Dere med to barn..

[Spirello]

Hvordan er det å ha to barn i forhold til ett barn? Vi har nå en sønn på 1,5 år og jeg begynner å bli babysyk. Vi ønsker oss to barn, men jeg lurer på om det er et ork rett og slett. Har hatt besøk av nevøen vår (2 år) ganske ofte i det siste, og det blir til at jeg passer/leker med/mater/gir drikke/skifter på osv. på begge gutta og jeg må ærlig innrømme at jeg er UTSLITT når han drar. Veldig koselig med besøk, men det er stress også.

Poden min er ganske rolig av seg da, eller han er veldig aktiv, men han pludrer og leker mye for seg selv og finner ikke på så mye faen - bortsett fra å velte litt glass og dra ut av skuffer og sånne ting alle små gjør. Mens fetteren er litt underernært på oppmerksomhet og kjærlighet kan det virke som, for han skal ha min oppmerksomhet hele tiden. Han kan også mase en del og er mer høylydt enn jeg er vant til. Men nå er jeg sånn at jeg blir mer stressa av andres unger enn min egen da (skal en del til før jeg blir stressa av unger) for han er jeg vant til liksom.

Etter ønskedrømmen blir jeg gravid til høsten, så får vi et barn til da guttungen er tre år. Men jeg lurer litt nå på om det kommer til å ta livet av meg, eller om det kommer til å vokse på meg som førstemann har gjort.

Fint om noen vil dele sine erfaringer om det å gå fra ett til to barn.. Vi ville ikke ha de tettere siden en treåring kan klare seg litt mer selv, bleieslutt og kan forstå hva vi sier og kan snakke til oss.

[Patsi]

Det er _mye_ større overgang fra 0 til 1 enn fra 1 til 2. Dessuten er andres unger, selv om du kjenner de godt, mye mer arbeid enn egne unger.

Go for it!

:-)

[ingoen]

Heisann!

Jeg har ikke født nr 2 enda, men jeg svarer likevel!

Vi planla å få nr 2 slik at det ble 3 år mellom barna våre. Desverre gikk det ikke slik, vi mistet i uke 16. Pga sjeldne komplikasjoner måtte vi vente 8 mnd før vi fikk prøve igjen, og da gikk det enda 7 mnd før spira satt. Den gangen kom jeg til uke 13 før det ble oppdaget på UL at fosteret var dødt.

Etter dette gikk det 3 mnd før jeg ble gravid, og er nå i uke 35. Det jeg vil si er at jeg syns det hadde passet MYE bedre å få nr 2 for 2 år siden, nå blir det 5 år mellom barna. Det er, etter min mening, litt for lenge. Vi har ikke hatt baby i huset på evigheter, og det føles som en ganske stor omveltning å skulle få baby igjen nå når jenta vår en så stor, flink og selvhjulpen. Snuppa er også mildt sagt overmoden for å bli storesøster, hun har ventet i 2 år allerede og det er jammen lenge!

Selv om man alltid skulle ønske det, så går det ikke alltid slik som man planlegger. Etter at dette barnet er født skal vi ikke bruke prevansjon, vi ønsker oss et barn til og syns det hadde vært greit om det hadde kommet rimelig kjapt.

Jeg ville uten tvil ha gått for å prøve til høsten, var jeg dere! LYkke til !

Klem fra

[Spirello]

Det er _mye_ større overgang fra 0 til 1 enn fra 1 til 2. Dessuten er andres unger, selv om du kjenner de godt, mye mer arbeid enn egne unger.

Go for it!

:-)

Vi kommer nok til å gjøre det uansett! Men bare tenkte å gardere meg litt først.. hehe.. Snuse litt rundt.

[Spirello]

Heisann!

Jeg har ikke født nr 2 enda, men jeg svarer likevel!

Vi planla å få nr 2 slik at det ble 3 år mellom barna våre. Desverre gikk det ikke slik, vi mistet i uke 16. Pga sjeldne komplikasjoner måtte vi vente 8 mnd før vi fikk prøve igjen, og da gikk det enda 7 mnd før spira satt. Den gangen kom jeg til uke 13 før det ble oppdaget på UL at fosteret var dødt.

Etter dette gikk det 3 mnd før jeg ble gravid, og er nå i uke 35. Det jeg vil si er at jeg syns det hadde passet MYE bedre å få nr 2 for 2 år siden, nå blir det 5 år mellom barna. Det er, etter min mening, litt for lenge. Vi har ikke hatt baby i huset på evigheter, og det føles som en ganske stor omveltning å skulle få baby igjen nå når jenta vår en så stor, flink og selvhjulpen. Snuppa er også mildt sagt overmoden for å bli storesøster, hun har ventet i 2 år allerede og det er jammen lenge!

Selv om man alltid skulle ønske det, så går det ikke alltid slik som man planlegger. Etter at dette barnet er født skal vi ikke bruke prevansjon, vi ønsker oss et barn til og syns det hadde vært greit om det hadde kommet rimelig kjapt.

Jeg ville uten tvil ha gått for å prøve til høsten, var jeg dere! LYkke til !

Klem fra

Hei! Må si du har hatt litt av noen svangerskap.. uff, hørtes veldig vondt ut å miste så mange ganger. Vondt å miste i det hele tatt da. vet det ikke alltid går som planlagt ja. Jeg er sånn som ikke tror det før jeg får se det.. var ikke sikker på at jeg skulle få med meg et barn hjem da jeg lå på fødestua før vi satt i bilen på vei hjem jeg. Tar ingenting for gitt, for alt kan skje.

Så flott at du endelig ble gravid da, og at dere nå venter nr. 2. Det går mer og mer opp for meg hver dag at jeg ikek har en baby i hus lenger. For han finner på så mye sprell, men gud så gøy det er å følge utviklinga steg for steg. Men drømmen er som sagt to barn..

Lykke til med fødsel og det nye nurket når du kommer så langt.

[jubalong70]

Mine to første kom jo tett da (14,5 mnd), men overgangen merket jeg jo uansett.

Fordelen med å ha dem så tett var at jeg ble utrolig flink på rutiner og de ble flinke til å klare seg selv - fordi de måtte.

Det er noe helt annet å ha to egne barn enn å ha ett barn og ett på besøk. Barna dine er dine! Samme hvor glad du kan være i andres barn, er de ikke _dine_. Dessuten kjenner du dine egne barn mye bedre, og du kan til en viss grad forme dem litt til å passe i familien.

Men det er klart det er slitsomt å skulle strekke seg til enda en som krever deg hele tiden. Alle barn vil vel gjerne ha foreldrene sine med hud og hår, og når det blir flere barn føler vi oss av og til litt for langt strukket.

Likevel har vi kjærlighet og rom for alle barna våre likevel

3 år mellom barna er på mange måter greit. Som du sier, da har barnet blitt stort, kanskje sluttet med bleie, snakker og kan bli snakket til. Ulempen er at det er vel den værste tiden for søskensjalusi.

Barnet har vært alene med dere i 3 år, og så kommer det plutselig et lite krapyl som tar veldig mye plass i familien. En 3-åring vil nok glede seg til å få søsken, men så oppleve at det er ganske leit å måtte dele oppmerksomhet og tid.

Så på mange måter ville jeg personlig heller hatt dem tettere eller lengre fra hverandre.

Men mange har fått dem med 3 år imellom og sier at det går helt greit

[Gjest Flystripa]

Det er noe annet med egne barn, uansett. Vi har tre barn, to år mellom 1 og 2, og tre år mellom 2 og 3.

Bedre med tre år mellom ungene, enn to. Men dette har også med ungenes personlighet å gjøre. Nr 1 hos oss har vært et krevende barn; dårlig nattesøvn det første året, som en rakett hele dagen, sjalu (langt over normalen), veldig oppmerksomhetsforlangende etc. Han burde egentlig tjent som prevensjon!

Med en ny baby i huset, så blir man litt "låst", med amming og stelling etc. Da er det mye greiere at storebror/søster er 3 år, og ikke bare 2 år. En treåring har mer vett i panna, for å si det sånn.

[Gjest litchi]

Jeg synes ikke det er veldig stor forskjell på å ha ett og to barn. Synes vel faktisk det er mindre jobb å ha to - de har glede av hverandre, det er mer liv i huset, og vi slipper å underholde hele tiden. Det blir mer klesvask, og litt mer oppfølging i forhold til skole og barnehage enn med en, nødvendigvis, men ikke noe som gjør at vi sliter oss mer ut enn før.

Skal sies at vi fikk nr. to da eldstemann var nesten 5 år, og veldig selvhjulpen, og yngstemann fikk vi som ettåring (adoptert). Vi slapp dermed den første babyfasen, som jeg egentlig synes er mest slitsom.

[Noraførr]

Vi har to jenter, som det er 2 år og 3 uker mellom. Begge er adoptert, så storesøster var 3 år da vi fikk lillesøster. De er nå hhv. 5 og 3 år.

For oss har det vært vesentlig mindre jobb i få to barn, enn det vi "fryktet" på forhånd.

Nå var jo vi heldige, som slapp det første tøffe året med en 2-åring og en baby. Fra dag 1 har storesøster og lillesøster hatt stor glede av hverandre - og lekt mye. Det er faktisk sånn at det nesten er mer arbeid å bare ha én av dem hjemme ... for de er så vant med å være to. Med én hjemme blir det mye mas og henging på den voksne.

Som andre sier, så er det stor forskjell på andres og egne barn .... så det at du er sliten når søskenbarnet har vært på besøk kan ikke legges som en fasit.

Lykke til! Dette klarer dere!

[Gjest Elextra]

Før yngstemann var to år vil jeg si jeg absolutt kjente meg igjen i uttrykket "én er som ingen - to er som ti"! Det var med andre ord temmelig slitsomt, mye sjalusi og to som sloss om oppmerksomheten absolutt hele tiden, når de ikke kranglet seg i mellom :-).

Nå er de litt eldre og de har veldig mye glede av hverandre.

Det er litt under to år mellom mine, tror det er mer slitsomt enn tre.

[smekka]

Å gå fra 1 til 2 barn var null problem! Hadde gjort alt før og det å få en baby i huset igjen var nesten så man ikke merket det. De har glede av hverandre og den eldste krever ikke lenger så mye oppmerksomh fordi hun har en å leke med. Når begge slår seg vrange er selvf 2 mer enn 1, men det går stort sett greit.

[Basf]

Har aldri likt uttrykket 'en er som ingen, to som ti', men det føles definitivt sånn når man plutselig har barnevakt for den ene, og igjen bare er 3:-)

Jeg er en av de som 'merket' at nr.2 kom. Det blir enda mer nødvendig å planlegge i detalj, vanskeligere å få barnevakt, vanskeligere å ta ting på sparket, flere å være konsekvente med osv

MEN også dobbelt opp med gleder!!

Ja, du vokser deg fort inn i oppgaven, men en overgang blir det nok.

(2 år mellom mine, og minsten er fortsatt "bære unge" selvom over 1 år)

Lykke til!

[Gjest trultemor26]

*hive seg ut i en tobarns-tråd*

2 barn går så fint atte! Knerten på 1 uke bare sover og spiser. Ikke'no problem!

[løvinne71]

Ja, generellt er det nok mere slitsomt med 2 barn enn ett. Men det er jo også veldig individuelt hvor krevende hvert barn er. Noen kan få 2 snille og rolige barn, mens andre får en som er en villstyring....

Jeg har "alltid" hatt to barn siden mine kom med kun ett års mellomrom. Det var ikke akkurat planlagt, og var litt hektisk mens begge var "babyer" samtidig. Men i ettertid er jeg veldig glad for den tette aldersforskjellen siden de alltid har vært på samme nivå i utviklingen, og derfor har stor glede av hverandre.

For oss foreldre, var det også en fordel å bli ferdig med den slitsomste perioden på ganske få år, istedet for å starte helt på nytt igjen med nr 2 når førstemann hadde begynnt å bli selvstendig.

Underveis i oppveksten er det også enklere når det gjelder regler og grensesetting, siden de er jevngamle kan vi behandle dem likt, og slipper å forholde oss til "forskjellige regler pga forskjellig alder problematikken"

Så utifra egen erfaring vil jeg si: Hopp i det! Jo før jo bedre!

Det blir slitsomt en periode, men på sikt får du mye igjen for det!

[løvinne71]

Mine to første kom jo tett da (14,5 mnd), men overgangen merket jeg jo uansett.

Fordelen med å ha dem så tett var at jeg ble utrolig flink på rutiner og de ble flinke til å klare seg selv - fordi de måtte.

Det er noe helt annet å ha to egne barn enn å ha ett barn og ett på besøk. Barna dine er dine! Samme hvor glad du kan være i andres barn, er de ikke _dine_. Dessuten kjenner du dine egne barn mye bedre, og du kan til en viss grad forme dem litt til å passe i familien.

Men det er klart det er slitsomt å skulle strekke seg til enda en som krever deg hele tiden. Alle barn vil vel gjerne ha foreldrene sine med hud og hår, og når det blir flere barn føler vi oss av og til litt for langt strukket.

Likevel har vi kjærlighet og rom for alle barna våre likevel

3 år mellom barna er på mange måter greit. Som du sier, da har barnet blitt stort, kanskje sluttet med bleie, snakker og kan bli snakket til. Ulempen er at det er vel den værste tiden for søskensjalusi.

Barnet har vært alene med dere i 3 år, og så kommer det plutselig et lite krapyl som tar veldig mye plass i familien. En 3-åring vil nok glede seg til å få søsken, men så oppleve at det er ganske leit å måtte dele oppmerksomhet og tid.

Så på mange måter ville jeg personlig heller hatt dem tettere eller lengre fra hverandre.

Men mange har fått dem med 3 år imellom og sier at det går helt greit

Jeg er veldig enig med det du skriver her angående søskensjalusi. Glemte bare å nevne det i mitt eget svar til "Spirello"

Mine to er så tette (drøyt 1 år) at eldstemann ikke har noe bevisst erfaring med å være enebarn. De har "alltid" vært to. Sjalusi har dermed vært et nærmest ikke eksisterende tema for oss.

Derimot har jeg også er faring med 3 års mellomrom fra meg og lillesøsteren min. Kort sagt kranglet vi oss igjennom de første 18 årene av våre liv, og de 3 årene i forskjell jevnet seg ikke ut før vi var voksne begge to.

For meg var hun for liten til å være en jevnbyrdig, men for stor til å behandlet som betydelig yngre.

Det var derfor stadig konflikter om hvilken grenser som skulle gjelde for meg,for henne eller for oss begge, og det ble lett situasjoner som kunne oppfattes som urettferdige for en av oss.

Så jeg er enig med deg: Tettest mulig aldersforskjell, eller såpass stor at "forskjells-behandling" blir "riktig"

[Gjest venter tredjemann]

Vi er så heldige å ha to barn - 7 og 4 idag. Eldstemann var 3 når minsten kom i en alder av 5 måneder. (adopsjon) Overgangen gikk over all forventning!

I dag har de stor glede av hverandre - leker mye sammen. Innimellom har man jo litt for få armer men da lærer de jo det også: å dele, vente på tur, osv er viktig når man er utenfor hjemmet.

Vi storkoser oss med våre to - og venter spent på nummer tre.

Ønsker deg bare lykke til! Det kommer til å gå kjempefint. Og som en annen sa - man blir mye mer sliten av andres unger enn egne. Sånn er det for oss alle.

[Gjest min erfaring med to]

Jeg er glad vi har to. Det var i grunnen travlere med ett barn.

[jubalong70]

Jeg er veldig enig med det du skriver her angående søskensjalusi. Glemte bare å nevne det i mitt eget svar til "Spirello"

Mine to er så tette (drøyt 1 år) at eldstemann ikke har noe bevisst erfaring med å være enebarn. De har "alltid" vært to. Sjalusi har dermed vært et nærmest ikke eksisterende tema for oss.

Derimot har jeg også er faring med 3 års mellomrom fra meg og lillesøsteren min. Kort sagt kranglet vi oss igjennom de første 18 årene av våre liv, og de 3 årene i forskjell jevnet seg ikke ut før vi var voksne begge to.

For meg var hun for liten til å være en jevnbyrdig, men for stor til å behandlet som betydelig yngre.

Det var derfor stadig konflikter om hvilken grenser som skulle gjelde for meg,for henne eller for oss begge, og det ble lett situasjoner som kunne oppfattes som urettferdige for en av oss.

Så jeg er enig med deg: Tettest mulig aldersforskjell, eller såpass stor at "forskjells-behandling" blir "riktig"

Vi fikk tredjemann 2 mnd før eldste fylte 6 og 4 mnd før mellomste fylte 5.

Det var en veldig grei forskjell i alder.

Begge jentene skjønte veldig godt at lillebror måtte få mye oppmerksomhet. Og de var så store at det var morsomt å kunne hjelpe til. Når jeg ammet kunne jeg likevel gi mye oppmerksomhet til de store fordi vi kunne snakke sammen skikkelig.

[Gjest Pontiac]

Har to barn med tre år mellomrom og det har vært helt flott.

Førstemann var dog, og er, et usedvanlig greit barn. Han har alltid synes stas om søskenet sitt og har hjulpet til. Han har dessuten alltid vært en rolig og snill gutt.

Minsten var og er også usedvanlig grei å ha med å gjøre. Problemet jeg hadde da han var liten var at han var en uheldigper. Støtt datt han og slo seg, skalla i dørkarmer og akte i jerder. Mye legevakt og legebesøk

De har alltid vært veldig sammensveisede disse to, og pr. i dag er de omtrent helt uadskillelige. Det er helt utrolig hvor avhengige de er av hverandre, spesiellt da minsten til største, og de har en enorm bekymring og godhet for hverandre.

Jeg har altså vært veldig heldig med mine og kan med hånda på hjertet si at to barn har ikke vært noe strev i det hele tatt.

Jeg var også alenemor for dem fra minsten var et par måneder og vel åtte år frem.

[calendula]

Mine to første kom jo tett da (14,5 mnd), men overgangen merket jeg jo uansett.

Fordelen med å ha dem så tett var at jeg ble utrolig flink på rutiner og de ble flinke til å klare seg selv - fordi de måtte.

Det er noe helt annet å ha to egne barn enn å ha ett barn og ett på besøk. Barna dine er dine! Samme hvor glad du kan være i andres barn, er de ikke _dine_. Dessuten kjenner du dine egne barn mye bedre, og du kan til en viss grad forme dem litt til å passe i familien.

Men det er klart det er slitsomt å skulle strekke seg til enda en som krever deg hele tiden. Alle barn vil vel gjerne ha foreldrene sine med hud og hår, og når det blir flere barn føler vi oss av og til litt for langt strukket.

Likevel har vi kjærlighet og rom for alle barna våre likevel

3 år mellom barna er på mange måter greit. Som du sier, da har barnet blitt stort, kanskje sluttet med bleie, snakker og kan bli snakket til. Ulempen er at det er vel den værste tiden for søskensjalusi.

Barnet har vært alene med dere i 3 år, og så kommer det plutselig et lite krapyl som tar veldig mye plass i familien. En 3-åring vil nok glede seg til å få søsken, men så oppleve at det er ganske leit å måtte dele oppmerksomhet og tid.

Så på mange måter ville jeg personlig heller hatt dem tettere eller lengre fra hverandre.

Men mange har fått dem med 3 år imellom og sier at det går helt greit

Mine 2 minste her 2år og 9 måneder i alderforskjell.

Kan ærlig si at det første året var et mareritt. Jenta vår var vant med 2 foreldre og en stor storebror, plutselig skulle hun dele oppmersomheten. Jeg kunne ikke legge babyen ned i det hele tatt mens hun var våken i frykt for at hun ville skade ham. Det ble mye bæresele!

Nå er de kjempegode venner 3 og 6 år.