Når han på 180/75 ikke vil...

[Gjest fra den ene til den andre...]

Jeg har problemer med å være tydelig overfor andre om hva jeg vil og ikke vil. Hvor mange ganger har jeg ikke heller gjort jobben selv enn å forvente at (eks)mann eller barn skal gjøre det jeg ber dem om?

Har flere enn meg oppdaget at dagens unger tror at "Kan du komme hit?" er et spørsmål og ikke en ordre, og at når de sier nei, så må jeg respektere det svaret?

Nå, akkurat nå, ba jeg han som nå er blitt 180/75 om å skru av tven i stua og å ikke sitte på pc-en i stua mens hans to mindre søsken gjør noen lekser som er blitt liggende etter.

Da sier gutten et meget klart nei. Når jeg skrur av tven for ham, skrur han den øyeblikkelig på igjen, flere ganger, vi var som unger, jeg trakk ut kontakten også, men han satte den rett inn igjen. Og setter seg demonstrativt tilbake i sofaen, rikker seg ikke en tomme, sier jeg er svak, at nå er han til og med sterkere enn faren, for han (gutten) gir seg a l d r i !!!

Men denne gangen gjorde ikke jeg det, heller - så nå gikk han ut av stua.

Jeg innser jeg har en større snuoperasjon foran meg - jeg så på nanny911 i går og vil nok betegne meg selv som en mor som ikke har autoritet. Men - det kommer mange dager og mange kamper framover, det innser jeg.

Saken er - hvordan markerer jeg meg overfor en person som rager flere ti-talls centimeter over meg, og som står stødig som et fjell? Når han ikke vil - f.eks. forlate rommet - "vinner" jo han hvis det blir jeg og søsknene som forlater rommet i stedet...eller?

Altså: Hvordan få en svær, tverr tenåring til å gjøre det jeg vil - når jeg ikke kan fysisk tvinge ham? Ikke at jeg har fysisk tvunget ham tidligere - jeg har jo tvert imot unngått konfliktene. Men nå skal jeg altså vinne - vi skal begge to vinne, på sikt - og ha kraft bak krav jeg kommer med. Hvordan gjør jeg det - når han er sterkest og tror det er styrke som avgjør hvem som "vinner"?

[petter smart]

Nå har ikke jeg noen personlig erfaring med så store barn, så mine råd må tas med noen klyper salt.

Du kan nok ikke tvinge han rent fysisk. Selv om jeg tviler på at han vil gjøre deg noe vondt. I så fall har du bommet grovt et eller annet sted under oppdragelsen.

Men du kan nekte ham lommepenger, inndra PC, TV, mobil osv. Låse det inne et sted. Evt ta det med på jobb eller hos noen venner.

Og så må du lære deg å sette deg i respekt. Jeg var ikke altfor gammel da jeg vokste forbi moren min. Men jeg gjorde likevel som hun sa (som regel).

[Speak]

Om han ikke følger regler, så kan du inndra goder du gir han.

F.eks. må han da vaske klær selv, får ikke bruke PC,TV osv. (men dette må da fysisk fjernes). Låse bort sykkelen, inndra lommepenger.

MEN husk å advare før du gjør noe. Da kan du henvise til dette etterpå.

[Gjest hererenannen]

Nå har ikke jeg noen personlig erfaring med så store barn, så mine råd må tas med noen klyper salt.

Du kan nok ikke tvinge han rent fysisk. Selv om jeg tviler på at han vil gjøre deg noe vondt. I så fall har du bommet grovt et eller annet sted under oppdragelsen.

Men du kan nekte ham lommepenger, inndra PC, TV, mobil osv. Låse det inne et sted. Evt ta det med på jobb eller hos noen venner.

Og så må du lære deg å sette deg i respekt. Jeg var ikke altfor gammel da jeg vokste forbi moren min. Men jeg gjorde likevel som hun sa (som regel).

Selv om jeg tviler på at han vil gjøre deg noe vondt. I så fall har du bommet grovt et eller annet sted under oppdragelsen.

Er det foreldrenes skyld hvis barn ikke klarer å styre sinnet sitt og tyr til vold?

[Gjest Ulvinnen]

Du må klare å markere at det er du som er den voksne.

Min datter har prøvd seg et par ganger med: "Jeg er sterkere enn deg, Mamma" når jeg har bedt henne om ting hun ikke er enig i.

Jeg bare svarer at: "Ja, men jeg er den voksne, så jeg bestemmer". Og det funker.

Jeg har en venninne som bruker å si til sin to-hoder-høyere sønn når hun skal kjefte: "Sett deg når jeg snakker til deg!", for å få være høyest og autoritær Det funker faktisk.

Det er nok vanskligere for deg siden du alt har glitt litt slipp på kontrollen, men du må bare få markert at du mener det - hver gang.

[petter smart]

Selv om jeg tviler på at han vil gjøre deg noe vondt. I så fall har du bommet grovt et eller annet sted under oppdragelsen.

Er det foreldrenes skyld hvis barn ikke klarer å styre sinnet sitt og tyr til vold?

Foreldrene skal lære barna sine å ikke ty til vold i utide. De skal også ha lært barna å ha så mye respekt for dem at de ikke utøver vold mot sine egne foreldre.

Det kunne aldri falt meg inn å bruke vold mot mine foreldre.

[Gjest hererenannen]

Nå har ikke jeg noen personlig erfaring med så store barn, så mine råd må tas med noen klyper salt.

Du kan nok ikke tvinge han rent fysisk. Selv om jeg tviler på at han vil gjøre deg noe vondt. I så fall har du bommet grovt et eller annet sted under oppdragelsen.

Men du kan nekte ham lommepenger, inndra PC, TV, mobil osv. Låse det inne et sted. Evt ta det med på jobb eller hos noen venner.

Og så må du lære deg å sette deg i respekt. Jeg var ikke altfor gammel da jeg vokste forbi moren min. Men jeg gjorde likevel som hun sa (som regel).

Spørsmålet blir da om aggressivitet ligger i genene eller om det kommer av miljøpåvirkning. Du mener det kommer av miljøpåvirkning ettersom jeg forstår?

[keinstein]

Skal de være voksne og sjef i huset må de også være det 100%, nemlig ta ansvar, skaffe penger, ta seg av de andre, kjøpe egne ting som de kan bestemme over. Betale for eget hus og hjem. Å være sjef er ikke bare å sitte i andres hus, drite i de andre, være ekkel og se på TV.

[kaffepiken]

Jeg har ikke så store barn som deg, så jeg skal ikke påstå at jeg vet mye om dette.

Når jeg tenker tilbake husker jeg at pappa pleide å bruke denne: "Så lenge du bor her under _mitt_ tak, har du å gjøre som jeg sier!"

De var klare på at det eksisterte diverse husregler som måtte følges inntil vi flyttet hjemmefra. Hvis vi brøt disse husreglene var det i smug. Ellers fikk det konsekvenser.

Pappa kom med saksa en gang og truet med å klippe antenneledningen hvis vi slo på TV-en en gang til. (vi hadde fått flere beskjeder om å skru av..) Han kunne nemlig fint klare seg uten TV... Ingen turte prøve seg )

[Gjest Freire]

Heisann. Syns for det første at du skal la være å se på Nanny. Det er jo l a g e t for å gi normale mennesker dårlig samvittighet. Dessuten er det ikke en skandinavisk produksjon, men produsert for og i land hvor det bla er vanlig å slå barn...

Det var det ene. Det andre er hva gjør du. Velkommen til puberteten! Det er jo nettopp det du opplever nå. Selvfølgelig blir det sånne kamper som dere hadde. Og selvfølgelig ender det med at du griner etterpå.

Mitt råd er

1) gå til ungen din, helst samme kveld og si unnskyld for at du overreagerte.

2) spør hvordan han syns du skulle ha fått han til å skru av TV

3) spør han til råds ang takling av de yngre og det at de henger etter. Si at du føler at det blir mye for deg.

Spill på at han er nettopp det han er: stor gutt.

4) man får aldri respekt uten å gi respekt

5) gjør feil igjen og igjen, men husk å alltid be om unnskyldning. Også når det ikke er din skyld.

6) husk at barneoppdragelse bare misslykkes når du glemmer kjærligheten. Det er bedre å droppe leksene, grine sammen og lage pannekaker til middag. Da føler ungene at de hører til, at de sees og plutselig rydder de opp - helt av seg selv.