Liker ikke - æsj, det vil jeg ikke ha

[Gjest middag igjen]

Poden har blitt 7 år, og liker veldig lite middag. Vi har vel ikke mast så mye om det, men det har helt klart kommet noen veldig upedagogiske utbrudd, når vi har fått mer enn nok av æsj, og uff. ¨

Har også prøvd å motivere med ting han virkelig ønsker seg, men da brekker han seg når han skal smake for å være flink .

Liker stort sett pølser, grandiosa, hamburger, fiskepinner, fiskeboller, kjøttkaker. Grønnsaker liker han kun gulrøtter og agurk.

På brød liker han kun syltetøy og salami, og ostesmørbrød, samt omelett en gang i blant. (Sistnevnte to ting kom i fjor så det er jo 50% forbedring).

Liker heldigvis frukt og yoghurt, helst de søteste typene da..

I dag sa jeg at han også måtte ha potet, ertestuing og surkål på talerken sin i tillegg til kjøttkaker. Og at under middag er det ikke lov å klage, man må smake, men trenger ikke spise det man ikke liker. Hvis han fortsetter å klage vil lørdagsgodteri utgå. Da smakte han på det han ikke likte, med noen fryktelig grimaser. Og jeg måtte oppfordre til hver smakebit.

Skal vi bare legge litt på tallerken og ikke følge opp at han smaker? Eller skal vi følge opp smakingen slik at smaksløkene utvikler seg?

Føler det blir en slags maktkamp som jeg ikke liker. Men når jeg skriver ned hva han liker , liker han mer enn jeg innbiller meg ser jeg så det går forhåpentligvis rette veien.

[Gjest AveM]

Jeg ville senket kravene en periode og heller prøvd å få en hyggelig stund ved matbordet. Kanskje han kan tåle å se maten på tallerkenet, men at han ikke trenger å smake.? Hvis han velger å smake kan han få ros framfor at han må smake med en så negativ innstilling.

Å snakke nedlatende om maten skal selvsagt ikke være lov. Kanskje dere kan inngå kompromiss.. Han sier ikke sånt om maten, og dere gir han tid til å venne seg til å smake på forskjellige ting..

Du kan også fortelle hvor kjekt det er for de som liker mye forskjellig mat, for de koser seg sånn alltid når de blir invitert bort, spiser ute og hjemme osv.

Sønnen min er snart 9 år. Han var som din sønn tiligere. Det var mye æsj og klaging over maten. Det går mye bedre nå synes jeg. For meg er det viktig at alle har en fin stund ved matbordet. Jeg tror min sønn ble flinkere til å smake på maten når han ikke fikk press på seg.

[Speak]

En regel jeg følger er i hvertfall at det ikke er lov til å klage eller si æsj.

Jeg sier ikke at snuppa (som er like gammel) må smake på alt. Men så er ho relativt flink til å spise variert.

MEN jeg tilpasser hennes tallerken så ho liker det.

Det som imidlertid er viktig er at ho får et variert kosthold, og at ho spiser det vi kaller "alle tre". Dvs. både kjøtt/kylling/fisk, poteter/pasta/ris og grønnsaker.

DET er viktig for at kroppen skal være glad.

[Patsi]

Jeg har en sønn på 7 som alltid har vært _meget_ kresen på hva han spiser. Det har vært mang en kamp ved middagsbordet. Vi har brukt å si at han må spise en ørliten mengde grønnsaker hver gang, og etter hvert har det blitt bedre. Det har blitt lettere å få ham til å smake på nye ting, og også å få ham til å spise et minimum av f.eks. grønnsaker til middagen.

Men det er fremdeles slitsomt, og han bruker ufattelig lang tid hvis han må spise noe han ikke vil ha...

[PieLill]

Kanskje en idé å finne ting som er nesten likt det som allerede aksepteres og utvide reportuaret derfra?

Det er IKKE ytringsfrihet ved matbordet. Usjing, æsjing, akking, grimaser og fisling slås hardt ned på. I verste fall må de ta en tugge til. (Jeg skiller på demonstrative grimaser og "naturlige" grimaser fordi noe smakte forferdelig.)

Det er lov å si høflig at de ikke liker noe de nettopp har smakt på. Det er ikke lov å sette seg ved matbordet med et surt ansikt å annonsere alt man ikke liker. De forventes å si noe positivt om maten eller la være å si noe.

Noen ting vet vi barna kregles av. Det slipper de å spise eller smake på. Spesielle og lite barnevennlige ting som surkål, rødbeter, tyttebær o.l. gjør vi frivillig. Saus er også alltid frivillig. Det samme gjelder andre ting som ikke er viktig for kosten.

Ellers må de minimum smake eller spise en viss mengde av alt. Det avgjøres av summen av apetitt og hvor mye de missliker den aktuelle maten.

Grønnsaker legger vi vekt på å tilberede slik barna liker dem. Overkokte, stuede gulrøtter må det være lov å reservere seg mot. ;-)

Om de smaker på noe nytt, men ikke liker det, skryter vi av dem og sier de var lure som prøvde. Smaker de på noe de var skeptiske til og finner ut at de liker det, skryter vi også av dem. "Så kjempesmart du var som prøvde. Ellers ville du jo gått glipp av det. Du er jammen en luring!"

Dette fungerer fint (men ikke alltid friksjonsfritt) for våre barn. Men jeg vet mange barn det ville blitt helt feil for. Ut fra barnets personlighet og matlyst vil jeg være villig til å fire på alt, bortsett fra den verbale og "grimasemessige" høfligheten.

mvh

[Gjest kanskje dette hjelper]

Inngå kompromiss.. dere bestemmer hva han skal spise, og han bestemmer hvor mye han skal ha på tallerken (må jo være f.eks. minimum 1/2 potet). Klarer han å spise opp maten får han et klistermerke på en kalender, klarer han det i f.eks. en uke så får han en lite ting (ikke noe dyrt). Spiser han ikke opp maten så er det greit, ikke noe mas. Gjør måltidet koselig og positivt, tenn gjerne lys.

Vi gjorde dette på vår, det funket:) Vi trengte å snu det negative til det positive

[jubalong70]

Kanskje en idé å finne ting som er nesten likt det som allerede aksepteres og utvide reportuaret derfra?

Det er IKKE ytringsfrihet ved matbordet. Usjing, æsjing, akking, grimaser og fisling slås hardt ned på. I verste fall må de ta en tugge til. (Jeg skiller på demonstrative grimaser og "naturlige" grimaser fordi noe smakte forferdelig.)

Det er lov å si høflig at de ikke liker noe de nettopp har smakt på. Det er ikke lov å sette seg ved matbordet med et surt ansikt å annonsere alt man ikke liker. De forventes å si noe positivt om maten eller la være å si noe.

Noen ting vet vi barna kregles av. Det slipper de å spise eller smake på. Spesielle og lite barnevennlige ting som surkål, rødbeter, tyttebær o.l. gjør vi frivillig. Saus er også alltid frivillig. Det samme gjelder andre ting som ikke er viktig for kosten.

Ellers må de minimum smake eller spise en viss mengde av alt. Det avgjøres av summen av apetitt og hvor mye de missliker den aktuelle maten.

Grønnsaker legger vi vekt på å tilberede slik barna liker dem. Overkokte, stuede gulrøtter må det være lov å reservere seg mot. ;-)

Om de smaker på noe nytt, men ikke liker det, skryter vi av dem og sier de var lure som prøvde. Smaker de på noe de var skeptiske til og finner ut at de liker det, skryter vi også av dem. "Så kjempesmart du var som prøvde. Ellers ville du jo gått glipp av det. Du er jammen en luring!"

Dette fungerer fint (men ikke alltid friksjonsfritt) for våre barn. Men jeg vet mange barn det ville blitt helt feil for. Ut fra barnets personlighet og matlyst vil jeg være villig til å fire på alt, bortsett fra den verbale og "grimasemessige" høfligheten.

mvh

Slik gjør vi det også. Fungerer bra for oss også. (Om enn ikke friksjonsfritt bestandig )

[PieLill]

Inngå kompromiss.. dere bestemmer hva han skal spise, og han bestemmer hvor mye han skal ha på tallerken (må jo være f.eks. minimum 1/2 potet). Klarer han å spise opp maten får han et klistermerke på en kalender, klarer han det i f.eks. en uke så får han en lite ting (ikke noe dyrt). Spiser han ikke opp maten så er det greit, ikke noe mas. Gjør måltidet koselig og positivt, tenn gjerne lys.

Vi gjorde dette på vår, det funket:) Vi trengte å snu det negative til det positive

Det at barn skal spise opp maten er ikke alltid like lurt. Det kan innebære at barna fortsetter å spise etter at de er mette.

Vi skryter av barna når de stopper å spise når de er mette. Det er en sunn vane. Misstenker vi at de ikke er mette men vil gå fra bordet for å leke, sier vi de må sitte litt lengre ved bordet. Er de mer sultne, spiser de mer mens de venter.

Vi stiller krav om proposjoner. Skal de ha mer pølse må de også ta mer grønnsaker.

Men våre barn har aldri vært faretruende småspiste.

mvh

[Gjest Mat og barn]

Det er forsket på dette med barn og mat, at man må regne med at de trenger å smake en ting 10-12 ganger før de venner seg til smaken. Så om ting er æsj de første gangene er det likvel håp, og dumt å gi opp.

[MsSophie]

Min lille nevø er også veldig kresen i matveien. Han skulle i samarbeid med mammaen sin sette opp en liste over ting han likte.

Listen ble jo ikke så veldig lang, og mammaen stønnet litt oppgitt, det var da det kom fra den lille poden, liksom for å trøste både seg selv og mor..."men mamma, jeg liker isbiter også, det kan du sette opp"...:-)

[Gjest kanskje dette hjelper]

Det at barn skal spise opp maten er ikke alltid like lurt. Det kan innebære at barna fortsetter å spise etter at de er mette.

Vi skryter av barna når de stopper å spise når de er mette. Det er en sunn vane. Misstenker vi at de ikke er mette men vil gå fra bordet for å leke, sier vi de må sitte litt lengre ved bordet. Er de mer sultne, spiser de mer mens de venter.

Vi stiller krav om proposjoner. Skal de ha mer pølse må de også ta mer grønnsaker.

Men våre barn har aldri vært faretruende småspiste.

mvh

Det er sant, men så småspist som vår er med middag så er det ikke store mengdene han forsyner seg med, og når han kan bestemme mengden selv så hjelper det til motivasjonen også. Men skjønner godt hva du mener, det er ikke bra og tvinge i mat, alt med måte.

[Gjest middag igjen]

Min lille nevø er også veldig kresen i matveien. Han skulle i samarbeid med mammaen sin sette opp en liste over ting han likte.

Listen ble jo ikke så veldig lang, og mammaen stønnet litt oppgitt, det var da det kom fra den lille poden, liksom for å trøste både seg selv og mor..."men mamma, jeg liker isbiter også, det kan du sette opp"...:-)

Den var jo søt

[Gjest middag igjen]

Det er forsket på dette med barn og mat, at man må regne med at de trenger å smake en ting 10-12 ganger før de venner seg til smaken. Så om ting er æsj de første gangene er det likvel håp, og dumt å gi opp.

Ja, det er der jeg er i tvil om vi derfor bør kreve litt smaking, men vanskelig å få det til uten at det blir maktkamp.

[Gjest middag igjen]

Inngå kompromiss.. dere bestemmer hva han skal spise, og han bestemmer hvor mye han skal ha på tallerken (må jo være f.eks. minimum 1/2 potet). Klarer han å spise opp maten får han et klistermerke på en kalender, klarer han det i f.eks. en uke så får han en lite ting (ikke noe dyrt). Spiser han ikke opp maten så er det greit, ikke noe mas. Gjør måltidet koselig og positivt, tenn gjerne lys.

Vi gjorde dette på vår, det funket:) Vi trengte å snu det negative til det positive

Vi hadde klistremerkesystemet. Følte det ble grovt utnyttet mot en mm stor smakebit...Så det funket nok ikke for oss. Men det med koslig måltid er jeg helt for.

[Gjest middag igjen]

Kanskje en idé å finne ting som er nesten likt det som allerede aksepteres og utvide reportuaret derfra?

Det er IKKE ytringsfrihet ved matbordet. Usjing, æsjing, akking, grimaser og fisling slås hardt ned på. I verste fall må de ta en tugge til. (Jeg skiller på demonstrative grimaser og "naturlige" grimaser fordi noe smakte forferdelig.)

Det er lov å si høflig at de ikke liker noe de nettopp har smakt på. Det er ikke lov å sette seg ved matbordet med et surt ansikt å annonsere alt man ikke liker. De forventes å si noe positivt om maten eller la være å si noe.

Noen ting vet vi barna kregles av. Det slipper de å spise eller smake på. Spesielle og lite barnevennlige ting som surkål, rødbeter, tyttebær o.l. gjør vi frivillig. Saus er også alltid frivillig. Det samme gjelder andre ting som ikke er viktig for kosten.

Ellers må de minimum smake eller spise en viss mengde av alt. Det avgjøres av summen av apetitt og hvor mye de missliker den aktuelle maten.

Grønnsaker legger vi vekt på å tilberede slik barna liker dem. Overkokte, stuede gulrøtter må det være lov å reservere seg mot. ;-)

Om de smaker på noe nytt, men ikke liker det, skryter vi av dem og sier de var lure som prøvde. Smaker de på noe de var skeptiske til og finner ut at de liker det, skryter vi også av dem. "Så kjempesmart du var som prøvde. Ellers ville du jo gått glipp av det. Du er jammen en luring!"

Dette fungerer fint (men ikke alltid friksjonsfritt) for våre barn. Men jeg vet mange barn det ville blitt helt feil for. Ut fra barnets personlighet og matlyst vil jeg være villig til å fire på alt, bortsett fra den verbale og "grimasemessige" høfligheten.

mvh

Men er ikke så lett å utvide reportoaret fra det som er likt, mor savner Wok, grønnsaker, ren fisk , og rent kjøtt, men forhåpentligvis kommer det.

Helt enig med deg i det med grimaser. Naturlige og tilgjorte, det er en forskjell.

Lurt å bare kreve smaking av det som er viktig.

Grønnsaker sliter vi stort med å tilberede på en måte som han liker, når han kun liker rå gulrøtter og agurk. Men tenkte jeg skulle prøve med dipp i det minste, og se om det da kunne friste med noen flere. Kinakål, wokede grønnsaker er det foreløpig ikke snakk om...

Ros kan man alltid bli flinkere på. Selv om jeg var forsiktig når han begynte å spise ostesmørbrød og omelett, da jeg fort synes det blir en maktkamp. Gjorde derfor minst mulig vesen av det da.

Men takk for godt svar. Tror jeg legger meg på blide takter under middagen fra alle. Liten smakeprøve av alt sunt og viktig.

[Gjest middag igjen]

Jeg ville senket kravene en periode og heller prøvd å få en hyggelig stund ved matbordet. Kanskje han kan tåle å se maten på tallerkenet, men at han ikke trenger å smake.? Hvis han velger å smake kan han få ros framfor at han må smake med en så negativ innstilling.

Å snakke nedlatende om maten skal selvsagt ikke være lov. Kanskje dere kan inngå kompromiss.. Han sier ikke sånt om maten, og dere gir han tid til å venne seg til å smake på forskjellige ting..

Du kan også fortelle hvor kjekt det er for de som liker mye forskjellig mat, for de koser seg sånn alltid når de blir invitert bort, spiser ute og hjemme osv.

Sønnen min er snart 9 år. Han var som din sønn tiligere. Det var mye æsj og klaging over maten. Det går mye bedre nå synes jeg. For meg er det viktig at alle har en fin stund ved matbordet. Jeg tror min sønn ble flinkere til å smake på maten når han ikke fikk press på seg.

Takk for fint svar. Vanskelig det der, er redd for at han aldri utvikler smaksløkene sine når han ikke vil smake. Pleier å si at han må smake og se om smaksøkene liker det i dag ;-)

[Gjest middag igjen]

En regel jeg følger er i hvertfall at det ikke er lov til å klage eller si æsj.

Jeg sier ikke at snuppa (som er like gammel) må smake på alt. Men så er ho relativt flink til å spise variert.

MEN jeg tilpasser hennes tallerken så ho liker det.

Det som imidlertid er viktig er at ho får et variert kosthold, og at ho spiser det vi kaller "alle tre". Dvs. både kjøtt/kylling/fisk, poteter/pasta/ris og grønnsaker.

DET er viktig for at kroppen skal være glad.

Alle tre høres lurt ut

[Gjest middag igjen]

Jeg har en sønn på 7 som alltid har vært _meget_ kresen på hva han spiser. Det har vært mang en kamp ved middagsbordet. Vi har brukt å si at han må spise en ørliten mengde grønnsaker hver gang, og etter hvert har det blitt bedre. Det har blitt lettere å få ham til å smake på nye ting, og også å få ham til å spise et minimum av f.eks. grønnsaker til middagen.

Men det er fremdeles slitsomt, og han bruker ufattelig lang tid hvis han må spise noe han ikke vil ha...

Det er det jeg innbiller meg at det må litt smaking til for at man skal begynne å like det. Cluet er kanskje å få det til at det ikke blir maktkamp. Avtale at alt skal smakes på, men at vi ikke maser mye om det kanskje?!

[Speak]

Alle tre høres lurt ut

Vet ikke hvor lurt det er, men det fungerer her og det er det viktigste for meg:-)

Om jeg må tilpasse litt spiller ingen rolle for meg.

Jeg tilpasser også litt ved å ta av mat til henne før jeg krydrer maten sterkere. Da spiser ho det samme som oss, men med en mildere smak. Det gjelder f.eks. lasagne og tacos.