en slags psykisk reaksjon?

[Gjest mange tanker]

Er det noen av dere som har fått en slags psykisk reaksjon iforbindelse med adopsjonsprosessen?

Jeg har det veldig tungt nå og bekymrer meg mye for alt som kan skje. Vi nærmer oss målet i vår andre prosess.

Merker at all ventingen og usikkerheten har tatt mer på denne gangen. Snakket med fastelgen min om det og han sammenlignet det jeg går gjennom nå med fødselsdepresjon.

Han har henvist meg videre til psykolog, men jeg merker at det og bekymrer meg - for om dette ødelegger for en mulig senere prosess...

Ser helt klart selv at jeg trenger hjelp til å komme ut av tankekaoset mitt. Jeg ser og at jeg bekymrer meg for ting som jeg egentlig ikke trenger, men det er akkurat som den logiske delen av hjernen min ikke har kontakt med den følelsesmessige.

Det er ekstra tungt å ikke klare å glede seg over at vi snart er i mål. Familie og venner teller ned måndene, mannen min gleder seg masse. Men selv føler jeg at jeg limer på meg et smil og svarer høfflig når de uendelige spørsmålene kommer om vi har hørt noe mer. Skjønner ikke andre folk hvor tungt det er å gå å vente slik i flere år? Skjønner de ikke at spørsmålene deres er slitsomme og gjør at ventetiden bare virker enda lengre?

Noen som vil dele noen tanker med meg?

[colombia75]

Huff!

Kan desverre ikke trøste deg så mye bare sende en venteklem i håp om at du føler deg litt bedre.

Venter selv fælt på første barn, men du har det tydelig værre, og jeg som ikke trodde det var mulig....

Ta imot den hjelpen du får nå,selv om du er usikker(det ville jeg gjort i alle fall), det kan bli værre senere hvis du ikke gjør det.

Lykke til videre,så håper vi at det blir mange tildelinger dette året:)

[Gjest På snarvisitt]

Kjære deg, skjønner du har det tøft.

Vi er snart på tur for å hente vårt første barn og er sånn sett ikke helt i samme situasjon, men jeg har som deg opplevd ventetiden som svært vanskelig. Men det har kommet litt i bølger, og jeg vet at jeg har hatt såkalte depresjoner. Alle symptomene har vært tilsted og jeg har vært langt nede i kjelleren..

Men jeg har ikke oppsøkt lege...av samme grunner du nevner, frykt for at det skal sette en stopper for senere adopsjoner.

Jeg valgte å finne på unnskyldninger til våre venner og bekjente når de ville møtes og isolerte meg faktisk i den vanskeligste perioden, nettopp for å slippe alle spørsmålene... Litt sært kanskje, men svært nødvendig!

Håper inderlig du får den hjelpen du trenger, slik at du blir frisk og rask til hentereisen som kommer. )

God trøste og venteklem

[Gjest anonym for anledningen]

Da jeg ventet vårt andre barn så var jeg også slik. Det gikk fint helt til rett før tildeling. Dermed gikk det rett nedover. Fikk en voldsom tretthet, lei meg, mange svimmelheltsanfall slik at jeg brukte mange timer på sofaen. Og legen var så forståelsesfull at hun sa det var pga. barnet, jeg feilte ingenting på prøvene hun tok. Jeg fikk beskjed om å hvile mye. Og det gjorde jeg også. Pappaen tok mye ansvar for vårt første barn slik at jeg kunne legge meg når jeg var hjemme.

Det gikk så langt at jeg lurte på om jeg ville klare hentereisen. Men stavret meg på beina og reiste avsted. Og på turen begynte det å bli bedre. Barna våre slukte meg helt. Hadde mindre tid til å tenke på meg selv. Og hjemme igjen ble jeg bare bedre og bedre. Fikk tilbake initiativet og lysten på livet. Etter noen måneder hjemme var jeg helt normal igjen. Alt var som det skulle og familien komplett!

Vi må få lov til å deppe en periode vi også! Det er helt vanlig med fødselsdepresjoner i forskjellige grader for fødende. Og en adopsjon er det samme for oss. Bare at tiden er så mye lengre med ventingen at man tappes for krefter psykisk. I tillegg har veldig mange av oss gått igjennom år med barneønsker som ikke har gått i oppfyllelser før.

Det har heller ingenting med at man allerede har barn fra før. Man venter alltid masse på nestemann også!

Jeg ville ikke gått til psykolog fordi du får det i dine papirer. Men ta det med ro og hvil mye. Prøv å få sykemelding av legen din og holde deg litt for deg selv så du slipper alle spørsmålene fra venner og familie av og til. De rundt deg gleder seg like mye som deg, men for deg blir det alikevel for mye å forholde seg til nå.

Ønsker deg lykke til og husk du er ikke alene om å føle som du gjør!

[Gjest been there]

Dette lyder veldig kjent. Tror dette er et stort problem for mange, men kanskje ikke så mye omtalt fordi det er tabu. Kan bare fortelle at jeg har vært igjennom to adopsjonsprosesser som har vært en psykisk påkjenning for meg. Etter at jeg har fått begge barna hjem har jeg vært frisk som en fisk.

Ikke vær redd for å gå til psykolog: For det første har de taushetsplikt, så du velger selv om du vil fortelle dette til andre. For det andre har antakelig din reaksjon på en tung prosess ingenting med dine omsorgsevner å gjøre. Det er bedre å ta tak i dette nå framfor å fortrenge det og kanskje skape større problemer seinere.

Det at du tar tak i problemet viser bare at du er en reflektert person i god kontakt med egne følelser - jeg tror dette kommer til å gå bra for deg, selv om det føles tungt underveis!

[bangkok]

Det er vaneligere enn mange tror å kjenne på depresjoner i ventetiden, og det er viktig å få hjelp. Særlig når du kjenner at det er nødvenig.

Om du ikke har lyst til å prate med en psykolog, hva med å prøve samtaler med andre hjelpepersoner ? Presten eller diakonen i kirken ? De tar i mot til alle slags samtaler.

Eller kanskje finnes det andre samtaleterapeuter/livsveiledere i dine omgivelser ?

Det er viktig å ta godt vare på seg selv i ventetiden. Både for egen del og for det barnet som skal komme.

Ønsker deg masse lykke til !!!!!

[Gjest been there too]

Da jeg ventet vårt andre barn så var jeg også slik. Det gikk fint helt til rett før tildeling. Dermed gikk det rett nedover. Fikk en voldsom tretthet, lei meg, mange svimmelheltsanfall slik at jeg brukte mange timer på sofaen. Og legen var så forståelsesfull at hun sa det var pga. barnet, jeg feilte ingenting på prøvene hun tok. Jeg fikk beskjed om å hvile mye. Og det gjorde jeg også. Pappaen tok mye ansvar for vårt første barn slik at jeg kunne legge meg når jeg var hjemme.

Det gikk så langt at jeg lurte på om jeg ville klare hentereisen. Men stavret meg på beina og reiste avsted. Og på turen begynte det å bli bedre. Barna våre slukte meg helt. Hadde mindre tid til å tenke på meg selv. Og hjemme igjen ble jeg bare bedre og bedre. Fikk tilbake initiativet og lysten på livet. Etter noen måneder hjemme var jeg helt normal igjen. Alt var som det skulle og familien komplett!

Vi må få lov til å deppe en periode vi også! Det er helt vanlig med fødselsdepresjoner i forskjellige grader for fødende. Og en adopsjon er det samme for oss. Bare at tiden er så mye lengre med ventingen at man tappes for krefter psykisk. I tillegg har veldig mange av oss gått igjennom år med barneønsker som ikke har gått i oppfyllelser før.

Det har heller ingenting med at man allerede har barn fra før. Man venter alltid masse på nestemann også!

Jeg ville ikke gått til psykolog fordi du får det i dine papirer. Men ta det med ro og hvil mye. Prøv å få sykemelding av legen din og holde deg litt for deg selv så du slipper alle spørsmålene fra venner og familie av og til. De rundt deg gleder seg like mye som deg, men for deg blir det alikevel for mye å forholde seg til nå.

Ønsker deg lykke til og husk du er ikke alene om å føle som du gjør!

Hvilke papirer får man det i? Psykologer har da taushetsplikt, og det er ingen link mellom psykologens notater og adopsjonsmyndighetene.

Evt. kan de finne det ut via trygdekontoret at man har fått dekket psykologbehandling, men det har jeg aldri hørt om at har blitt gjort.

Hvis det er sånn at adoptivforeldre ikke tør oppsøke nødvendig hjelp fordi det at de er ansvardfulle og nettopp gjør det, skaper problemer i forhold til adopsjon, så er vi virkelig på ville veier!

Min er faring er forresten at de fleste har behov for psykolog eller hjelp i perioder av livet, men at bare de sterkeste tar konsekvensen av det og skaffer seg hjelpen.

[snø]

Hvilke papirer får man det i? Psykologer har da taushetsplikt, og det er ingen link mellom psykologens notater og adopsjonsmyndighetene.

Evt. kan de finne det ut via trygdekontoret at man har fått dekket psykologbehandling, men det har jeg aldri hørt om at har blitt gjort.

Hvis det er sånn at adoptivforeldre ikke tør oppsøke nødvendig hjelp fordi det at de er ansvardfulle og nettopp gjør det, skaper problemer i forhold til adopsjon, så er vi virkelig på ville veier!

Min er faring er forresten at de fleste har behov for psykolog eller hjelp i perioder av livet, men at bare de sterkeste tar konsekvensen av det og skaffer seg hjelpen.

Må man ikke ha henvisning fra lege for å få time hos psykolog, eller kan man gå direkte? Hvis man må ha henvisning fra lege, så vil jo legen vite at man har vært der, og det vil nødvendigvis komme fram i legeerklæringen? Leger har jo også taushetsplikt, men i forhold til adopsjonsprosessen har de vel også en opplysningsplikt.

Man skal jo også skrive under en egenerklæring så vidt jeg husker?

Når det er sagt så er jeg enig i at det er dumt om man ikke lar være å søke hjelp, fordi man er redd for konsekvensene det får for adopsjonen.

[Gjest been there too]

Må man ikke ha henvisning fra lege for å få time hos psykolog, eller kan man gå direkte? Hvis man må ha henvisning fra lege, så vil jo legen vite at man har vært der, og det vil nødvendigvis komme fram i legeerklæringen? Leger har jo også taushetsplikt, men i forhold til adopsjonsprosessen har de vel også en opplysningsplikt.

Man skal jo også skrive under en egenerklæring så vidt jeg husker?

Når det er sagt så er jeg enig i at det er dumt om man ikke lar være å søke hjelp, fordi man er redd for konsekvensene det får for adopsjonen.

Det kommer an på hvor mye man er villig til å betale. Det finnes fremdeles ganske mange psykologer som ikke krever henvisning, men da må man også betale mer. Men tipper at dette er vanskeligere på landsbygda enn her i Oslo.

Ellers stemmer vel det at legene har en opplysningsplikt. Min lege har kjent meg gjennom mange år, og vet veldig godt hvem jeg er og hva slags forutsetninger jeg har for å ta meg av barn - han er barnas lege også - og han hoppet glatt over ting i legeerklæringen som han mente kunne spille inn negativt. På en måte er det "svindel", men på den annen side er han faktisk atskillig bedre i stand til å vurdere meg som mor enn papir-rytterne i Bufetat og i giverlandene er.

Nå var det ikke rare greiene for min del, men jeg gikk til psykolog noen år før vi søkte om adopsjon. Og legen min ønsket å utelate det med begrunnelsen "du får aldri adoptere hvis de ser at du gikk til psykolog, så idiotisk er det". Nå ville jeg at det skulle stå likevel, hadde egentlig lyst til å se om det virkelig var så ille at vi kunne bli avvist pga den situasjonen vi var i da, og følte meg vel egentlig temmelig trygg på at det ikke ville skje. Og vi ble godkjent og fikk barn.

Med de nye reglene i Kina, derimot, kan det hende jeg hadde sagt ja til en slik løgn.

[Gjest mange tanker]

Tusen takk for svarene!

Det var godt å se at jeg ikke er alene om dette - det hadde jeg faktisk ikke trodd. Leser stadig her inne og får følelsen av at alle synes ventetiden er lang, men at ikke noen sliter med den på denne måten.

Jeg har vært på helsestasjonen i dag og fikk "tømt meg". Tror nok jeg kommer til å besøke de igjen. Helsesøster mente og at dette var viktig å ta tak i før vi fikk barnet og mente dette var en helt naturlig reaksjon på år med venting og usikkerhet.

Også kommer jeg hjem og ser alle svarene - da skjønner jeg at jeg ikke er så unormal likevel.

[Gjest leiglad]

Åhhh, jeg kjenner meg så veldig igjen.

Vi er nå på slutten av vår andre adopsjon.

Vi venter på tildeling fra Kina. Som kjent så er ventetiden i ferd med å øke med ca en måned hver annen måned. Håper at vi får tildeling i mars/april.

Da vi ventet på vårt første barn, var hele prosessen bare positivt og fylt av glede.

Nå, er det helt annerledes.

Til tross for at vi har en fantastisk datter på fire år.

Jeg føler meg tom mentalt, er veldig humørsyk og veldig lei mei og jeg sover ofte veldig dårlig.

Jeg føler også at jeg ikkke har noe å gi på jobben..

Men plutselig kan jeg ta meg sammen, og være veldig positiv. Jeg er inneforstått med min egen væremåte, men jeg blir også frustrert av å ha det sånn.

Nå skjnner jeg at det er mange som har slike reaksjoner, og nå skjønner jeg virkelig at det er på grunn av adopsjonen.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at din lege vil unngå å ta med dette i videre rapporter. Dette har ikke noe med din egnethet som mamma og din ellers til vanlige mentale tilstand. Dette er jo en svangerskapsreaksjon, eller sånt som rammer også etter fødsel og hentereise.

Jeg synes du skal snakke med legen din, og spørre om det er mulig ikke å nevne dette i doumentasjon, men heller be ham henne fokusere på din eller alminnelige væremåte utenom adopsjonsprosess. Det vet jeg at min lege ville gjort.

Det er det som er fint med en fastlege som kjenner en godt over lang tid, mange år.

Lykke til.

[peetmor]

Hei, jeg har også hatt en slags psykisk reaksjon ift "venting".

Vi har to utrolige flotte barn som begge er født i Colombia. Og veien til å bli foreldre har bestått av venting, uavhengig hvor vi har vært i prosessene.

Jeg har følt meg så utrolig sliten det siste året, bare jeg hørte ungeskrik så ble jeg helt rar i kroppen, dette viser seg i ettertid, at det ikke handler om at jeg er sliten av ungeskrik, men har blitt fryktelig sliten av ha masse bekymringer ift dette å vente.....

Kort fortalt har vi "ventet" siden tidlig på 90-tallet ved å få hjelp i alle fasene vi har vært igjennom for å kunne bli foreldre.....og da vi igjen i fjor trengte hjelp av det offentlige,møtte vi igjen ventekø som var så utrolig lang, og denne gangen handlet det om henvisining til PPA og BUP. Dette ble rett og slett for mye for meg (c: men jeg klarte ikke uten hjelp å sette ord på problemet; at "ventingen" gjennom flere år har tømt meg for krefter.....Jeg har ikke gått hos psyokolog, i mange kommuner finnes det forskjellige team av fagfolk, kanskje kan det være til hjelp for deg også.Gratis er det også (c:

[Gjest Ikke godkjent ennå, har ventet i 19 mnd]

Heisan

Jeg vil vel heller si at du reagerer helt normalt

Selvfølgelig gjør det noe med deg at du har ventet så lenge.Kroppen sier fra og du skal lytte.Det er det som er med på å gjøre deg til en så flott mamma :))

Klem

[Gjest tantesnuppa]

Hei.

jeg har også utelatt å gå til psykolog akkurat pga. at det kunne ha stått i lege erklæringen.har vært igjennom utroskap,svik,flyttet ut,3 opperasjoner pga.endometriose og siste opperasjonen var blindtarmen. Ryggproblemer,hofteproblemer, urettferdig behandlet på jobben og gud veit, og selvførgelig kommer dette av mye stress innvendig. Men, jeg har klart å komme meg igjennom dette takket være familie, venner og en ny sjef som har gitt meg mye oppmuntring og gode råd. Har selv ikke villet ha dep piller, men heller fått sykemelding. Venner vet også om hele historien.Men,de vet at jeg trenger litt tid for meg selv og det har de alle akseptert.Brukte faktisk hele sommerferien i fjor til å hente inn meg selv.Tlf har vært skrudd av og jeg har brukt masse tid på meg selv.

Eneste rådet jeg vil gi er. Ta godt være på deg selv og lytt til kroppen. Lykketil

ps.jeg venetr på mitt første barn alene:-)

[nattfuglen]

Hei.

jeg har også utelatt å gå til psykolog akkurat pga. at det kunne ha stått i lege erklæringen.har vært igjennom utroskap,svik,flyttet ut,3 opperasjoner pga.endometriose og siste opperasjonen var blindtarmen. Ryggproblemer,hofteproblemer, urettferdig behandlet på jobben og gud veit, og selvførgelig kommer dette av mye stress innvendig. Men, jeg har klart å komme meg igjennom dette takket være familie, venner og en ny sjef som har gitt meg mye oppmuntring og gode råd. Har selv ikke villet ha dep piller, men heller fått sykemelding. Venner vet også om hele historien.Men,de vet at jeg trenger litt tid for meg selv og det har de alle akseptert.Brukte faktisk hele sommerferien i fjor til å hente inn meg selv.Tlf har vært skrudd av og jeg har brukt masse tid på meg selv.

Eneste rådet jeg vil gi er. Ta godt være på deg selv og lytt til kroppen. Lykketil

ps.jeg venetr på mitt første barn alene:-)

Hvis myndighetene hadde vært klar over dette hadde du aldri blitt godkjent som adoptivmor, spesielt ikke når du er enslig.

[nattfuglen]

Din reaksjon virker helt normal, men det er slett ikke sikkert myndighetene er enig i det. Normalt ville mitt råd være å gå til psykolog for å komme deg igjennom- og styrket ut av dette. Noe som ville kommme det ventende barnet til gode.Det er lite sannsynlig at myndighetene vil være enig med meg i dette. Du ville sannsynligvis miste din godkjenning dersom myndighetene får kjennskap til dine psykiske problemer. Spesielt hvis du er så ansvarsbevisst at du går til en psykolog for å få hjelp. Sånn er det dessverre fortsatt i dagens Norge hvis du kommer ut for de rette personene. Og de er det mange av blant de som jobber med adopsjonsgodkjenninger.

[Gjest anonym for i kveld]

I tilegg til de rådene du har fått under her, så vil jeg gi deg et tilleggsråd:

Gå til et priva legesenter (som ikke er din fastlege) og be om enten henvisning til psykolog, eller et anti-depressivt middel for en periode (jada, det er mange som bruker det i kortere livsfaser, du blir ikke avhengig av det).

Et privat legesenter må du jo betale selv, men da slipper du ihvertfall dilemmaet med at din fastlege vet om det (og må opplyse om det).