Venninne kommer hver dag mens jenta mi vil ha litt pause

[mariamamma]

Jenta vår har en venninne som nærmest har bodd her hver dag i 2 1/2 år. De har vært som erteris.Venninnen bor i et hjem der det ikke er noe særlig plass til henne og hun kommer også hit for voksenkontakt.

Vel, da de begynnte på skolen merket jenta vår at venninnen fant andre venner hun lekte med og var ikke sammen med jenta vår i skoletiden, men da hun kom hjem kom hun rett til oss. Dette ble litt vanskelig for jenta vår og hun ble veldig sår og frustrert.

Så får jenta vår og en annen venninne veldig god kontakt. De har lekt masse sammen før de også, men da mest i fellesskap og ikke alene. Nå har de nærmest utviklet et bestevenninne forhold og har det fantastisk koselig sammen.

Så hva med venninne nr.1. De har sklidd mye fra hverandre siden i høst. Jenta vår vil egentlig ikke ha besøk av henne. Hun blir vrang og kranglete og de har ike den gode kjemien som før.

Men hun sier oppriktig hun ikke vil ha besøk av henne nå. Hvertfall ikke hver dag.

Jeg har sagt man ikke skal stenge noen ute, men så tenker jeg - det er da ikke jeg som skal ha besøk! Det er kun den sistnevnte venninne og oss som praktiserer åpent hus så skal ungene leke inne noe sted skjer det hos enten henne eller oss.

Jeg merker at jenta vår er lei. Hun sier at denne jenta får henne til å ikke være snill og hun vil ha en pause, men denne jenta er jo totalt avhengig av oss. Men så tenker jeg også at jeg må ta hensyn til mitt barn, ikke bare venninnen. For jenta vår har gitt uttrykk for at hun får litt klaus. Kanskje en slags straffemetode for hva hun selv opplevde ved skolestart. Ikke vet jeg, men nå vil hun ha en pause og få mulighet til å leke med den andre venninnen, og da også alene. Går jenta mi til henne, kommer den første alltid etter. Dette er heller ikke så lett for den andre mamman som slipper barn inn til seg, for hun ser jo også konflikttendenser. Hm.

Uff det er så vanskelig.

Vi har sagt at man skal ta med i leken og at ingen skal holdes utenfor, men denne jenta har nærmest hatt monopol på datteren vår og vi merker hun blir irritert når venninnen ringer på. Der jenta vår er veldig synlig i alt hun gjør, gjør venninnen til mer skjult. Hun er også blitt så husvarm at jeg kan bli ganske irritert.

Hun setter igang ting jenta mi vet hun ikke får lov til.

Jenta vår har også sagt hun blir så sliten av alt besøk. Det ringer på i hytt og pine. Og vi ser klart hvem som har god effekt på henne nå. Jenta vår blir så harmonisk av å være sammen med henne. Denne jenta har heller ikke fått så mange muligheter da erteriset har holdt sammen i tykt og tynt og alle har visst at selv om de er her eller der så er det disse 2 som er bestevenner og ingen har kommet imellom.

Vi merker også som voksne at det er slitsomt å ha flere på besøk. Jeg er sykemeldt pga ryggen og orker ikke så mye for tiden. De andre foreldrene glemmer dette og sender ungene hit uansett (vel mamman til den andre venninnen tar hensyn og jenta vår leker mye der også). Hva skal jeg gjøre da?

Si hun kan ha besøk av 1 barn av gangen? Det er for hjerterått å skulle sende jenta hjem, men dersom den andre venninnen kommer først og de leker så fint, hadde dere innimellom sagt det ikke passer akkurat nå? Nå sier jeg ikke hver dag, men innimellom?

Vennskap er ingen enkel ting, men jeg har tatt hensyn til mitt barns venninne så lenge at nå bør jeg kanskje sette mitt eget foran?

Jeg orker hvertfall ikke all denne kranglingen og syns det er feil om vårt hus skal være et oppholdssted for barn som ikke har andre steder å være, og samtidig se at jenta vår ikke har det godt slik åpent hus blir praktisert. Eller skal jeg bare konsekvelnt sende dem ut?

Hjelp......

[Gjest hubro mor]

Herregud dette er da vel ikke noe problem?? Jenta di må da få lov å få besøk av de hun vil og nekte besøk av de hun vil, det er da vel ikke slik at det flyr unger inn og ut hos dere hele dagen? De ringer vel på og da er det jo bare å si at det ikke passer.

Barn trenger et nei av og til...

[Lillemus]

Jeg hadde kanskje sagt at hun fikk komme inn 2 ganger i uka og så kunne de evt. leke sammen ute i helgene og de treftes ute da. Skyld gjerne på ryggplagene dine om så er.

Man skal ikke holde barn utenfor, det har du helt rett i, men det er lov å sette grenser også.

[morsan]

Jeg husker at jeg følte meg litt plaget av at det kom en jente på døra "hele tiden". Hun var attpåtil noen år yngre enn meg, og det gjorde ikke saken noe bedre. Jeg husker godt at jeg var veldig takknemlig for at min mor satte grenser som jeg ikke turte å gjøre selv, f eks si at jeg måtte gjøre lekser eller at jeg hadde besøk av andre.

Så lenge man sier i fra på en pen måte, og at det ikke går fra å tillate lange besøk hver dag til bortimot besøksforbud, synes jeg det må være OK å styre litt i forhpld til dem som kommer på besøk.

[mariamamma]

Herregud dette er da vel ikke noe problem?? Jenta di må da få lov å få besøk av de hun vil og nekte besøk av de hun vil, det er da vel ikke slik at det flyr unger inn og ut hos dere hele dagen? De ringer vel på og da er det jo bare å si at det ikke passer.

Barn trenger et nei av og til...

De andre barna opplever å få nei. Og det er ikke noe problem. Jo det er klart barna ringer på, men ofte er utgangsdøren nede åpen (blokk) og da løper de rett opp. Hvis vennenen står på døren her oppe blir det mye vanskeligere for jenta mi, men vi har avtalt at om hun syns det er vanskelig skal jeg si ifra for henne.

Var mye "verre" før, da var de i snitt 4-5 unger hver dag her.

Har ikke noe problem med å si ifra til de andre ungene, men det er spesielt vanskelig med denne venninnen som nærmest har vært som et medlem av familien.

Hun kommer rett etter skolen, når hun har stått opp i helgene osv. Mamman jobber mye og det er veldig mye barnevakt der borte som overlater ungene til seg selv. Hun kan være her i timesvis uten at noen tar kontakt. Men hun er sin mammas barn, og vi har nok latt oss bli en selvfølge.

jeg har også sagt til jenta mi at hun skal få lov å si nei, for det er tross alt henne de skal besøke. Da vi flyttet hit hadde venninnen ingen venner her på vårt tun. Det var vår datter som ble kjent med alle og således inkluderte henne i fellesskapet. men venninnen tar sjelden initiativ og virker veldig avhengig av jenta vår for å leke med de andre. Hun er nok en liten outsider som kommer inn via jenta vår.

Det er nok jeg som skal overbringe beskjed om at det ikke passer til de det gjelder, og ikke 6-åringen min. Hadde en alvorsprat med mamman en tid tilbake da vi slet veldig med å ha nærmest forsørgeransvar for jenta, som ville gått for lut og kaldt vann om det ikke var for oss. Har veldig vondt av jenta, men mitt hovedansvar er jo mitt barn og ikke alle andres.......

Ja barn bør absolutt tåle et nei, det bare er så vanskelig med denne jenta, for har liksom bare oss her i nabolaget.

[mariamamma]

Jeg husker at jeg følte meg litt plaget av at det kom en jente på døra "hele tiden". Hun var attpåtil noen år yngre enn meg, og det gjorde ikke saken noe bedre. Jeg husker godt at jeg var veldig takknemlig for at min mor satte grenser som jeg ikke turte å gjøre selv, f eks si at jeg måtte gjøre lekser eller at jeg hadde besøk av andre.

Så lenge man sier i fra på en pen måte, og at det ikke går fra å tillate lange besøk hver dag til bortimot besøksforbud, synes jeg det må være OK å styre litt i forhpld til dem som kommer på besøk.

Er så enig.

Det er bare det at det er så vanskelig med akkurat denne jenta, for hun er så overlatt til seg selv og vi er den eneste trygge basen i livet hennes.

[mariamamma]

Jeg hadde kanskje sagt at hun fikk komme inn 2 ganger i uka og så kunne de evt. leke sammen ute i helgene og de treftes ute da. Skyld gjerne på ryggplagene dine om så er.

Man skal ikke holde barn utenfor, det har du helt rett i, men det er lov å sette grenser også.

Har blitt mye flinkere til å sette grenser, men for denne jenta er det vanskelig. Vi er det eneste trygge holdepunkt hun har i en tilværelse der hun er så mye overlatt til seg selv.

Vi er hennes første hjem og hun tilbringer langt mer tid her enn hjemme. Her får hun være barn og boltre seg. Hjemme har hun ikke "plass."

Men nå er ting så annerledes og jenta mi trenger mer armslag og det er jeg som må sette grensene for henne, men fy f*** så vanskelig det er når man ser de triste øynene til en jente som ikke vet hvor hun skal gjøre av seg.

[Lillemus]

Har blitt mye flinkere til å sette grenser, men for denne jenta er det vanskelig. Vi er det eneste trygge holdepunkt hun har i en tilværelse der hun er så mye overlatt til seg selv.

Vi er hennes første hjem og hun tilbringer langt mer tid her enn hjemme. Her får hun være barn og boltre seg. Hjemme har hun ikke "plass."

Men nå er ting så annerledes og jenta mi trenger mer armslag og det er jeg som må sette grensene for henne, men fy f*** så vanskelig det er når man ser de triste øynene til en jente som ikke vet hvor hun skal gjøre av seg.

Jeg skjønner deg godt. Er det mulig å ringe inn en anonym bekymringsmelding til barnevernet tror du? For hun blir jo tydeligvis ikke tatt godt nok vare på hjemme.

Hun hadde kanskje hatt god bruk for et avlastningshjem noen helger i mnd eller noe sånt?

[mariamamma]

Jeg skjønner deg godt. Er det mulig å ringe inn en anonym bekymringsmelding til barnevernet tror du? For hun blir jo tydeligvis ikke tatt godt nok vare på hjemme.

Hun hadde kanskje hatt god bruk for et avlastningshjem noen helger i mnd eller noe sånt?

har tenkt på det mange ganger, men det er så lite miljø her og jeg føler det er å sverte mamman. Hun gjør sikkert så godt hun kan.

Så vår måte å bry oss på er å være der for jenta. selvfølgelig har jenta vår hatt uendelig mye glede av dette vennskapet da hun selv kun har voksne halvsøsken og disse 2 har vært som søstre.

jeg vet ikke, Lillemus. Syns det er vanskelig å ta det skrittet. men iflg naboene har disse søsnknene vært overlatt til seg selv fra de var små. De har en annen kulturell bakgrunn enn oss, og i vi ser mange andre barn med samme kulturelle bakgrunn som har det litt på samme måte.

Men uansett bakgrunn, så trenger jo alle barn å føle seg sett, tatt vare på og få den omsorg de trenger. Denne jenta fant oss og vi henne. Hvem skal se henne nå? Jeg håper mamman forstår hvilken avlastning hun har hatt (vi skal snart flytte) og at det er hun SELV som tar over, ikke noen fremmede.

Tenke tenke.

[Gemini]

har tenkt på det mange ganger, men det er så lite miljø her og jeg føler det er å sverte mamman. Hun gjør sikkert så godt hun kan.

Så vår måte å bry oss på er å være der for jenta. selvfølgelig har jenta vår hatt uendelig mye glede av dette vennskapet da hun selv kun har voksne halvsøsken og disse 2 har vært som søstre.

jeg vet ikke, Lillemus. Syns det er vanskelig å ta det skrittet. men iflg naboene har disse søsnknene vært overlatt til seg selv fra de var små. De har en annen kulturell bakgrunn enn oss, og i vi ser mange andre barn med samme kulturelle bakgrunn som har det litt på samme måte.

Men uansett bakgrunn, så trenger jo alle barn å føle seg sett, tatt vare på og få den omsorg de trenger. Denne jenta fant oss og vi henne. Hvem skal se henne nå? Jeg håper mamman forstår hvilken avlastning hun har hatt (vi skal snart flytte) og at det er hun SELV som tar over, ikke noen fremmede.

Tenke tenke.

Når du vurderer å kontakte barnevernet, så synes jeg du skal ta utgangspunkt i barnas beste, og ikke morens beste.

Barna blir ikke tatt fra foreldrene for ingenting, men barnevernet kan komme inn med tiltak, som veiledning i hjemmet, avlastning osv.

Sier ikke at det er en enkel sak, men som sagt, så bør barnas beste være i fokus. Hvis du bekymrer deg for denne jenta og søsknene, så bør det gjøres kjent for barnevernet.

Dere skal flytte, og du vet som du sier ikke hva som da skjer. Kanskje blir jenta gående for lut og kaldt vann, og kanskje rekende gatelangs. Etter som hun blir eldre blir kanskje veien kort til dårlige miljøer med venner som gir ennå dårligere påvirkning.

Kanskje kan noe gjøres nå for å forebygge problemer, og sørge for at jenta blir sett og tatt vare på - av andre enn deg (høres ut som om du har gjort masse bra for jenta, men det fortsetter jo ikke når dere flytter.

[PieLill]

Mitt utgangspunk og min oppvekst har vært at alle er velkommen alltid så lenge det er praktisk mulig.

Likevel har jeg blitt nødt til å sette grenser både av hensyn til familien og det enkelte barn.

Det er flott å gi rom for nabounger som kan trenge litt ekstra. Men din første og største forpliktelse er overfor dine egne barn.

Jenta di må få lov å prioritere og sette grenser så lenge det ikke bærer preg av sur og bitter utfrysing. Snakk med henne om måter å sette tydelige grenser på uten at man blir utrivelig.

Hjelp henne å sette grenser. Åpne døren når det ringer på og si at nå er dessverre XXX opptatt. Hva hun er opptatt med har ingen strengt talt noe med. Eller si at de dag passer det ikke at du kommer på besøk. Ikke begrunn det, for da gir du barnet en anledning til å gå inn i en diskusjon om hvor vidt det er gyldig grunn.

Har den andre jenta behandlet di jente som når-det-passer-meg-venn er det viktig for jenta di å få sette grenser. Hun skal ikke være en dørmatte. Den andre jenta trenger også å lære at hvordan man behandler noen får konsekvenser. Hun må også lære at man ikke alltid kan gå påbesøk til de samme hver dag og at et nei er noe ganske udramatisk.

Jeg tror ikke den aktuelle jenta bare taper på at det settes grenser om det gjøres på en ryddig måte.

For å unngå usunne intriger, hevn og vendettaer, er det viktig at jenta di får lære seg vennlige og avslappede måter å sette grenser på. Og at hun har rett til å sette sunne grenser. Man går krokveier når man ikke finner beinveier.

Alt dette er så mye lettere å skrive enn å gjøre.

Håper du finner løsninger som ivaretar alle barna, men din egen jente kommer først.

mvh

[mariamamma]

Mitt utgangspunk og min oppvekst har vært at alle er velkommen alltid så lenge det er praktisk mulig.

Likevel har jeg blitt nødt til å sette grenser både av hensyn til familien og det enkelte barn.

Det er flott å gi rom for nabounger som kan trenge litt ekstra. Men din første og største forpliktelse er overfor dine egne barn.

Jenta di må få lov å prioritere og sette grenser så lenge det ikke bærer preg av sur og bitter utfrysing. Snakk med henne om måter å sette tydelige grenser på uten at man blir utrivelig.

Hjelp henne å sette grenser. Åpne døren når det ringer på og si at nå er dessverre XXX opptatt. Hva hun er opptatt med har ingen strengt talt noe med. Eller si at de dag passer det ikke at du kommer på besøk. Ikke begrunn det, for da gir du barnet en anledning til å gå inn i en diskusjon om hvor vidt det er gyldig grunn.

Har den andre jenta behandlet di jente som når-det-passer-meg-venn er det viktig for jenta di å få sette grenser. Hun skal ikke være en dørmatte. Den andre jenta trenger også å lære at hvordan man behandler noen får konsekvenser. Hun må også lære at man ikke alltid kan gå påbesøk til de samme hver dag og at et nei er noe ganske udramatisk.

Jeg tror ikke den aktuelle jenta bare taper på at det settes grenser om det gjøres på en ryddig måte.

For å unngå usunne intriger, hevn og vendettaer, er det viktig at jenta di får lære seg vennlige og avslappede måter å sette grenser på. Og at hun har rett til å sette sunne grenser. Man går krokveier når man ikke finner beinveier.

Alt dette er så mye lettere å skrive enn å gjøre.

Håper du finner løsninger som ivaretar alle barna, men din egen jente kommer først.

mvh

Du er så klok du, PieLill ;o)

Akkurat nå er de ute og leker i snøen og koser seg.

Jeg har sagt til jenta mi at hun skal få lov å sette grenser og at jeg kan hjelpe henne hvis hun vil. Forleden var hun så søt; venninnen ringte på og jenta mi svarte så pent: Jeg tror ikke jeg orker besøk idag for jeg er litt sliten. men du kan komme imorgen. Går det greit X ?"

Hadde alle dørene vært åpne hadde det vært litt enklere.

Noen av ungene får ikke lov til å gå inn til andre så de er alltid ute. Konflikten oppstår gjerne med de 3 jeg nevnte, for datteren min er jo venner med begge mens de to seg imellom ikke leker uten min datter. Så hun er nok et lite knutepunkt på godt og vondt.

Tror nok det vil merkes når vi flytter, og det er ikke så veldig lenge til ser det ut som.

Jaja. Takk for gode råd. Igjen!

[mariamamma]

Når du vurderer å kontakte barnevernet, så synes jeg du skal ta utgangspunkt i barnas beste, og ikke morens beste.

Barna blir ikke tatt fra foreldrene for ingenting, men barnevernet kan komme inn med tiltak, som veiledning i hjemmet, avlastning osv.

Sier ikke at det er en enkel sak, men som sagt, så bør barnas beste være i fokus. Hvis du bekymrer deg for denne jenta og søsknene, så bør det gjøres kjent for barnevernet.

Dere skal flytte, og du vet som du sier ikke hva som da skjer. Kanskje blir jenta gående for lut og kaldt vann, og kanskje rekende gatelangs. Etter som hun blir eldre blir kanskje veien kort til dårlige miljøer med venner som gir ennå dårligere påvirkning.

Kanskje kan noe gjøres nå for å forebygge problemer, og sørge for at jenta blir sett og tatt vare på - av andre enn deg (høres ut som om du har gjort masse bra for jenta, men det fortsetter jo ikke når dere flytter.

Hadde bare mamman fått hjelp fra det offentlige så hadde hun ikke måttet jobbe som hun gjør......

Jeg tror heller jeg skulle snakket med henne selv og ikke gå via barnevernet. Kanskje hun ikke har blitt informert om den hjelpen hun kan få gjennom f.eks avlastning. men jenta trenger mamman sin, ikke en fremmed familie. Selvfølgelig har jeg tenkt på at kanskje vi kunne være denne familien, hvertfall nå som vi snart skal flytte.

Men det jeg tror kommer til å skje er at mamman fårstår hvilken avlastning hun har hatt i oss og at det nå er hennes tur (jeg håper) og at hun må prioritere barnet sitt. Hun sliter seg ut med tunge skift på jobb og har nok lite overskudd når hun er hjemme i den lille leiligheten med 3 unger. Høyst sansynlig finner nok disse to venninnene hverandre uten at min datter må stå som et bindeledd.

Takk for kloke ord, hvertfall! Jeg vet man skal tenke på barnets beste, men jeg vet bare ikke helt hva som vil være til det beste for henne.

[Gjest kvitsymra]

Er så enig.

Det er bare det at det er så vanskelig med akkurat denne jenta, for hun er så overlatt til seg selv og vi er den eneste trygge basen i livet hennes.

Da synes eg du skal melde inn en bekymringsmelding til barnevernet. Er det ingen tiltak for henne? Med det mener er støttekontakt, besøkshjem..

mvh