Når ringer den biologiske klokken for dere...?

[Gemini]

Jeg tror jeg kjenner deg godt nok til å skjønne at du vet, men jeg må likevel si det: skriv et brev til sykehuset, som du leverer når du kommer for å føde. Der skriver du alt du ønsker deg, inkl. hvordan og når du ønsker at din mann skal få lov å filme, om du ønsker å ha musikk mens du føder, alt det dumme du nesten ikke tør å si til noen. Så tar du det med og gir det til jordmor/sykepleier når du kommer. Det gjør hele forskjellen, believe me.

Gi dem info om alt du vil, om hva du tenker om smertelindring, om vann/ikke vann, om lystgass etc. Alt!

Jeg tror du kommer til å bli en fantastisk mor *klem*

Tusen takk!

Joda, det brevet er allerede under kladding (jeg er jo bare halvveis foreløpig da, 20 uker på vei).

Fikk nemlig overta en venninnes "fødebrev" som hun fant ved en liten opprydning på pc-en. Greit å ha et utkast for å se litt hvordan man kan formulere seg blant annet (ta forbehold om at ting ikke forløper som man på forhånd ønsker og tror osv.).

Mannen skal også være informert om hva jeg vil og ikke!

Lystgass er dessverre ikke tilgjengelig, men jeg skal nok få med meg hva jeg på forhånd ønsker av smertelindring. Sykehuset har bl.a. badekar (ikke basseng...), akupunktur mm, i tillegg til de mer tradisjonelle medikamentelle smertelindringene.

Har også fått lånt meg et par gode bøker om svangerskapet, samt kjøpt et par om spedbarnstiden... hehe

Ikke at man kan lese seg til alt, men...

Venninnen som jeg fikk det brevet av er også som en storesøster for meg, så jeg tror nok jeg vil få mye god input derfra, selv om jeg selvsagt må finne ut hva jeg tror er best for MEG.

Er du på MSN forresten? Kunne jo evt. tastet mer der, hvis du har lyst?

[Spirea]

Tusen takk!

Joda, det brevet er allerede under kladding (jeg er jo bare halvveis foreløpig da, 20 uker på vei).

Fikk nemlig overta en venninnes "fødebrev" som hun fant ved en liten opprydning på pc-en. Greit å ha et utkast for å se litt hvordan man kan formulere seg blant annet (ta forbehold om at ting ikke forløper som man på forhånd ønsker og tror osv.).

Mannen skal også være informert om hva jeg vil og ikke!

Lystgass er dessverre ikke tilgjengelig, men jeg skal nok få med meg hva jeg på forhånd ønsker av smertelindring. Sykehuset har bl.a. badekar (ikke basseng...), akupunktur mm, i tillegg til de mer tradisjonelle medikamentelle smertelindringene.

Har også fått lånt meg et par gode bøker om svangerskapet, samt kjøpt et par om spedbarnstiden... hehe

Ikke at man kan lese seg til alt, men...

Venninnen som jeg fikk det brevet av er også som en storesøster for meg, så jeg tror nok jeg vil få mye god input derfra, selv om jeg selvsagt må finne ut hva jeg tror er best for MEG.

Er du på MSN forresten? Kunne jo evt. tastet mer der, hvis du har lyst?

Prøv mailadressen min... da finner du meg på msn.

*nattaklem*

[Gemini]

Prøv mailadressen min... da finner du meg på msn.

*nattaklem*

Måtte leite litt, men fant deg!

*forsinka nattaklem*

[ylvali1365381015]

Jeg er i mitt 34. år (fylte 33 i nov 06),

og jeg har slike tanker nå.

Jeg føler jeg burde fått barn for et par år siden, dersom jeg ønsket nr 3. Men nå kan ikke alt fininstilles perfekt, vi har hatt turbulente år med reising og jobb og studier og konflikter, derfor har vi vaklet og tvilt. Jeg aner ikke om vi egentlig har bestemt oss 100 prosent enda, vi vet hva vi har(to fantastiske og velfungerende barn, samt hverandre, etter 17 år), men ikke hva vi får...(Er veldig redde for å få barn med utviklings- hemninger, kroniske sykdommer eller ett eller annet syndrom...

Det høres så kynisk og egoistisk ut å si det, men det er jo realiteten. Og jeg tror det ville i såfall ville knekket det forholdet vi har stablet på beina igjen etter flere års prøvelser.

På den annen side elsker i begge barn, og mener vi gir våre to mye, vi er til stede for dem mentalt, emosjonelt og i alle prioriteringer. Vi er så glade i småbarn og babyer, og ungene maser om samåsøsken støtt.

Så- der står saken, for tredje år på rad.

Vi blir ikke enige med oss selv og hverandre.

Snart er det for sent, jeg har ikke spesielt god fysikk og kondisjon, det er også et moment etterhvert...

Nei, vil du ha flere må det skje nå! (Men helst i går... ;-) )

Lykke til! :-)

[Gemini]

Jeg er i mitt 34. år (fylte 33 i nov 06),

og jeg har slike tanker nå.

Jeg føler jeg burde fått barn for et par år siden, dersom jeg ønsket nr 3. Men nå kan ikke alt fininstilles perfekt, vi har hatt turbulente år med reising og jobb og studier og konflikter, derfor har vi vaklet og tvilt. Jeg aner ikke om vi egentlig har bestemt oss 100 prosent enda, vi vet hva vi har(to fantastiske og velfungerende barn, samt hverandre, etter 17 år), men ikke hva vi får...(Er veldig redde for å få barn med utviklings- hemninger, kroniske sykdommer eller ett eller annet syndrom...

Det høres så kynisk og egoistisk ut å si det, men det er jo realiteten. Og jeg tror det ville i såfall ville knekket det forholdet vi har stablet på beina igjen etter flere års prøvelser.

På den annen side elsker i begge barn, og mener vi gir våre to mye, vi er til stede for dem mentalt, emosjonelt og i alle prioriteringer. Vi er så glade i småbarn og babyer, og ungene maser om samåsøsken støtt.

Så- der står saken, for tredje år på rad.

Vi blir ikke enige med oss selv og hverandre.

Snart er det for sent, jeg har ikke spesielt god fysikk og kondisjon, det er også et moment etterhvert...

Nei, vil du ha flere må det skje nå! (Men helst i går... ;-) )

Lykke til! :-)

"...(Er veldig redde for å få barn med utviklings- hemninger, kroniske sykdommer eller ett eller annet syndrom..."

Risikoen for å få barn med utviklingshemning, syndrom osv. er ikke nevneverdig øket når du er 33/34. Det er først når mor er 38 før fødsel/termin at man tilbys fostervannsdiagnostikk (med mindre man har arvelige alvorlige sykdommer etc.).

Og selv de fleste som får barn i slutten av 30-årene og i 40-årene får friske barn, det er fortsatt få som får barn med fx Downs syndrom eller andre diagnoser/syndrom. De fleste barn som har Downs har jo faktisk unge foreldre!

En i slekten min fikk et barn som 20-åring, som har en utviklingshemning, så det er noe som kan skje ALLE som blir gravide. Det ER en viss risiko ved ethvert svangerskap, men ikke ekstremt høy risiko ved verken 33 eller 36 års alder. Det at en risiko øker med alderen, betyr i slike tilfeller at det er øket fra x promille til x prosent (husker ikke tallet, men det er en lav risiko uansett, sammenlignet med alle som fødes friske og raske).

[ylvali1365381015]

"...(Er veldig redde for å få barn med utviklings- hemninger, kroniske sykdommer eller ett eller annet syndrom..."

Risikoen for å få barn med utviklingshemning, syndrom osv. er ikke nevneverdig øket når du er 33/34. Det er først når mor er 38 før fødsel/termin at man tilbys fostervannsdiagnostikk (med mindre man har arvelige alvorlige sykdommer etc.).

Og selv de fleste som får barn i slutten av 30-årene og i 40-årene får friske barn, det er fortsatt få som får barn med fx Downs syndrom eller andre diagnoser/syndrom. De fleste barn som har Downs har jo faktisk unge foreldre!

En i slekten min fikk et barn som 20-åring, som har en utviklingshemning, så det er noe som kan skje ALLE som blir gravide. Det ER en viss risiko ved ethvert svangerskap, men ikke ekstremt høy risiko ved verken 33 eller 36 års alder. Det at en risiko øker med alderen, betyr i slike tilfeller at det er øket fra x promille til x prosent (husker ikke tallet, men det er en lav risiko uansett, sammenlignet med alle som fødes friske og raske).

Nei, sjansen er jo uansett liten for at barnet man bærer skal ha/få(under fødselen)

alvorlige funksjonshemninger. De fleste barn fødes friske og utvikler seg normalt, som du påpeker.

Men likevel er kurven bratt stigende for slike tilfeller fra når mor er noen-og-tredve. Jeg så en gang en slik grafisk fremstilling over risiko og alder, og den skremte iallefall meg nok til at jeg betenker meg.

Men nå er jo jeg en risisko-orientert person som synes slike bestemmelser er vanskelige i utgangspunktet... Min svigermor fødte sin yngste hjemme da jeg og min mann var 20-hun var 41. Jeg kjenner jo flere som fødte sistemann rundt de 40, men de var (og er) meget slanke, aktive og fysisk sterke kvinner. Det kan jeg i all rettferdighet ikke kalle meg selv, dersom jeg sammenligner meg med dagens normer. Jeg har sikkert en elendig kondis, gud vite hvilken tilstand kroppen min ellers er i, jeg har jo ikke akkurat fått dokumentert det... ;-)

Jaja, en risiko er det jo bare å leve, det kommer man ikke utenom. Skal man få barn er det forbundet med en rekke risikomomenter, ung eller gammel...

Spørsmålet er om man er villig til å løpe denne risikoen når man har to flotte barn og et ekteskap som er på vei opp etter nedtur...

Se, det tror jeg ikke vi finner utav, hverken jeg eller mannen min. Vi er ikke vant til å kunne tenke og planlegge slik rundt graviditeter. ;-) Før har barna kommet oss i forkjøpet, når vi blir tatt på sengen er det lettere å forholde seg til det og velge- ett av to.

Vel, du får sove godt videre, jeg regner med at du er i seng, som alle fornuftige mennesker? ;-)

Jeg er ikke så veldig fornuftig i dag, har nettopp kommet hjem fra besøk og er lettere euforisk... ;-)))

[Gemini]

Nei, sjansen er jo uansett liten for at barnet man bærer skal ha/få(under fødselen)

alvorlige funksjonshemninger. De fleste barn fødes friske og utvikler seg normalt, som du påpeker.

Men likevel er kurven bratt stigende for slike tilfeller fra når mor er noen-og-tredve. Jeg så en gang en slik grafisk fremstilling over risiko og alder, og den skremte iallefall meg nok til at jeg betenker meg.

Men nå er jo jeg en risisko-orientert person som synes slike bestemmelser er vanskelige i utgangspunktet... Min svigermor fødte sin yngste hjemme da jeg og min mann var 20-hun var 41. Jeg kjenner jo flere som fødte sistemann rundt de 40, men de var (og er) meget slanke, aktive og fysisk sterke kvinner. Det kan jeg i all rettferdighet ikke kalle meg selv, dersom jeg sammenligner meg med dagens normer. Jeg har sikkert en elendig kondis, gud vite hvilken tilstand kroppen min ellers er i, jeg har jo ikke akkurat fått dokumentert det... ;-)

Jaja, en risiko er det jo bare å leve, det kommer man ikke utenom. Skal man få barn er det forbundet med en rekke risikomomenter, ung eller gammel...

Spørsmålet er om man er villig til å løpe denne risikoen når man har to flotte barn og et ekteskap som er på vei opp etter nedtur...

Se, det tror jeg ikke vi finner utav, hverken jeg eller mannen min. Vi er ikke vant til å kunne tenke og planlegge slik rundt graviditeter. ;-) Før har barna kommet oss i forkjøpet, når vi blir tatt på sengen er det lettere å forholde seg til det og velge- ett av to.

Vel, du får sove godt videre, jeg regner med at du er i seng, som alle fornuftige mennesker? ;-)

Jeg er ikke så veldig fornuftig i dag, har nettopp kommet hjem fra besøk og er lettere euforisk... ;-)))

En slik kurve blir nødvendigvis bratt stigende, fordi økningen i risiko prosentvis blir stor, fra x promille til x prosent. Men som jeg sa, i de aller fleste tilfeller går det jo allikevel bra. Hvis risikoen for å få et barn med kromosom-avvik fx er 1%, så betyr det jo også at 99 av 100 gravide kvinner med den risikoen (kvinner i en viss alder) får helt friske barn.

Selv er jeg altså 36 (37 innen termin), svært overvektig, revmatisk og i det hele tatt ikke i nevneverdig god form, men nå er jeg altså halvveis, og venter et friskt barn, og har en grei graviditet så langt *bank i bordet*. Har ikke engang gått opp noe i vekt så langt, tvert imot, men nurket i magen utvikler seg som han skal, så alt er i sin skjønneste orden.

Sier ikke at dere absolutt burde velge å få et barn til, det er jo noe dere må føle på, men jeg ville ikke ha tenkt bekymringer ift. din alder ennå, og ikke ellers heller. Hun i slekten min som jeg nevnte, gikk gravid 2 ganger i begynnelsen og midten av tyve-årene og hadde tyngre graviditeter enn meg (så langt for min del da), hun gikk opp masse, og hadde det generelt ille begge gangene.

Poenget er ikke å prøve å overtale deg til å gjøre sånn eller slik, men at alle svangerskap medfører en viss risiko. Men som ung tenker man ikke på det, man tar det som en selvfølge at svangerskap, fødsel og alt går bra, og at barnet er friskt. Det er vel mest at man har litt flere år på baken, og innser at ting ikke er så selvsagt lenger, mer enn den reelle risikoen, som sånn sett er mest skremmende.

[Gemini]

Nei, sjansen er jo uansett liten for at barnet man bærer skal ha/få(under fødselen)

alvorlige funksjonshemninger. De fleste barn fødes friske og utvikler seg normalt, som du påpeker.

Men likevel er kurven bratt stigende for slike tilfeller fra når mor er noen-og-tredve. Jeg så en gang en slik grafisk fremstilling over risiko og alder, og den skremte iallefall meg nok til at jeg betenker meg.

Men nå er jo jeg en risisko-orientert person som synes slike bestemmelser er vanskelige i utgangspunktet... Min svigermor fødte sin yngste hjemme da jeg og min mann var 20-hun var 41. Jeg kjenner jo flere som fødte sistemann rundt de 40, men de var (og er) meget slanke, aktive og fysisk sterke kvinner. Det kan jeg i all rettferdighet ikke kalle meg selv, dersom jeg sammenligner meg med dagens normer. Jeg har sikkert en elendig kondis, gud vite hvilken tilstand kroppen min ellers er i, jeg har jo ikke akkurat fått dokumentert det... ;-)

Jaja, en risiko er det jo bare å leve, det kommer man ikke utenom. Skal man få barn er det forbundet med en rekke risikomomenter, ung eller gammel...

Spørsmålet er om man er villig til å løpe denne risikoen når man har to flotte barn og et ekteskap som er på vei opp etter nedtur...

Se, det tror jeg ikke vi finner utav, hverken jeg eller mannen min. Vi er ikke vant til å kunne tenke og planlegge slik rundt graviditeter. ;-) Før har barna kommet oss i forkjøpet, når vi blir tatt på sengen er det lettere å forholde seg til det og velge- ett av to.

Vel, du får sove godt videre, jeg regner med at du er i seng, som alle fornuftige mennesker? ;-)

Jeg er ikke så veldig fornuftig i dag, har nettopp kommet hjem fra besøk og er lettere euforisk... ;-)))

forresten så er jeg natterangler som få, så jeg har bestilt en b-menneske-baby...

Tror du jeg får det?

hihi

[ylvali1365381015]

forresten så er jeg natterangler som få, så jeg har bestilt en b-menneske-baby...

Tror du jeg får det?

hihi

;-D

Min erfaring er at barna blir nokså like sine foreldre, også hva døgnrytme angår. Iallefall etterhvert...

Veldig fine svar du ga meg, takk for det!:-)

Jeg er heller ingen lettvekter lenger, like tung nå som jeg var gravid på slutten med sistemann... :-( Og i mellomtiden har jeg veid minst 15 kilo mindre... :-(((

Slik sett langt fra ideelt utgangspunkt for en graviditet.

Men vi får se, jeg er så langt ikke blitt gravid etter fire mnd uten prevensjon-

kanskje blir det ike flere på oss heller?

Jeg håper vi kan snakkes mer, jeg må bare legge meg nå. Ønsker deg en god natt og fortsatt til lykke med svangerskapet!

:-)))