Litt vanskelig situasjon

[sammfunnskritiker]

Dersom jenta bor hos familie, og familien hennes er fosterhjemmet hennes, har barnevernstjenesten plikt til å undersøke omsorgsevnen til de som har omsorgen og for å føre estra tilsyn med hjemmet. Familien blir i såfall både familie og fosterhjem, og skal ha fast veiledning og oppfølging i forhold til forholdsvise uforenelige roller...

Er du usikker på omsorgesvnene og om de er i stand til å håndere akurat denne jenta, syns jeg du skulle ringt og drøftet det med nærmeste barnevern. Alle barn bør ha voksne rundt seg, som bryr seg, det gjør du og det er bra!

[sammfunnskritiker]

Jeg synes du gjør rett i å sette klare grenser for denne jenta, ikke la henne få viljen sin ut over det du synes er greit når hun er hjemme hos dere. Da vet hun at hos dere gjelder slike og sånne regler, og dette er med på å skape en trygghetsfølelse for jenta. Det er nok det hun søker etter, selv om det virker masete og hun er utilfreds.

Hun må lære seg at hos dere spiser alle middag samtidig, og den som ikke vil ha, får ikke noe før til neste måltid. Der i huset ser man barne-tv, samme hva som er på skjermen. Sånn er det bare.

Straks hun finner ut at det ikke går an å rikke på disse tingene slik at hun får det på en annen måte, så innfinner hun seg nok med at sånn er det.

Jeg har selv ei jente som går i andre klasse, og merker at det er en veldig sårbar alder. Jenta mi er verdens snilleste, trenger nesten aldri å heve stemmen til henne i det hele tatt, men samtidig ser jeg hvor viktig det er med klare regler for hvordan vi skal ha det. Hun tenker mye, og trenger mye nærhet og kos - og tid alene sammen en voksen for å prate om ting som er viktige for henne.

Uten sammenligning forøvrig, men sjuårsalderen er ei sårbar tid, spesielt for jenter. Om man tar barnet på fanget og prater om forskjellige ting, er det utrolig hvordan de kan åpne seg med litt lirking.

Hei Line.

Jeg syns det er et paradoks at du syns det er helt greit med en holdning "Her i huset har vi disse reglene".

Selv om jeg pleier å se House f. eks, kan jeg la være å gjøre dette når naboen eller besøkende kommer innom. Alt etter hvem de er og hva de liker.

Dettte liker jeg å tenke at barna mine må lære seg og. De må vurdere og vurdere, tenke og gjøre valg alt etter hvem de er sammen med og hva de gjør.

Dersom nabobarna er her en freddags kveld, er det ikke helt sikkert vi ser tv, kanskje lager vi trolldeig eller baker rundstykker sammen i stedet for. MEd andre barn eller voksne, kan settingen bli en helt annen.

En ting er sikkert, vi ønsker ikke barn som bare MÅ ha det på det viset de er vant å ha ting. Det går fint an å ta en annen vri- og det er jo tross alt en del av livets lære syns jeg da.

[sammfunnskritiker]

Vi har vel alle vært i den situasjonen at vi har irritert oss over barn som er på besøk, selv om de ikke har opplevd noe så fryktelig som denne jenta.

Man kan ha alskens meninger om andres barneoppdragelse, men man bør innse at det lille en selv eventuelt kan gjøre de få gangene vi har andres barn hos oss betyr så lite, og man bør ikke kaste bort tiden med å forsøke å oppdra andres barn.

Men det betyr ikke at man skal unnlate å f eks si fra at "slik gjør vi det her i huset" osv, og selvsagt si fra om uønsket oppførsel.

Men skjønner jeg ikke hva som var poenget med å stå så fast på at hun måtte vente så lenge på mat, når hun tydeligvis var sulten og derfor ble ekstra masete og irriterende for dere alle. Ha gjerne en slik regel for dine egne barn, slik at de skjønner at det ikke er lurt å hoppe over middagen for deretter å få en brødskive. Men en enkelt gang med samme "regel" overfor en gjest hjelper ikke det spøtt på "oppdragelsen!" av henne. Jeg hadde glatt gitt henne en skive og hatt en hyggeligere kveld for alle.

Kanskje er du redd for at det å "gi etter" overfor henne ville gjøre at dine egne barn vil prøve å strekke grensene en annen gang?

Men har vi ikke alle erfart at foreldrene våre har vært litt greiere overfor gjester?

Morsan, dette var veldig godt sagt. Ser at du virklig ser barnet- og barnets behov, uten å oppdra. JEg tenker også at en slik tilnærming vil gjøre, at barne føler seg sett og anerkjent.

[jubalong70]

Jeg har liten erfaring med barn i sjokk og sorg, men var på et foredrag for et par år siden der dette var tema. I korte trekk gikk det ut på at slike barn kan være utrolig grensetestende, men de trenger faste grenser og voksne som de kan stole på. At du holder det du lover gir tillit, og det synes jeg du gjorde da du var bestemt på den maten, selv om hun ikke var helt fornøyd.

Hun trenger ingen spesialbehandling, men at du vet hva hun har opplevd gjør at du kan forstå henne bedre.

Takk. Jeg følte instinktivt også at det var rett å holde meg til det jeg hadde sagt.

Skulle så gjerne ha gjort mer for henne. Hun sliter veldig sosialt. Det er stort sett ingen andre enn min datter som leker med henne på skolen. Og jeg skjønner dem jo...

Men hva kan jeg gjøre? Jeg har ikke overskudd og kapasitet til å ha henne her så mye. Synes det er slitsomt nok med mine 3.

[jubalong70]

Jeg synes du gjør rett i å sette klare grenser for denne jenta, ikke la henne få viljen sin ut over det du synes er greit når hun er hjemme hos dere. Da vet hun at hos dere gjelder slike og sånne regler, og dette er med på å skape en trygghetsfølelse for jenta. Det er nok det hun søker etter, selv om det virker masete og hun er utilfreds.

Hun må lære seg at hos dere spiser alle middag samtidig, og den som ikke vil ha, får ikke noe før til neste måltid. Der i huset ser man barne-tv, samme hva som er på skjermen. Sånn er det bare.

Straks hun finner ut at det ikke går an å rikke på disse tingene slik at hun får det på en annen måte, så innfinner hun seg nok med at sånn er det.

Jeg har selv ei jente som går i andre klasse, og merker at det er en veldig sårbar alder. Jenta mi er verdens snilleste, trenger nesten aldri å heve stemmen til henne i det hele tatt, men samtidig ser jeg hvor viktig det er med klare regler for hvordan vi skal ha det. Hun tenker mye, og trenger mye nærhet og kos - og tid alene sammen en voksen for å prate om ting som er viktige for henne.

Uten sammenligning forøvrig, men sjuårsalderen er ei sårbar tid, spesielt for jenter. Om man tar barnet på fanget og prater om forskjellige ting, er det utrolig hvordan de kan åpne seg med litt lirking.

Takk for støtten. Det gjør godt at folk stort sett er enige i de valgene jeg tok.

Og det du sier om sjuåringene stemmer veldig på min eldste også. Vi har hatt noen utrolig gode samtaler på sengekanten. Veldig godt for både stor og liten, tror jeg.

[jubalong70]

Dersom jenta bor hos familie, og familien hennes er fosterhjemmet hennes, har barnevernstjenesten plikt til å undersøke omsorgsevnen til de som har omsorgen og for å føre estra tilsyn med hjemmet. Familien blir i såfall både familie og fosterhjem, og skal ha fast veiledning og oppfølging i forhold til forholdsvise uforenelige roller...

Er du usikker på omsorgesvnene og om de er i stand til å håndere akurat denne jenta, syns jeg du skulle ringt og drøftet det med nærmeste barnevern. Alle barn bør ha voksne rundt seg, som bryr seg, det gjør du og det er bra!

Tanken er der. Samtidig som jeg er litt redd for å bry meg for mye også.

Hmmm, når jeg skriver det så ser jeg jo egentlig hvor feil det er. Når det gjelder barn, _skal_ man bry seg - ikke sant?

Kan jeg være anonym når jeg ringer barnevernet?

[Dorthe]

Tanken er der. Samtidig som jeg er litt redd for å bry meg for mye også.

Hmmm, når jeg skriver det så ser jeg jo egentlig hvor feil det er. Når det gjelder barn, _skal_ man bry seg - ikke sant?

Kan jeg være anonym når jeg ringer barnevernet?

Jeg tror ikke anonyme henvendelser til barnevernet blir tatt mer alvorlig så jeg hadde ikke ringt anonymt. Det du kan be om er at de ikke formidler navnet ditt videre.

Egentlig synes jeg det er litt feigt å være anonym. Dersom du virkelig mener det er så alvorlig at barnevernet bør kobles inn, så synes jeg du kan stå for det.

[Line]

Hei Line.

Jeg syns det er et paradoks at du syns det er helt greit med en holdning "Her i huset har vi disse reglene".

Selv om jeg pleier å se House f. eks, kan jeg la være å gjøre dette når naboen eller besøkende kommer innom. Alt etter hvem de er og hva de liker.

Dettte liker jeg å tenke at barna mine må lære seg og. De må vurdere og vurdere, tenke og gjøre valg alt etter hvem de er sammen med og hva de gjør.

Dersom nabobarna er her en freddags kveld, er det ikke helt sikkert vi ser tv, kanskje lager vi trolldeig eller baker rundstykker sammen i stedet for. MEd andre barn eller voksne, kan settingen bli en helt annen.

En ting er sikkert, vi ønsker ikke barn som bare MÅ ha det på det viset de er vant å ha ting. Det går fint an å ta en annen vri- og det er jo tross alt en del av livets lære syns jeg da.

Selvsagt, men jeg synes ikke at man skal be sine egne barn skru av tv'n under barnetv fordi ei venninne på SJU år kommer inn og forlanger å få se noe annet? Da kan jo hun lese ei bok så lenge, eller noe sånt.

Sånn gjorde mamma det alltid da vi hadde venner på besøk. Vi så alltid barnetv, og jeg husker spesielt at vi hadde ei vanskeligstilt jente på seks år boende i beredskapshjem hos oss lenge. Hun lærte seg etter hvert at alt dreide seg ikke om bare henne, og klarte å tilpasse seg når ting var litt annerledes enn hun hadde sett for seg. Hun hyyylte om hun ikke fikk viljen sin i starten, men så lenge reglene var som de var, så ble det ei grei ramme for henne å forholde seg til.

[Gjest mij]

Enig med deg - hun er kanskje ikke blitt stilt krav til på samme måte som andre barn, hun har muligens fått viljen sin fordi man har syntes synd på henne.

Selvsagt velment, men ikke det beste for en som har mistet så mye - hun trenger tvert imot faste rammer å forholde seg til.

Det må være fryktelig frustrerende å skulle se slike problemer uten å kunne gjøre noe særlig med det....

[Gjest abrahamsen]

Med tanke på at du vet så mye om hennes vanskelige "fortid" (og nåtid også for den del)syns jeg du sutrer litt ja. Jeg skjønner at du syns synd på henne og vil at ho skal komme videre, men det er ikke gjort i en fei. I og med at slektningene ikke har overskudd heller, ja så er det ikke rart at jenta er som hun er.

Det er flott at du stiller krav og setter grenser for henne hjemme hos dere, det er jo nettopp det hun mangler ellers. Kan tenke meg at det ikke er lett å være de som skal ta seg av disse barna.. Da tenker jeg på at de helt sikkert syns synd på ungene og lar de få det som de vil. Dumt, men tror du ikke det er slik?

[Gjest Cotto]

Jeg tror at hvis du ønsker og har overskudd til å gi denne jenta faste rammer å forholde seg til når hun er hos dere, så tror jeg helt sikkert at hun kommer til å huske deg som en svært viktig person for henne når hun blir voksen. En som hun har satt pris på, og som satte krav til henne på en kjærlig måte.

[jubalong70]

Jeg tror ikke anonyme henvendelser til barnevernet blir tatt mer alvorlig så jeg hadde ikke ringt anonymt. Det du kan be om er at de ikke formidler navnet ditt videre.

Egentlig synes jeg det er litt feigt å være anonym. Dersom du virkelig mener det er så alvorlig at barnevernet bør kobles inn, så synes jeg du kan stå for det.

Jeg mener absolutt ikke at det er så alvorlig at barnevernet bør kobles inn. Men jeg mener at det kanskje kunne være på sin plass med litt støtte og hjelp i hjemmet.

Da tenker jeg på hjelp til å sette grenser og også noe avlastning.

Men det kan godt tenkes at jeg bare bør se en annen vei?

[jubalong70]

Enig med deg - hun er kanskje ikke blitt stilt krav til på samme måte som andre barn, hun har muligens fått viljen sin fordi man har syntes synd på henne.

Selvsagt velment, men ikke det beste for en som har mistet så mye - hun trenger tvert imot faste rammer å forholde seg til.

Det må være fryktelig frustrerende å skulle se slike problemer uten å kunne gjøre noe særlig med det....

Ja, det er frustrerende. På den ene siden har jeg lyst til å ta meg av henne. Men jeg vet jeg ikke har overskuddet, jeg heller.

Og så synes jeg litt synd på min egen datter. Hun uttalte at hun lar jenta få viljen sin slik at hun ikke skal bli sint. Det blir jo feil å ha et slik forhold til venninnen sin også.

Sukk, ikke lett dette...

[jubalong70]

Med tanke på at du vet så mye om hennes vanskelige "fortid" (og nåtid også for den del)syns jeg du sutrer litt ja. Jeg skjønner at du syns synd på henne og vil at ho skal komme videre, men det er ikke gjort i en fei. I og med at slektningene ikke har overskudd heller, ja så er det ikke rart at jenta er som hun er.

Det er flott at du stiller krav og setter grenser for henne hjemme hos dere, det er jo nettopp det hun mangler ellers. Kan tenke meg at det ikke er lett å være de som skal ta seg av disse barna.. Da tenker jeg på at de helt sikkert syns synd på ungene og lar de få det som de vil. Dumt, men tror du ikke det er slik?

Det er akkurat det jeg tror skjer. De har ikke overskudd + at de synes synd på henne, og det fører til at de gir etter for henne hele tiden.

Problemet er jo at dette fører til at jenta ikke fungerer sosialt. Hun har ingen andre å leke med på skolen bortsett fra min datter. (Dette har jeg fra min datter, fra læreren deres og fra en av omsorgspersonene.)

Jeg synes veldig synd på jenta. Dette selvsagt pga traumet hun har vært gjennom, men også fordi hun ikke får hjelp til å bli sosialisert.

Skjønner at det kan oppfattes litt sutrete av meg. Jeg ble bare så oppgitt og lei meg og måtte lufte hodet litt.

[jubalong70]

Jeg tror at hvis du ønsker og har overskudd til å gi denne jenta faste rammer å forholde seg til når hun er hos dere, så tror jeg helt sikkert at hun kommer til å huske deg som en svært viktig person for henne når hun blir voksen. En som hun har satt pris på, og som satte krav til henne på en kjærlig måte.

Oj, det var gode ord!

Takk.

[Dorthe]

Jeg mener absolutt ikke at det er så alvorlig at barnevernet bør kobles inn. Men jeg mener at det kanskje kunne være på sin plass med litt støtte og hjelp i hjemmet.

Da tenker jeg på hjelp til å sette grenser og også noe avlastning.

Men det kan godt tenkes at jeg bare bør se en annen vei?

Nei, jeg tror barnevernet er riktig instanse, men jeg synes ikke du skal være redd for å si hvem du er til dem. Du gjør det for å hjelpe, ikke for å hevne deg på en eller annen måte og det er ofte hevnerne som er anonyme når de anmelder saker til barnevernet.

Jeg synes du kan ta å ringe og ha en samtale med dem.

[jubalong70]

Nei, jeg tror barnevernet er riktig instanse, men jeg synes ikke du skal være redd for å si hvem du er til dem. Du gjør det for å hjelpe, ikke for å hevne deg på en eller annen måte og det er ofte hevnerne som er anonyme når de anmelder saker til barnevernet.

Jeg synes du kan ta å ringe og ha en samtale med dem.

Takk for svar. Jeg skal prøve å manne meg opp. Synes det er litt ekkelt å "bry" meg. Samtidig som jeg absolutt synes at jenta fortjener det.

[Dorthe]

Takk for svar. Jeg skal prøve å manne meg opp. Synes det er litt ekkelt å "bry" meg. Samtidig som jeg absolutt synes at jenta fortjener det.

Tenk på at du gjør dette får å hjelpe og ikke for å straffe, så blir det lettere.

[jubalong70]

Tenk på at du gjør dette får å hjelpe og ikke for å straffe, så blir det lettere.

Takk. Det er definitivt ikke for å straffe noen, det er helt sikkert.

Jeg vet at omsorgspersonene gjør så godt de bare kan.

Egentlig synes jeg det er veldig rart det ikke har blitt iverksatt noe avlastning. Tror det hadde vært veldig godt for alle parter i denne saken her.

[Gjest abrahamsen]

Det er akkurat det jeg tror skjer. De har ikke overskudd + at de synes synd på henne, og det fører til at de gir etter for henne hele tiden.

Problemet er jo at dette fører til at jenta ikke fungerer sosialt. Hun har ingen andre å leke med på skolen bortsett fra min datter. (Dette har jeg fra min datter, fra læreren deres og fra en av omsorgspersonene.)

Jeg synes veldig synd på jenta. Dette selvsagt pga traumet hun har vært gjennom, men også fordi hun ikke får hjelp til å bli sosialisert.

Skjønner at det kan oppfattes litt sutrete av meg. Jeg ble bare så oppgitt og lei meg og måtte lufte hodet litt.

Har ingen problem med å skjønne deg!