Gå til innhold

ønske av kjønn


Anbefalte innlegg

Gjest litt snålt

Jeg har nettopp lest på småbarn om pappaen som ønsket seg gutt og fikk jente.

Og alle svarene han har fått er svart i pene og ryddige former og ingen er spydige.

Hadde det vært skrevet av en adoptivmamma her inne så hadde hun fått så ørene flagret av negative kommentarer.

Hva synes dere om denne forskjellen. Og hvorfor er det forskjell på adoptiv/egenfødt og ikke minst kanskje på hva mann mot kvinne ville ha fått til svar?

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/261470-%C3%B8nske-av-kj%C3%B8nn/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Innlegget du refererer til er et "fint" innlegg. Han som har skrevet det legger stor vekt på at han elsker datteren sin, men at han aller helst ville hatt en gutt. Kanskje mest fordi det var en sønn han var innstilt på å få ettersom de lenge trodde det.

Jeg har lest noen innlegg om samme tema her på forumet for adopsjon og da har ordlyden gjerne vært "Jeg vil ikke ha denne gutten/jenta vi har fått og vil sende ungen tilbake! Jeg klarer bare ikke å få følelser for barnet når jeg aller helst ville hatt en av motsatt kjønn".

Det er ikke noe uvanlig i det å ønske et bestemt kjønn på barnet. Forskjellen ligger vel heller i hvordan man omtaler det.

Gjest rett og rimelig

enig med neanoor her, hvis man klarer å formidle komplesiteten, samt at man elsker barnet sitt, så tror jeg de fleste viser forståelse. Her kom det jo veldig tydelig frem at det var "dillingen" fra mor og bestemor rundt veslejenta som gjorde ham fremmedgjort.

Hvis man derimot får inntrykk av at en person ikke elsker barnet sitt, så vil mange med rette reagere.

Gjest Lykkelig mamma til ett av hvert kjønn!!

enig med neanoor her, hvis man klarer å formidle komplesiteten, samt at man elsker barnet sitt, så tror jeg de fleste viser forståelse. Her kom det jo veldig tydelig frem at det var "dillingen" fra mor og bestemor rundt veslejenta som gjorde ham fremmedgjort.

Hvis man derimot får inntrykk av at en person ikke elsker barnet sitt, så vil mange med rette reagere.

Er ikke enig med dere.Takhøyden her inne er lavere enn inne på foreldre/småbar.Jeg har vært/er bruker på begge forum.

Her inne er temaet"Ønske om kjønn" særdeles sårbart.Uansett hvordan det blir fremstilt. Ikke skjønner jeg hvorfor det er slik.

Jeg støtter fullt ut at man skal elske barnet man får betingelsesløst,MEN, at man kan få lov å ønske seg før man får tildelt. Man blir ikke dårligere foreldre av den grunn. Slike ønsker har foreldre hatt i generasjoner uansett hvor barnet måtte komme vfra.

Jeg ønsket selv,fikk ikke det jeg ønsket,men barnet/a mine er det ingen som elsker høyere enn meg. Det er et fåtall(tror jeg) som ikke klarer å akseptere det de får enten det er på den ene eller andre måten.

Så la oss få ha ønskene og drømmene våre uten at vi skal bli uglestt av den grunn.

Innlegget du refererer til er et "fint" innlegg. Han som har skrevet det legger stor vekt på at han elsker datteren sin, men at han aller helst ville hatt en gutt. Kanskje mest fordi det var en sønn han var innstilt på å få ettersom de lenge trodde det.

Jeg har lest noen innlegg om samme tema her på forumet for adopsjon og da har ordlyden gjerne vært "Jeg vil ikke ha denne gutten/jenta vi har fått og vil sende ungen tilbake! Jeg klarer bare ikke å få følelser for barnet når jeg aller helst ville hatt en av motsatt kjønn".

Det er ikke noe uvanlig i det å ønske et bestemt kjønn på barnet. Forskjellen ligger vel heller i hvordan man omtaler det.

Jeg er helt uenig med deg i at det er varianten "jeg fikk ikke det jeg ønsket meg og liker ikke dette barnet" som er den vanligste greia vedr. "ønske av kjønn" her inne. Jeg synes enhver som våger å si at man ønsker det ene fremfor det andre får pepper, uansett - selv om man ikke engang har sendt søknaden.

Jeg synes takhøyden er usannsynlig lav her inne når det gjelder dette. Adoptivforeldre skal tilsynelatende være grenseløst takknemlige over å få lov til å bli foreldre i det hele tatt, mens det samme takknemlighetskravet ikke blir stilt til "vanlige" foreldre.

Jeg synes man skal være grenseløst takknemlig uansett, forresten - så det er sagt. Og at man skal få lov til å utrrykke ønske om kjønn, uansett. Jeg mener ikke at man skal få lov til verken å be om spesielt kjønn i søknaden, eller selektere foster etter kjønn ved graviditet. Men jeg mener at tanker og følelser rundt dette er mer naturlig enn unaturlig, og blir akseptert - alle andre steder enn her inne.

Jeg har et adoptert og et egenfødt barn forresten, så jeg mener jeg vet hva jeg snakker om.

Gjest môvenpink

Jeg er helt uenig med deg i at det er varianten "jeg fikk ikke det jeg ønsket meg og liker ikke dette barnet" som er den vanligste greia vedr. "ønske av kjønn" her inne. Jeg synes enhver som våger å si at man ønsker det ene fremfor det andre får pepper, uansett - selv om man ikke engang har sendt søknaden.

Jeg synes takhøyden er usannsynlig lav her inne når det gjelder dette. Adoptivforeldre skal tilsynelatende være grenseløst takknemlige over å få lov til å bli foreldre i det hele tatt, mens det samme takknemlighetskravet ikke blir stilt til "vanlige" foreldre.

Jeg synes man skal være grenseløst takknemlig uansett, forresten - så det er sagt. Og at man skal få lov til å utrrykke ønske om kjønn, uansett. Jeg mener ikke at man skal få lov til verken å be om spesielt kjønn i søknaden, eller selektere foster etter kjønn ved graviditet. Men jeg mener at tanker og følelser rundt dette er mer naturlig enn unaturlig, og blir akseptert - alle andre steder enn her inne.

Jeg har et adoptert og et egenfødt barn forresten, så jeg mener jeg vet hva jeg snakker om.

"Adoptivforeldre skal tilsynelatende være grenseløst takknemlige over å få lov til å bli foreldre i det hele tatt, mens det samme takknemlighetskravet ikke blir stilt til "vanlige" foreldre"

Her må jeg si meg uenig. Mitt inntrykk er ikke at adoptivforeldre må være eller skal være mer takknemlig enn biologiske foreldre. Biologiske foreldre som føder selv snakker da ofte om at dette barnet de har fått nettopp er en "gave" og at de "føler seg lykkelige og priviligerte som har fått dette barnet". Akkurat sånn som adtivforeldre føler tror jeg.

Og når det gjelder kjønnsdebatten er jeg heller ikke enig med deg i at terskelen her inne på forumet for å snakke om ønsket kjønn av adoptivbarnet kontra ønske om kjnn av egenfødt barn er lav. Det snakkes jo nettopp om det og debatteres, det betyr at det ikke ties ihjel, men at man kan diskutere åpent. At folk har ulike meninger, slik vil det alltid være. Men at noen er av en sterk og annen overbevisning enn trådstarteren eller en annen skribent, betyr ikke dermed at de ugleser han eller henne for det. Poenget som de gjerne vil ha fram, er jo nettopp dette som flere her har nevnt at de mener at uansett hva det blir, enten gutt eller jente, skal det tas imot med åpne armer og ha like mye verdi og bli like høyt verdsatt som om det skulle være av det motsatte kjønnet. Synes dette heller vitner om MEGET GODE holdninger i forhold til barns verdi og ikke adoptivforeldres kynisme (noe jeg synes valg av kjønn er)

Annonse

Gjest Pontiac

Jeg vet ikke hvorfor, mulig det er som en sier nede her at det var veldig fokus på bestemor og dilling.

Uansett, jeg synes ikke det er noe styggelig galt å ønske seg kjønn.

Og det burde være mer "rett frem" å gjøre det i front av en adopsjon synes nå jeg. (dette blir det sikkert pepper av med det blåser jeg en lang masj i)

Jeg har ikke selv adoptert og vil ikke komme til å gjøre det.

Men jeg kan ikke skjønne at det skal være så galt å ønske seg kjønn.

Vi har altså en familie som ønsker å ta til seg et barn, et barn som mye mulig har dårlige framtidsutsikter der den bor. Et barn vil altså få komme til en familie som har så lyst på ham/henne at de er villige til å vente år og dag og bruke mye energi og penger for å få det til.

Synes det er helt naturlig at man skal kunne ønske seg kjønn.

Det er jo ikke slik at alle jentebarna har det bra og guttene ikke så hvis en ønske seg jente så trår man over alle guttebarna som har det vondt liksom.

Nei, det er mange barn som vil få livet sitt snudd på hodet og til det bedre ved å bli adoptert, og med den energi og tid og kjærlighet en adoptivfamilie viser så synes jeg det skulle være en selvfølge å ønske seg kjønn.

Kjønn og ca alder, så får de heller få "tilbud" om annet hvis ikke ønskene lar seg ordne.

Jeg tror uansett de aller, aller fleste adoptivforeldre vil bli kjempelykkelige uansett om de skulle få motsatt kjønn.

Akkurat som foreldre til egenlagde barn, det er vel ikke en skam å ønske seg kjønn, de aller fleste smelter jo av kjærlighet når barnet kommer ut alikavel, uansett kjønn det ble.

Det fæle er jo når håpet på kjønn blir så stort at det skjærer seg når barnet kommer ut med annet kjønn, men det blir vel ikke mer kjærlighet av om en tier stille med ønskene sine?

Det mest horrible jeg har vært borti av slikt var et bekjentpar av meg. Etter å ha abortert et par ganger og mistet to nyfødte barn klarte de begge å ønske seg sterkt ei jente da de endelig gikk gravide igjen.

Det forstå aldri jeg, da hadde jeg heller bedt til gud om at jeg endelig fikk beholde et friskt barn uasett hvilket kjønn det bar.

Selv har jeg vært åpen for beggge kjønn, men omkretsen har "forventet" seg jenter. Slitsomt og ille oppførsel. En tid, etter to barn av et kjønn, ville jeg nok synes det var litt spennende med motsatt kjønn hvis det hadde blitt en til.

Senere i livet så så jeg gjerne at det ble samme kjønn jeg hadde fra før, da jeg stortrives som detkjønnsmamma.

Enden på visa er at vi har valgt å ikke få fler barn men om det hadde kommet et til så vet jeg jo selvsakt at det hadde blitt like høyt elsket som mine andre barn, kjønnet hadde ikke hatt noe å si.

Jeg vet ikke hvorfor, mulig det er som en sier nede her at det var veldig fokus på bestemor og dilling.

Uansett, jeg synes ikke det er noe styggelig galt å ønske seg kjønn.

Og det burde være mer "rett frem" å gjøre det i front av en adopsjon synes nå jeg. (dette blir det sikkert pepper av med det blåser jeg en lang masj i)

Jeg har ikke selv adoptert og vil ikke komme til å gjøre det.

Men jeg kan ikke skjønne at det skal være så galt å ønske seg kjønn.

Vi har altså en familie som ønsker å ta til seg et barn, et barn som mye mulig har dårlige framtidsutsikter der den bor. Et barn vil altså få komme til en familie som har så lyst på ham/henne at de er villige til å vente år og dag og bruke mye energi og penger for å få det til.

Synes det er helt naturlig at man skal kunne ønske seg kjønn.

Det er jo ikke slik at alle jentebarna har det bra og guttene ikke så hvis en ønske seg jente så trår man over alle guttebarna som har det vondt liksom.

Nei, det er mange barn som vil få livet sitt snudd på hodet og til det bedre ved å bli adoptert, og med den energi og tid og kjærlighet en adoptivfamilie viser så synes jeg det skulle være en selvfølge å ønske seg kjønn.

Kjønn og ca alder, så får de heller få "tilbud" om annet hvis ikke ønskene lar seg ordne.

Jeg tror uansett de aller, aller fleste adoptivforeldre vil bli kjempelykkelige uansett om de skulle få motsatt kjønn.

Akkurat som foreldre til egenlagde barn, det er vel ikke en skam å ønske seg kjønn, de aller fleste smelter jo av kjærlighet når barnet kommer ut alikavel, uansett kjønn det ble.

Det fæle er jo når håpet på kjønn blir så stort at det skjærer seg når barnet kommer ut med annet kjønn, men det blir vel ikke mer kjærlighet av om en tier stille med ønskene sine?

Det mest horrible jeg har vært borti av slikt var et bekjentpar av meg. Etter å ha abortert et par ganger og mistet to nyfødte barn klarte de begge å ønske seg sterkt ei jente da de endelig gikk gravide igjen.

Det forstå aldri jeg, da hadde jeg heller bedt til gud om at jeg endelig fikk beholde et friskt barn uasett hvilket kjønn det bar.

Selv har jeg vært åpen for beggge kjønn, men omkretsen har "forventet" seg jenter. Slitsomt og ille oppførsel. En tid, etter to barn av et kjønn, ville jeg nok synes det var litt spennende med motsatt kjønn hvis det hadde blitt en til.

Senere i livet så så jeg gjerne at det ble samme kjønn jeg hadde fra før, da jeg stortrives som detkjønnsmamma.

Enden på visa er at vi har valgt å ikke få fler barn men om det hadde kommet et til så vet jeg jo selvsakt at det hadde blitt like høyt elsket som mine andre barn, kjønnet hadde ikke hatt noe å si.

"Det mest horrible jeg har vært borti av slikt var et bekjentpar av meg. Etter å ha abortert et par ganger og mistet to nyfødte barn klarte de begge å ønske seg sterkt ei jente da de endelig gikk gravide igjen.

Det forstå aldri jeg, da hadde jeg heller bedt til gud om at jeg endelig fikk beholde et friskt barn uasett hvilket kjønn det bar."

Er du sikker på at du vet nok om bakgrunnen for ønsket deres?

Det er slik at enkelte sykdommer langt oftere rammer gutter enn jenter. Kanskje er dine bekjente bærer av et gen som kan ha medført alvorlig sykdom som gjorde at barna døde (gjennom abort og dødfødsel), slik at DETTE er årsaken til at de ønsket en jente, fordi hun da ville kunne være frisk.

Dette arvemønsteret (garantert friske jenter og stor fare for syke gutter) gjelder ikke alle arvelige tilstander, men en del.

Gjest Pontiac

"Det mest horrible jeg har vært borti av slikt var et bekjentpar av meg. Etter å ha abortert et par ganger og mistet to nyfødte barn klarte de begge å ønske seg sterkt ei jente da de endelig gikk gravide igjen.

Det forstå aldri jeg, da hadde jeg heller bedt til gud om at jeg endelig fikk beholde et friskt barn uasett hvilket kjønn det bar."

Er du sikker på at du vet nok om bakgrunnen for ønsket deres?

Det er slik at enkelte sykdommer langt oftere rammer gutter enn jenter. Kanskje er dine bekjente bærer av et gen som kan ha medført alvorlig sykdom som gjorde at barna døde (gjennom abort og dødfødsel), slik at DETTE er årsaken til at de ønsket en jente, fordi hun da ville kunne være frisk.

Dette arvemønsteret (garantert friske jenter og stor fare for syke gutter) gjelder ikke alle arvelige tilstander, men en del.

Jeg vet med sikkerhet at det ikke var noe slikt.

Abortene var pga. svak livmormunn og barna døde av hjertestans og hjerneblødning.

Man får svar i forhold til hvordan hovedinnlegget er formulert.

Om mannen inne på småbarnsforum hadde skrevet noe av typen "jeg er så skuffet, sutresutre, setter ikke pris på barnet, angrer på at jeg fikk barn i det hele tatt" eller noe i den stilen, ville han nok fått en lang og opprørt tråd til svar.

I stedet skrev han et balansert og reflektert innlegg, hvor i hvert fall jeg leste inn at han følte seg litt på sidelinjen i hele situasjonen - og at dette var en av grunnene til at han følte som han gjorde.

Jeg er ganske trygg på at om nøyaktig det samme innlegget hadde vært plassert her inne på adopsjon, hadde jeg svart helt likt.

Det er også stor forskjell på å ja et lite ønske eller en hemmelig forventning om et bestemt kjønn, og på å synes at man skal kunne bestemme kjønn, eller å oppføre seg som en misfornøyd kunde når man får "feil" kjønn.

Jeg er helt uenig med deg i at det er varianten "jeg fikk ikke det jeg ønsket meg og liker ikke dette barnet" som er den vanligste greia vedr. "ønske av kjønn" her inne. Jeg synes enhver som våger å si at man ønsker det ene fremfor det andre får pepper, uansett - selv om man ikke engang har sendt søknaden.

Jeg synes takhøyden er usannsynlig lav her inne når det gjelder dette. Adoptivforeldre skal tilsynelatende være grenseløst takknemlige over å få lov til å bli foreldre i det hele tatt, mens det samme takknemlighetskravet ikke blir stilt til "vanlige" foreldre.

Jeg synes man skal være grenseløst takknemlig uansett, forresten - så det er sagt. Og at man skal få lov til å utrrykke ønske om kjønn, uansett. Jeg mener ikke at man skal få lov til verken å be om spesielt kjønn i søknaden, eller selektere foster etter kjønn ved graviditet. Men jeg mener at tanker og følelser rundt dette er mer naturlig enn unaturlig, og blir akseptert - alle andre steder enn her inne.

Jeg har et adoptert og et egenfødt barn forresten, så jeg mener jeg vet hva jeg snakker om.

Som en av de som sikkert burde føle meg truffet av det du skriver så tenkte jeg at jeg skulle si mitt syn på den saken ;o)

Jeg har sagt før, og mener fremdeles, at om man ønsker seg et kjønn så sterkt at man blir seriøst og vedvarende skuffet om man får et annet kjønn, da bør man virkelig gå i seg selv og tenke på om man har et sterkt nok ønske om å adoptere. Eller bli gravid for den saks skyld. Jeg skiller overhode ikke på hvordan man får det uønskede barnet.

Det som gjør at jeg reagerer ekstra når adoptanter ønsker seg kjønn er ikke at de er adoptanter, men at det i det tilfellet vil stå svart på hvit for ettertiden (og for det barnet som fikk feil kjønn) at mamma og pappa ønsket seg et annet kjønn. Det kan kanskje bli litt tungt for et barn å lese. Eller kanskje ikke. Men hvorfor ta sjansen?

Og jeg snakker heller ikke om det å ønske seg et kjønn, men være like takknemlig uansett. Jeg tror det er helt naturlig å skape et bilde av barnet man venter i hodet, og at det bildet inneholder kjønnet på barnet. De aller fleste snur på en femøring og blir overlykkelige for det barnet de får, selv om de i utgangspunktet ønsket seg motsatt kjønn. Men jeg reagerer kraftig når noen, selv etter å ha blitt kjent med barnet sitt, synes at det har feil kjønn. Sånn som det mennesket som har skrevet innlegg her på dol.

Jeg var helt sikker på at det måtte være fake, men tilfeldigvis snakket jeg med noen hos AF, og da kom det fram at de fakisk hadde erfart å måtte kalle folk inn til samtale etter tidleling, fordi de opplevde at man ble så skuffet pga kjønnet, slik at AF følte at de måtte forsikre seg om at barnet virkelig ville få det godt hos dem! Jeg ble sjokkert da jeg hørte det!

Og med tanke på hva vi adoptanter hr gått gjennom for å få barn overhode, all den lengselen og det sterke barneønsket som ligger bak adopsjoner, så synes jeg at det unektelig virker rart å bli skuffet over det barnet man får. Det strider mot all fornuft!

Og igjen, jeg snakker ikke om folk som "kunne tenke seg en jente/gutt", som forventer å få en jent (Kina), og blir overrasket over gutten som kommer. Men om dem som blir seriøst og vedvarende skuffet over det barnet de får.

Og om jeg er fordomsfull som "dømmer" dem som bare kunne tenke seg barn av et spesielt kjønn, så må jeg si at jeg virkelig lurer på hvilke fordommer de med slike ønsker har mot det kjønnet de ikke ønsker seg...

Og igjen, jeg tenke på alle som får barn, ikke bare de som adopterer.

Jeg skummet fort gjennom det nevnte innlegget på småbarn. Og som andre har sagt så opplevde jeg det ikke som om faren egentlig var skuffet over datteren, bare at han var livredd for at han skulle bli femte hjul på vognen siden hun var jente. At problemet var mer knyttet til svigermoren, enn til datteren.

Som en av de som sikkert burde føle meg truffet av det du skriver så tenkte jeg at jeg skulle si mitt syn på den saken ;o)

Jeg har sagt før, og mener fremdeles, at om man ønsker seg et kjønn så sterkt at man blir seriøst og vedvarende skuffet om man får et annet kjønn, da bør man virkelig gå i seg selv og tenke på om man har et sterkt nok ønske om å adoptere. Eller bli gravid for den saks skyld. Jeg skiller overhode ikke på hvordan man får det uønskede barnet.

Det som gjør at jeg reagerer ekstra når adoptanter ønsker seg kjønn er ikke at de er adoptanter, men at det i det tilfellet vil stå svart på hvit for ettertiden (og for det barnet som fikk feil kjønn) at mamma og pappa ønsket seg et annet kjønn. Det kan kanskje bli litt tungt for et barn å lese. Eller kanskje ikke. Men hvorfor ta sjansen?

Og jeg snakker heller ikke om det å ønske seg et kjønn, men være like takknemlig uansett. Jeg tror det er helt naturlig å skape et bilde av barnet man venter i hodet, og at det bildet inneholder kjønnet på barnet. De aller fleste snur på en femøring og blir overlykkelige for det barnet de får, selv om de i utgangspunktet ønsket seg motsatt kjønn. Men jeg reagerer kraftig når noen, selv etter å ha blitt kjent med barnet sitt, synes at det har feil kjønn. Sånn som det mennesket som har skrevet innlegg her på dol.

Jeg var helt sikker på at det måtte være fake, men tilfeldigvis snakket jeg med noen hos AF, og da kom det fram at de fakisk hadde erfart å måtte kalle folk inn til samtale etter tidleling, fordi de opplevde at man ble så skuffet pga kjønnet, slik at AF følte at de måtte forsikre seg om at barnet virkelig ville få det godt hos dem! Jeg ble sjokkert da jeg hørte det!

Og med tanke på hva vi adoptanter hr gått gjennom for å få barn overhode, all den lengselen og det sterke barneønsket som ligger bak adopsjoner, så synes jeg at det unektelig virker rart å bli skuffet over det barnet man får. Det strider mot all fornuft!

Og igjen, jeg snakker ikke om folk som "kunne tenke seg en jente/gutt", som forventer å få en jent (Kina), og blir overrasket over gutten som kommer. Men om dem som blir seriøst og vedvarende skuffet over det barnet de får.

Og om jeg er fordomsfull som "dømmer" dem som bare kunne tenke seg barn av et spesielt kjønn, så må jeg si at jeg virkelig lurer på hvilke fordommer de med slike ønsker har mot det kjønnet de ikke ønsker seg...

Og igjen, jeg tenke på alle som får barn, ikke bare de som adopterer.

Jeg skummet fort gjennom det nevnte innlegget på småbarn. Og som andre har sagt så opplevde jeg det ikke som om faren egentlig var skuffet over datteren, bare at han var livredd for at han skulle bli femte hjul på vognen siden hun var jente. At problemet var mer knyttet til svigermoren, enn til datteren.

"tilfeldigvis snakket jeg med noen hos AF, og da kom det fram at de fakisk hadde erfart å måtte kalle folk inn til samtale etter tidleling, fordi de opplevde at man ble så skuffet pga kjønnet, slik at AF følte at de måtte forsikre seg om at barnet virkelig ville få det godt hos dem! "

Noe så inderlig sørgelig. :o(

Gjest Lykkelig mamma til ett av hvert kjønn!!

Som en av de som sikkert burde føle meg truffet av det du skriver så tenkte jeg at jeg skulle si mitt syn på den saken ;o)

Jeg har sagt før, og mener fremdeles, at om man ønsker seg et kjønn så sterkt at man blir seriøst og vedvarende skuffet om man får et annet kjønn, da bør man virkelig gå i seg selv og tenke på om man har et sterkt nok ønske om å adoptere. Eller bli gravid for den saks skyld. Jeg skiller overhode ikke på hvordan man får det uønskede barnet.

Det som gjør at jeg reagerer ekstra når adoptanter ønsker seg kjønn er ikke at de er adoptanter, men at det i det tilfellet vil stå svart på hvit for ettertiden (og for det barnet som fikk feil kjønn) at mamma og pappa ønsket seg et annet kjønn. Det kan kanskje bli litt tungt for et barn å lese. Eller kanskje ikke. Men hvorfor ta sjansen?

Og jeg snakker heller ikke om det å ønske seg et kjønn, men være like takknemlig uansett. Jeg tror det er helt naturlig å skape et bilde av barnet man venter i hodet, og at det bildet inneholder kjønnet på barnet. De aller fleste snur på en femøring og blir overlykkelige for det barnet de får, selv om de i utgangspunktet ønsket seg motsatt kjønn. Men jeg reagerer kraftig når noen, selv etter å ha blitt kjent med barnet sitt, synes at det har feil kjønn. Sånn som det mennesket som har skrevet innlegg her på dol.

Jeg var helt sikker på at det måtte være fake, men tilfeldigvis snakket jeg med noen hos AF, og da kom det fram at de fakisk hadde erfart å måtte kalle folk inn til samtale etter tidleling, fordi de opplevde at man ble så skuffet pga kjønnet, slik at AF følte at de måtte forsikre seg om at barnet virkelig ville få det godt hos dem! Jeg ble sjokkert da jeg hørte det!

Og med tanke på hva vi adoptanter hr gått gjennom for å få barn overhode, all den lengselen og det sterke barneønsket som ligger bak adopsjoner, så synes jeg at det unektelig virker rart å bli skuffet over det barnet man får. Det strider mot all fornuft!

Og igjen, jeg snakker ikke om folk som "kunne tenke seg en jente/gutt", som forventer å få en jent (Kina), og blir overrasket over gutten som kommer. Men om dem som blir seriøst og vedvarende skuffet over det barnet de får.

Og om jeg er fordomsfull som "dømmer" dem som bare kunne tenke seg barn av et spesielt kjønn, så må jeg si at jeg virkelig lurer på hvilke fordommer de med slike ønsker har mot det kjønnet de ikke ønsker seg...

Og igjen, jeg tenke på alle som får barn, ikke bare de som adopterer.

Jeg skummet fort gjennom det nevnte innlegget på småbarn. Og som andre har sagt så opplevde jeg det ikke som om faren egentlig var skuffet over datteren, bare at han var livredd for at han skulle bli femte hjul på vognen siden hun var jente. At problemet var mer knyttet til svigermoren, enn til datteren.

Jeg er en av de som du er sjokkert over snø:-)Vi skrev på søknaden hvilket kjønn vi ønsket oss,eller for å formulere meg litt annerledes."...Det hadde vært kjekt med en jente til,og ønsker oss det,men en gutt vil også være velkommen..."Det var det vi skrev! Og skammer meg ikke over det. Det ble en gutt, og lykkelig for det er jeg i dag.(Med begge labbene på hjertet)

MEN, det gikk faktisk en liten stund før jeg kjente at det var i grunnen greit å bli guttemamma.

Nå kjenner ikke du meg,men våger og påstå at jeg blir sett på som en god og allminnelig mamma som elsker ungene sine.

Ikke bekymrer det meg heller at han vil få lese at vi faktisk skrev det i rapporten. Forhåpenligvis vil han være så trygg på at han er ønsket og elsket av mammaen og pappaen,søsteren og hele storfamilien at de linjene som står der ikke vil ha noen betydning. Dessuten vil han ikke være noe barn når han får lese om seg selv. Og før den tid vil jeg muntlig fortelle om prosessen før og etter vi fikk ham.Også hva vi skrev,og hvorfor. Og det vil forbli mellom oss!

Både forstår og aksepterer at andre mener annerledes.Fint at vi kan vise hvor ulike vi er.

Annonse

Jeg er en av de som du er sjokkert over snø:-)Vi skrev på søknaden hvilket kjønn vi ønsket oss,eller for å formulere meg litt annerledes."...Det hadde vært kjekt med en jente til,og ønsker oss det,men en gutt vil også være velkommen..."Det var det vi skrev! Og skammer meg ikke over det. Det ble en gutt, og lykkelig for det er jeg i dag.(Med begge labbene på hjertet)

MEN, det gikk faktisk en liten stund før jeg kjente at det var i grunnen greit å bli guttemamma.

Nå kjenner ikke du meg,men våger og påstå at jeg blir sett på som en god og allminnelig mamma som elsker ungene sine.

Ikke bekymrer det meg heller at han vil få lese at vi faktisk skrev det i rapporten. Forhåpenligvis vil han være så trygg på at han er ønsket og elsket av mammaen og pappaen,søsteren og hele storfamilien at de linjene som står der ikke vil ha noen betydning. Dessuten vil han ikke være noe barn når han får lese om seg selv. Og før den tid vil jeg muntlig fortelle om prosessen før og etter vi fikk ham.Også hva vi skrev,og hvorfor. Og det vil forbli mellom oss!

Både forstår og aksepterer at andre mener annerledes.Fint at vi kan vise hvor ulike vi er.

Hvorfor skulle jeg være sjokkert over deg? Tror du skal lese det jeg skrev en gang til :-)

Jeg skrev at jeg reagerer når folk presiserer i søknaden hvilket kjønn de vil ha. Ikke at jeg ble sjokkert over det. Og du skrev jo til og med at en gutt ville være like velkommen. Det er ikke deg jeg snakker om i det hele tatt :-)

Jeg snakker om dem som blir LEI seg når de får det kjønnet de ikke ønsket. Og hvor barnet de får fører til en vedvarende sorg!

Jeg presiserte til og med at jeg mener det er helt naturlig å danne seg et bilde i hodet av det barnet man venter, og at kjønn er en del av det bildet.

At jeg selv ikke ville skrevet ønske om kjønn i søknaden er en meningsforskjell vi får leve med ;o)

Er helt enig med movenpink.

Tror også at de fleste gravide sier at det er det samme hvilket kjønn barnet har bare det er velskapt. Det sa jeg også da jeg var gravid. Da jeg ventet på mitt adoptivbarn håpet jeg at barnet skulle være friskt og at jeg kunne få øse all min kjærlighet over det.

Jeg tror at når vi venter barn så er vi så "åpne" og myke i følelsene våre med tanken på barnet,at tanken på kjønn ikke er sentral. Tankene om kjønn dukker mere opp i tankene våre i undring over hvilket barn som skal komme til oss. Selv om noen sier at de ønsker seg et bestemt kjønn så sier de jo uansett at det er det barnet de får som de vil ha når de får barnet. Det synes jeg beviser at ønske om kjønn egentlig ikke er sentralt i det at man ønsker seg barn. Dette er nå min teori da.

Jeg har flere ganger reagert med undring når noen kommer med påstander om at det er så lav takhøyde på dette forumet. Tvert i mot så synes jeg at diskusjonene her bærer preg av åpne og reflekterte mennesker.

Alle foreldre ønsker å beskytte sine barn. Og at adoptivforeldre har gått kanskje både flere og andre runder enn bilogiske foreldre er da helt naturlig. Man blir nødt til å reflektere over biologi, barnets historie, land, hudfarge og hvordan omgivelsene vil møte barnet m.m.

Er det ikke da nokså selvfølgelig at det er en del hensyn som disse foreldrene må ta som andre ikke trenger å tenke på.

På meg virker det heller som at problemet er at noen blir støtt når de møter holdninger som er uvant for dem. Disse holdningene som de møter hos adoptivforeldre blir tatt negativt opp og det blir da snudd til at adoptivforeldre er en hårsår gruppe. Hva med å være litt ydmyke overfor denne, for de fleste, ukjente måten å bli foreldre på. For det er vel egentlig ingen som på ramme alvor kan mene at man blir til en ensartet gruppe fordi man blir foreldre gjennom adopsjon?

Som adoptivmor har jeg aldri opplevd noe ubehagelig hos andre m.h.t. barnet mitt. Men det har jeg gjort i forhold til mitt fosterbarn. Har flere ganger fått spørsmål om barnets biologiske mor. F.eks.Hun er vel narkoman eller alkoholiker? Jeg svarer slik jeg må, at jeg har taushetsplikt. Det er ikke få ganger at jeg har blitt oppfattet som om jeg gjør meg vikigere enn nødvendig ved at jeg er så nøye med å overholde taushetsplikten. Tror sikkert at hvis vi hadde et tilsvarende forum for fosterforeldre så hadde vi også blitt beskyldt for å være en hårsår gruppe.

Mor, adoptivmor, fostermor

Som en av de som sikkert burde føle meg truffet av det du skriver så tenkte jeg at jeg skulle si mitt syn på den saken ;o)

Jeg har sagt før, og mener fremdeles, at om man ønsker seg et kjønn så sterkt at man blir seriøst og vedvarende skuffet om man får et annet kjønn, da bør man virkelig gå i seg selv og tenke på om man har et sterkt nok ønske om å adoptere. Eller bli gravid for den saks skyld. Jeg skiller overhode ikke på hvordan man får det uønskede barnet.

Det som gjør at jeg reagerer ekstra når adoptanter ønsker seg kjønn er ikke at de er adoptanter, men at det i det tilfellet vil stå svart på hvit for ettertiden (og for det barnet som fikk feil kjønn) at mamma og pappa ønsket seg et annet kjønn. Det kan kanskje bli litt tungt for et barn å lese. Eller kanskje ikke. Men hvorfor ta sjansen?

Og jeg snakker heller ikke om det å ønske seg et kjønn, men være like takknemlig uansett. Jeg tror det er helt naturlig å skape et bilde av barnet man venter i hodet, og at det bildet inneholder kjønnet på barnet. De aller fleste snur på en femøring og blir overlykkelige for det barnet de får, selv om de i utgangspunktet ønsket seg motsatt kjønn. Men jeg reagerer kraftig når noen, selv etter å ha blitt kjent med barnet sitt, synes at det har feil kjønn. Sånn som det mennesket som har skrevet innlegg her på dol.

Jeg var helt sikker på at det måtte være fake, men tilfeldigvis snakket jeg med noen hos AF, og da kom det fram at de fakisk hadde erfart å måtte kalle folk inn til samtale etter tidleling, fordi de opplevde at man ble så skuffet pga kjønnet, slik at AF følte at de måtte forsikre seg om at barnet virkelig ville få det godt hos dem! Jeg ble sjokkert da jeg hørte det!

Og med tanke på hva vi adoptanter hr gått gjennom for å få barn overhode, all den lengselen og det sterke barneønsket som ligger bak adopsjoner, så synes jeg at det unektelig virker rart å bli skuffet over det barnet man får. Det strider mot all fornuft!

Og igjen, jeg snakker ikke om folk som "kunne tenke seg en jente/gutt", som forventer å få en jent (Kina), og blir overrasket over gutten som kommer. Men om dem som blir seriøst og vedvarende skuffet over det barnet de får.

Og om jeg er fordomsfull som "dømmer" dem som bare kunne tenke seg barn av et spesielt kjønn, så må jeg si at jeg virkelig lurer på hvilke fordommer de med slike ønsker har mot det kjønnet de ikke ønsker seg...

Og igjen, jeg tenke på alle som får barn, ikke bare de som adopterer.

Jeg skummet fort gjennom det nevnte innlegget på småbarn. Og som andre har sagt så opplevde jeg det ikke som om faren egentlig var skuffet over datteren, bare at han var livredd for at han skulle bli femte hjul på vognen siden hun var jente. At problemet var mer knyttet til svigermoren, enn til datteren.

Men - vi to er ikke særlig uenige. Jeg er også sjokkert over at folk er skuffet over å ha fått "feil" kjønn. Men jeg synes ikke det bare er slike "skuffede" som blir bitt hodet av her inne i denne debatten. Jeg synes det gjelder bare noen ymter frempå om at de ønsker seg det ene eller andre.

Jeg ble selv temmelig hardt "sanksjonert" her inne da jeg, i vår ventefase, våget meg til å skrive at jeg ville bli temmelig "sjokkert" og måtte sikkert komme til å "samle meg" litt dersom vi fikk en gutt fra Kina. Det falt ikke i god jord, selv om jeg også tydelig skrev at jeg garantert ville bli like glad i en gutt som i ei jente, men at overraskelsen ville bli stor. Det var ikke måte på hvilket skrekkelig menneske jeg var, og "sånne som meg" burde ikke få lov til å adoptere. Det prellet av på meg, jeg hadde vært gjennom en gravidiet og visste at det var helt vanlig blant folk å ønske seg det ene eller det andre. Hadde kanskje tatt meg nær av det hvis jeg ikke hadde opplevd det.

Holder fremdeles fast ved at jeg ville blitt overrasket og forbauset - omtrent som om jeg skulle fått oppgitt "feil" kjønn på UL, tenker jeg. Men jeg vet også at jeg ville blitt like stormende forelsket i den lille gutten som jeg er i mine to døtre nå.

Men jeg mener altså at terskelen her inne er lav. Og jeg synes faktisk at denne pappaen på småbarn på langt nær er så "uskyldig" som andre her inne vil ha det til. Han klarer for eksmpel ikke å skille svigermoren fra datteren, han ønsker seg gutt neste gagn - det kan ikke være pga svigermor, siden hun er inne i bildet uansett. Han burde tydeligvis rydde opp i forholdet til kone og svigers, men tar det på en måte ut på datteren. Jeg synes ikke noe av det han skriver er spesielt prisverdig - ærlig, ja - men man bør kunne forvente mer av voksne mennesker. Man må kunne ta seg selv i nakken og heve seg noen hakk - og i alle fall ikke la det vokse til noe problem, noe han er i ferd med.

Og jeg er temmelig sikker på at, dersom det var et innlegg her inne, så ville det blitt "sanksjonert". Men det er jo bare min hypotese :)

Oss i mellom, så er jeg ikke riktig så bekymret for at ønske om kjønn skulle stå på papirene. Men jeg synes ikke noen bør få lov til å be om å få et kjønn fremfor et annet, rett og slett fordi dette dreier seg om barn, og man ikke på noen måte skal kunne "shoppe" i forhold til dem. Mine etiske personlige grenser er helt klare - både når det gjelder fosterdiagnostikk og når det gjelder ønske om kjønn ved adopsjon.

Men at folk ser for seg et liv med ei lita jente eller gutt på forhånd, og kanskje trenger tid til å snu om når de ikke får det de i utgangspunktet ønsket seg, det synes jeg egentlig er ganske naturlig.

Men - vi to er ikke særlig uenige. Jeg er også sjokkert over at folk er skuffet over å ha fått "feil" kjønn. Men jeg synes ikke det bare er slike "skuffede" som blir bitt hodet av her inne i denne debatten. Jeg synes det gjelder bare noen ymter frempå om at de ønsker seg det ene eller andre.

Jeg ble selv temmelig hardt "sanksjonert" her inne da jeg, i vår ventefase, våget meg til å skrive at jeg ville bli temmelig "sjokkert" og måtte sikkert komme til å "samle meg" litt dersom vi fikk en gutt fra Kina. Det falt ikke i god jord, selv om jeg også tydelig skrev at jeg garantert ville bli like glad i en gutt som i ei jente, men at overraskelsen ville bli stor. Det var ikke måte på hvilket skrekkelig menneske jeg var, og "sånne som meg" burde ikke få lov til å adoptere. Det prellet av på meg, jeg hadde vært gjennom en gravidiet og visste at det var helt vanlig blant folk å ønske seg det ene eller det andre. Hadde kanskje tatt meg nær av det hvis jeg ikke hadde opplevd det.

Holder fremdeles fast ved at jeg ville blitt overrasket og forbauset - omtrent som om jeg skulle fått oppgitt "feil" kjønn på UL, tenker jeg. Men jeg vet også at jeg ville blitt like stormende forelsket i den lille gutten som jeg er i mine to døtre nå.

Men jeg mener altså at terskelen her inne er lav. Og jeg synes faktisk at denne pappaen på småbarn på langt nær er så "uskyldig" som andre her inne vil ha det til. Han klarer for eksmpel ikke å skille svigermoren fra datteren, han ønsker seg gutt neste gagn - det kan ikke være pga svigermor, siden hun er inne i bildet uansett. Han burde tydeligvis rydde opp i forholdet til kone og svigers, men tar det på en måte ut på datteren. Jeg synes ikke noe av det han skriver er spesielt prisverdig - ærlig, ja - men man bør kunne forvente mer av voksne mennesker. Man må kunne ta seg selv i nakken og heve seg noen hakk - og i alle fall ikke la det vokse til noe problem, noe han er i ferd med.

Og jeg er temmelig sikker på at, dersom det var et innlegg her inne, så ville det blitt "sanksjonert". Men det er jo bare min hypotese :)

Oss i mellom, så er jeg ikke riktig så bekymret for at ønske om kjønn skulle stå på papirene. Men jeg synes ikke noen bør få lov til å be om å få et kjønn fremfor et annet, rett og slett fordi dette dreier seg om barn, og man ikke på noen måte skal kunne "shoppe" i forhold til dem. Mine etiske personlige grenser er helt klare - både når det gjelder fosterdiagnostikk og når det gjelder ønske om kjønn ved adopsjon.

Men at folk ser for seg et liv med ei lita jente eller gutt på forhånd, og kanskje trenger tid til å snu om når de ikke får det de i utgangspunktet ønsket seg, det synes jeg egentlig er ganske naturlig.

Jeg har tenkt samme tanken, at den som får en gutt fra Kina må da bli overrasket.

Selv om man får beskjed om at det hender at det kommer gutter fra Kina så er det jentene man ser og hører om. Da er det vanskelig å la være å innstille seg på en jente.

Det at man blir overrasket og at man bruker litt tid på å få "snudd" litt på en forestilling man har båret på i måneder er vel noe de færreste har problemer med å forstå.

Man får svar i forhold til hvordan hovedinnlegget er formulert.

Om mannen inne på småbarnsforum hadde skrevet noe av typen "jeg er så skuffet, sutresutre, setter ikke pris på barnet, angrer på at jeg fikk barn i det hele tatt" eller noe i den stilen, ville han nok fått en lang og opprørt tråd til svar.

I stedet skrev han et balansert og reflektert innlegg, hvor i hvert fall jeg leste inn at han følte seg litt på sidelinjen i hele situasjonen - og at dette var en av grunnene til at han følte som han gjorde.

Jeg er ganske trygg på at om nøyaktig det samme innlegget hadde vært plassert her inne på adopsjon, hadde jeg svart helt likt.

Det er også stor forskjell på å ja et lite ønske eller en hemmelig forventning om et bestemt kjønn, og på å synes at man skal kunne bestemme kjønn, eller å oppføre seg som en misfornøyd kunde når man får "feil" kjønn.

Godt skrevet!

Gjest tankespinneri

Jeg har tenkt samme tanken, at den som får en gutt fra Kina må da bli overrasket.

Selv om man får beskjed om at det hender at det kommer gutter fra Kina så er det jentene man ser og hører om. Da er det vanskelig å la være å innstille seg på en jente.

Det at man blir overrasket og at man bruker litt tid på å få "snudd" litt på en forestilling man har båret på i måneder er vel noe de færreste har problemer med å forstå.

litchi bruker ordet "sjokkert" og Marike bruker ordet "overrasket" når dere skal beskrive reaksjonen man kanskje får om man får tildelt en gutt når man søker adopsjon fra Kina.

Det er et helt hav av forskejll på disse to ordene for meg. Og være sjokkert over noe er noe helt annet enn og være overrasket over noe.

Når man skriver og ikke hører tonefall, ikke ser ansiktsutrykk og ikke kjenner vedkommende, så tror jeg det er stor sjans for at ting blir oppfattet annerledes enn de i utgangspunktet var ment..

Hvis noen hadde sagt til meg; "vi fikk tildelt gutt og jeg er veldig sjokkert", så er det en helt annen reaksjon enn om de hadde sagt ; "vi fikk tildelt gutt og jeg er veldig overrasket..."

Gjest Uenig med deg

Jeg er helt uenig med deg i at det er varianten "jeg fikk ikke det jeg ønsket meg og liker ikke dette barnet" som er den vanligste greia vedr. "ønske av kjønn" her inne. Jeg synes enhver som våger å si at man ønsker det ene fremfor det andre får pepper, uansett - selv om man ikke engang har sendt søknaden.

Jeg synes takhøyden er usannsynlig lav her inne når det gjelder dette. Adoptivforeldre skal tilsynelatende være grenseløst takknemlige over å få lov til å bli foreldre i det hele tatt, mens det samme takknemlighetskravet ikke blir stilt til "vanlige" foreldre.

Jeg synes man skal være grenseløst takknemlig uansett, forresten - så det er sagt. Og at man skal få lov til å utrrykke ønske om kjønn, uansett. Jeg mener ikke at man skal få lov til verken å be om spesielt kjønn i søknaden, eller selektere foster etter kjønn ved graviditet. Men jeg mener at tanker og følelser rundt dette er mer naturlig enn unaturlig, og blir akseptert - alle andre steder enn her inne.

Jeg har et adoptert og et egenfødt barn forresten, så jeg mener jeg vet hva jeg snakker om.

Man kan ikke kalle det faktum at det overveldende flertall er uenig med en selv for lav takhøyde. ;-)

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...