Re: en slags psykisk reaksjon

[Bayley]

Jeg ser at du får sprikende råd her, hovedinnlegger, både at du ikke skal være redd for å oppsøke psykolog, og at du ikke bør gjøre det i fare for "få det i dine papirer". Er det noen som med sikkerhet og med en god begrunnelse kan fortelle om man bør gjøre det ene eller det andre?

[Bayley]

(Jeg ser at dette innlegget ble postet på feil sted, men det ses ut fra overskriften hvilket innlegg jeg prøvde å legge inn svar på.)

[bangkok]

har man gått til psykolog for behandling av for eksempel depresjon, så kan det få følger for en adopsjonsprsess på den måten at barnevernet/buf etata kanskje vil ønske å undersøke dette nærmere før de gir en eventuell godkjenning.

Adoptivsøkere skal ha god psykisk og fysisk helse, og en diagnose depresjon på pairene kan i noen tilfeller medføre at man ikke blir godkjent her i Norge.

Enkelte giverland vil heller ikke se lett på en slik diagnose, og man kan risikere å ikke bli godkjent der, selv om man er godkjent her i Norge.

Men når det er sagt, så tror jeg de fleste saksbehandlere har syn for at alle kan ha vanskelige perioder i løpet av livet, og at det kan være med på å gi enda mer livserfaring som igjen gir ressurser og modenhet i forhold til det å skulle ta seg av barn. Alt kommer vel an på hvor dårlig/syk man har vært, og om man har klart å jobbe seg ut av situasjonen med et tilfredstillende reslultat.

Samtidig må jeg si at jeg håper virkelig at også vi adoptiv søkere våger å søke den hjelp vi trenger når vi trenger det. Ting som ikke er bearbeidet kommer som regel tilbake på et eller annet tidspunkt.

[Gjest been there]

Jeg kan ikke "med sikkerhet" si hva hovedinnlegger bør gjøre... Men jeg kan fortelle hva jeg gjorde:

Jeg oppsøkte psykolog i begge mine adopsjonsprosesser (2 forskjellige). Psykologer har taushetsplikt, så om jeg ville fortelle at jeg gikk dit videre til barnevern/bufetat/adopsjonsland var mitt valg.

Siden det er mange fordommer rundt psykiske plager valgte jeg å ikke fortelle det videre. Selvsagt hadde jeg full åpenhet i forhold til min partner og spurte også psykologen om mine plager ville ha negativ innvirkning på fremtidig foreldrerolle. Hvis min partner eller psykologen så mye som hadde hintet om at jeg ikke hadde hatt forutsetninger om å bli en god forelder, ville jeg selvsagt ikke gått videre med adopsjonen...

[Gjest kommer an på giverland]

Med de nye reglene fra Kina hadde jeg tenkt meg godt om før behandling for psykiske problemer. Andre giverland ser nok også strengt på det. Spiller liten rolle for denne tildelingen, men for eventuelle framtidige.

Sosialrapporten er inngående nok, om man ikke skal forsvare psyk-behandling også. Spiller neppe stor rolle i Norge, men i giverlandene.

Uansett håper jeg vedkommende får hjelp og støtte slik at vondt ikke blir verre. Men det er virkelig et dilemma: Deprimert, men avskåret fra å søke hjelp.

[Gjest Ansatt]

Et gammelt ordtak sier at "ærlighet varer lengst". Se svar på et linende spørsmål på Adopsjonsforums hjemmeside i dag:

http://www.adopsjonsforum.no/faq.aspx?mid=549792&article=902610

[Gjest anonym i denne omgang]

Jeg kan ikke "med sikkerhet" si hva hovedinnlegger bør gjøre... Men jeg kan fortelle hva jeg gjorde:

Jeg oppsøkte psykolog i begge mine adopsjonsprosesser (2 forskjellige). Psykologer har taushetsplikt, så om jeg ville fortelle at jeg gikk dit videre til barnevern/bufetat/adopsjonsland var mitt valg.

Siden det er mange fordommer rundt psykiske plager valgte jeg å ikke fortelle det videre. Selvsagt hadde jeg full åpenhet i forhold til min partner og spurte også psykologen om mine plager ville ha negativ innvirkning på fremtidig foreldrerolle. Hvis min partner eller psykologen så mye som hadde hintet om at jeg ikke hadde hatt forutsetninger om å bli en god forelder, ville jeg selvsagt ikke gått videre med adopsjonen...

Jeg tror jeg ville valgt det samme. Selvsagt bare dersom det ikke gjaldt psykisk sykdom som ville gjøre meg til en dårlig foreldre (og at omgivelsene rådet meg til ikke å få barn).