Å bli storebror

[Gjest også en mamma]

Men tror du ikke det vil være skummelt for en 6-åring om mor blir veldig dårlig den første tiden f.eks.? At hun kaster opp både morgen og kveld, er sliten og trett og lett begynner å gråte for små ting?

Er det ikke da bedre for ungen å få vite at når kvinner har baby i magen så skjer det mange ting inne i kroppen som gjør at hun blir kvalm og sliten og derfor trenger ro?

Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror at de fleste 6-åringer vil føle det vanskelig at mor er syk, og det blir ikke enklere om de får vite at det skyldes en baby. Svangerskapet er for mange fullt av bekymringer, og det er ille nok for voksne. Barna trenger ikke involveres, mener jeg.

[Gjest bobbla]

Hvis man mister et etterlengtet barn i spontanabort og sørger over det, tror jeg ikke nødvendigvis den beste måten å "skåne" 5-6-åringer på, er å holde tingene hemmelige.

I slike tilfeller vil de aller fleste barn oppdage at noe er galt, og de kan komme til å forestille seg langt verre ting enn at de ikke blir storesøsken med det første.

Og ja, jeg har personlig erfaring med akkurat dette.

Ikke sant! Barn blir utrygge og redde dersom man ikke inkluderer dem. De tåler faktisk mye hvis man er åpen og ærlig. Fantasien og hva som kan være feil er mye skumlere.

[Gjest også en mamma]

Ingen mage når du var 8 mnd på vei? Er du så tykk fra før da eller?

Fy flate så snill du er. :-)

Jeg er lang, spesielt i ryggen. Jeg VAR noe overvektig, og da overvekten forsvant i takt med en voksende mage, så ble det ikke så veldig synlig nei. Dessuten hadde jeg ikke en definert fotball-mage, liksom, mer fordelt rundt hele virket det som.

Men ja, det skyldes helt sikkert en skrekkelig opplevelse i min barndom det også, og den bør jeg jo snarest innvie deg i, selvsagt!

[Gjest også en mamma]

1.5 3 og 7. Nei, de fleste trygge barn går ikke rundt og er redde døden. Barn som ikke blir løyet for og som er inkludert vil bli trygge. Når de ikke får være med og vite hva som skjer er det klart de blir utrygge og redde!

OK, dette vet du ikke noe om.

[Gjest også en mamma]

Herregud! Du ER virkelig dum du! Det finnes bøker osv hvor man fint kan vise hvordan barn blir til om man har vansker for å forklare det, og selvsagt skal ikke barn være med når man har sex.

Trolle!!!

Tullkjerring!

[Gjest bobbla]

Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror at de fleste 6-åringer vil føle det vanskelig at mor er syk, og det blir ikke enklere om de får vite at det skyldes en baby. Svangerskapet er for mange fullt av bekymringer, og det er ille nok for voksne. Barna trenger ikke involveres, mener jeg.

Ja, klart alle har det mye bedre når de blir løyet for og ikke føler at de er del av familien. Du har selvsagt rett. Og unger er jo uansett helt stokk dumme til den dagen de fyller 18. *ler*

[Gjest AveM]

Hvis man mister et etterlengtet barn i spontanabort og sørger over det, tror jeg ikke nødvendigvis den beste måten å "skåne" 5-6-åringer på, er å holde tingene hemmelige.

I slike tilfeller vil de aller fleste barn oppdage at noe er galt, og de kan komme til å forestille seg langt verre ting enn at de ikke blir storesøsken med det første.

Og ja, jeg har personlig erfaring med akkurat dette.

Jeg fikk et forklaringsproblem her da jeg besvimte på toalettet, det var blod over det hele, sykebilen hentet meg, og jeg hadde ikke fortalt barna at jeg var gravid. Neste gang jeg ble gravid fikk ungene vite det litt tidligere.

[Gjest også en mamma]

Ja, jeg er enig med deg og tror ikke jeg gidder svare henne mer i denne tråden gitt. )

Jeg gidder ikke svare Bobbla mer heller, men jeg bruker dette nicket fast og har gjort det en god stund.

Og nei, jeg mener ikke at svangerskap er en sykdom, ei heller at det er noe skammelig over det. Men jeg syns mange foreldre involverer barna alt for mye i ting - og jeg mener at det skaper utrygge barn. Barna trenger ikke vite om foreldrenes bekymringer i svangerskapet, eller om barnløshet og prøverørsbehandling. De trenger ikke vite om babyer som døde i magen og all annen elendighet.

De trenger ikke vite alle detaljer verken om svangerskapet eller fødselen.

Dessuten er det underlig at så mange mener at man skal involvere barna, men selvsagt må hele slekta få vite det først. Poenget mitt var jo å la barnet være den første til å få vite, men det er visst glemt nå. :-)

Jeg skrev 2 mnd som et eksempel, det var bare for å illustrere hvordan man enkelt og greit kan forklare for barnet hva som skal skje, og når det skal skje. Og nei, jeg forutsetter heller ikke at alle barn MÅ ha en onkel Kåre. :-)

Så poenget mitt er: (og det står jeg ved) - barnet bør få vite det først. Man bør vente så lenge som mulig for å redusere ventetiden for barnet, og for å komme over den "magiske" 12 ukers grensen.

[Gjest også en mamma]

Ja, klart alle har det mye bedre når de blir løyet for og ikke føler at de er del av familien. Du har selvsagt rett. Og unger er jo uansett helt stokk dumme til den dagen de fyller 18. *ler*

Mmm. Og det er vel også grunnen til at du syns alle andre skal få vite det før de vordende storesøsken.

[Lillemus]

Ikke sant! Barn blir utrygge og redde dersom man ikke inkluderer dem. De tåler faktisk mye hvis man er åpen og ærlig. Fantasien og hva som kan være feil er mye skumlere.

Jepp. Mine har alltid (nå 6 og 8 år) fått vite hva som skal skje, tilpasset dere språk og modenhetsnivå selvfølgelig. Da min mor døde var de med på sykehuset og så henne noen timer etterpå og de var med i hele begravelsen og i minnesamværet etterpå. De var da 3 og 5 år.

Og jeg tror ikke det har gjort dem noe annet enn godt! De er trygge, sunne unger nettopp fordi de er vant til å vite hva som skjer når det gjelder slike viktige ting.

6-åringen sier innimellom at hun ikke vil jeg skal dø, men det er jo helt normalt. Særlig etter at en venninne av meg døde i høst. Jeg sier da bare rolig at jeg ikke har tenkt å dø før jeg blir riktig gammel og de er voksne. Selvfølgelig har man ingen garanti for akkurat det, men jeg kan jo ikke like gjerne si at:"Beklager lille venn, men ingen vet når man skal dø, kanskje dør jeg i en bilulykke i morra."

[Gjest AveM]

Jeg ville lagt stor vekt på at den lille i magen er veldig heldig som får han til storebror. Jeg tror mine fikk vite det nå sist da jeg var ca 2 mnd på vei. Jeg lot barna få fortelle det til familie og venner som kom på besøk, noe de syntes var stas. De aller nærmeste visste det fra før av da, så de var med på det å spille overrasket

[Sofline]

Plutselig? Joda, hvis du regner med å føde innen et par uker, så er det plutselig. Men 3-4 mnd er da mer enn nok tid for familien til å venne seg til tanken?

På de fleste synes det en stund før det da...

[Gjest bobbla]

OK, dette vet du ikke noe om.

Tydeligvis du som ikke gjør det om du har så utrygge barn. Ville du følt deg trygg om du visste at du aldri fikk vite om hva som skjer eller hva som EGENTLIG skjer?

[Gjest bobbla]

Mmm. Og det er vel også grunnen til at du syns alle andre skal få vite det før de vordende storesøsken.

Hva? Jeg har da ikke sagt at jeg synes andre skal få vite det først? Men at ALLE skal få vite det tidlig, hvis man er knyttet til andre da, noe du tydleigvis ikke er. Men selvsagt skal søsken få vite det først ja, men ikke først etter 6 mnd nei.

Nå må du gi deg trollet. Finn deg noen andre og leke med.

[Gjest prust]

Husker da vi skulle ha hun minste. Vi tok begge søsknene oppi dobbeltsenga en lørdagsmorgen og koste med dem, og sa at vi skulle fortelle dem noe fint.

Og vi sa at etter jul og etter vinteren, men før eldstemann skulle fylle fem år, så skulle de få en liten søster eller bror :-)

Og det var storebror som fikk æren å fortelle dette til mormor og morfar dagen etter - og han brukte samme formulering som vi hadde brukt!

Husker ikke hvordan vi sa det til ham da nr to skulle bli født. Han var så liten da (var 26 mnd da hun ble født), så jeg tror vi drøyde en stund. Andre gangen var jeg vel 8-10 uker på vei, tenker jeg.

[laban]

Jeg gidder ikke svare Bobbla mer heller, men jeg bruker dette nicket fast og har gjort det en god stund.

Og nei, jeg mener ikke at svangerskap er en sykdom, ei heller at det er noe skammelig over det. Men jeg syns mange foreldre involverer barna alt for mye i ting - og jeg mener at det skaper utrygge barn. Barna trenger ikke vite om foreldrenes bekymringer i svangerskapet, eller om barnløshet og prøverørsbehandling. De trenger ikke vite om babyer som døde i magen og all annen elendighet.

De trenger ikke vite alle detaljer verken om svangerskapet eller fødselen.

Dessuten er det underlig at så mange mener at man skal involvere barna, men selvsagt må hele slekta få vite det først. Poenget mitt var jo å la barnet være den første til å få vite, men det er visst glemt nå. :-)

Jeg skrev 2 mnd som et eksempel, det var bare for å illustrere hvordan man enkelt og greit kan forklare for barnet hva som skal skje, og når det skal skje. Og nei, jeg forutsetter heller ikke at alle barn MÅ ha en onkel Kåre. :-)

Så poenget mitt er: (og det står jeg ved) - barnet bør få vite det først. Man bør vente så lenge som mulig for å redusere ventetiden for barnet, og for å komme over den "magiske" 12 ukers grensen.

Men er du ikke redd for den utryggheten som kan oppstå når de forstår at / eller lurer på om noe er galt, men ikke får vite noe? F.eks. for at de kan tro det er noe galt DE har gjort?

Jeg mistet rundt uke 11 da datteren min var 6 år. Hun visste ikke at vi hadde forsøkt prøverør året før uten å lykkes, hun visste heller ikke at jeg var gravid. Men etter en svært lite trivelig natt som inkluderte bl.a. legebesøk hjem, fikk hun vite hva som hadde skjedd. Mannen min måtte kjøre meg til utskrapning på sykehus morgenen etter, det hadde også vært vanskelig å bortforklare.

Hun fortalte etterpå at hun hadde vært redd legen skulle si at jeg måtte avlives. Vi har ingen dyr, så jeg aner ikke hvor hun fikk det fra. Men det styrker min tro på at fantasien kan være hakket verre enn virkeligheten.

De aller første døgnene etter denne hendelsen, hadde det vært umulig å holde alt hemmelig og si "ingenting" hvis hun spurte hva som var galt. Vi hadde forsøkt å avle barn nr. 2 i noe sånt som fire år, og hun var selv den aller ivrigste etter å forøke familien, så vi var lei oss alle tre. Jeg ville følt at jeg løy for henne ved å forsøke å "skåne" henne.

[snø]

Jeg gidder ikke svare Bobbla mer heller, men jeg bruker dette nicket fast og har gjort det en god stund.

Og nei, jeg mener ikke at svangerskap er en sykdom, ei heller at det er noe skammelig over det. Men jeg syns mange foreldre involverer barna alt for mye i ting - og jeg mener at det skaper utrygge barn. Barna trenger ikke vite om foreldrenes bekymringer i svangerskapet, eller om barnløshet og prøverørsbehandling. De trenger ikke vite om babyer som døde i magen og all annen elendighet.

De trenger ikke vite alle detaljer verken om svangerskapet eller fødselen.

Dessuten er det underlig at så mange mener at man skal involvere barna, men selvsagt må hele slekta få vite det først. Poenget mitt var jo å la barnet være den første til å få vite, men det er visst glemt nå. :-)

Jeg skrev 2 mnd som et eksempel, det var bare for å illustrere hvordan man enkelt og greit kan forklare for barnet hva som skal skje, og når det skal skje. Og nei, jeg forutsetter heller ikke at alle barn MÅ ha en onkel Kåre. :-)

Så poenget mitt er: (og det står jeg ved) - barnet bør få vite det først. Man bør vente så lenge som mulig for å redusere ventetiden for barnet, og for å komme over den "magiske" 12 ukers grensen.

Men kjære deg, alt der der får da barna vite, om de ikke bor i en beskyttet bobble, uten kontakt med omverden!

Min datter var ikke gamle jenta før hun ble opptatt av at noen har baby i magen. Og her forleden satt vi nesten maten i halsen, da Bella på 6 år med største selvfølgelighet spurte "puler du og pappa?", under middagen. Hun går i første klasse, og der er det både større barn og klassevenner med eldre søsken. De vet det meste ;o)

Vi forsøkte oss med et "vet du hva "pule" betyr, og fikk et kjapt "det er når mannen stikker tissen inn i dama",

Denne typen informasjon kan man rett og slett ikke skåne barna fra, og er det da ikke like greit at ungene får vite ting fra foreldrene, ikke fra andre?

Unger er naturlig nysgjerrige, og min eldste spør og graver om alt mellom himmel og jord. Vi har allerede hatt samtalen om babyen og hvordan den kommer ut av magen. Og jeg verken har vært, er eller har planer om å bli gravid. Og initiativet til å snakke om det var det datteren min på 6 år som tok.

Jeg vil heller være en slik mor som barna snakker med om ting, enn en sånn mor som synes alt er tabu. Man kan ikke skåne barna fra de naturlige ting i livet! Men det finnes gode måter å formidle det på :-)

[Gjest også en mamma]

Tydeligvis du som ikke gjør det om du har så utrygge barn. Ville du følt deg trygg om du visste at du aldri fikk vite om hva som skjer eller hva som EGENTLIG skjer?

Barna mine VET mye om hva som skjer. De vet hva det betyr å dø. Og i likhet med meg og veldig mange andre så ønsker de selvsagt ikke at noen de kjenner skal dø. Det blir blandet med en irrasjonell frykt, hvor man VET at alle kan dø, og derfor blir redd for at det skal skje helt plutselig.

Jeg syns ikke at barn som er redde for at folk skal dø er spesielt utrygge. Og jeg vil anbefale deg å lese tråden over her om nettopp det...

[Gjest også en mamma]

Men er du ikke redd for den utryggheten som kan oppstå når de forstår at / eller lurer på om noe er galt, men ikke får vite noe? F.eks. for at de kan tro det er noe galt DE har gjort?

Jeg mistet rundt uke 11 da datteren min var 6 år. Hun visste ikke at vi hadde forsøkt prøverør året før uten å lykkes, hun visste heller ikke at jeg var gravid. Men etter en svært lite trivelig natt som inkluderte bl.a. legebesøk hjem, fikk hun vite hva som hadde skjedd. Mannen min måtte kjøre meg til utskrapning på sykehus morgenen etter, det hadde også vært vanskelig å bortforklare.

Hun fortalte etterpå at hun hadde vært redd legen skulle si at jeg måtte avlives. Vi har ingen dyr, så jeg aner ikke hvor hun fikk det fra. Men det styrker min tro på at fantasien kan være hakket verre enn virkeligheten.

De aller første døgnene etter denne hendelsen, hadde det vært umulig å holde alt hemmelig og si "ingenting" hvis hun spurte hva som var galt. Vi hadde forsøkt å avle barn nr. 2 i noe sånt som fire år, og hun var selv den aller ivrigste etter å forøke familien, så vi var lei oss alle tre. Jeg ville følt at jeg løy for henne ved å forsøke å "skåne" henne.

Ja, i den situasjonen skjønner jeg godt at dere valgte å fortelle, og jeg ville sikkert gjort det samme.

Jeg er ikke for å holde ting hemmelig for barna, selv om mange har oppfattet meg dithen i denne tråden. Men jeg er for å være varsom. Satt på spissen så trenger ikke seksåringen være med på opp- og nedturer rundt foreldrenes forsøk på å bli gravide.

Men når det skjer noe alvorig, og spontanabort i uke 11 er alvorlig, både følelsesmessig og fysisk, så blir det unaturlig å utelate barnet fra det. Men en spontanabort eller forsinket mens i uke 6, det trenger ikke seksåringen involveres i.

[Sofline]

Ja, i den situasjonen skjønner jeg godt at dere valgte å fortelle, og jeg ville sikkert gjort det samme.

Jeg er ikke for å holde ting hemmelig for barna, selv om mange har oppfattet meg dithen i denne tråden. Men jeg er for å være varsom. Satt på spissen så trenger ikke seksåringen være med på opp- og nedturer rundt foreldrenes forsøk på å bli gravide.

Men når det skjer noe alvorig, og spontanabort i uke 11 er alvorlig, både følelsesmessig og fysisk, så blir det unaturlig å utelate barnet fra det. Men en spontanabort eller forsinket mens i uke 6, det trenger ikke seksåringen involveres i.

En spontanabort i uke 6 kan også være veldig alvorlig. Og det du sier her henger jo ikke sammen med at du mener man skal vente til det er 3-4 måneder igjen av svangerskapet med å fortelle det for å spare barna for eventuelle spontanaborter.