Klarer meg fint alene med barna..

[Gjest humperdink]

Hei, jeg har hatt noen innlegg på samliv der jeg har ønsket meg et nutt liv i 2007,

jeg er lei av tilværelsen min og følelsene for mannen min har kjølnet betraktelig. jeg har følt at vi ikke lenger gjør hverandre til bedre mennesker, snarer tvert imot. Jeg har hatt store kvaler ved dette og begynt å revurdere livet mitt og hva jeg ønsker ut av det.

Nå har jeg vært alene med ungene mine noen dager, vet jo at det er stor forskjell mellom noen dager og muligens resten av livet, men jeg har oppdaget at vi koser oss mer sammen når vi er alene.

det er ikke snakk om at jeg er på leting etter noen ny mann, har ingen i kikkerten for å si det sånn. Men jeg føler for endringer og synest hverdagen har blitt anstrengende både for meg, han og ungene. Vi burde kanskje prøve mer, men jeg føler at følelsene mine kommer i veien for hvor mye jeg ønsker å prøve. Jeg er glad i ham, men jeg ønsker ikke å bli gammel med han. Vi beveger oss i ulike retninger og jeg trives ikke i hverdagen lenger. det har vært deilig å prøve seg alene en stund, og jeg har funnet roen.

Så til dere som har valgt å bryte ut av et forhold; hvordan tok dere den endelige avgjørelsen, hvor mye prøvde dere og hva var utslagsgivende for at dere brøt ut??

I mitt tilfell dreier det seg ikke om noe utroskap eller behov for noen ny mann i livet; men om at vi har vokst fra hverandre, sluttet å prate sammen og sluttet å bry oss skikkelig om hvernadre.

Dagene alene med ungene har vært fine, jeg er uthvilt fordet jeg ikke går på nåler hele tiden og vi fungerer bedre sammen.

Noen innspill til meg??

[PieLill]

Du klarer deg fint han, men hva med ungene. Ønsker de at pappa ikke skal komme tilbake eller ønsker de å bo en uke hos hver?

Så lenge det ikke er snakk om å dele hus med et monster, men kun om overdose av komprimerte samlivsproblemer synes jeg du/dere skylder barna å prøve mer, prøve alt.

Dere bør prøve like hardt og seriøst som om muligheten til skillsmisse ikke var til stedet og dere ville vært nødt til å leve videre sammen resten av livet. Skaff den nødvendige profesjonelle hjelpen som skal til for å lykkes.

Gode og vonde følelser kommer og går. Problemene med skilte foreldre består. Det vil alltid være noe som halter mer eller mindre.

mvh

[tula]

Jeg levde i et slitent forhold! Det toppet seg etter at minstejenta ble født, og hun er nå 2,5 år.

For ca et halvår siden skjønte jeg at vi hadde alvorlige problemer, og jeg vurderte en stund å gi opp. Men etter å ha tenkt mye frem og tilbake bestemte jeg meg for at jeg ville kjempe for forholdet. Både for min egen skyld og barnas (3 stk)

Men så skjer det jeg ikke hadde ventet. _Han_ er utro! Trengte ikke betenkningstid. Ba ham om å flytte ut.

Nå er det gått noen måneder, og jeg føler meg som et nytt menneske. Det er akkurat som en ro som har senket seg over hele huset etter at han flyttet. Barna virker mye roligere når de bare er sammen med meg, og de er mye enklere å ha med å gjøre. De er mindre masete og krevende også. Det er nesten så jeg er gld for at han var utro, slik at det ble naturlig å avslutte forholdet. Problemene var nok mye større enn jeg trodde. Og jeg er overrasket over at jeg ikke savner ham i det hele tatt!

Jeg er selvfølgelig veldig sliten innimellom, men det er ikke fullt så tungt lenger.

Nå er det bare gått noen måneder, men jeg tror at jeg og barna skal klare oss fint alene i fremtiden.

Om han ikke hadde vært utro hadde vi nok stampet rundt i et dårlig forhold enda!

[Gjest lindianna]

Har levd alene med barna mine i 12 år nå og det har vært bare herlig! Jeg opplever ikke noe savn av en mann, og vi klarer oss mht økonomi. Stol på deg selv! Mange ting er enklere i hverdagen når du er alene, så lykke til!

[Gjest hallow :o/]

Vi er visst i samme båt. Jeg er også alene med ungene om dagen og den eldste sa med ettertrykk den første kvelden -at jammen er det deilig når pappa er borte. Hans temperament og evne til å få til konflikter; spesielt med ungene påvirker vår hverdag og gjør den uforutsigbar og til tider ukoselig. Nå har vi det rolig og harmonisk. Sitter stille ved middagsbordet og prater rolig sammen, hjelper hverandre med de daglige gjøremålene, gjør lekser sammen og har det egentlig helt herlig. Han "tar mye plass" i vår familie, så det er godt å være uten ham en gang i blant. Mine følelser for mannen min er blitt betraktelig kjøligere med årene, vi har gått i samlivsterapi (uten at vi fikk så mye ut av det), vi prøver å finne tilbake til hverandre, men det er ikke lett. Min mann er fornøyd med kone, barn og sier at han fremdeles har sterke følelser for meg, men jeg er så usikker. Siden jeg er usikker så tar jeg ingen avgjørelse og blir i forholdet. Jeg vet ikke hva som skal til for at jeg skal få bestemt meg. Det er mange år siden jeg var glad og lykkelig; bortsett fra når jeg er sammen med barna mine som gir mening til mitt liv. Jeg har heller ikke noen ny mann i kikkerten, ville ikke være utro og har egentlig kun ønske om å få ha en rolig og godt liv med barna mine. Ingen mann ny mann står på ønskelista hvis jeg skulle skilles - i alle fall ikke på lenge. En av mine betenkeligheter er barna. Jeg tror ikke et liv med skilte foreldre er det beste for de, samtidig som jeg ser at det ikke er bra for de å vokse opp i en familie der pappa er ustabil heller. Dessuten vet jeg at selv om jeg skiller meg fra min mann blir jeg ikke ferdig med ham siden vi har barn sammen.

Jeg har ingen gode råd å komme med. Føler med deg og vet hvordan det er å ha disse følelsene - eller mangel på sådanne. Jeg er intersserte i svarene du får og kommer til å følge med på de. Jeg håper du finner ut av hva du skal gjør. Kanskje det er best å lukke øynene og hoppe i det ! Ta sjansen og gi deg selv muligheten til et bedre liv. Hvis du har det godt vil barna også ha det godt selv om en skilsmisse alltid vil gå ut over barna.