Fra ett til to barn - hjelp !

[Buenget]

FOr 6 uker siden ble vi foreldre igjen, 20 måneder etter sist gang. Vi er nå de heldige foreldre til to friske barn, bare man ser bort fra kolikken som rir den lille. Jeg synes overgangen til å bli tobarnsmor var/er ganske tøff selv om jeg tilsynelatende takler det fint. Det å skulle sjonglere sin oppmerksomhet er ekstremt utfordrende og jeg er redd for at jeg på sikt vil drukne i en alltids tilstedeværende dårlig samvittighet. Man vet jo i teorien at man må be den eldste om å vente innimellom og man må andre ganger la den yngste skrike en stund.Hvordan man takler dette avhenger sikkert av ens personlighet, men hva gjør man når man er skrudd sammen slik at man helst vil alle til lags???? Gå til grunne?? Eller er det noen der ute som har noen tips til en fersking??? (PS Jeg er ikke alenemor, har en utmerket mann som gjør sin andel, men siden jeg er hjemmeværende og han jobberblir det oftest jeg som må takle to solstråler på en gang alene.)

[Gjest det går seg nok til snart :)]

Ja vi er forskjellige

Nå hadde vi større aldersforskjell på barna, så vi merket ikke den store forskjellen.

Det var bare kos med nr. 2, for da følte vi oss mye mer sikre på det vi holdt på med siden vi hadde gjort alt før .

[Gjest Elextra]

Har ingen råd i denne omgang, vil bare si at jeg også synes det var veldig tøft! Hadde et barn på like under to år, som ikke hadde den minste forståelse for at han ikke lenger skulle ha full oppmerksomhet hele tiden.

Spørsmålet har vært oppe her inne mange ganger før, og har fått inntrykk av at de fleste andre ikke synes det var så veldig stor forskjell med to barn... (men de har nok ofte hatt annen aldersforskjell).

[Gjest ggttre]

Gjøre alle til lags? Hele tiden? Skal du skjemme bort alle rundt deg eller? Noen ganger må bare noen vente litt, og det må da alle lære seg til. Du skal da ikke bare gå rundt å gjøre alle til lags, men du skal gjøre det rette, prioritere osv.

[Gjest ggttre]

Har ingen råd i denne omgang, vil bare si at jeg også synes det var veldig tøft! Hadde et barn på like under to år, som ikke hadde den minste forståelse for at han ikke lenger skulle ha full oppmerksomhet hele tiden.

Spørsmålet har vært oppe her inne mange ganger før, og har fått inntrykk av at de fleste andre ikke synes det var så veldig stor forskjell med to barn... (men de har nok ofte hatt annen aldersforskjell).

Eller de har ikke skjemt bort barn 1, men lært det til å ha litt tålmodighet og det å dele...

[Gjest Elextra]

Eller de har ikke skjemt bort barn 1, men lært det til å ha litt tålmodighet og det å dele...

Dummeste jeg har hørt - skal man liksom skjemme bort en ettåring ved å gi barnet mye oppmerksomhet?

[Gjest ggttre]

Dummeste jeg har hørt - skal man liksom skjemme bort en ettåring ved å gi barnet mye oppmerksomhet?

Hvis ikke denne 1 åringen takler at noen andre kan få mor og fars oppmerksomhet og den tror at verden dreier seg om den så ja. Selvsagt! Noen mødre ar ikke ungene sove borte før de er flere år heller. Ille.

[caprice]

Jeg hadde ofte hørt at det å ha et barn var ett - men to var som ti. Vi har tre år mellom våre to, og for oss var to barn som 1,25 omtrent. For HELDIGVIS hadde jeg storesøster i barnehagen på full tid. For oss var det den klart beste løsningen. Storesøster fikk den oppmerksomheten hun krevde, og hadde behov for på et sted hun var vant til å tilbringe hverdagen, og jeg fikk gitt akkurat den samme oppmerksomheten til baby lillesøster som jeg ga til storesøster da hun var baby. Trengte da aldri å rive lillesøster løs fra puppen fordi storesøster hylte og måtte på do e.l. Slapp å bli totalt utslitt, og kunne kose meg med ny baby hjemme. Likevel tok vi rolige morgener alle tre. Barnehagen gikk vi til når storesøster våknet. Da puttet jeg bare baby rett i vognen, og tok morgenstellet når vi kom hjem. (Vi er heldige, bhg er 200m unna).

[Buenget]

Ja vi er forskjellige

Nå hadde vi større aldersforskjell på barna, så vi merket ikke den store forskjellen.

Det var bare kos med nr. 2, for da følte vi oss mye mer sikre på det vi holdt på med siden vi hadde gjort alt før .

Jeg vil presisere at for det første har vi ikke noe problem, det er bare jeg som ønsker å dele noen tanker. For det andre synes jeg vårt eldste barn har taklet overgangen veldig bra - litt sjalusi, men ikke verre enn at vi takler det. Det jeg prøver å formidle er at jeg som person synes det å ikke strekke til føles ubehagelig. Det sier sikkert mye mer om meg, men er det noen andre "snille piker" der ute som har lært seg noen triks på hvordan de skal overleve en slik overgang??? Jeg skjønner jo såpass at jeg må venne meg til mer skriking og protestering uten å vondt inni meg, me akkurat nå føles det langt mellom teori og praksis.

[Lillemus]

Jeg hadde ofte hørt at det å ha et barn var ett - men to var som ti. Vi har tre år mellom våre to, og for oss var to barn som 1,25 omtrent. For HELDIGVIS hadde jeg storesøster i barnehagen på full tid. For oss var det den klart beste løsningen. Storesøster fikk den oppmerksomheten hun krevde, og hadde behov for på et sted hun var vant til å tilbringe hverdagen, og jeg fikk gitt akkurat den samme oppmerksomheten til baby lillesøster som jeg ga til storesøster da hun var baby. Trengte da aldri å rive lillesøster løs fra puppen fordi storesøster hylte og måtte på do e.l. Slapp å bli totalt utslitt, og kunne kose meg med ny baby hjemme. Likevel tok vi rolige morgener alle tre. Barnehagen gikk vi til når storesøster våknet. Da puttet jeg bare baby rett i vognen, og tok morgenstellet når vi kom hjem. (Vi er heldige, bhg er 200m unna).

Sånn gjorde vi det også. ) Eldstemann fortsatte i barnehagen der han elsket å være selv om jeg var hjemme med lillesøster. Fungerte veldig bra for alle parter.

[Gjest togli]

Hvis ikke denne 1 åringen takler at noen andre kan få mor og fars oppmerksomhet og den tror at verden dreier seg om den så ja. Selvsagt! Noen mødre ar ikke ungene sove borte før de er flere år heller. Ille.

Det er helt normalt at ettåringer tror de er "verdens navle". Jeg tør nesten påstå at ettåringer som ikke havner på dette utviklingstrinnet har mistet noe vesentlig...

[Gjest togli]

Når minsten er kolikkbarn er det ikke rart det føles håpløst! Jeg var ti år gammel og søster'n syv år da vi fikk en lillesøster som hadde kolikk. Det var grusomt! Vi var heldigvis såpass store at vi takla å ikke bli så mye "sett" i de tre månedene kolikken varte. Jeg kan nesten ikke forstille meg hvordan det må være å ha en liten en i tillegg til et kolikkbarn.

Det aller viktigste tror jeg må være at du innser at dere nesten må leve i en slags unntakstilstand til kolikkperioden er over. Det er vel snakk om ca seks uker til... Ellers må du prøve å få avlastning innimellom. Et tips er også å gripe sjansen til å få være alene med eldstemann når du har muligheten!

Lykke til:-)

[Gjest ggttre]

Det er helt normalt at ettåringer tror de er "verdens navle". Jeg tør nesten påstå at ettåringer som ikke havner på dette utviklingstrinnet har mistet noe vesentlig...

Det sa jo det meste om deg...

[Gemini]

Jeg kan ikke så mye om dette, venter mitt første barn selv, så kanskje burde jeg ikke svare her engang.

Men jeg drister meg utpå allikevel, bare et par produkter som kanskje kan være til hjelp. For det første, en bæresele av noe slag, og da IKKE babybjørn, men fx en ringslynge eller etter hvert en Ergo (se http://www.babyslynga.no for begge deler) kan gjøre at du kan gi minstemann nærhet, og allikevel ha hendene fri til å hjelpe den eldste.

Det er også mange andre som selger ulike bære-innretninger, på tettinntil.com er det linker til flere norske (og sikkert utenlandske) nettbutikker. Selv har jeg bestilt en "lommeslynge" fra http://www.lucky-baby.com - og passet da på å bestille en som gjorde at vareverdien (altså ekskl.frakt) kom på under 200 kr, slik at jeg slapp tollgebyr, moms osv.

Det andre er en baby-hengekøye/hengevugge, slike sies å skulle hjelpe for kolikkbarn. Vi har lyst til å ha en slik hengevugge selv, helt uavhengig av om vi får et kolikkbarn eller ei. Slike som vi vil ha selges på http://www.laidback.no

PS: Jeg har absolutt ingen egen-interesse av å anbefale disse linkene, jeg har bare et inntrykk av at det er bra ting, ut fra hva jeg har hørt av andres erfaringer.

[Gjest togli]

Det sa jo det meste om deg...

Hvorfor det? Jeg er pedagog og kan faktisk endel om slike utviklingstrinn. Egosentrisme hos så små barn er helt normalt, men det betyr ikke at man skal føye barnet i ett og alt.

[Gjest ggttre]

Hvorfor det? Jeg er pedagog og kan faktisk endel om slike utviklingstrinn. Egosentrisme hos så små barn er helt normalt, men det betyr ikke at man skal føye barnet i ett og alt.

hehe.. takk.. da beviste du det jeg har ment om såkalt pedagogikk...

[kakki1365380609]

Hvorfor det? Jeg er pedagog og kan faktisk endel om slike utviklingstrinn. Egosentrisme hos så små barn er helt normalt, men det betyr ikke at man skal føye barnet i ett og alt.

Ikke svar trollet )

[kakki1365380609]

Man prøver å huske på at å vente på ting og ikke få all oppmerksomhet alltid og med en gang er en del av det barn må lære ) Så lenge de vet de er elsket, så ser jeg ikke noe galt i at du er bare en og må prioritere litt.

Gjør så godt du kan, ingen kan forlange noe mer. Vet godt hvordan du har det forresten )

[Gjest togli]

hehe.. takk.. da beviste du det jeg har ment om såkalt pedagogikk...

Kjære deg. Det er da ikke snakk om _hvordan_ man forholder seg til dette (der kan man være så enig/uenig man vil). Det det jeg snakka om var at det er _normalt_ at ettåringer er egosentriske. Dette er altså et av utviklingsstadiene vi alle er gjennom, enten man ønsker det skal være slik eller ikke ;-)

[Gjest togli]

Ikke svar trollet )

Jeg er såpass naiv at jeg ikke skjønner hvem/hva som er troll eller ikke *ler*