Skuffet over kjønnet...

[Gjest dårlegsamvete]

Har utrolig dårlig samvittighet for noe jeg føler, så jeg må få det ut.

Jeg har akkurat fått en datter som nå er fire måneder, men tar meg selv i at jeg er litt skuffet...

Min kone og jeg ønsket oss begge barn og jeg kunne ikke bry meg mindre om det skulle være jente eller gutt.

Så ble hun gravid og vi var veldig lykkelige. Vi bestemte oss for å ikke vite kjønnet på barnet før fødsel.

Men underveis i graviditeten begynte jeg å ønske meg en gutt mer og mer. Jeg så for meg alt jeg kunne gjøre med en sønn, og at jeg var redd for å bli satt litt på siden med en jente. Jeg har jo ikke noe forhold til jenteklær, jentehobbyer etc.

Dessuten ble jeg litt redd for svigermor. Jeg har et dårlig forhold til svigermor og vi er svært ulike. Heldigvis er ikke min kone som svigermor, men noen av de negative sidene har hun. Da hun gikk gravid ble jeg redd for at hvis vi fikk en datter så ville disse tre bli en liten "gjeng", altså min kone, svigermor og min datter. De ville trolig "ta helt av" når det gjaldt klær, selskaper og en rekke "jenteting" som min svigermor er veldig opptatt av.

Derfor begynte jeg å ønske meg en sønn, og etterhvert sa alle som så min gravide kone at vi kom til å få en sønn også. Alle "tegn" tydet på en sønn, og vi var helt sikre på at det var en gutt vi også. Dessuten trodde jeg at jeg hadde sett et gutteorgan på ultralyd.

Så da min elskede datter plutselig ble født ble jeg veldig overrasket. Det var akkurat som om jeg hadde fått vite på ultralyd at vi ventet en sønn, men at dette var feil.

Plutselig stod jeg der med en jente i armene og det var flott, men jeg kan ikke noe for at jeg nesten følte meg litt skuffet.

Jeg har utrolig dårlig samvittighet for å si det, og føler meg som et oldtidsmenneske, men det var det jeg følte.

Nå, fire måneder etter fødselen, tenker jeg fortsatt mye på dette.

Svigermor er mer tilstede enn noen gang, og jeg har en følelse av at hun ikke hadde vært innom oss flere ganger i uken hvis vi hadde fått en sønn.

Massevis av rosa klær jeg absolutt ikke har noe forhold til kjøpes hele tiden, mens jeg føler at jeg ikke har særlig å bidra med for den lille "prinsessen".

Jeg elsker selvsagt min datter over alt på jord, men hvorfor har jeg disse forferdelige tankene, og hva kan jeg gjøre for at situasjonen blir bedre.

Jeg har tatt meg selv i å allerede tenke at jeg ønsker meg en sønn neste gang, og at jeg kan bli veldig skuffet om vi skulle få to jenter... Jeg hater meg selv for å tenke slik,

Men jeg har i hvert fall bestemt meg for å vite på ultralyd hvilket kjønn det er hvis vi skulle få et barn til.

Håper på noen råd her for meg og min elskede datter.

[Sofline]

Jeg lurer litt på om du har problemer med at dere fikk en jente, eller om det er fordi du har problemer med svigermor og du knytter det til at det ble en jente. En ting er sikkert; svigermoren din hadde ikke kommet innom sjeldnere selv om det ble en gutt.

Prøv å se det litt fra en annen side. Hvis det var deg som var mor, ville du så hatt problemer med å få en sønn? Ikke det? Hvorfor skulle det da være vanskeligere for deg å få en datter? Kvinner har ikke mer tilknytning til "gutteaktiviteter" enn menn har til "jenteaktiviteter".

Du risikerer også å få en sønn som går veldig opp i klær og andre "jenteinteresser" og avskyr alt som har med sport å gjøre (bare for å nevne en typisk manneinteresse). Det kan også hende at datteren din kommer til å ville spille fotball eller ville skru på biler hele dagen og ikke kommer til å interessere seg for sminke og blondeklær.

Så vil jeg råde deg til å snakke med kona di om svigermor siden det tydeligvis plager deg at hun stikker innom så ofte. Dere må lage en avtale om at hun sier i fra før hun kommer. Og hvis kona di har barselspermisjon, kan hun vel komme når du er på jobb (forutsatt at du jobber og svigermor ikke gjør det).

Jeg har litt en følelse av at skuffelsen over en datter henger sammen med at du ikke liker svigermor og setter de to tingene sammen. Husk at en sønn kan bli like så glad i bestemoren sin som en datter.

[Basf]

Trist for deg, dette, det skjønner jeg - og da er det håp!:-)

Først: prat med kona om at du syns svigermor blir litt stor del av tilværelsen, og så må du evt.selvfølgelig ta svigers oppgaver hvis hun hjelper din kone mye. Ikke bland missnøyen med svigermor med kjærligheten til din datter!

Og så lever du heldigvis i 2007! Du kommer ganske snart til å bli en like stor og viktig del av ungen din sitt liv som moren hvis du engasjerer og bryr deg og deler ansvar og oppdragelse med kona di, det uavhengig om barnet er kledd i rosa eller blått. Og hvis du er så opptatt av klær så inviterer du med deg kona på shopping, og så handler dere søte små BLÅ kjoler;-) (eller pene bukser, for kjoler er UTROLIG upraktisk før de begynner å gå)

Når det gjelder aktiviteter, igjen, vi lever i 2007, så alle planer for et sønne-emne kan dras frem igjen: jenta vår elsker å leke med/spille ball, leke med sjørøverlego, bli kastet i været og "herjet med" slik "bare" pappaer kan (det er ikke bare for guttenes skyld at barnehager overalt ønsker seg mannlige ansatte, altså:-) osv osv.

Tror det er sunt at du, her, lufter følelsene dine, kanskje er det en slags pappablues du har?

Uansett; sørg for å ta så stor del som mulig i stell og "lek" med babyen deres, så går nok dette så bra så!

[Gjest AveM]

Jeg tviler på at kjønnet på barnet er problemet her. Det er vel mer den unntakstilstanden som kan være en stund etter man har fått baby. Mammaen ammer sikkert babyen, og da blir hun knyttet til barnet mye raskere enn deg, og svigermor er sikkert helt tussete etter den lille jenta.

Hvis jeg var deg ville jeg oversett rosa kjoler og heller prøvd å bli kjent med babyen. Du kan komme mer på banen ved å ta flere skift på henne, legge henne, bade henne osv. Ikke sett deg selv på sidelinjen. Om ikke lenge begynner hun å spise grøt, og da kan du og jenta få faste kosestunder sammen. Jeg tror nok noen fedre føler seg litt utenfor til å begynne med.

[caprice]

Jeg lurer litt på om du har problemer med at dere fikk en jente, eller om det er fordi du har problemer med svigermor og du knytter det til at det ble en jente. En ting er sikkert; svigermoren din hadde ikke kommet innom sjeldnere selv om det ble en gutt.

Prøv å se det litt fra en annen side. Hvis det var deg som var mor, ville du så hatt problemer med å få en sønn? Ikke det? Hvorfor skulle det da være vanskeligere for deg å få en datter? Kvinner har ikke mer tilknytning til "gutteaktiviteter" enn menn har til "jenteaktiviteter".

Du risikerer også å få en sønn som går veldig opp i klær og andre "jenteinteresser" og avskyr alt som har med sport å gjøre (bare for å nevne en typisk manneinteresse). Det kan også hende at datteren din kommer til å ville spille fotball eller ville skru på biler hele dagen og ikke kommer til å interessere seg for sminke og blondeklær.

Så vil jeg råde deg til å snakke med kona di om svigermor siden det tydeligvis plager deg at hun stikker innom så ofte. Dere må lage en avtale om at hun sier i fra før hun kommer. Og hvis kona di har barselspermisjon, kan hun vel komme når du er på jobb (forutsatt at du jobber og svigermor ikke gjør det).

Jeg har litt en følelse av at skuffelsen over en datter henger sammen med at du ikke liker svigermor og setter de to tingene sammen. Husk at en sønn kan bli like så glad i bestemoren sin som en datter.

Synes det er mye fornuftig i hva de andre har sagt her. Opplever det som du nesten føler deg litt til side satt her av mor til barnet og svigermor. Som andre sier så ta litt initiativ. Du må ikke nødvendigvis invitere til barneklær shopping - bare gå og handle selv du. Finn noe du liker - som for eksempel ikke er rosa (dersom du misliker det) - så kan du i det minste kle barnet i de klærne når du skifter på henne (noe jeg regner med at du gjør!) Nå var mannen min strålende fornøyd med å få 2 jenter. Han ville faktisk helst ha det (sa han i allefall). Han drar med eldste datter på allverdens aktiviteter (for eksempel fisking og fotball) og hun elsker det. Han benytter ofte anledningen til å handle klær for eksempel om han er ute og reiser, og er kjempestolt når han kommer hjem med noe fint. Flere ganger har det vært både dyrt og kanskje upraktisk, men det er helt greit fra min side. Flere venninner sier jeg er heldig som har en mann som kjøper klær til barna. Ekstra stolt er han faktisk når han finner noe fint som er rosa :-))Selv om datteren din bare er 4mnd så kan jo dere gjøre noe sammen bare dere: Kan ikke du ta henne med en tur til DIN mor (om hun bor i nærheten) eller til en kompis som kanskje også har barn? Jeg husker jeg syntes det var deilig med litt fritid helt for meg selv da jeg var i permisjon. Ellers har de andre sagt mye bra ang. svigermor.

[Gjest klem til deg]

Det dummeste du gjør er å trekke deg unna. Kom på banen og bli med på å definere hvordan hverdagen skal være.

Etterhvert som babyen får søvnrutiner som gjør at hun sover fra tidlig kveld, er det viktig at du kommer tidlig hjem fra jobb frem til det er din tur til å ta permisjon (og selvsagt etterpå også). Er det mulig å ta med noen oppgaver hjem, gjør du heller litt jobb når barnet er lagt. Så får du mange timer med våken baby, når mor er sliten etter en hel dag sammen med babyen. Etterhvert reduseres ammefrekvensen også. Pass på å tilrettelegge for at mammaen kan opprettholde kontakt med andre enn de mest baby-tussete, ved at du kan gi melk (hvis hun pumper) og etterhvert annen mat / erstatning.

Leke masse sammen, handle de klærne du synes er tøffe, avlaste mammaen masse (slik at svigermor ikke lenger blir den eneste som avlaster henne).

Det er ingen grunn til at du skulle oppføre deg annerledes overfor en halvtårgammel sønn enn du gjør med en datter. Og synes du mye av det som omgir din datter er "dillete", så er det jo absolutt din oppgave å skape en motvekt.

[Gjest efoll]

Jeg kan trøste deg med at jenter ofte foretrekker pappa fremfor mamma. Det finnes en rekke pappajenter ute i verden!

Min datter er mye mer knyttet til min mann enn min sønn er. Hun viser mye omtanke for pappaen sin, er veldig kosete med han, og jeg vet at hun elsker han over alt på jord. Min sønn har det samme overfor meg Dette er selvsagt satt på spissen og generalisert.

Tro ikke at du ikke kan gjøre ting sammen med en datter!

Mannen min er musiker, og nå er han igang med å lære min datter på snart 8 å spille trommer. De går på skøyter sammen, han leser for henne og hvis de hadde vært interessert i fotball (vi er ingen fotballfamilie) så hadde de sikkert spilt det sammen også.

Det er slutt på de tider da jenter bare er opptatt er klær og dukker (selv om de er det og).

Nyt jenta di! Og nå har du mulighet til å delta i oppdragelsen. Og da er det lurt å stimulere henne til å like de ting du liker, sånn at dere får mye felles og kan finne på ting sammen.

Og toget er vel ikke gått? Kanskje du får en gutt neste gang? Eller så får du en fin, aktiv jente til. Og det er vel like bra?

Ikke skam deg over følelsene dine, men la aldri jenta di få vite hva du føler (ikke så gøy for henne å vite at du heller ville ha en gutt).

[Mrs. Wallace]

Jeg synes du har fått mange veldig gode svar her, så jeg skal ikke gjenta så mye av hva de andre har skrevet, annet enn å understreke at du må ta grep for å fylle et rom i barnts tilværelse.

Men jeg vil gjerne føye til min personlige erfaring - som datter.

I hele oppveksten var jeg en liten pappadilter, som forgudet alt han gjorde. Den store lykken var å få være med pappa og male, snekre eller ordne andre ting.

Pappas anerkjennelse betydde utrolig mye for meg, og jeg er overbevist om at hans oppbakking har vært avgjørende for den gode selvtilliten jeg har hatt i voksen alder.

Pappaer er rett og slett kjempeviktige for små jenter! )

En liten ting til: Da jeg hadde baby, tok mannen min noen initiativ som var veldig nyttige. I tillegg til å delta i stell og denslags, ga han meg rett og slett beskjed om at "nå tar jeg med meg guttungen og stikker til XX (en kompis) en liten stund." Første gang ble jeg litt stresset, men skjønte raskt at det var mitt problem og ikke hans - og det var veldig lurt av ham å "legge beslag" på barnet på en akkurat like selvfølgelig måte som jeg gjorde.

[Gjest efoll]

Jeg synes du har fått mange veldig gode svar her, så jeg skal ikke gjenta så mye av hva de andre har skrevet, annet enn å understreke at du må ta grep for å fylle et rom i barnts tilværelse.

Men jeg vil gjerne føye til min personlige erfaring - som datter.

I hele oppveksten var jeg en liten pappadilter, som forgudet alt han gjorde. Den store lykken var å få være med pappa og male, snekre eller ordne andre ting.

Pappas anerkjennelse betydde utrolig mye for meg, og jeg er overbevist om at hans oppbakking har vært avgjørende for den gode selvtilliten jeg har hatt i voksen alder.

Pappaer er rett og slett kjempeviktige for små jenter! )

En liten ting til: Da jeg hadde baby, tok mannen min noen initiativ som var veldig nyttige. I tillegg til å delta i stell og denslags, ga han meg rett og slett beskjed om at "nå tar jeg med meg guttungen og stikker til XX (en kompis) en liten stund." Første gang ble jeg litt stresset, men skjønte raskt at det var mitt problem og ikke hans - og det var veldig lurt av ham å "legge beslag" på barnet på en akkurat like selvfølgelig måte som jeg gjorde.

Det siste du sier der er jeg veldig enig i! Og mammaer må bli flinkere til å gi slipp på babyen. Selv angrer jeg på at jeg ikke ga mer slipp.....

[Gjest Flystripa]

Mitt råd er at du ikke skal backe ut, selv om dama di og svigermor har styringa.

Du er kjempeviktig for din datter! Hun vil muligens både mekke bil, gå på fotballkamp og snekre sammen med deg når hun blir litt større.

Men grunnlaget legger du NÅ! De første barneårene er veldig viktige...

Et vennepar venter jente nr 3 nå. De sier at ønsket var en gutt, men nå blir det ei jente, og de er glade for det. Jenter er nemlig topp! "Tenk å få tre jenter som synes pappa er "helten", da", sier mannen der i huset.

Stå på!

[Spirello]

Virker som om du er skuffa over kjønnet fordi du så for deg en "kompis" som skulle stå ved din side mot damene. Men nå har det seg sånn at de fleste jenter blir pappa-jenter da, hvis far legger opp til det så klart.

Ikke la svigermor overta styringa. Det er DERES barn, og tro meg.. svigermor ville vært like mye opå tuppa om det hadde vært gutt. Sånn er bare mormorer.

Etterhvert ta deg litt tid alene med dattera di så skal du se at det knytes sterke bånd mellom dere INGEN kan slite over.

[snø]

Jeg synes du har fått mange veldig gode svar her, så jeg skal ikke gjenta så mye av hva de andre har skrevet, annet enn å understreke at du må ta grep for å fylle et rom i barnts tilværelse.

Men jeg vil gjerne føye til min personlige erfaring - som datter.

I hele oppveksten var jeg en liten pappadilter, som forgudet alt han gjorde. Den store lykken var å få være med pappa og male, snekre eller ordne andre ting.

Pappas anerkjennelse betydde utrolig mye for meg, og jeg er overbevist om at hans oppbakking har vært avgjørende for den gode selvtilliten jeg har hatt i voksen alder.

Pappaer er rett og slett kjempeviktige for små jenter! )

En liten ting til: Da jeg hadde baby, tok mannen min noen initiativ som var veldig nyttige. I tillegg til å delta i stell og denslags, ga han meg rett og slett beskjed om at "nå tar jeg med meg guttungen og stikker til XX (en kompis) en liten stund." Første gang ble jeg litt stresset, men skjønte raskt at det var mitt problem og ikke hans - og det var veldig lurt av ham å "legge beslag" på barnet på en akkurat like selvfølgelig måte som jeg gjorde.

Klokt svar, pappaer er veldig viktige for små jenter :-) Vår datter har alltid vært en liten pappajente. Så jeg ble i grunnen litt lettet da gutten kom - og ble mammagutt :-D

Og her har også pappa vært flink til å ta med datteren sin, og bruke alenetid sammen med henne. En tilstedeværende pappa er alfa omega for forholdet, tror jeg.

[Gjest Ønsker deg lykke til!]

Dette går seg nok helt sikkert til, om noen mnd får datteren din mer personlighet og blir mer knyttet til pappa. Mannen min er kjempeflink til å ta med datteren vår på alt fra fisking til fotball, og det er så flott at jenter får prøvd seg på denslags synes jeg, det blir lett mye rosa dill ellers. Jenter har veldig godt av litt pappa-aktiviteter!

Jeg skal være så ærlig at da vi fant ut at nr to var en gutt på ultralyden var jeg skuffet, men nå som fødselen er rett rundt hjørnet hadde jeg nok blitt mer skuffet om det var ei jente, hehe. Det gikk nok litt på at jeg ikke har peiling på gutter, og at jeg tvilte på at jeg kunne bli noen god guttemamma. Men heldigvis er den følslesen borte.

[Gjest togli]

Følelser kan man ikke styre og du vet jo at du aldri ville byttet bort datteren din mot et annet barn?

Vi har tre døtre og det er godt mulig mannen min, innerst inne, hadde sett for seg at han skulle få en sønn en av gangene? Når vi ventet nummer tre, håpet mannen min likevel på en datter til. Han synes det er utrolig kjekt med tre pappa-jenter å spille fotball sammen med, tøyse på gulvet sammen med og bygge hytte sammen med. Minstemor på to år ønsket seg verktøy i julegave. Hun skal nemlig hjelpe pappa å bygge garasje. Det største ønsket hennes akkurat nå, er en lastebil og en bratz-dukke ;-)

Visste du at for jenter er pappa utrolig viktig? Pappa legger grunnlaget for hvordan jentene senere velger livsledsager. Du har med andre ord en svært viktig rolle i din datters liv. Nå som hun er så liten, er hun mest avhengig av mamma. Det samme hadde skjedd om hun var av guttekjønn. Etterhvert er det du som blir helten i livet hennes :-)

[Katt-ja]

"De ville trolig "ta helt av" når det gjaldt klær, selskaper og en rekke "jenteting" som min svigermor er veldig opptatt av."

Du har en oppgave foran deg,- å balansere det hele, hvis de virkelig "tar helt av"

Kom deg i byen og kjøp noen klær til henne, uten snev av rosa og blonder...

[Lillemus]

Hva er det gutter kan som ikke jenter kan da? Ingenting skal jeg fortelle deg! )

Ta med deg jentungen når hun blir litt større og gjør akkurat det du ville gjort med en gutt - ta henne med i garasjen, på fisketur, på fotballbanen og vær en skikkelig pappa!

[jubalong70]

Du er ikke alene! Men det er ikke så mange som tør å lufte slike tanker!.

Da jeg ble gravid første gangen sa mannen min at han ønsket seg en gutt. Jeg ønsket meg ei jente.

Det var jeg som fikk ønsket oppfylt. Mannen min tok det helt greit, og ble selvfølgelig storforelsket i prinsessa vår.

Så ble jeg gravid igjen. MAnnen min la ikke skjul på at han nå virkelig ønsket seg en gutt, og at han kom til å bli litt skuffet om det ble ei jente.

Vel, han ble litt skuffet. Men elsker også henne over alt på jord.

Mannen min ville i utgangspunktet bare ha 2 barn, men han gikk med på å prøve å lage ett barn til. Og nå ville han virkelig ha en gutt

Og endelig fikk han det som han ville.

Jeg derimot syntes (og synes litt fremdeles) at det er rart å være guttemamma. Jeg synes det er mye mer vanskelig å forholde meg til "guttegreier" enn til rosa dill og dall.

Men lillemannen vår er nå den nydeligste lille gutt som finnes da, så jeg regner med at det går greit å være guttemamma også

[Tonette]

Enig med Lillemus, du ka gjøre det samme med en datter som med en gutt.

Selv likte jeg mye bedre å være med pappa enn med mamma da jeg var liten.

Det var stor stas å være med pappa på fisketur, sykkeltur eller en tur på verkstedet. Jeg elsket å være med pappa på vekstedet. Jeg fikk mitt eget verktøy, og vi laget mye rart. Dette har også påvirket yrkesvalget mitt, for i dag jobber jeg på et verksted :-)

Lykke til videre!

[Gjest Pontiac]

Henger meg på alle andre her som tenker at du føler deg litt "overkjørt" av rosa, bestemor, amming, og jentedall

Men du skal trå inn og ta din del, spedbarnstiden går fort og snart er jenta så stor at du kan ha like mye med henne å gjøre som mamman har. (da tenker jeg slutt på amming ol)

Ta henne med på ting du liker, det er ingen steder det er skrevet at jenter kun skal like dokker og jenteting.

Selv har jeg vokst opp uten far og har følt det greit. Men jeg må innrømme at når svigefar var superstolt av meg når jeg kom til gards bærende på et stort rådyr, ja, da var det litt "stort".

Jeg er dessuten glad i biler, de skal bromme, være tøffe og gå fort

Jeg mekker litt bil selv, tar gjerne et grepa tak utendørs, kjører traktor osv. osv. selv om jeg er jente til fingerspissene.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan det vill vært å ha en pappa som kunne være stolt av meg og ta meg med på tøffe ting, ordne tøff bil sammen med meg ol.

Så det å få ei datter bør slettes ikke være mindre givende enn å få en sønn, det er nok bare litt ekstra styr sånn i førsten siden alle duller og dæller med kjoler, blonder og rosa tyll

[Gjest fordi hun fortjener det]

Javel så har du dårlig samvittighet-greit nok. Du har ikke gjort noe kriminelt så de følelsene går nok over etterhvert.

Men kom deg på banen! Vær PAPPA for jenta di! Hun må for all del ikke bare gjøre jente ting. Jeg er pappa jente selv og hadde en pappa som tok meg med på akebrett, senere på ski, på skøyter, på fisketurer alt mulig gøy! Du kan gjøre dette sammen med jenta di, det vil være en gave for henne.

Jeg har kjøpt verdens søteste kjole til min datter- og den er lyseblå! Tør du utfordre svigermor med og komme hjem med en blå kjole til godjenta di? ;o)

Ja, dette ble kanskje litt "flåsete" innlegg, jeg skjønner jo at du sliter med både svigermor og dårlig samvittighet.

Men jeg mener det virkelig-kom på banen, ikke tenk på alt du kunne gjort sammen med en sønn, gi det samme til din datter-vær så snill!