Å bli storebror

[mumitrollet]

Poden på seks blir storebror om noen måneder. Ganske lenge til enda, men jeg har begynt å tenke på hvordan jeg skal presentere ham for nyheten.

Noen som har smarte/vellykkete opplegg for dette?

Er også interessert i bøker om emnet som han kan lese selv/bli lest for.

[Gjest også en mamma]

Jeg ville gjort det enkelt. Satt meg ned med han en dag, og fortalt han "hemmeligheten". Og selvsagt sørget for at han var den første som fikk vite det.

"Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg har en baby i magen min som skal komme ut om ca 2 måneder. Det blir rett etter bursdagen til onkel Kåre. Da blir du storebror!"

og så la barnet reagere og spørre selv, slik det passer for han. Kanskje sier han "Åja. Kan jeg få spille GameBoy?". Og kanskje blir han helt vill og spør: "Blir det lillebroren min? Kan jeg ringe til bestemor og fortelle det?". Alle reaksjoner er like greie, la han få bestemme selv. Ikke bli skuffet om han ikke er like begeistret som dere er. :-)

Men altså - si det rett ut. Forklar enkelt og greit, og ferdig med det.

[Gjest bobbla]

Jeg ville gjort det enkelt. Satt meg ned med han en dag, og fortalt han "hemmeligheten". Og selvsagt sørget for at han var den første som fikk vite det.

"Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg har en baby i magen min som skal komme ut om ca 2 måneder. Det blir rett etter bursdagen til onkel Kåre. Da blir du storebror!"

og så la barnet reagere og spørre selv, slik det passer for han. Kanskje sier han "Åja. Kan jeg få spille GameBoy?". Og kanskje blir han helt vill og spør: "Blir det lillebroren min? Kan jeg ringe til bestemor og fortelle det?". Alle reaksjoner er like greie, la han få bestemme selv. Ikke bli skuffet om han ikke er like begeistret som dere er. :-)

Men altså - si det rett ut. Forklar enkelt og greit, og ferdig med det.

Han skal være den første til å få vite det og så skal man vente til man er 7 mnd på vei, har diger mage og omtrent i gang med å føde?? Burde ikke søsken få være med helt fra starten??

[Gjest også en mamma]

Han skal være den første til å få vite det og så skal man vente til man er 7 mnd på vei, har diger mage og omtrent i gang med å føde?? Burde ikke søsken få være med helt fra starten??

Nå var nå det med "2 mnd" bare et eksempel, da, men i prinsippet mener jeg at man bør vente så lenge som mulig. Helst til det har gått 5-6 mnd av svangerskapet, minst. Og ja, jeg mener at barnet bør være den første i familien som får vite det. Hvis man da mener at slekta trenger å vite dette så snart testen er positiv, så må barnet også få vite det da - først.

[Gemini]

Nå var nå det med "2 mnd" bare et eksempel, da, men i prinsippet mener jeg at man bør vente så lenge som mulig. Helst til det har gått 5-6 mnd av svangerskapet, minst. Og ja, jeg mener at barnet bør være den første i familien som får vite det. Hvis man da mener at slekta trenger å vite dette så snart testen er positiv, så må barnet også få vite det da - først.

Hvorfor mener du at man bør vente så lenge som 5-6 mnd?

[Gjest bobbla]

Nå var nå det med "2 mnd" bare et eksempel, da, men i prinsippet mener jeg at man bør vente så lenge som mulig. Helst til det har gått 5-6 mnd av svangerskapet, minst. Og ja, jeg mener at barnet bør være den første i familien som får vite det. Hvis man da mener at slekta trenger å vite dette så snart testen er positiv, så må barnet også få vite det da - først.

???? Hvorfor skal man vente så lenge som mulig? Og hvorfor skal man ikke kunne dele nyheten med andre før det har gått så lang tid at de likvel har skjønt det pga den voksende magen. På jobben må man jo uansett si det før.

Det er da vel rett og slett ikke normalt å ikke fortelle det i de tminste rundt 3 mnd tiden? Til famile og venner og ikke minst søsken? De trenger jo litt tid til å tenke på dette, ikke bare plutselig få en baby som de skal forholde seg til.

[Gjest Elextra]

Nå var nå det med "2 mnd" bare et eksempel, da, men i prinsippet mener jeg at man bør vente så lenge som mulig. Helst til det har gått 5-6 mnd av svangerskapet, minst. Og ja, jeg mener at barnet bør være den første i familien som får vite det. Hvis man da mener at slekta trenger å vite dette så snart testen er positiv, så må barnet også få vite det da - først.

" Helst til det har gått 5-6 mnd av svangerskapet, minst. Og ja, jeg mener at barnet bør være den første i familien som får vite det."

Mener du at man helst bør holde svangerskapet skjult for omverdenen til man er 5-6 måneder på vei? Kanskje ikke så lett - og praktisk :-).

[Gjest også en mamma]

Hvorfor mener du at man bør vente så lenge som 5-6 mnd?

Fordi de første 3 månedene vet vi at det er relativt høy risiko for at noe skal skje. Jeg syns ikke at barnet (storesøsken) trenger å vite om spontanaborter og babyen som ble borte.

Deretter går man inn i en tryggere periode, men det er fortsatt veldig lenge å vente et halvt år, for eksempel, for et barn på 5-6 år. Derfor greit å vente så lenge som mulig. Men når det begynner å synes (sjelden før 5 mnd) bør barnet være den første til å få vite det.

[Gjest også en mamma]

???? Hvorfor skal man vente så lenge som mulig? Og hvorfor skal man ikke kunne dele nyheten med andre før det har gått så lang tid at de likvel har skjønt det pga den voksende magen. På jobben må man jo uansett si det før.

Det er da vel rett og slett ikke normalt å ikke fortelle det i de tminste rundt 3 mnd tiden? Til famile og venner og ikke minst søsken? De trenger jo litt tid til å tenke på dette, ikke bare plutselig få en baby som de skal forholde seg til.

Plutselig? Joda, hvis du regner med å føde innen et par uker, så er det plutselig. Men 3-4 mnd er da mer enn nok tid for familien til å venne seg til tanken?

[Lillemus]

Fordi de første 3 månedene vet vi at det er relativt høy risiko for at noe skal skje. Jeg syns ikke at barnet (storesøsken) trenger å vite om spontanaborter og babyen som ble borte.

Deretter går man inn i en tryggere periode, men det er fortsatt veldig lenge å vente et halvt år, for eksempel, for et barn på 5-6 år. Derfor greit å vente så lenge som mulig. Men når det begynner å synes (sjelden før 5 mnd) bør barnet være den første til å få vite det.

Jeg var så diger da jeg var 4-5 mnd på vei med nr. 2 at dersom poden da hadde vært 5-6 år gammel så hadde han garantert spurt og gravd leeeenge før det.

Han var bare 14 mnd da jeg ble gravid andre gangen og han var den første som fikk vite det. ) Vi snakket hele veien om babyen som mamma hadde i magen, fortalte at vi skulle på sykehuset og se på babyen i magen da vi skulle på ul og slike ting.

[Gjest bobbla]

Plutselig? Joda, hvis du regner med å føde innen et par uker, så er det plutselig. Men 3-4 mnd er da mer enn nok tid for familien til å venne seg til tanken?

Hvorfor har du denne holdnigen til graviditet? Hvorfor skal det holdes så hemmelig? Hvorfor har du sånt behov for å holde folk på avstand? For det er jo det du gjør når du ikke kan involvere noen. Hvis det hadde vært mulig å holde det skjult til babyen var født hadde vel det vært det beste, eller?

[Gjest bobbla]

Fordi de første 3 månedene vet vi at det er relativt høy risiko for at noe skal skje. Jeg syns ikke at barnet (storesøsken) trenger å vite om spontanaborter og babyen som ble borte.

Deretter går man inn i en tryggere periode, men det er fortsatt veldig lenge å vente et halvt år, for eksempel, for et barn på 5-6 år. Derfor greit å vente så lenge som mulig. Men når det begynner å synes (sjelden før 5 mnd) bør barnet være den første til å få vite det.

Men det er jo en perfekt mulighet til å lære barnet om hvordan barn blir til og hvor lang tid det tar. Man kan jo gjerne følge utviklingen til barnet ved å vise bilder av at nå er babyen så stor og det og det er ferdig osv. Det blir jo noe fint å se fram til og kanskje barnet lærer seg til at det ikke er så verst å vente på noe heller?

[Lillemus]

Plutselig? Joda, hvis du regner med å føde innen et par uker, så er det plutselig. Men 3-4 mnd er da mer enn nok tid for familien til å venne seg til tanken?

*Ler litt* Enten ser du familien din to ganger i året eller så er du en av dem som magen overhode ikke synes på. Jeg traff foreldrene mine ukentlig på den tiden + at jeg måtte over i mammabukser da jeg var 8 uker på vei så det var overhode ingen mulighet til å skjule svangerskapet om jeg skulle ha lyst til det.

Vi delte det med familien fra jeg var 5 uker på vei andre gangen. Skulle det galt så ville jeg finne en trøst i at de andre visste hva som hadde skjedd.

[Gjest også en mamma]

Hvorfor har du denne holdnigen til graviditet? Hvorfor skal det holdes så hemmelig? Hvorfor har du sånt behov for å holde folk på avstand? For det er jo det du gjør når du ikke kan involvere noen. Hvis det hadde vært mulig å holde det skjult til babyen var født hadde vel det vært det beste, eller?

Du er rett og slett både dum og ufyselig. Voldsomt til konklusjoner her!

Jeg mener at for en vordende storebror er det for mye å forholde seg til hvis mamma spontanaborterer. Jeg mener at ventetiden bør gjøres kortest mulig for barnet.

[Gjest også en mamma]

Men det er jo en perfekt mulighet til å lære barnet om hvordan barn blir til og hvor lang tid det tar. Man kan jo gjerne følge utviklingen til barnet ved å vise bilder av at nå er babyen så stor og det og det er ferdig osv. Det blir jo noe fint å se fram til og kanskje barnet lærer seg til at det ikke er så verst å vente på noe heller?

Ja, la dem helst få se hvordan barnet blir til... det blir vel koselig... og er jo en knakende god grunn for omsorgsovertagelse...

[Lillemus]

Men det er jo en perfekt mulighet til å lære barnet om hvordan barn blir til og hvor lang tid det tar. Man kan jo gjerne følge utviklingen til barnet ved å vise bilder av at nå er babyen så stor og det og det er ferdig osv. Det blir jo noe fint å se fram til og kanskje barnet lærer seg til at det ikke er så verst å vente på noe heller?

Det synes jeg var en kjempefin ide! Nå var poden min alt for liten til det den gangen han ble storebror, men hadde det skjedd nå så hadde jeg helt klart involvert ungene på den måten.

[Gjest også en mamma]

Jeg var så diger da jeg var 4-5 mnd på vei med nr. 2 at dersom poden da hadde vært 5-6 år gammel så hadde han garantert spurt og gravd leeeenge før det.

Han var bare 14 mnd da jeg ble gravid andre gangen og han var den første som fikk vite det. ) Vi snakket hele veien om babyen som mamma hadde i magen, fortalte at vi skulle på sykehuset og se på babyen i magen da vi skulle på ul og slike ting.

Man må jo se det an, selvsagt, og når det begynner å synes mener jeg at storebror / storesøster skal få vite det først. Men det er ikke spesielt synlig før etter 4 mnd hos de aller fleste! Joda, en liten kul, men ikke sånn at folk uten videre legger merke til det.

Og til en på 14 mnd kan man fortelle hva som helst, men det er "verre" med en på 6 år som forstår mye mer. :-)

[Lillemus]

Ja, la dem helst få se hvordan barnet blir til... det blir vel koselig... og er jo en knakende god grunn for omsorgsovertagelse...

*Rister oppgitt på hodet* Når ble det galt å fortelle unger på 4-5-6 år hvordan et barn blir til?

Har du vært utsatt for noe selv siden du har denne nærmest tabu-holdningen til svangerskap og seksualitet?

[Gjest bobbla]

Du er rett og slett både dum og ufyselig. Voldsomt til konklusjoner her!

Jeg mener at for en vordende storebror er det for mye å forholde seg til hvis mamma spontanaborterer. Jeg mener at ventetiden bør gjøres kortest mulig for barnet.

En unge har ikke noe problem med å skjønne det tror jeg. Det er bare å si at babyen ble borte og at det skjer av og til uten å være så veldig trist, for slikt skjer jo, og er ikke verdens undergang, er jo bare en baby som ikke var ment for denne verden, naturlig.

Tror det er MYE værre og skulle holde en stor unge unna sannheten, gå bak ryggen og inkludere. Hvis man går rundt og er så livredd for å spontanabortere også etter 3 mnd at man ikke kan si noe til sin egen unge og slekt er man vel kanskje litt for hypokonder?

[Gjest også en mamma]

*Ler litt* Enten ser du familien din to ganger i året eller så er du en av dem som magen overhode ikke synes på. Jeg traff foreldrene mine ukentlig på den tiden + at jeg måtte over i mammabukser da jeg var 8 uker på vei så det var overhode ingen mulighet til å skjule svangerskapet om jeg skulle ha lyst til det.

Vi delte det med familien fra jeg var 5 uker på vei andre gangen. Skulle det galt så ville jeg finne en trøst i at de andre visste hva som hadde skjedd.

Nei, det syntes ikke mye på meg, jeg vet det. Men de FLESTE synes det veldig lite på før de er omtrent halvveis. På MEG syntes det knapt nok da jeg var 8 mnd på vei, men det var nå meg. :-)

Mammabukser ved 8 mnd alder skyldes IKKE magen! Livmora er ikke over skambeinet en gang. :-)