Har du egenfødte barn også?

[Heffalump]

Vi vurderer å adoptere. Vi har to egenfødte barn på 6 og 3 år og er på ingen måte ufruktbare (man mannen min har tenkt å sterilisere seg nå).

For dem som er ufrivillig barnløse er det naturlig nok ikke vanskelig å forklare hvorfor de ønsker å adoptere, men jeg syns det er vanskelig.... Hovedgrunnen er som for alle andre at vi ønsker oss et barn, men vi kunne jo bare laget et selv? Hvordan sette ord på hvorfor man ønsker å adoptere når man kan få egne barn uten at det høres ut som man bare vil være edel og "redde et barn" fra et liv i fattigdom? (har forstått det sånn at det ikke er spesielt lurt å nevne dette som motivasjon når man skal adoptere......)

Noen som har adoptert selv om de kunne få (og hadde) egenfødte barn? Hvorfor valgte dere å adoptere, og hvordan gikk det?

Og hvordan reagerte storesøsken på å få et søsken med annerledes utseende og bakgrunn?

Håper noen har noen tanker rundt dette som de vil dele med meg )

Hilsen

[yogi]

Hei på deg.

Jeg har en egenfødt datter og ei adoptivdatter. Nå har ikke vi vært av de heldige som fikk barn uten hjelp, så vi har ikke måttet "forsvare" oss da vi startet adopsjonsprosessen. Det jeg derimot ville si er at du skal ikke tenke så mye på hva andre måtte mene hvis dere gikk for adopsjon for å få nestemann. Hvis noen lurer så svar heller at dere synes at adopsjon er en like så bra måte å få et barn på som det å føde barnet selv. Selvfølgelig kunne dere jo gå for nok en graviditet, men at det er ikke det dere ønsker denne gang. Presiser det at adopsjon er deres valg som ingen har noe med å kritisere dere for. Hvis dere ønsker, få også fram at det ikke handler om å hjelpe et barn, men ønsket om å bli foreldre til et barn til.

Riktig lykke til. Jeg kan jo få si at til nå har jeg bare gode erfaringer med å ha både egenfødt og adoptert barn. De krangler, sloss, leker sammen og koser like mye som søsken som kommer fra samme mage. )

Hilsen

[Heffalump]

Hei på deg.

Jeg har en egenfødt datter og ei adoptivdatter. Nå har ikke vi vært av de heldige som fikk barn uten hjelp, så vi har ikke måttet "forsvare" oss da vi startet adopsjonsprosessen. Det jeg derimot ville si er at du skal ikke tenke så mye på hva andre måtte mene hvis dere gikk for adopsjon for å få nestemann. Hvis noen lurer så svar heller at dere synes at adopsjon er en like så bra måte å få et barn på som det å føde barnet selv. Selvfølgelig kunne dere jo gå for nok en graviditet, men at det er ikke det dere ønsker denne gang. Presiser det at adopsjon er deres valg som ingen har noe med å kritisere dere for. Hvis dere ønsker, få også fram at det ikke handler om å hjelpe et barn, men ønsket om å bli foreldre til et barn til.

Riktig lykke til. Jeg kan jo få si at til nå har jeg bare gode erfaringer med å ha både egenfødt og adoptert barn. De krangler, sloss, leker sammen og koser like mye som søsken som kommer fra samme mage. )

Hilsen

Takk for svar )

Jeg er ikke så bekymret for hva "andre" måtte synes om et sånt valg - jeg tenkte mest overfor barnevernet og alle disse instansene som skal vurdere oss og vårt "motiv" for å adoptere. Vi ønsker oss et barn til og kunne jo fått et egenfødt barn, men vi ser at det er mange barn i verden som trenger foreldre, og ønsker heller å gi et av disse barna en mulighet til å vokse opp hos oss. Men jeg har skjønt at et sånt motiv ikke er politisk korrekt...? Vi gjør jo ikke dette av veldedighet uansett - men det er jo en kombinasjon av ting som gjør at vi ønsker å adoptere fram for å lage.

Mye som skal tenkes igjennom her......

Godt å høre at det går fint å ha både barn som er laget på den vanlige måten og barn som er skapt i hjertet (som det står i brosjyrene).

Hilsen

[Gjest litchi]

Vi valgte adopsjon av nr. 2 selv om vi sannsynligvis kunne fått flere egenfødte barn, men ikke helt uten komplikasjoner.

Vi valgte adopsjon fordi jeg alltid har sett på det som en likeverdig måte å få barn på, og sagt at "barn skal jeg ha" uansett hvor de kommer fra. Så da vi opplevde problemer med å få nr. 2 fra egen mage (to spontanaborter på rad), var vi veldig raske til å velge adopsjon.

Jeg synes ikke hva folk mener om valget deres er særlig viktig. Dere må selv være klare på at dere virkelig ønsker dere dette barnet, og at det for deres del ikke er et utslag av å skulle "hjelpe". Jeg er i alle fall enig i at det med "hjelp" ikke bør være utgangspunktet for adopsjon.

Når folk en sjelden gang spør oss om "hvorfor", så svarer jeg vanligvis bare "fordi vi ville det", og da får jeg ikke flere spørsmål om den saken

Vår eldste datter, som var 5 år da vi fikk yngstejenta, har elsket lillesøster fra første stund. Og lillesøster elsker storesøster til det plagsomme (for den eldste). Jeg klarer ikke å se at de er knyttet til hverandre annerledes enn jeg var og er knyttet til mine (bioloigiske) søsken. Kjærligheten og kranglingen er særdeles gjenkjennelig fra egen erfaring og fra andre søskenflokker jeg følger på nært hold.

Utseendet har ikke vært noe tema for eldstemann. Hun har innimellom kommentert hårfarge, eller at yngsten ikke har vokst i min mage, men det var helt i starten. Etterhvert som hun blir eldre, og den yngste har vært vår lengre, virker det som om de tankene har forsvunnet helt.

Jeg ville ikke vært bekymret for søskenflokken, heller ikke for andres oppfatning eller spørsmål. Det eneste viktige er deres egne tanker og følelser rundt adopsjon og det evt. nye barnet, og en soleklar bevissthet om at dette er noe dere vil for deres egen del.

Barn tilpasser seg, og det gjør de fleste voksne også. "Dumme" voksne som spør og graver må man uansett lære seg å parere.

[FruMor]

Nå er det jo flere som har svart deg. Men jeg kjenner meg godt igjen i "dilemmaet" med hva man skal argumentere for i intervjuene til BV. For en ting er hva du kjenner i hjertet og en annen ting er hvordan du skal kunne forklare det.

Tanken på at det ikke var riktig å stille seg i samme kø som alle de som faktisk ikke kan få barn selv, stoppet meg fra å tenke videre i mange år. Men etterhvert modnet en annen tanke, nemlig den at vi er en fin familie å vokse opp i og at det vi kan tilby et barn som trenger en familie er en fantastisk gave å kunne gi. Så kommer i tillegg det at vi gjerne vil ha et barn til, det biologiske er ikke viktig, det å gå gravid er ikke den eneste måten et barn fødes inn i en familie på.

Dette sa jeg i intervjuene med BV og fikk aldri noen følelse av at det var upolitisk korrekt å si.

Så nå venter vi på tredjemann og ungene på 5 og 8 , som begge kommer fra magen, gleder seg, og jeg regner med at de kommer til å elske å krangle med, kose med, leke med og vokse opp sammen med det søskenet det er meningen at de skal få!

Lykke til med valget!

[Gjest mam2-3]

Takk for svar )

Jeg er ikke så bekymret for hva "andre" måtte synes om et sånt valg - jeg tenkte mest overfor barnevernet og alle disse instansene som skal vurdere oss og vårt "motiv" for å adoptere. Vi ønsker oss et barn til og kunne jo fått et egenfødt barn, men vi ser at det er mange barn i verden som trenger foreldre, og ønsker heller å gi et av disse barna en mulighet til å vokse opp hos oss. Men jeg har skjønt at et sånt motiv ikke er politisk korrekt...? Vi gjør jo ikke dette av veldedighet uansett - men det er jo en kombinasjon av ting som gjør at vi ønsker å adoptere fram for å lage.

Mye som skal tenkes igjennom her......

Godt å høre at det går fint å ha både barn som er laget på den vanlige måten og barn som er skapt i hjertet (som det står i brosjyrene).

Hilsen

Hei.

Vi har og vært i samme situasj. som dere. Valgte å adopt."sistemann" men for oss var dette et valg vi hadde tatt for maaaaange år siden. Hadde ingen prob. med noen av inst. da vi forklarte grunn til at vi ønsket å adoptere. Følte heller at de var svært posetive til det.

Våre egenfødte barn forguder den lille, og jeg tror aldri h_n kunne fått bedre søsken. Det med "fargen"er nok noe en ser i starten, men etter hvert kommer en ikke på det en gang.

Så velger dere adopsj. denne gang ønsker jeg dere lykke til av hele mitt hjerte. Det er fantastisk og få lov til å føde et barn, men å adopt. er en like fantastisk måte å bli foreldre på. Og kjærligheten til barna uansett "fødsel", den er total. Hadde vi kunnet gjort det igjen, hadde vi ikke vært i tvil.

[Gjest 1adoptivmamma]

Det er svært mange par som ikke kan få biologiskfødte barn av ulike årsaker. Vi er ett av disse parene. Vi er nå ferdige med våre adopsjoner. Vet at tiden en må vente for å få hjemmebesøk, behandling av søknad i bufadir og behandlingstid i mange giverland har økt de siste årene. I Kina feks er det for få barn frigitt for adopsjon ifht antall søkere. Ventetiden har gått dramatisk opp fra 6 mnd til kanskje 18-20 mnd. Jeg vet ikke om jeg synes at par som faktisk KAN få egnefødte barn burde prioriteres når en ser hvor mange som faktisk sliter med å få barn. Atpåtil øker ventetiden så mye. Blir vel umåtelig upopulær nå, men det får stå sin prøve. Jeg mener fullt og helt av de som ikke kan få egnefødte barn bør komme i førsterekke. Jeg sier da IKKE at par som har biologiske barn fra før av vil være dårligere omsorgspersoner enn ufrivillige barnløse eller at de vil elske barnet de får mindre.

[Gemini]

Det er svært mange par som ikke kan få biologiskfødte barn av ulike årsaker. Vi er ett av disse parene. Vi er nå ferdige med våre adopsjoner. Vet at tiden en må vente for å få hjemmebesøk, behandling av søknad i bufadir og behandlingstid i mange giverland har økt de siste årene. I Kina feks er det for få barn frigitt for adopsjon ifht antall søkere. Ventetiden har gått dramatisk opp fra 6 mnd til kanskje 18-20 mnd. Jeg vet ikke om jeg synes at par som faktisk KAN få egnefødte barn burde prioriteres når en ser hvor mange som faktisk sliter med å få barn. Atpåtil øker ventetiden så mye. Blir vel umåtelig upopulær nå, men det får stå sin prøve. Jeg mener fullt og helt av de som ikke kan få egnefødte barn bør komme i førsterekke. Jeg sier da IKKE at par som har biologiske barn fra før av vil være dårligere omsorgspersoner enn ufrivillige barnløse eller at de vil elske barnet de får mindre.

Hva hvis en ny graviditet vil medføre helsefare for mor, eller stor risiko for et alvorlig sykt barn?

[Gjest farslykke]

Det er svært mange par som ikke kan få biologiskfødte barn av ulike årsaker. Vi er ett av disse parene. Vi er nå ferdige med våre adopsjoner. Vet at tiden en må vente for å få hjemmebesøk, behandling av søknad i bufadir og behandlingstid i mange giverland har økt de siste årene. I Kina feks er det for få barn frigitt for adopsjon ifht antall søkere. Ventetiden har gått dramatisk opp fra 6 mnd til kanskje 18-20 mnd. Jeg vet ikke om jeg synes at par som faktisk KAN få egnefødte barn burde prioriteres når en ser hvor mange som faktisk sliter med å få barn. Atpåtil øker ventetiden så mye. Blir vel umåtelig upopulær nå, men det får stå sin prøve. Jeg mener fullt og helt av de som ikke kan få egnefødte barn bør komme i førsterekke. Jeg sier da IKKE at par som har biologiske barn fra før av vil være dårligere omsorgspersoner enn ufrivillige barnløse eller at de vil elske barnet de får mindre.

Hei 1adoptivmamma.

Jeg er altså en av dem som har "skjøvet" andre bak i køen, selv om jeg trolig kan få egenfødte. Og jeg har sannelig ikke noen dårlig samvittighet.

For det første er det at adopsjon er et alternativ for alle, en måte å normalisere det på. Å alminneliggjøre det. Det er bra for alle adoptivbarn og adoptanter.

For det andre - og det er det viktigste - er adopsjon faktisk ikke i første rekke for foreldrene. Det er, som fastlagt i både norsk adopsjonslovgivning og i Haag-konvensjonen, en ordning som skal være til barnas beste. Jeg kan vanskelig skjønne at det er et argument verken for eller mot barnas beste om adoptivforeldrene kan få egenfødte eller ei. I den sammenhengen er det et irrelevant poeng.

For det tredje er jeg grunnleggende uenig i at det er noe galt i å også mene at vi som adoptivforeldre også gjør noe som er positivt for barna og at det er et høyst reelt og ideelt beveggrunnlag. "Til barnas beste", heter det.

Vel. For mitt barn er det til deres beste at de er adoptert fremfor at de vokser opp på barnehjem med små ressurser. Å ikke ha det med i vurderingen er å fornekte sannheten.

For meg har det aldri vært et poeng å videreføre mine gener.

Jeg har et sterkt engasjement for dem som ikke er like priviligerte som oss.

Jeg har hatt et brennende ønske om å bli far.

Gjennom adopsjon kan jeg forene alt dette og mer til - til beste for både meg og barnet. Er det ikke flott?

[Gjest plixi]

Hei 1adoptivmamma.

Jeg er altså en av dem som har "skjøvet" andre bak i køen, selv om jeg trolig kan få egenfødte. Og jeg har sannelig ikke noen dårlig samvittighet.

For det første er det at adopsjon er et alternativ for alle, en måte å normalisere det på. Å alminneliggjøre det. Det er bra for alle adoptivbarn og adoptanter.

For det andre - og det er det viktigste - er adopsjon faktisk ikke i første rekke for foreldrene. Det er, som fastlagt i både norsk adopsjonslovgivning og i Haag-konvensjonen, en ordning som skal være til barnas beste. Jeg kan vanskelig skjønne at det er et argument verken for eller mot barnas beste om adoptivforeldrene kan få egenfødte eller ei. I den sammenhengen er det et irrelevant poeng.

For det tredje er jeg grunnleggende uenig i at det er noe galt i å også mene at vi som adoptivforeldre også gjør noe som er positivt for barna og at det er et høyst reelt og ideelt beveggrunnlag. "Til barnas beste", heter det.

Vel. For mitt barn er det til deres beste at de er adoptert fremfor at de vokser opp på barnehjem med små ressurser. Å ikke ha det med i vurderingen er å fornekte sannheten.

For meg har det aldri vært et poeng å videreføre mine gener.

Jeg har et sterkt engasjement for dem som ikke er like priviligerte som oss.

Jeg har hatt et brennende ønske om å bli far.

Gjennom adopsjon kan jeg forene alt dette og mer til - til beste for både meg og barnet. Er det ikke flott?

Bravo!

Jeg er så hjertens enig i alt du skriver.

[Gjest en som ønsker alle velkommen]

Det er svært mange par som ikke kan få biologiskfødte barn av ulike årsaker. Vi er ett av disse parene. Vi er nå ferdige med våre adopsjoner. Vet at tiden en må vente for å få hjemmebesøk, behandling av søknad i bufadir og behandlingstid i mange giverland har økt de siste årene. I Kina feks er det for få barn frigitt for adopsjon ifht antall søkere. Ventetiden har gått dramatisk opp fra 6 mnd til kanskje 18-20 mnd. Jeg vet ikke om jeg synes at par som faktisk KAN få egnefødte barn burde prioriteres når en ser hvor mange som faktisk sliter med å få barn. Atpåtil øker ventetiden så mye. Blir vel umåtelig upopulær nå, men det får stå sin prøve. Jeg mener fullt og helt av de som ikke kan få egnefødte barn bør komme i førsterekke. Jeg sier da IKKE at par som har biologiske barn fra før av vil være dårligere omsorgspersoner enn ufrivillige barnløse eller at de vil elske barnet de får mindre.

Blir litt lei meg jeg ser slike innlegg, men selvfølgeligt har du full rett til å mene det du vil.

Men når du sier at par som kan få egenfødte barn egentlig ikke burde prioriteres, og at de er skyld i den lange ventetiden det nå er blitt i flere land, er det for meg noe som skurrer. Det er faktisk barnets beste som skal stå i sentrum og ikke tilfredstillelsen til alle oss ufriviligt barnløse.

Her virker det ut som om du tenker at ,-kan en ikke "få" barn selv så skal en ihvertfall ha førsteprioritet på adoptiv barn.Men hvem har sagt at vi er de beste for disse barna da..Visst er de vanvittigt ettelengtet og ønsket av oss, men det er de nok av de foreldrene med egenf.barn fra før og.

Utvelgelsen av foreldre blir jo tatt i lande barne kommer fra, og da ser jo de ut fra søkerne hvem som passer best til barne det gjelder. Tenker vi barnas beste er det jo flott at flere og flere velger adop. uavhengig av om en kan få egenfødte eller ikke. Jo flere barn som får foreldre,- jo bedre. Om virkelig det at par med egenfødt.barn er skylden i at ventetiden er gått opp (noe jeg faktisk tviler på) og grunnen til at vi må vente en stund lengre før vi får det etterlengtede barnet, bør vi vel være så rause at vi klarer det? Skulle gjerne sett at ventetiden vår gikk ned jeg (og vi har ventet leeeenge) men ikke på bekostning av at andre barn ikke fikk noe hjem. For det er vel det som blir resultatet, visst alle de med egenfødte barn går ut av systeme, eller blir satt så langt bak i køen at de gir opp??

Så mitt syn er nok det motsatte av ditt, selv om vi heller ikke kan få egenfødte barn.Jeg ønsker alle par som har kjærlighet og omsorg å gi til et barn til velkommen.Synest og det gir posetive signaler til våre barn om at de ikke bare er velkommne visst en ikke kan få barn selv, men at de som kan det og velger denne enestående måten å få barn på.

[Gjest en som ønsker alle velkommen]

Hei 1adoptivmamma.

Jeg er altså en av dem som har "skjøvet" andre bak i køen, selv om jeg trolig kan få egenfødte. Og jeg har sannelig ikke noen dårlig samvittighet.

For det første er det at adopsjon er et alternativ for alle, en måte å normalisere det på. Å alminneliggjøre det. Det er bra for alle adoptivbarn og adoptanter.

For det andre - og det er det viktigste - er adopsjon faktisk ikke i første rekke for foreldrene. Det er, som fastlagt i både norsk adopsjonslovgivning og i Haag-konvensjonen, en ordning som skal være til barnas beste. Jeg kan vanskelig skjønne at det er et argument verken for eller mot barnas beste om adoptivforeldrene kan få egenfødte eller ei. I den sammenhengen er det et irrelevant poeng.

For det tredje er jeg grunnleggende uenig i at det er noe galt i å også mene at vi som adoptivforeldre også gjør noe som er positivt for barna og at det er et høyst reelt og ideelt beveggrunnlag. "Til barnas beste", heter det.

Vel. For mitt barn er det til deres beste at de er adoptert fremfor at de vokser opp på barnehjem med små ressurser. Å ikke ha det med i vurderingen er å fornekte sannheten.

For meg har det aldri vært et poeng å videreføre mine gener.

Jeg har et sterkt engasjement for dem som ikke er like priviligerte som oss.

Jeg har hatt et brennende ønske om å bli far.

Gjennom adopsjon kan jeg forene alt dette og mer til - til beste for både meg og barnet. Er det ikke flott?

Jo, det er flott. :-D

[Mrs. Wallace]

Det er svært mange par som ikke kan få biologiskfødte barn av ulike årsaker. Vi er ett av disse parene. Vi er nå ferdige med våre adopsjoner. Vet at tiden en må vente for å få hjemmebesøk, behandling av søknad i bufadir og behandlingstid i mange giverland har økt de siste årene. I Kina feks er det for få barn frigitt for adopsjon ifht antall søkere. Ventetiden har gått dramatisk opp fra 6 mnd til kanskje 18-20 mnd. Jeg vet ikke om jeg synes at par som faktisk KAN få egnefødte barn burde prioriteres når en ser hvor mange som faktisk sliter med å få barn. Atpåtil øker ventetiden så mye. Blir vel umåtelig upopulær nå, men det får stå sin prøve. Jeg mener fullt og helt av de som ikke kan få egnefødte barn bør komme i førsterekke. Jeg sier da IKKE at par som har biologiske barn fra før av vil være dårligere omsorgspersoner enn ufrivillige barnløse eller at de vil elske barnet de får mindre.

Ved å hevde at de som ikke kan få egenfødte barn bør få fortrinn ved adopsjon, er du samtidig med på å understreke at adopsjon er et absolutt sistevalg. Synes du virkelig det, og synes du det er greit at andre ser på adopsjon på den måten? For i så fall bør du granske motivasjonen din en gang til.

Og hvordan ser du egentlig for deg at en slik sortering skal foregå? Må man ha prøvd assistert befruktning, eller holder det å ha prøvd å bli gravide i x antall år?

Dessuten glemmer du en uendelig vesentlig ting: Adopsjon skal foregå ut fra _barnets_ beste.

Sånn sett kunne man til og med, hvis man satte det på spissen, hevdet at vi som har barn fra før, har mer erfaring, samt at for oss er ikke adopsjon det absolutte sistevalget du signaliserer at det burde være. Men så langt skal jeg ikke strekke meg i argumentasjonen. Det ville være for spekulativt. ;oP

Det er klart at det er frustrerende med endeløse ventetider og lange køer. Men glem ikke et øyeblikk at frustrasjonen og den intense, vanvittige lengselen etter et barn er akkurat like sterk uansett hvordan veien til adopsjon har vært. Og det er lov å se litt lenger enn nesa rekker.

[Mrs. Wallace]

Blir litt lei meg jeg ser slike innlegg, men selvfølgeligt har du full rett til å mene det du vil.

Men når du sier at par som kan få egenfødte barn egentlig ikke burde prioriteres, og at de er skyld i den lange ventetiden det nå er blitt i flere land, er det for meg noe som skurrer. Det er faktisk barnets beste som skal stå i sentrum og ikke tilfredstillelsen til alle oss ufriviligt barnløse.

Her virker det ut som om du tenker at ,-kan en ikke "få" barn selv så skal en ihvertfall ha førsteprioritet på adoptiv barn.Men hvem har sagt at vi er de beste for disse barna da..Visst er de vanvittigt ettelengtet og ønsket av oss, men det er de nok av de foreldrene med egenf.barn fra før og.

Utvelgelsen av foreldre blir jo tatt i lande barne kommer fra, og da ser jo de ut fra søkerne hvem som passer best til barne det gjelder. Tenker vi barnas beste er det jo flott at flere og flere velger adop. uavhengig av om en kan få egenfødte eller ikke. Jo flere barn som får foreldre,- jo bedre. Om virkelig det at par med egenfødt.barn er skylden i at ventetiden er gått opp (noe jeg faktisk tviler på) og grunnen til at vi må vente en stund lengre før vi får det etterlengtede barnet, bør vi vel være så rause at vi klarer det? Skulle gjerne sett at ventetiden vår gikk ned jeg (og vi har ventet leeeenge) men ikke på bekostning av at andre barn ikke fikk noe hjem. For det er vel det som blir resultatet, visst alle de med egenfødte barn går ut av systeme, eller blir satt så langt bak i køen at de gir opp??

Så mitt syn er nok det motsatte av ditt, selv om vi heller ikke kan få egenfødte barn.Jeg ønsker alle par som har kjærlighet og omsorg å gi til et barn til velkommen.Synest og det gir posetive signaler til våre barn om at de ikke bare er velkommne visst en ikke kan få barn selv, men at de som kan det og velger denne enestående måten å få barn på.

Nydelig innlegg. Tusen takk. )

[Gjest môvenpink]

Det er svært mange par som ikke kan få biologiskfødte barn av ulike årsaker. Vi er ett av disse parene. Vi er nå ferdige med våre adopsjoner. Vet at tiden en må vente for å få hjemmebesøk, behandling av søknad i bufadir og behandlingstid i mange giverland har økt de siste årene. I Kina feks er det for få barn frigitt for adopsjon ifht antall søkere. Ventetiden har gått dramatisk opp fra 6 mnd til kanskje 18-20 mnd. Jeg vet ikke om jeg synes at par som faktisk KAN få egnefødte barn burde prioriteres når en ser hvor mange som faktisk sliter med å få barn. Atpåtil øker ventetiden så mye. Blir vel umåtelig upopulær nå, men det får stå sin prøve. Jeg mener fullt og helt av de som ikke kan få egnefødte barn bør komme i førsterekke. Jeg sier da IKKE at par som har biologiske barn fra før av vil være dårligere omsorgspersoner enn ufrivillige barnløse eller at de vil elske barnet de får mindre.

Ble så lei meg da jeg så det du skrev. Vi er et par som gjerne vil adoptere med tiden. Vi er begge fertile. Vi synes å adoptere vil være en flott måte å stifte familie på. Føler du viser liten respekt for adopsjon som et slikt førstevalg. Jeg må bare si meg 100% eing i innleggene til Mrs. Wallace til En som ønsker alle velkommen.

Ble rett og slett skuffet og såret da jeg leste innlegget ditt 1 adoptivmamma.

[Gjest 1adoptivmamma]

Ved å hevde at de som ikke kan få egenfødte barn bør få fortrinn ved adopsjon, er du samtidig med på å understreke at adopsjon er et absolutt sistevalg. Synes du virkelig det, og synes du det er greit at andre ser på adopsjon på den måten? For i så fall bør du granske motivasjonen din en gang til.

Og hvordan ser du egentlig for deg at en slik sortering skal foregå? Må man ha prøvd assistert befruktning, eller holder det å ha prøvd å bli gravide i x antall år?

Dessuten glemmer du en uendelig vesentlig ting: Adopsjon skal foregå ut fra _barnets_ beste.

Sånn sett kunne man til og med, hvis man satte det på spissen, hevdet at vi som har barn fra før, har mer erfaring, samt at for oss er ikke adopsjon det absolutte sistevalget du signaliserer at det burde være. Men så langt skal jeg ikke strekke meg i argumentasjonen. Det ville være for spekulativt. ;oP

Det er klart at det er frustrerende med endeløse ventetider og lange køer. Men glem ikke et øyeblikk at frustrasjonen og den intense, vanvittige lengselen etter et barn er akkurat like sterk uansett hvordan veien til adopsjon har vært. Og det er lov å se litt lenger enn nesa rekker.

Dersom adopsjon var 1. valget - hvorfor ikke få adoptivbarn FØR egenfødte barn hvis det kommer ut på ett?? Kanskje det å reprodusere seg selv var viktigst? Nei, nå var jeg stygg. Men hvorfor er det ingen som adopterer først - som førstevalg når DET er så viktig at en skal ha en valgmulighet - likestilling av alle søkere som det hevdes her. DET provoserer meg. ER ikke det å synliggjøre at adopsjon er valg nr. 2. Hva vil adoptivbarnet tenke og tro når det blir større - vil det føle at det passer inn i søskenflokken. Eller at det skal stå i en eller annen takknemmelighetsgjeld? Kjenner til voksne adopterte som føler det slik.Det å være annerledes i familien. Trist, usigelig trist. Tror at det kommer flere problemstillinger og tanker jo eldre adoptivbarnet blir - i mange tilfeller kan dette være vanskelig å takle. Tenker på tidliger innlegg hvor det refereres til Jesper Juul med tanke på tilhørighet og selvtillit.

[Mrs. Wallace]

Dersom adopsjon var 1. valget - hvorfor ikke få adoptivbarn FØR egenfødte barn hvis det kommer ut på ett?? Kanskje det å reprodusere seg selv var viktigst? Nei, nå var jeg stygg. Men hvorfor er det ingen som adopterer først - som førstevalg når DET er så viktig at en skal ha en valgmulighet - likestilling av alle søkere som det hevdes her. DET provoserer meg. ER ikke det å synliggjøre at adopsjon er valg nr. 2. Hva vil adoptivbarnet tenke og tro når det blir større - vil det føle at det passer inn i søskenflokken. Eller at det skal stå i en eller annen takknemmelighetsgjeld? Kjenner til voksne adopterte som føler det slik.Det å være annerledes i familien. Trist, usigelig trist. Tror at det kommer flere problemstillinger og tanker jo eldre adoptivbarnet blir - i mange tilfeller kan dette være vanskelig å takle. Tenker på tidliger innlegg hvor det refereres til Jesper Juul med tanke på tilhørighet og selvtillit.

"Nei, nå var jeg stygg."

Ja, det var du faktisk. JEG er ikke ute etter å sette regler for hvordan folk skal sette sammen familien sin, enten det er bare adopterte barn, begge deler, eller bare bio. Det er det DU som er, og dermed må du også svare for hva du signaliserer ved å ønske slike regler. For meg er det det samme hvor barna kommer fra - det er fullstendig likeverdig.

Jeg ser ingen grunn til å forsvare min familiesammensetning for gud og hvermann. Når jeg allikevel må gjøre det, blir jeg skuffet over at det ikke bare er "folk flest" som har annenrangstenkningen under huden.

Vi som adopterer bruker mye tid og krefter på å overbevise omverdenen om at det er en likeverdig måte å få barn på, og da er det både trist og bekymringsverdig når slike signaler kommer fra folk som burde visst bedre.

Du svarte dessuten ikke på hvordan en slik prioritering bør foregå, og hvordan kriteriene bør være for hva som godkjennes som ufrivillig barnløs. Er det fordi det er litt for vanskelig å finne brukbare kriterier når alt kommer til alt?

For øvrig er jeg voksen adoptert selv, og har dermed hatt rikelig anledning til å kjenne på både følelser, familietilhørighet og erfaringer rundt adopsjon gjennom hele livet mitt. Du er kanskje litt ferskere å så måte?

[Gjest mor te 2]

Dersom adopsjon var 1. valget - hvorfor ikke få adoptivbarn FØR egenfødte barn hvis det kommer ut på ett?? Kanskje det å reprodusere seg selv var viktigst? Nei, nå var jeg stygg. Men hvorfor er det ingen som adopterer først - som førstevalg når DET er så viktig at en skal ha en valgmulighet - likestilling av alle søkere som det hevdes her. DET provoserer meg. ER ikke det å synliggjøre at adopsjon er valg nr. 2. Hva vil adoptivbarnet tenke og tro når det blir større - vil det føle at det passer inn i søskenflokken. Eller at det skal stå i en eller annen takknemmelighetsgjeld? Kjenner til voksne adopterte som føler det slik.Det å være annerledes i familien. Trist, usigelig trist. Tror at det kommer flere problemstillinger og tanker jo eldre adoptivbarnet blir - i mange tilfeller kan dette være vanskelig å takle. Tenker på tidliger innlegg hvor det refereres til Jesper Juul med tanke på tilhørighet og selvtillit.

Må bare si at det var en lite gjennomtenkt ting å bli provosert over. Har du adoptert selv vet du nok at det er mange "regler" før en adopsj.prosess kan starte. Som det å være over 25 år (Filip. 27, Kina 30 år ) før en kan ta fatt på prosessen. Eller krave om at en må ha vært gift mellom 2-4 år i de ulike landene. For mange blir derfor valget om egenf.barn først,-om en kan få det,- noe som skjer naturligt i "ventetiden". Selvfølgeligt kan det være ulike grunner, men jeg tror at de fleste par som har hatt et ønske om å adop. i tillegg til egenf.barn,(og som fortsatt kan få det) ikke bevisst velge at adopt.barne MÅ komme etter egenfødte. Men en ønsker ofte barn når muligheten er der enten det gjelder egenf. eller adopt.barn. For andre par kan nettopp dette at en har barn fra før, være med på å forsterke ønske om at det føles rett å adop. neste barn. Tror derfor de ferreste vil ha problemer med å forklare for våre adop.barn hvorfor de ikke kom først til fam. om det er tilfelle. For som mam2-3 skriver er kjærligheten til våre barn total uansett hvor i "køen"de kommer.

Skjønner ikke helt dette at du ikke ønsker at alle barn skal få et godt hjem, uavhengig om det allerene er barn i fam. På meg virker du bitter. Har du fått muligheten til å adopt. bør du vel heller se gleden i at andre barn og får den muligheten til å få foreldre på. Hvilket annet alternativ har de da?

[Gjest providence]

Dersom adopsjon var 1. valget - hvorfor ikke få adoptivbarn FØR egenfødte barn hvis det kommer ut på ett?? Kanskje det å reprodusere seg selv var viktigst? Nei, nå var jeg stygg. Men hvorfor er det ingen som adopterer først - som førstevalg når DET er så viktig at en skal ha en valgmulighet - likestilling av alle søkere som det hevdes her. DET provoserer meg. ER ikke det å synliggjøre at adopsjon er valg nr. 2. Hva vil adoptivbarnet tenke og tro når det blir større - vil det føle at det passer inn i søskenflokken. Eller at det skal stå i en eller annen takknemmelighetsgjeld? Kjenner til voksne adopterte som føler det slik.Det å være annerledes i familien. Trist, usigelig trist. Tror at det kommer flere problemstillinger og tanker jo eldre adoptivbarnet blir - i mange tilfeller kan dette være vanskelig å takle. Tenker på tidliger innlegg hvor det refereres til Jesper Juul med tanke på tilhørighet og selvtillit.

Vi vurderte adopsjon som "førstevalg", men siden rent statistisk 80 % av de som forsøker å bli gravide blir det i løpet av et år, framstår det å få barn på vanlig vis som MYE enklere, billigere, og ikke minst raskere når det er resultatet barn man ønsker. Så vi forsøkte oss på det først, og kunne jo ikke da vite at det ikke gikk. Nå tre år senere har vi akkurat begynt på adopsjonsprosessen, og nå ønsker vi selvsagt at vi hadde begynt før, men hvem kunne vite det? Dette gjelder nok de fleste, adposjon er en vanskeligere vei å gå for å nå målet, nemlig barn.

[Gjest kinamama]

Fikk lyst å skrive litt til deg. Vi har to egenfødte. vi ønsket oss et barn til rett og slett. Valgte adopsjon. Fått en herlig jente fra Kina.Det er så artig. Slitsomt men artig. Alle elsker henne!

Vi ønsker oss egentlig et barn til fra Kina. Men er det galskap? Fire barn!