle som kunne helst ville klart seg selv i den alderen...

[asterix]

I de fleste tilfellene er det vel ikke helt "oppegående" folk som er i den situasjonen heller da?

[mrxx]

Tja, det er nok forskjellige årsaker til det. Ikke minst kan de være syke på en eller annen måte.

Men jeg kjenner en som snart er 50, som inntil nylig har bodd hjemme hos sin mor. Ikke akkurat verdens beste sjekketriks, hehe.

Årsaken i dette tilfelle er at han er uføretygdet og har lite penger, hans mor er pensjonist og har heller ikke mye penger. Så for disse to er det nok mye av økonomiske grunner. I tillegg så ser sønnen etter sin mor som trenger litt hjelp.

Han har bodd litt hjemmefra i perioder, men havner tilbake til barnsdomshjemmet.

Han flytter hvis han finner seg en jente og akkurat nå bor han hos ei han har truffet.

[org]

Tja, det finnes vel mange grunner til det.

Økonomi, at de rett og slett trives, psykisk sykdom, fysisk sykdom, så en av partene trenger hjelp. Uselvstendighet, griskhet, ensomhet, frykt for ukjente ting (som å flytte hjemmefra).

Jeg kjenner en person som bor sammen med mor, i en alder av 53 år. Men vet jo ikke grunnen til det. Antar vedkommende har sine grunner.

[Lillemus]

Min kjære jobbet tidligere på sjøen, var ute i 12 uker og hjemme i 7. Da var det i grunnen lite vits å sitte og betale på egen leilighet så han bodde på gutterommet hos mor og far når han var hjemme.

Han var vel etparogtredve kanskje når han omsider flytta ut? Han hadde bodd for seg selv i flere år da jeg traff ham, heldigvis - for jeg ville hatt stoooore problemer med å innlede noe forhold til ham om han bodde hjemme da!

[Gjest Elextra]

Jeg stusser også veldig når jeg treffer folk på rundt 30 år som bor hjemme hos foreldrene. Av en eller annen grunn gjelder det nesten utelukkende gutter/menn.

Alle synes å ha en eller annen praktisk grunn til at de bor "hjemme". Uansett synes det fra mitt ståsted rart at de ikke har lyst til å stå på egne ben og finne rom for seg selv, bokstavelig talt, når de er såpass voksne.

Apropos det å bo "hjemme", husker jeg for en tid siden stusset da en fyr jeg traff sa han bodde hjemme. "Ja?", sa jeg "de fleste bor vel hjemme (hos seg selv)..?". Tenkte ikke en gang over muligheten at han i en alder av ca. 35 anså foreldrenes hus som "hjemme".

[Babette]

Som andre skriver, er det sikkert en rekke årsaker.

Og det er jo fullt mulig at foreldre og voksne barn kan dele hus, til gjensidig hygge og nytte, uten at dette betyr at moren varter opp sønnen.

I noen tilfeller er det jo også den yngre som hjelper den/de eldre.

Så uten å vite hvordan det forholder seg, bør man ikke trekke for mange konklusjoner.

Men det jeg reagerer på, er når sønner bor hjemme hos moren, og denne sliter vettet av seg med å stelle og dulle og degge for ham. Slike "barn" blir aldri voksne, og gud fri meg for å overta en slik mann.

Da forventer han vel at "lillemoren", dvs. kona, overtar morens rolle.

[Gjest Kartoffel]

Hvis valget står mellom å bo alene eller å bo sammen med noen du er glad i, så er det vel ikke så merkelig.

[fresja]

Jeg kjenner også personer på 50 (menn) som har bodd hjemme hos foreldrene hele livet. Det er fullt oppegående personer med godt betalte jobber.

Nå er et par av disse "guttene" blitt foreldreløse; lurer på hvordan de klarer seg med mat, klesvask osv.?

[AnonymBruker]

Jeg bodde hjemme mens jeg studerte. Å valgte å flytte hjem etter det. Har hatt en del psykiske problemer med lite venner. Nå har jeg endelig fått hjelp for det. Da jeg fikke riktig hjelpen, merket jeg at jeg hadde lyst til å bo for meg selv. Men angsten har holdt meg tilbake. Jeg har også bodd hos foreldrene mine med samboernen min. Foreldrene mine har 3 store eneboliger og bare en som noen bor i. Jeg ville pusse opp etter en vannskade den ene bolig og flytte dit når jeg var ferdig med første del av utdannelsen min, men fikke ikke lov av foreldra mine. I stede fikk en vilt fremmed bo i huset GRATIS!!! Jeg har dårlig økonomi og siden foreldra mine sa til nav at jeg kunne bo hjemme får jeg ingen hjelp til husleie av nav. De skylder på min lange utdanning. Keg har gjentatte ganger maset på om vi kunne flytte inn i et av de andre huden. Men da blir de sure, de forventer at vis vi skal flytte inn i et annet hus skal jeg(som er arbeidsledig) og samboer min(som studerer) skal pusse opp deres hus med våre penger. Det stoppet seg selv. Uten vann og strøm(pappa rev ned ledningene fra veggen) så er det store utgifter. Jeg er oppvokst på gård der generasjonene har bodd sammen. Faren min flytta aldri ut. Så tenke vel at dette ikke er et problem, til for noen uker siden da jeg virkelig fikk høre at det var et problem da faren min drapstrua samboeren min. Tror mye var at det hadde kommet ham for øre at vi skulle flytte om noen få månter. Jeg så at han kunne hjelpe oss å pusse opp huset, men det ville han ikke. Selv om.min far er en flink snekker og broren er elektriker. Så er jeg bekymra for dyra på gården vis det skjer noe med foreldra mine. Noe som jeg også har fått hjelp til å slippe taket. Faren min hadde hjerneinfarkt i sommer. 

Anonymkode: 61e0a...d6d

[AnonymBruker]

På 13.12.2006 den 0.16, Gjest tuulla skrev:

Hva er det med mennesker som bor hjemme hos foreldrene når de er 30 år? Jeg forstår og begriper ikke hvordan oppegående mennesker kan gjøre det... Trives de ekstremt godt med å ha dem rundt seg til enhver tid, eller hva er det??

Man kan være veldig selvstendig og bo hjemme også tror jeg.

Anonymkode: 11ed7...7d3

[AnonymBruker]

På 13.12.2006 den 19.29, fresja skrev:

Jeg kjenner også personer på 50 (menn) som har bodd hjemme hos foreldrene hele livet. Det er fullt oppegående personer med godt betalte jobber.

Oppegående når de bor på gutterommet til 50 åring? Det tviler jeg på.

Anonymkode: 6ce30...a74

[AnonymBruker]

Det hender jo folk kanskje har gitt egen tidligere bolig til barna sine for å hjelpe dem og dermed  er avhengig av selv å bo hos gamle foreldre. Enkelte også i vår tid gjør vist det. Det kan være gjensidig nytte og glede for mange tror jeg.  Alle bare liker ikke å bo alene om de kan slippe.

Vi har alle våre nære og kjære og nå som alle mine kjære  ligger på kirkegården ser jeg hvor  mine nærmeste betyr og har betydd for meg. Det er veldig vemodig og mye ubearbeidet  som har stor virkning på mitt liv. Man tenker kanskje for lite på det " når man lever" men de øyeblikk man har sammen tror jeg de fleste av oss vokter godt om. Mange ganger bærer vi med oss videre både gode og vonde ting. Alder har jo mye å si. Så om noen er 50 så kommuniserer man kanskje lettere med eldre familiemedlemmer og er ferdig med det værste ungdomsopprøret. Jeg tror man kan være veldig selvstendig og også bo hjemme og det kan være så mange grunner til  at man gjør så.Kanskje mye økonomi. Det er også ømtålelig og vanskelige ting. Det viktigste er vel trivselen og at det er sånn man vil ha det.

 

Anonymkode: 11ed7...7d3

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hender jo folk kanskje har gitt egen tidligere bolig til barna sine for å hjelpe dem og dermed  er avhengig av selv å bo hos gamle foreldre. Enkelte også i vår tid gjør vist det. Det kan være gjensidig nytte og glede for mange tror jeg.  Alle bare liker ikke å bo alene om de kan slippe.

Vi har alle våre nære og kjære og nå som alle mine kjære  ligger på kirkegården ser jeg hvor  mine nærmeste betyr og har betydd for meg. Det er veldig vemodig og mye ubearbeidet  som har stor virkning på mitt liv. Man tenker kanskje for lite på det " når man lever" men de øyeblikk man har sammen tror jeg de fleste av oss vokter godt om. Mange ganger bærer vi med oss videre både gode og vonde ting. Alder har jo mye å si. Så om noen er 50 så kommuniserer man kanskje lettere med eldre familiemedlemmer og er ferdig med det værste ungdomsopprøret. Jeg tror man kan være veldig selvstendig og også bo hjemme og det kan være så mange grunner til  at man gjør så.Kanskje mye økonomi. Det er også ømtålelig og vanskelige ting. Det viktigste er vel trivselen og at det er sånn man vil ha det.

 

Anonymkode: 11ed7...7d3

I ingen kan gjøre helt som de vil i livet tror jeg.Kanskje de har funnet en god ordning for seg og sine og er falt til ro i det.

Anonymkode: 11ed7...7d3

[AnonymBruker]

Er ikke det mulig at alle parter trives med dette?  Trenger ikke å være mer komplisert enn det.

Anonymkode: df96c...51c

[AnonymBruker]

Det er ofte ikke så lett alt sammen. En nabo jeg hadde kunne fortelle at han måtte bo i bilen sin etter skilsmissen og deretter en stund sammen med sin søster i en veldig tungvint liten leilighet før de flyttet tilbake på hjemstedet deres i egne bosted. Jobbmuligheter og kanskje utdanningsmulighet på bostedet  og alder virker også mye inn tror jeg. Egne barn går naturlig foran alt og det er kanskje ikke så lett å få hjulpet alle barna like bra. Enkelte trenger jo også mer hjelp og støtte enn andre. Noe er det alltid synes jeg mellom et barn og foreldre. 

Anonymkode: 11ed7...7d3