Mamma, jeg vil ikke dø

[Gjest mamma til en 6 åring]

Hvor vanlig er det at barn i begynnelsen av 6 års alderen snakker om døden og det om å være redd for å dø??

Det hele startet for en mnd tid siden da vårt barn ikke helt fikk det som han ville,. da sier han plutselig. Jeg skulle ønske jeg var død.

I kveld var han litt redd og ville ikke sove.. plutselig så hører jeg han ligger og smågråter, jeg går inn og spør hva det er.. så sier han " jeg vil ikke dø! - og at han skal bli gammel og dø" vi snakker sammen og jeg prøver på best mulig måte og forklare om livet og døden.. så sier han.. men jeg tenker på de stedene vi har vært i verden,, og at jeg ikke kommer tilbake dit.. som f.eks Kambodjsa og Mumidalen... Han sa også at han ikke mente at han ville dø da han sa dette for en mnd tid siden og at han var nå veldig lei seg fordi han visste at hvis han døde så ville vi bli så utrlog lei oss.. DET stemmer jo det... men vi går jo ikke og tenker på at vi alle skal dø en dag.. så bøe det å forklare at stort sett så dør man jo når man er veldig veldig gammel.... og spm om hvor vi ender opp hen er jo ikke akkurat så lett å si.. Joda,, vi kommer til himmelen og der møter vi mange andre som også har dødd..

Han sier at han tenker på når han dør så må han ligge under stein osv.. og lurer på hva som skjer da..

Noen som har hørt historien før. og som kan fortelle meg en fin måte å forklare ting på???

Je får jo helt vondt innimeg når han går og grunner på sånne alvorlige ting. vi bruker å prate om all verdens ting og han er interessert i å få forklaringer på det meste.. så jeg vil jo at dette skal bli forklart på best mulig måte.. Finnes det kanskje noen fine bøker og livet på jorden spm om livets eksistens og hvor vi går hen etterpå...... sånn barnlig forklart...

[sheba]

http://www.helsenytt.no/artikler/doedsangst_barn.htm

en fin artikkel og tips om en del bøker om døden:)

[Caloni Makaroni]

Jeg har ikke noe godt svar, men jeg måtte nesten humre litt for meg selv når jeg leste innlegget ditt:

"e og forklare om livet og døden.. så sier han.. men jeg tenker på de stedene vi har vært i verden,, og at jeg ikke kommer tilbake dit.. som f.eks Kambodjsa og Mumidalen..."

Det er de to stedene som er viktigst å se her i livet?

Det har vært noen fine svar fra andre her på forumet ved slike spørsmål, satser på at noen av disse kan svare deg også. Et av dem forklarte så fint om at kroppen er bare et "skall", og at når mennesker dør, så er skallet oppbrukt, og det blir liggende i jorda, mens mennesket inni det kommer opp til himmelen.

[laban]

Det er ikke unormalt og ikke noe tegn på at han har psykiske problemer. Tenk heller på det som et modenhetstegn - han er klar over at han ikke er verdens udødelige midtpunkt, slik 3-åringer oppfatter seg selv, og han har forstått at alle som er levende kommer til å dø en gang.

Snakk med ham om det når han tar det opp, evt. føl deg forsiktig fram når du tror han tenker på temaet. Ikke pynt på sannheten - det ER et faktum at han og alle rundt ham kommer til å dø, men det er sannsynligvis lenge til (gjør unntak for svært gamle oldeforeldre etc.). Pek på at han og dere foreldre er unge og friske og at vi heldigvis bor i et land der folk flest blir veldig gamle. Hvis det passer, kan du minne om at det er derfor dere er så nøye med å bruke sikkerhetsbelter, redningsvester, reflekser osv. - det _hender_ jo at barn dør, men hvis man passer seg i trafikken og andre situasjoner, er det heldigvis veldig sjeldent. (Du trenger ikke ramse opp alle lumske sykdommer, de ER faktisk sjeldne.)

Vær helt sikker på at han er klar over at døde ikke merker noe som skjer med kroppen deres, slik at han ikke er redd for å havne i en kiste under jorda eller bli brent. Kanskje har han sett / begravd døde fugler eller dyr som du kan sammenlikne med.

Hvis du selv har et livssyn som handler om et liv etter døden, forteller du om hva du tror på. Men du kan godt ta med at ikke alle tror det samme, og at ingen kan vite noe. Hvis han lurer veldig på hva som vil skje etterpå og du selv ikke har noen formening om det, kan du evt. antyde at det kanskje vil være som før han ble født.

Jeg sier til min egen sønn som er bare litt eldre enn din, at det er bra vi ikke vet akkurat når vi skal dø, fordi vi da kanskje ville gruet oss til det hele tiden og ikke klart å glede oss over livet. F.eks. at han i stedet for å glede seg til å bli 8 år hadde tenkt på at nå er det "bare" 90 år til jeg dør. Og så legger jeg til at jeg ikke har tenkt å dø før jeg har vært farmor til ungene hans en god stund, det virker som en evighet for ham :-)

[April]

Han høres litt ut som min 6-årige jente for tiden. Plutselig en dag kom det; "jeg vil ikke dø, mamma", og dette har gjentatt seg med jevne mellomrom. Men i begynnelsen var hun veldig lei seg, gråt og var oppriktig redd. Nå er det mer en konstatering at det vil hun ikke.

Jeg har forsøkt å forklare henne dette med at vi alle skal dø en dag, men de aller aller fleste skal bli veldig gamle før vi dør.

Ved siden av skolen hennes ligger kirken og kirkegården. Vi går ofte over der når jeg har hentet henne, og da går hun og studerer gravstøttene, leser og jeg forteller hvor gamle folk har blitt. De aller fleste er jo godt oppi åra når de dør, men det finnes en grav vi går forbi, der det ligger ei jente som ble bare ett år, og denne jenta har faktisk samme fornavn som min jente. Første gang vi så den graven las hun selv hva som stod (siden det var hennes navn) og var veldig forundret over at ei så lita jente kunne dø. Da fikk jeg forklart at noen få barn dør fordi de blir syke eller utsatt for en ulykke. Hun slo seg til ro med at dette er noe som skjer veldig sjelden siden alle rundt denne lille graven faktisk var veldig gamle.

Det største problemet hennes akkurat nå i forhold til det å dø, er at det må være veldig kaldt å ligge under den steinen på kirkegården nå når det er vinter og snøfritt...

Det er vanskelig å fatte for en liten 6-åring meningen med døden. Å forklare dette er jommen ikke enkelt nei.

[jubalong70]

Jentene mine hadde en slik periode da de var 4-5 år gamle. Det var ikke noe av det vi sa som fungerte som en avknapp. Men etter å ha snakket, snakket og snakket om døden virket det som om de endelig fikk litt ro.

Vi snakket mye om at nesten alle som dør er gamle. At det for mange er godt å dø fordi de har så mye vondt.

At det ikke er vondt å dø.

At de ikke skulle dø nå. (Vi måtte jo anta det...)At heller ikke vi foreldre skulle dø nå.

Vi sa at de som dør kommer til himmelen og blir engler. At de da passer på oss. At det er kjempefint i himmelen, men at himmelen bare er for de som er døde!

I fjor døde de to siste oldeforeldrene til jentene. De hadde da sunne og gode reaksjoner på det. De fikk være med i begravelsene. De fikk også være med på visning av den ene.

I disse forbindelsene snakket de mye om det de "visste" om døden. Og jeg tror de fikk trygghet av det.

Ellers tror jeg det viktigste er å ta barnet på alvor, men heller ikke bygge opp under redselen.

[Gjest mamma til en 6 åring]

Jentene mine hadde en slik periode da de var 4-5 år gamle. Det var ikke noe av det vi sa som fungerte som en avknapp. Men etter å ha snakket, snakket og snakket om døden virket det som om de endelig fikk litt ro.

Vi snakket mye om at nesten alle som dør er gamle. At det for mange er godt å dø fordi de har så mye vondt.

At det ikke er vondt å dø.

At de ikke skulle dø nå. (Vi måtte jo anta det...)At heller ikke vi foreldre skulle dø nå.

Vi sa at de som dør kommer til himmelen og blir engler. At de da passer på oss. At det er kjempefint i himmelen, men at himmelen bare er for de som er døde!

I fjor døde de to siste oldeforeldrene til jentene. De hadde da sunne og gode reaksjoner på det. De fikk være med i begravelsene. De fikk også være med på visning av den ene.

I disse forbindelsene snakket de mye om det de "visste" om døden. Og jeg tror de fikk trygghet av det.

Ellers tror jeg det viktigste er å ta barnet på alvor, men heller ikke bygge opp under redselen.

joda,, jeg hører at mange har en periode hvor de er opptatt av døden og hva som skjer.. VI snakket om at stort sett er det de gamle som dør, men at det også kan hende at noen dør fordi de er veldig syke og at kanskje noen dør i ulykker.

Vi snakket om himmelen, men ikke akkurat engler.

Det jeg tror han var opptatt av var det hvordan det ville føles når du var død og lå i jorden.

I allefall.. vi snakket om døden, i dag har det ikke vært noe tema. Jeg sa at om han lurer på ting så må han bare spørre slik at vi får snakket om det sammen,.

Vi har ingen i familie eller i omgangskrets som nettopp har dødd,, og ikke har vi begravd noen dyr.. - bortsett fra ei padde for halvannet år siden..

Dette er nok sikkert noe som han er opptatt av nå og som vi kommer oss greit igjennom ved å prate om det.

Takk for mange fine svar.

[jubalong70]

joda,, jeg hører at mange har en periode hvor de er opptatt av døden og hva som skjer.. VI snakket om at stort sett er det de gamle som dør, men at det også kan hende at noen dør fordi de er veldig syke og at kanskje noen dør i ulykker.

Vi snakket om himmelen, men ikke akkurat engler.

Det jeg tror han var opptatt av var det hvordan det ville føles når du var død og lå i jorden.

I allefall.. vi snakket om døden, i dag har det ikke vært noe tema. Jeg sa at om han lurer på ting så må han bare spørre slik at vi får snakket om det sammen,.

Vi har ingen i familie eller i omgangskrets som nettopp har dødd,, og ikke har vi begravd noen dyr.. - bortsett fra ei padde for halvannet år siden..

Dette er nok sikkert noe som han er opptatt av nå og som vi kommer oss greit igjennom ved å prate om det.

Takk for mange fine svar.

Jeg tror du har helt rett - at ved å la barna få snakke og spørre, så blir de ferdige med det.

Men det kan være slitsomt og litt trist å snakke mye om døden for oss voksne også. Men sånn er det nå å ha barn

[Gjest mamma til 6 åring]

Jeg tror du har helt rett - at ved å la barna få snakke og spørre, så blir de ferdige med det.

Men det kan være slitsomt og litt trist å snakke mye om døden for oss voksne også. Men sånn er det nå å ha barn

Det er gått noen dager siden vi snakket om dette med døden. I dag tidlig snakket vi igjen om ulike grunner til at folk døde. Det er gamle, noen er syke og noen blir utsatt for ulykker etc...

Plutselig så sier han ivrig, "mamma, jeg vet om en grunn til. Man kan le seg ihjel!

Da gapskatta vi begge to!

[Gjest mamma til 6 åring]

Han høres litt ut som min 6-årige jente for tiden. Plutselig en dag kom det; "jeg vil ikke dø, mamma", og dette har gjentatt seg med jevne mellomrom. Men i begynnelsen var hun veldig lei seg, gråt og var oppriktig redd. Nå er det mer en konstatering at det vil hun ikke.

Jeg har forsøkt å forklare henne dette med at vi alle skal dø en dag, men de aller aller fleste skal bli veldig gamle før vi dør.

Ved siden av skolen hennes ligger kirken og kirkegården. Vi går ofte over der når jeg har hentet henne, og da går hun og studerer gravstøttene, leser og jeg forteller hvor gamle folk har blitt. De aller fleste er jo godt oppi åra når de dør, men det finnes en grav vi går forbi, der det ligger ei jente som ble bare ett år, og denne jenta har faktisk samme fornavn som min jente. Første gang vi så den graven las hun selv hva som stod (siden det var hennes navn) og var veldig forundret over at ei så lita jente kunne dø. Da fikk jeg forklart at noen få barn dør fordi de blir syke eller utsatt for en ulykke. Hun slo seg til ro med at dette er noe som skjer veldig sjelden siden alle rundt denne lille graven faktisk var veldig gamle.

Det største problemet hennes akkurat nå i forhold til det å dø, er at det må være veldig kaldt å ligge under den steinen på kirkegården nå når det er vinter og snøfritt...

Det er vanskelig å fatte for en liten 6-åring meningen med døden. Å forklare dette er jommen ikke enkelt nei.

Det er gått noen dager siden vi snakket om dette med døden. I dag tidlig snakket vi igjen om ulike grunner til at folk døde. Det er gamle, noen er syke og noen blir utsatt for ulykker etc...

Plutselig så sier han ivrig, "mamma, jeg vet om en grunn til. Man kan le seg ihjel!

Da gapskatta vi begge to!