Når er barn store nok for en time-out?

[Gjest ikke nå vel]

Ble så vanvittig rasende irritert på jentungen i dag, og satt henne på rommet som "straff" for at hun hadde slått meg og pappaen gjentatte ganger, etter at jeg hadde prøvd avledning, rolig prat, streng prat, kiling, enda mer avledning, ignorering...

Ble helt frustrert, og hun ser så utspekulert og ondskapsfull ut at det er helt ekkelt.

Men hun syns det var helt greit å gå på rommet altså, hun trives jo der inne og lekte og sang.

Så nå lurer jeg på om vi skal begynne å bruke time-out systematisk når hun gjør sånn som det. (Ja, ser på SOS barnevakten akkurat nå...)

Det jeg lurer på da er når mener dere barn er store nok for å bruke denne metoden?

Dere som er imot hele metoden trenger selvsagt ikke å si det her og nå.

[Gjest karzai]

Tjah...fra toårsalder kan time-out fungere i følge de ped.bøkene jeg har lest.

Men det er viktig at man advarer barnet om konsekvensene, gjerne to ganger, før man iversetter time-out. Og den skal ikke vare lenge for små barn, et par-tre minutter holder. Dessuten skal stedet barnet plasseres være kjedelig, men uten å være truende - en stol eller noe duger. Og når time-out er over henter man barnet, forklarer at nå går vi tilbake og gjør det vi holdt på med. Og så gir man gjerne en positiv oppmerksomhet dersom barnet faktisk gjør det det blir bedt om nå.

Vil ikke ungen sitte på f.eks stolen det blir plassert, må det hentes tilbake. Gjerne tredve ganger.

[Gjest går fint nå.]

Tjah...fra toårsalder kan time-out fungere i følge de ped.bøkene jeg har lest.

Men det er viktig at man advarer barnet om konsekvensene, gjerne to ganger, før man iversetter time-out. Og den skal ikke vare lenge for små barn, et par-tre minutter holder. Dessuten skal stedet barnet plasseres være kjedelig, men uten å være truende - en stol eller noe duger. Og når time-out er over henter man barnet, forklarer at nå går vi tilbake og gjør det vi holdt på med. Og så gir man gjerne en positiv oppmerksomhet dersom barnet faktisk gjør det det blir bedt om nå.

Vil ikke ungen sitte på f.eks stolen det blir plassert, må det hentes tilbake. Gjerne tredve ganger.

Vi har timeout fra 2 års alder.

Setter barnet på en stol på kjøkkenet ute på gulvet. Der er det kjedelig å sitte for jeg går til og fra rommet og gjør "ingenting".

Vi setter på en ringklokke på mikroen som står på 5 minutter. Har funnet ut at dette er tiden for oss. Hvis det blir mindre minutter så har ikke barnet hatt tid til å roe seg tilstrekkelig ned. Når klokka ringer kan barnet gå. Men da søker han ofte kontakt med meg slik at vi kan være venner igjen og kose og snakke om det som skjedde.

Det som er vanskelig er å få barnet til å sitte still fra begynnelsen. Frem og tilbake til stolen mange ganger, men klokka blir ikke satt på før ungen sitter på stolen hele tiden. Og barnet skjønner etterhvert at det er lurt å sette seg til med en gang slik at klokka kan begynne å gå og det hele blir over.

Fra begynnelsen gir vi alltid beskjed flere ganger om at barnet må roe seg hvis ikke blir det timeout. Så barnet har selv valget før noe som helst skjer.

Etter en periode klarer barnet å roe seg ned av seg selv før vi kommer så langt som til timeout.Men det tar lang tid å komme dit for noen. Vi har hatt en voldsom trassalder gjennom hele 2 års perioden.

[Gjest går fint nå.]

Vi har timeout fra 2 års alder.

Setter barnet på en stol på kjøkkenet ute på gulvet. Der er det kjedelig å sitte for jeg går til og fra rommet og gjør "ingenting".

Vi setter på en ringklokke på mikroen som står på 5 minutter. Har funnet ut at dette er tiden for oss. Hvis det blir mindre minutter så har ikke barnet hatt tid til å roe seg tilstrekkelig ned. Når klokka ringer kan barnet gå. Men da søker han ofte kontakt med meg slik at vi kan være venner igjen og kose og snakke om det som skjedde.

Det som er vanskelig er å få barnet til å sitte still fra begynnelsen. Frem og tilbake til stolen mange ganger, men klokka blir ikke satt på før ungen sitter på stolen hele tiden. Og barnet skjønner etterhvert at det er lurt å sette seg til med en gang slik at klokka kan begynne å gå og det hele blir over.

Fra begynnelsen gir vi alltid beskjed flere ganger om at barnet må roe seg hvis ikke blir det timeout. Så barnet har selv valget før noe som helst skjer.

Etter en periode klarer barnet å roe seg ned av seg selv før vi kommer så langt som til timeout.Men det tar lang tid å komme dit for noen. Vi har hatt en voldsom trassalder gjennom hele 2 års perioden.

Dette skulle selvsagt under hovedinnlegget.

[Gjest mamso]

Time-out kan jo være så mye. Men fra de er en 2-3 år gamle kan de vel forstå hva det dreier seg om.

[Gjest også en mamma]

Jeg mener at det er ikke alderen som er det viktigste, men måten det gjøres på. Selv en 9 mnd baby kan gis "time out" i betydningen av å fjerne barnet fra en situasjon, skyve høystolen unna bordet, bli plassert i en stol med beskjed om å sitte der, osv.

Den varianten du nevner, sende barnet på rommet, mener jeg at barnet må være en del større for. Det krever at barnet greier å skjønne sammenhengen, og min personlige erfaring er at så lenge ungen ikke "tar til seg" straffen, så er det meningsløst. Hvis 3-4 åringen sitter der og BARE trasser, og triumferer, ja da er det for tidlig å bruke denne varianten av time-out. Jeg vil anslå at den varianten du brukte bør nok barnet være minst 4 år, helst mer.

Og så til slutt; jeg mener at ALL straff og irettesettelse av barn skal være gjennomtenkt, og man skal ALDRI straffe barna fordi man selv ble sint. Ro deg ned først, bestem straff og gjennomfør. Ikke handle mens du ennå er i affekt.

[kaffepiken]

Hvis et barn slår syns jeg det er på sin plass å gi en kontant reaksjon som ikke er til å misforstå. Man tar hendene til barnet og sier bestemt "Du får ikke slå!" Hvis barnet ikke vil høre men prøver seg på nytt, kan man ta barnet på rommet og si "du kan ikke være sammen med oss når du slår".

Kiling, forhandling og avledning vil ikke lære henne noe etter min mening. Hun må få en klar og tydelig tilbakemelding på at dere ikke godtar at hun slår.

Jeg vet ikke om dette er det samme som time-out, men sånn har jeg gjort det i hvertfall. Når de er et par år gamle går det i hvertfall an.

[løvinne71]

Hvis hun er gammel nok til å SLÅ både deg og faren sin, og attpåtil se utspekulert og ondskapsfull ut, så vil jeg tro at hun er mere enn gammel nok til å også straffes for sin oppførsel!

Du skriver at du har prøvd "alt mulig" først for å roe henne ned før du utførte "straffen", som var å sende henne på rommet sitt - hvor hun egentlig liker seg godt!?

Ble hun da egentlig straffet??

Det hun opplevde var jo at hennes oppførsel ga henne masse oppmerksomhet fra deg en stund, for så å bli plassert et sted hun gjerne ville være.

Hensikten med straff, er jo at den skal oppleves som en negativ konsekvens av dårlig oppførsel.

Og jeg tror at for mye "dill dall" i forkant, med avledningsmanøvere godsnakking, kiling, ignorering etc. ofte gjør barnet mere forvirret og gir det en forlenget anledning til å være vrang og oppføre seg dårlig.

Det har ofte liten hensikt å forhandle med, eller prøve å snakke fornuft til en 2-3 åring som slår seg vrang i butikken fordi h*n ikke får klatre i godtedisken.

Da er det bedre å tydelig si: "Sånn oppfører vi oss ikke i butikken. Så hvis du ikke roer deg og gjør som jeg sier, så bærer jeg deg rett ut i bilen" også gjennomføre dette om nødvendig.

Dette er klare grenser, og klare konsekvenser som også ganske små barn forstår.

Og barn trenger grenser for å føle seg trygge på foreldrenes autoritet.

Og for å nevne familiene som får hjelp i SOS barnevakten, så ligger jo nesten alltid. problemet i at foreldrene har vært "for snille" og ettergivende med grensesetting. Dermed har barna overtatt styringen, og mistet respekten for det foreldrene sier til dem.

Om "time out" eller andre metoder (f.eks.miste goder) fungerer best, varierer vel fra barn til barn både med alder,og situasjon til situasjon.

Men jeg synes det høres fornuftig ut å oppdra barn etter konsekvens-pedagogikkens prinsipper.

Dårlig oppførsel = negativ konsekvens/straff. Positiv oppførsel = ros og oppmuntring.

Dette ble nok litt avsporing fra hva du spurte om. Men poenget mitt er at det oftere lønner seg å være litt "streng"

enn å være for ettergivende.

Kombinerer man dette med masse skryt og oppmuntring når barna gjør noe bra, så gir man dem ihvertfall et godt utgangspunkt for å lære normal, god oppførsel.

[Mirabell]

Jeg har hørt fra ca. 2 års alder. Og varigheten er ca. ett minutt pr leveår, altså to minutters time-out for en 2-åring.

[Gjest ikke nå vel]

Hvis hun er gammel nok til å SLÅ både deg og faren sin, og attpåtil se utspekulert og ondskapsfull ut, så vil jeg tro at hun er mere enn gammel nok til å også straffes for sin oppførsel!

Du skriver at du har prøvd "alt mulig" først for å roe henne ned før du utførte "straffen", som var å sende henne på rommet sitt - hvor hun egentlig liker seg godt!?

Ble hun da egentlig straffet??

Det hun opplevde var jo at hennes oppførsel ga henne masse oppmerksomhet fra deg en stund, for så å bli plassert et sted hun gjerne ville være.

Hensikten med straff, er jo at den skal oppleves som en negativ konsekvens av dårlig oppførsel.

Og jeg tror at for mye "dill dall" i forkant, med avledningsmanøvere godsnakking, kiling, ignorering etc. ofte gjør barnet mere forvirret og gir det en forlenget anledning til å være vrang og oppføre seg dårlig.

Det har ofte liten hensikt å forhandle med, eller prøve å snakke fornuft til en 2-3 åring som slår seg vrang i butikken fordi h*n ikke får klatre i godtedisken.

Da er det bedre å tydelig si: "Sånn oppfører vi oss ikke i butikken. Så hvis du ikke roer deg og gjør som jeg sier, så bærer jeg deg rett ut i bilen" også gjennomføre dette om nødvendig.

Dette er klare grenser, og klare konsekvenser som også ganske små barn forstår.

Og barn trenger grenser for å føle seg trygge på foreldrenes autoritet.

Og for å nevne familiene som får hjelp i SOS barnevakten, så ligger jo nesten alltid. problemet i at foreldrene har vært "for snille" og ettergivende med grensesetting. Dermed har barna overtatt styringen, og mistet respekten for det foreldrene sier til dem.

Om "time out" eller andre metoder (f.eks.miste goder) fungerer best, varierer vel fra barn til barn både med alder,og situasjon til situasjon.

Men jeg synes det høres fornuftig ut å oppdra barn etter konsekvens-pedagogikkens prinsipper.

Dårlig oppførsel = negativ konsekvens/straff. Positiv oppførsel = ros og oppmuntring.

Dette ble nok litt avsporing fra hva du spurte om. Men poenget mitt er at det oftere lønner seg å være litt "streng"

enn å være for ettergivende.

Kombinerer man dette med masse skryt og oppmuntring når barna gjør noe bra, så gir man dem ihvertfall et godt utgangspunkt for å lære normal, god oppførsel.

Ja, alt i går ble bare helt tøysete, for jeg er gravid, trøtt og sliten, og har sjelden opplevd at hun ikke har gitt seg etter de første beskjedene om å ikke slå.

Vi har veldig tydelige konsekvenser ellers. Hun blir tatt vekk fra bordet om hun kaster mat, hun blir båret ut fra butikken om hun lager bråk eller grining, om hun ikke åpner munnen villig når vi pusser tennene så holder jeg henne fast og tvangspusser, osv osv.

Men som sagt så ble det bare fjas og rør i går. Hun skjønner nok når mamma er sliten og kan irriteres.

Det vi gjorde i dag var å si "nei, ikke slå, ellers må vi gå vekk en liten tur". En gang til, så sa jeg litt strengere "nei, slutt med den slåinga, ellers må vi gå" (Må vel finne et fast ord å bruke, syns time-out høres så rart ut.) Så da bar jeg henne med meg bort til trappa, satt timeren på 1 minutt, og holdt henne på fanget mitt til det ene minuttet var gått.

Da vi kom inn i stua igjen virket det som hun ikke engang hadde i tankene å slå noe eller noen.

Uansett var hele ettermiddagen i dag mye mer positivt ladet. Hun grisa ikke eller kastet mat, hun sutra ikke etter is i mangfoldige minutter (vi spiste en is på mandag og etter det har det vært sutring etter is hver dag uten at hun har fått), og hun satt rolig på fanget og kikket på barne-tv.

Takk for råd og innspill. Tror nok hun er klar for å få time-out, men rommet var selvfølgelig helt feil sted. Sliter litt med å velge sted, for alle rom i huset er det noe spennende med syns hun. Men tror nok at trappa foreløpig er den beste løsningen.

[akicha]

Hvis hun er gammel nok til å SLÅ både deg og faren sin, og attpåtil se utspekulert og ondskapsfull ut, så vil jeg tro at hun er mere enn gammel nok til å også straffes for sin oppførsel!

Du skriver at du har prøvd "alt mulig" først for å roe henne ned før du utførte "straffen", som var å sende henne på rommet sitt - hvor hun egentlig liker seg godt!?

Ble hun da egentlig straffet??

Det hun opplevde var jo at hennes oppførsel ga henne masse oppmerksomhet fra deg en stund, for så å bli plassert et sted hun gjerne ville være.

Hensikten med straff, er jo at den skal oppleves som en negativ konsekvens av dårlig oppførsel.

Og jeg tror at for mye "dill dall" i forkant, med avledningsmanøvere godsnakking, kiling, ignorering etc. ofte gjør barnet mere forvirret og gir det en forlenget anledning til å være vrang og oppføre seg dårlig.

Det har ofte liten hensikt å forhandle med, eller prøve å snakke fornuft til en 2-3 åring som slår seg vrang i butikken fordi h*n ikke får klatre i godtedisken.

Da er det bedre å tydelig si: "Sånn oppfører vi oss ikke i butikken. Så hvis du ikke roer deg og gjør som jeg sier, så bærer jeg deg rett ut i bilen" også gjennomføre dette om nødvendig.

Dette er klare grenser, og klare konsekvenser som også ganske små barn forstår.

Og barn trenger grenser for å føle seg trygge på foreldrenes autoritet.

Og for å nevne familiene som får hjelp i SOS barnevakten, så ligger jo nesten alltid. problemet i at foreldrene har vært "for snille" og ettergivende med grensesetting. Dermed har barna overtatt styringen, og mistet respekten for det foreldrene sier til dem.

Om "time out" eller andre metoder (f.eks.miste goder) fungerer best, varierer vel fra barn til barn både med alder,og situasjon til situasjon.

Men jeg synes det høres fornuftig ut å oppdra barn etter konsekvens-pedagogikkens prinsipper.

Dårlig oppførsel = negativ konsekvens/straff. Positiv oppførsel = ros og oppmuntring.

Dette ble nok litt avsporing fra hva du spurte om. Men poenget mitt er at det oftere lønner seg å være litt "streng"

enn å være for ettergivende.

Kombinerer man dette med masse skryt og oppmuntring når barna gjør noe bra, så gir man dem ihvertfall et godt utgangspunkt for å lære normal, god oppførsel.

Jeg må bare si at jeg syns ikke det høres noe hyggelig ut med STRAFF. Det er jo ikke et dyr dere skal oppdra heller. Det er et menneske og jeg mener at det å straffe mennesker som ikke gjør som en vil er dårlig lærdom. Ignorering og beskjed om at han/hun ikke kan være sammen med dere hvis hun slår- det syns jeg er greit. Og da selvfølgelig bli fjernet hvis han/hun ikke hører.

Du mener kanskje det samme som meg, jeg syns bare hele prinsippet om at barn skal straffes høres helt forferdelig ut. Konsekvenser kan jeg godta :-) Men, konsekvensene må stå i forhold til gjerningen...