Å bli storebror

[Sofline]

Jeg tror denne også en mamma er en trolle, ellers er det en særedels ustabil person...

Hun tror tydeligvis svangerskap er en sykdom folk skal skjermes fra, og at det er helt ok å ikke inkludere en 6 åring som jo er så stor at han skjønner at noe er på gang.

Jeg tror ikke også en mamma troller, da jeg har sett nicket mange ganger her inne, men hun har noen svært spesielle meninger...

[morsan]

Men kjære deg, alt der der får da barna vite, om de ikke bor i en beskyttet bobble, uten kontakt med omverden!

Min datter var ikke gamle jenta før hun ble opptatt av at noen har baby i magen. Og her forleden satt vi nesten maten i halsen, da Bella på 6 år med største selvfølgelighet spurte "puler du og pappa?", under middagen. Hun går i første klasse, og der er det både større barn og klassevenner med eldre søsken. De vet det meste ;o)

Vi forsøkte oss med et "vet du hva "pule" betyr, og fikk et kjapt "det er når mannen stikker tissen inn i dama",

Denne typen informasjon kan man rett og slett ikke skåne barna fra, og er det da ikke like greit at ungene får vite ting fra foreldrene, ikke fra andre?

Unger er naturlig nysgjerrige, og min eldste spør og graver om alt mellom himmel og jord. Vi har allerede hatt samtalen om babyen og hvordan den kommer ut av magen. Og jeg verken har vært, er eller har planer om å bli gravid. Og initiativet til å snakke om det var det datteren min på 6 år som tok.

Jeg vil heller være en slik mor som barna snakker med om ting, enn en sånn mor som synes alt er tabu. Man kan ikke skåne barna fra de naturlige ting i livet! Men det finnes gode måter å formidle det på :-)

Veldig bra innlegg, snø. :-)

"Denne typen informasjon kan man rett og slett ikke skåne barna fra, og er det da ikke like greit at ungene får vite ting fra foreldrene, ikke fra andre?"

Jeg vil faktisk si at det ikke er 'like greit' å få vite det av foreldrene, men ENDA BEDRE! Da får man fremstilt ting på riktig måte, fremfor alle de tullehistoriene og misforståelsene som kan sirkulere blant barn.

Jeg vil helst unngå å få barn som må foreta den nye tidens svar på det å sende inn brev til Romantikk og spørre: "Kjære Sandra, får man barn av å kysse når jenta har mensen?"

*S*

[Gjest sorg og glede]

1.5 3 og 7. Nei, de fleste trygge barn går ikke rundt og er redde døden. Barn som ikke blir løyet for og som er inkludert vil bli trygge. Når de ikke får være med og vite hva som skjer er det klart de blir utrygge og redde!

Jeg vil påstå å si at vi har to trygge barn, de har vært inkludert da de har mistet sine oldeforeldre, minste på 5 år så på oldemor etter at hun var død, 10 åringen ville ikke ..... det ble for skremmende for henne ....

Hvordan vi reagerer på døden er individuell, syns det blir feil det du skriver .... at ingen trygge barn er redde for døden .... samme hvor mye du forklarer barna, så er det selvfølgelig skremmende å miste noen du er glad i.

Døden er skremmende selv for oss voksne.

For også å si litt om det egentlige temaet her om å bli (for oss) storesøster, så var hun 4 år da jeg ble gravid, vi gledet oss til å fortelle henne det, så hun var den første i familien som fikk vite det ..... det var like etter graviditetstesten , klarte ikke holde det hemmelig for henne, reaksjonen fra henne var et likegyldig "å ja" . Tidsperspektivet i svangerskapet klarte hun selvfølgelig ikke å se for seg, så det ble etterhvert noen laaaange måneder for henne å vente. Om vi hadde vært uheldige å mistet, og vi ikke hadde sagt noe til henne om at vi var gravide .... så ville hun jo merket det veldig godt på sinnstemningen til oss rundt seg .... Barn må få være inkluderende både i sorg og gleder.

[mumitrollet]

Nå var nå det med "2 mnd" bare et eksempel, da, men i prinsippet mener jeg at man bør vente så lenge som mulig. Helst til det har gått 5-6 mnd av svangerskapet, minst. Og ja, jeg mener at barnet bør være den første i familien som får vite det. Hvis man da mener at slekta trenger å vite dette så snart testen er positiv, så må barnet også få vite det da - først.

Sist var jeg MEGET gravid allerede ved ca 4 måneder. Har hørt at man kan bli enda større andre gang, tror nok ikke det er vits i å vente 6 måneder, nei...

[mumitrollet]

... det får'n si: det var ikke meningen å sette i gang en opphetet diskusjon!

Har lest gjennom innleggene, og konkluderer med at jeg vil fortelle det til sønnen min ganske snart. Han er ikke redd døden osv (både oldemor og oldefar har dødd de siste par årene), tror han vil være nokså uinteressert til å begynne med. Men på den måten vil det der med babyen bli en naturlig del av livet selv før den kommer til verden. Jeg tror også det vil bli lettere å forstå dersom noe skulle skje.

Men denne vurderingen er på bakgrunn av mitt kjennskap til mitt barn, samt at jeg tror jeg vil bli diger ganske fort.

Men det var boktipset, da.. Anyone?

[Gemini]

... det får'n si: det var ikke meningen å sette i gang en opphetet diskusjon!

Har lest gjennom innleggene, og konkluderer med at jeg vil fortelle det til sønnen min ganske snart. Han er ikke redd døden osv (både oldemor og oldefar har dødd de siste par årene), tror han vil være nokså uinteressert til å begynne med. Men på den måten vil det der med babyen bli en naturlig del av livet selv før den kommer til verden. Jeg tror også det vil bli lettere å forstå dersom noe skulle skje.

Men denne vurderingen er på bakgrunn av mitt kjennskap til mitt barn, samt at jeg tror jeg vil bli diger ganske fort.

Men det var boktipset, da.. Anyone?

Hvis du går inn på bokkilden.no eller andre nettbokhandlere, eller på ditt lokale bibliotek sine nettsider, så kan du søke på ord som storebror/storesøster/lillebror/lillesøster og se hva som dukker opp

Eks.:

Hei lillebror

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1678089&rom=MP

*****

Hvis det ikke gjør noe at det er feil kjønn:

Lisa får en lillesøster

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=137627&rom=MP

*****

[Rhea Silvia]

Mine har visst det fra uke10-12. Den eldste var 5 år sist gang, og var bare tidvis interessert.

De opplevde at svigerinnen min mistet babyen sin, og var selvsagt opptatt om at også deres baby kunne dø. Slik at de siste mnd var de mer opptatt av det, men egentlig betydde det lite før babyen faktisk ble født. :-)

[asterix]

Hvor store barn har du?

Min eldste er 5 1/2. Og jeg kan garantere at han ikke bare ville akseptert at en baby han ventet på "ble borte" og "ikke var ment" å bli noe. Han er i en alder hvor han er livredd for døden, og hvor han har problemer med å sovne om kvelden mange ganger i frykt for at han selv eller vi foreldre, eller lillesøster, eller besteforeldrene eller noen andre vi kjenner skal dø.

Jeg syns det er hjerterått å la BARN gå igjennom en slik følelsesmessig opplevelse. Mange foreldre som opplever spontanabort syns det er helt forferdelig, de sørger og det må de ha rett til. Men jeg syns man skal skåne barnet for sorgen. De færreste som spontanaborterer syns at dette var "pytt pytt, da var det vel ikke meningen da". Merkelig holdning fra deg!

Barn blir ikke _livredde_ for døden helt av seg selv om foreldrene har et avslappet forhold til liv og død og inkluderer barna i denne typen hendelser og forklarer hva som skjer/kan skje.

Jeg ser det som veldig viktig å la barna være en del av familien på alle måter og ikke minst når det er et nytt familiemedlem på vei. De bør få være inkludert fra starten av og bør få vite tidlig at mor er gravid.

[Gjest togli]

Du er rett og slett både dum og ufyselig. Voldsomt til konklusjoner her!

Jeg mener at for en vordende storebror er det for mye å forholde seg til hvis mamma spontanaborterer. Jeg mener at ventetiden bør gjøres kortest mulig for barnet.

Jeg er faktisk litt uenig med deg her...

Når jeg ble gravid med andremann, var eldstejenta litt over to år gammel. Hun prata flytende og var "moden" for alderen. Hun fikk vite om graviditeten med det samme. I ettertid så jeg at hun faktisk trengte disse månedene på å venne seg til at hun skulle bli storesøster. Hun var veldig involvert hele veien og var med på noen svangerskapskontroller osv. Til og med idag (hun er 9 1/2 nå) snakker hun om stoltheten hun følte ved å være den første som visste om svangerskapet (etter pappaen og meg) :-)

Når jeg ble gravid med tredjemann, var storesøstrene tre og seks år gamle. Denne gangen fikk de også vite det med det samme. Jeg forklarte at jeg hadde en prikk i magen og at denne kanskje kunne vokse og bli til en baby. De var dermed forberedt på at det ikke nødvendigvis ble en baby. En ukes tid senere hadde jeg en SA og ungene fikk vite det. Eldstejenta gråt litt over prikken som ikke ble en baby likevel, men vi lovte at vi skulle prøve å lage en ny prikk. Spennende;-)

Et par mnd senere var jeg igjen gravid og ungene krysset fingrene sammen med oss for at dette skulle gå bra. Det gjorde det heldigvis! Også denne gangen kjente jeg på følelsen av at ungene faktisk trengte ca åtte mnd på å venne seg til tanken på en ny baby i huset. Det er ikke så vanskelig å forklare unger hvor lang tid et svangerskap tar. Vi sa f.eks. at først måtte det bli jul, så påske, så bursdagen til X osv.. Da fikk de fortsåelse for at det var langt fram i tid. Vi så også på bilder av babyens utvikling og de så at det var "mange sider igjen" av boka før babyen skulle bli født.

Alt i alt føler jeg vi gjorde dette riktig. Storesøstrene var kjempestolte over at de fikk æren av å få vite dette først. Det har vært viktigere for dem enn jeg trodde på forhånd.

Svangerskap er en naturlig sak, så jeg tror på åpenhet og inkludering fra første stund.

[Gjest girasol]

Nå var nå det med "2 mnd" bare et eksempel, da, men i prinsippet mener jeg at man bør vente så lenge som mulig. Helst til det har gått 5-6 mnd av svangerskapet, minst. Og ja, jeg mener at barnet bør være den første i familien som får vite det. Hvis man da mener at slekta trenger å vite dette så snart testen er positiv, så må barnet også få vite det da - først.

Hallo - man synes da at man er gravid lenge før i 6.mnd...

[Lillemus]

Hallo - man synes da at man er gravid lenge før i 6.mnd...

Mange trodde jeg var fødeklar da jeg hadde 3 mnd igjen og jeg fikk stadig høre at:"Kona mi så sånn ut da hun ble sent på føden!" og sånt. Feeeestlig.

[Gjest girasol]

Men kjære deg, alt der der får da barna vite, om de ikke bor i en beskyttet bobble, uten kontakt med omverden!

Min datter var ikke gamle jenta før hun ble opptatt av at noen har baby i magen. Og her forleden satt vi nesten maten i halsen, da Bella på 6 år med største selvfølgelighet spurte "puler du og pappa?", under middagen. Hun går i første klasse, og der er det både større barn og klassevenner med eldre søsken. De vet det meste ;o)

Vi forsøkte oss med et "vet du hva "pule" betyr, og fikk et kjapt "det er når mannen stikker tissen inn i dama",

Denne typen informasjon kan man rett og slett ikke skåne barna fra, og er det da ikke like greit at ungene får vite ting fra foreldrene, ikke fra andre?

Unger er naturlig nysgjerrige, og min eldste spør og graver om alt mellom himmel og jord. Vi har allerede hatt samtalen om babyen og hvordan den kommer ut av magen. Og jeg verken har vært, er eller har planer om å bli gravid. Og initiativet til å snakke om det var det datteren min på 6 år som tok.

Jeg vil heller være en slik mor som barna snakker med om ting, enn en sånn mor som synes alt er tabu. Man kan ikke skåne barna fra de naturlige ting i livet! Men det finnes gode måter å formidle det på :-)

Som jeg skulle sagt det selv - men sannsynligvis på en enda bedre måte ;-)

[Gjest girasol]

Mange trodde jeg var fødeklar da jeg hadde 3 mnd igjen og jeg fikk stadig høre at:"Kona mi så sånn ut da hun ble sent på føden!" og sånt. Feeeestlig.

Ja sikkert festlig... Det der varierer mye altså! Jeg hadde en kollega på jobb som alle trodde var minst fire mnd.på vei da det viste seg at ho bare var 1... (fikk vi i ettertid vite - da det ble offentliggjort at ho faktisk var gravid!) Veldig plagomt for ho da!

[Sofline]

Jeg er faktisk litt uenig med deg her...

Når jeg ble gravid med andremann, var eldstejenta litt over to år gammel. Hun prata flytende og var "moden" for alderen. Hun fikk vite om graviditeten med det samme. I ettertid så jeg at hun faktisk trengte disse månedene på å venne seg til at hun skulle bli storesøster. Hun var veldig involvert hele veien og var med på noen svangerskapskontroller osv. Til og med idag (hun er 9 1/2 nå) snakker hun om stoltheten hun følte ved å være den første som visste om svangerskapet (etter pappaen og meg) :-)

Når jeg ble gravid med tredjemann, var storesøstrene tre og seks år gamle. Denne gangen fikk de også vite det med det samme. Jeg forklarte at jeg hadde en prikk i magen og at denne kanskje kunne vokse og bli til en baby. De var dermed forberedt på at det ikke nødvendigvis ble en baby. En ukes tid senere hadde jeg en SA og ungene fikk vite det. Eldstejenta gråt litt over prikken som ikke ble en baby likevel, men vi lovte at vi skulle prøve å lage en ny prikk. Spennende;-)

Et par mnd senere var jeg igjen gravid og ungene krysset fingrene sammen med oss for at dette skulle gå bra. Det gjorde det heldigvis! Også denne gangen kjente jeg på følelsen av at ungene faktisk trengte ca åtte mnd på å venne seg til tanken på en ny baby i huset. Det er ikke så vanskelig å forklare unger hvor lang tid et svangerskap tar. Vi sa f.eks. at først måtte det bli jul, så påske, så bursdagen til X osv.. Da fikk de fortsåelse for at det var langt fram i tid. Vi så også på bilder av babyens utvikling og de så at det var "mange sider igjen" av boka før babyen skulle bli født.

Alt i alt føler jeg vi gjorde dette riktig. Storesøstrene var kjempestolte over at de fikk æren av å få vite dette først. Det har vært viktigere for dem enn jeg trodde på forhånd.

Svangerskap er en naturlig sak, så jeg tror på åpenhet og inkludering fra første stund.

Glimrende idé å beskrive den lille i magen som en prikk i begynnelsen, synes jeg.

[Gjest togli]

Glimrende idé å beskrive den lille i magen som en prikk i begynnelsen, synes jeg.

Ja, jeg liker den. Ufarliggjør en evt abort.... Bedre at prikken dør enn at en liten baby dør..

[tly]

... det får'n si: det var ikke meningen å sette i gang en opphetet diskusjon!

Har lest gjennom innleggene, og konkluderer med at jeg vil fortelle det til sønnen min ganske snart. Han er ikke redd døden osv (både oldemor og oldefar har dødd de siste par årene), tror han vil være nokså uinteressert til å begynne med. Men på den måten vil det der med babyen bli en naturlig del av livet selv før den kommer til verden. Jeg tror også det vil bli lettere å forstå dersom noe skulle skje.

Men denne vurderingen er på bakgrunn av mitt kjennskap til mitt barn, samt at jeg tror jeg vil bli diger ganske fort.

Men det var boktipset, da.. Anyone?

Jeg lånte et par bøker på biblioteket. Den ene kaller jeg for "Nurket bor i mammas mage", men det er ikke helt det den heter. Den har klaffer så du kan titte inn i magen og se hvordan Nurket har det. Den er ganske morsom, en del av teksten går på rim. (Den har forøvrig en oppfølger som heter "Nurket er et bøllefrø".) Den andre handler om Tom som skal bli storebror. Husker ikke navnet på den heller, men du kan jo prøve på biblioteket du også.

[Gjest også en mamma]

Barn blir ikke _livredde_ for døden helt av seg selv om foreldrene har et avslappet forhold til liv og død og inkluderer barna i denne typen hendelser og forklarer hva som skjer/kan skje.

Jeg ser det som veldig viktig å la barna være en del av familien på alle måter og ikke minst når det er et nytt familiemedlem på vei. De bør få være inkludert fra starten av og bør få vite tidlig at mor er gravid.

Når det gjelder døden så er jeg helt enig i at de som har opplevd døden på nært hold har lettere for å akseptere det, enn de som ikke har det. Men som jeg skrev et annet sted, vi kan ikke godt begrave svigermor bare for å trene barna. :-) Vi har ikke mistet noen som står oss nær. Alle barnas oldeforeldre har vært døde 15-30 år før barna ble født, besteforeldrene er fortsatt i live, og vi har ikke mistet noen.

I vår døde pappan til et barn i barnehagen, og nylig døde en bestemor. Dette har skapt mange spørsmål, og vi har svart åpent og så ærlig som vi kan. Vi vet ikke hva som skjer etter døden, og vi er åpne om det og. Når barna i barnehagen var blitt fortalt at man kom "til himmelen" og barna så ut til å synes det var en grei forklaring så valgte vi å ikke kverulere på det. "Det kan godt hende" svarte vi. (Vi er ikke religiøse).

Men samtidig har dette satt i gang alvorlige tankeprosesser hos barna. Hvis pappaer kan dø, så kan deres pappa dø også. Hvis bestemødre kan dø, så kan deres bestemødre også dø. Det er de fryktelig redde for.

Og helt ærlig - jeg er også redd for å miste noen som står meg nær. Jeg har opplevd å miste mine besteforeldre, den første da jeg var 8 år, den siste da jeg var 24. Det var selvsagt vondt å miste dem, og jeg går ikke rundt og er irrasjonelt redd for at folk rundt meg skal falle om som fluer.

Men ja, jeg kjenner angsten gripe hjertet noen ganger. Som da moren min havnet på sykehus med hjerteinnfarkt. Da var jeg redd. Eller da ett av barna mine ble skikkelig dårlig med pusteproblemer. Ja, jeg var redd.

Jeg syns ikke det er galt å være redd jeg da. Jeg syns det er naturlig i mange sammenhenger, og vi er i grunnen åpne om det også, hjemme. Vi kan fortelle barna at vi også har vært redde, eller er redde.

Nå er det selvsagt også sånn at barn er forskjellige, og du har vel mange barn, har du ikke? Så da vet du jo det. :-) Jeg har bare to, og de er som dag og natt. En som tar det meste på strak arm, men som likevel våknet i natt og var så fryktelig redd for hun hadde drømt om noen forferdelige spøkelser som skulle ta henne. Og en som er fornuftig og resonnerende, og som forstår langt mer enn man skulle tro, alderen tatt i betraktning. Han er oppriktig redd for at vi skal dø. Eller besteforeldrene. Han er redd for å miste oss. Og jeg ser ingen grunn til å bekjempe selve redselen, men å lære å leve med den, det er det vi må jobbe med.

Foreløpig er han i en alder av 5 1/2 år ikke i stand til å håndtere de voldsomme følelsene helt på egenhånd, og han vet jo og forstår jo at folk kan dø, og det er ingen garanti for noe. Han er inne i en fase hvor han tenker mye på døden, og for han er tanken på å miste noen han er glad i helt kvelende.

Akkurat hvor lenge det er naturlig å vente før man forteller familie, venner og barna sine om en graviditet må jo den enkelte kjenne på selv. Jeg har ingen fasit. Men JEG personlig ville valgt å vente så lenge som mulig. Med de to barna vi har valgte vi å vente til etter ultralyden, dvs rundt uke 19 før vi fortalte det til familien. Vi valgte først å vente 12 uker pga risikoen for spontanabort (følte meg ikke egentlig ordentlig gravid før jeg hadde passert 12 uker). Og så var det i grunnen godt å ha hemmeligheten bare for oss selv en stund til. Det å fortelle det til familie og venner avstedkom selvsagt stor interesse, og det er selvsagt godt ment, men også litt slitsomt. "Bør du gjøre slik og sånn du som er gravid" og så videre. Så det var godt å ha det for seg selv noen uker til.

JEG ville derfor valgt å vente så lenge som mulig med å fortelle om graviditeten. Både fordi det er godt å ha hemmeligheten for seg selv, og fordi jeg ikke syns det er nødvendig å informere spesielt barna de første 12 ukene.

Men det betyr slett ikke at jeg har et vanskelig forhold til døden eller har en traumatisk bakgrunn på noen måte. Og jeg innrømmer gladelig at tanken på å miste ett av barna mine eller mannen min ER helt kvelende. Men jeg greier å skyve den irrasjonelle frykten til side, og greier å leve likevel.

[Gjest også en mamma]

Hallo - man synes da at man er gravid lenge før i 6.mnd...

Hallo og hallo. Det varierer jo veldig det da! Er mange det synes svært lite på før de er rundt 5-6 mnd i alle fall.

[laban]

Men kjære deg, alt der der får da barna vite, om de ikke bor i en beskyttet bobble, uten kontakt med omverden!

Min datter var ikke gamle jenta før hun ble opptatt av at noen har baby i magen. Og her forleden satt vi nesten maten i halsen, da Bella på 6 år med største selvfølgelighet spurte "puler du og pappa?", under middagen. Hun går i første klasse, og der er det både større barn og klassevenner med eldre søsken. De vet det meste ;o)

Vi forsøkte oss med et "vet du hva "pule" betyr, og fikk et kjapt "det er når mannen stikker tissen inn i dama",

Denne typen informasjon kan man rett og slett ikke skåne barna fra, og er det da ikke like greit at ungene får vite ting fra foreldrene, ikke fra andre?

Unger er naturlig nysgjerrige, og min eldste spør og graver om alt mellom himmel og jord. Vi har allerede hatt samtalen om babyen og hvordan den kommer ut av magen. Og jeg verken har vært, er eller har planer om å bli gravid. Og initiativet til å snakke om det var det datteren min på 6 år som tok.

Jeg vil heller være en slik mor som barna snakker med om ting, enn en sånn mor som synes alt er tabu. Man kan ikke skåne barna fra de naturlige ting i livet! Men det finnes gode måter å formidle det på :-)

Spesielt for jenter er det viktig at de får høre om sånt fra sine egne foreldre, ikke fra guttene i klassen. Det er ikke sikkert at sistnevntes versjon høres spesielt hyggelig ut for jentene.

Datteren min fikk også høre detaljene fra meg da hun gikk på førskolen (nåv. 1. klasse). Foranledningen var at hun begynte å fortelle halvgrove vitser som stammet fra guttene hun gikk sammen med.

For ordens skyld: Guttene bør selvsagt også opplyses når tiden er inne - med bedre informasjon enn groviser.

[Gjest Fortelle det med en gang]

Du er rett og slett både dum og ufyselig. Voldsomt til konklusjoner her!

Jeg mener at for en vordende storebror er det for mye å forholde seg til hvis mamma spontanaborterer. Jeg mener at ventetiden bør gjøres kortest mulig for barnet.

Gud bedre sier nå jeg! Barn takler ALT, også at mamma aborterer!

Mine graviditerer har ikke vært hemmelige. Fortalt det til alle fra jeg har vært 5-6 uker på vei. Til barna og. Syns da det er en så gledelig nyhet; at den vil jeg dele med hele verden!

Syns du høres rar ut.