Å bli storebror

[Gjest Fortelle det med en gang]

Hvor store barn har du?

Min eldste er 5 1/2. Og jeg kan garantere at han ikke bare ville akseptert at en baby han ventet på "ble borte" og "ikke var ment" å bli noe. Han er i en alder hvor han er livredd for døden, og hvor han har problemer med å sovne om kvelden mange ganger i frykt for at han selv eller vi foreldre, eller lillesøster, eller besteforeldrene eller noen andre vi kjenner skal dø.

Jeg syns det er hjerterått å la BARN gå igjennom en slik følelsesmessig opplevelse. Mange foreldre som opplever spontanabort syns det er helt forferdelig, de sørger og det må de ha rett til. Men jeg syns man skal skåne barnet for sorgen. De færreste som spontanaborterer syns at dette var "pytt pytt, da var det vel ikke meningen da". Merkelig holdning fra deg!

Det hjelper ikke å "skåne"barna slik du gjør!

Skjønner du ikke at de blir utrygge av det? De blir jo lurt og ting holdes skjult for de!

[Gjest Fortelle det med en gang]

Du ER dum du. De aller fleste unger har en periode hvor de er redde for døden.

Jeg spør igjen - hvor gamle er barna dine?

Mine har aldri hatt perioder hvor de har vært redd døden.

Mine tre eldste er 7, 11 og 13.

[Gjest også en mamma]

Gud bedre sier nå jeg! Barn takler ALT, også at mamma aborterer!

Mine graviditerer har ikke vært hemmelige. Fortalt det til alle fra jeg har vært 5-6 uker på vei. Til barna og. Syns da det er en så gledelig nyhet; at den vil jeg dele med hele verden!

Syns du høres rar ut.

Personlig syns jeg det er meningsløst å fortelle det til "verden" når man er 5-6 uker på vei.

[jubalong70]

Da vi ventet lillebror fikk jentene (som da var 4 og 5) vite det først. De fikk også lov til å si det til resten av familien.

Vi leste bøker om svangerskap, og sa også at av og til så kunne ikke den bittelille babyen leve fordi den var syk. Men at vi nok trodde babyen vår var frisk.

Vi fulgte med på bilder av fostere etterhvert som babyen i magen vokste. De snakket med og sang for babyen, og var mektig stolte av den voksende magen til mor.

Nå er babyen 15 mnd gammel, og jentene forguder ham!

For oss var det i alle fall riktig å fortelle dem det tidlig, og la dem være en del av svangerskapet på linje med oss foreldre.

Jeg tror at så store barn takler det godt hvis det ender med en abort, så lenge de blir forklart hva som skjer og føler de blir tatt på alvor med spørsmålene sine.

[Gjest Fortelle det med en gang]

Personlig syns jeg det er meningsløst å fortelle det til "verden" når man er 5-6 uker på vei.

Hvorfor det? Det er jo en kjempegledelig nyhet! Går jo ut i fra at det går bra. Og går det ikke bra så er da ikke det hverken flaut eller dumt. Bare bra at noen vet det da, slik at man kan få støtte til å komme over det.

Skjønner bare ikke de hemmelighetsgreiene. Hva er vitsen?

Er det tabu å abortere?

[Gjest også en mamma]

Hvorfor det? Det er jo en kjempegledelig nyhet! Går jo ut i fra at det går bra. Og går det ikke bra så er da ikke det hverken flaut eller dumt. Bare bra at noen vet det da, slik at man kan få støtte til å komme over det.

Skjønner bare ikke de hemmelighetsgreiene. Hva er vitsen?

Er det tabu å abortere?

Nei tabu er det vel ikke, men personlig ville jeg ikke følt behov for å fortelle hele verden om en abort. Og personlig greier jeg ikke helt å "leve meg inn i" andres aborter heller. Jeg greier sannsynligvis ikke "stille opp" på den måten de forventer. Jeg ser det som en liten celleklump som bare ikke ble til noe, så enkelt er det. Men andre som da vil snakke om "babyen" de mistet i uke 6... vel... jeg greier ikke helt reagere korrekt.

Og nettopp fordi det i mine øyne er en uferdig celleklump så er det heller ikke mye å innvie familie og venner i.