Barn søker foreldre

[Gjest Bare innom]

Sitter her å leser AF sine sider om Barn som søker foreldre.De 3 små guttene fra Kina......Og hun lille jenta på 4 år fra Colombia.Er det ikke mange slkere på Colombia.Hvorfor er det ingen som ønsker å adoptere henne?

[snø]

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror kanskje at litt av forklaringen kan være at langt de fleste førstegangssøkerne først og fremst ønsker seg er friskt og raskt barn, og at det å ta et SN-barn kan være litt fjernt. Tror kanskje det er en tanke som modner når man har vært foreldre en stund.

Og for oss som venter for andre gang er ofte alderen et problem. Altså alderen mellom det barnet man har fra før, og de man søker etter foreldre til.Den bør jo helst være to år.

Og så er det også en tredje ting, og det er det faktum at det her er snakk om barn som er syke/har problemer. Og det er ikke alltid like lett å få et sykt barn. Selv om beskrivelsen på AF-siden ikke gir de helt store indikasjonene på at det er noe alvorlig galt med barna, så må en huske på at hadde det vært friske barn, psykisk og fysisk, så hadde de kommet som ordinære tildelinger. Man skal ta hensyn til det/de barna man ha fra før, man skal ta hensyn til huset man bor i (ikke alle bor i hus som er tilpasset barn med handikapp), man skal ta hensyn til jobben man har. Osv. Det nytter ikke å bare ha et hjerte som blør når man leser om dem (selv om det er en god start...).

Som sagt jeg kan bare snakke for meg selv, og vi vurderte på et tidspunkt et konkret barn, men etter å ha snakket med lege fant vi rett og slett ut at det ble for mye for oss. Heldigvis fikk dette barnet foreldre her i Norge.

Jeg leser støtt og stadig på SN-siden til AF, og man skal aldri si aldri... Men NÅ er det uansett ikke akutellt, vi har jo ikke vært hjemme med Lillebror et år enda.

Jeg håper virkelig alle disse barna snart får et nytt hjem. I Norge er vi kanskje litt for redde for å ta på oss det ekstra arbeidet det er/kan være å få et SN-barn? Jeg er med på en amerikansk Colombialiste, og der var det nettopp en presentasjonsrunde. Og det slår meg at andelen der som adopterer barn med spesielle behov og/eller eldre barn og søskengrupper er vesentlig mye større. Men der har nok også norske myndigheter en del av skylden, for de er ganske så restriktive mht å gi godkjenninger for eldre barn og barn med spesielle behov. Vet ikke helt hvem de vil beskytte - søkerne eller det norske helsevesenet....

[michel1365380617]

for vår sin del går ikkje dette da barna det gjelder nå er for gamle i forhold til den godkjenningen vi har. Vi er godkjennt på et barn på 1 år, da vår prinsesse er kun 4 år nå. Vi har forresten søkt på et SN barn tidligere, men ble desverre ikke valgt. Barnet gikk istede til noen andre flotte foreldrer. Men kommer det et barn som er innen for de kritereine som vi kan søke på, ja så er vi der med en gang.

[Gjest tøffe valg]

Snø har vel beskrevet mange relevante momenter. For egen del må jeg bare tillegge at det er mange forhold å vurdere hvis en bestemmer seg for noe slikt. Etter å ha jobbet med funksjonshemmede i mange år må jeg dessverre si at det tøffeste for foreldrene ikke nødvendigvis er barnets vansker, men møtet med hjelpeapparatet/offentlige instanser. Det er veldig mye som ikke går av seg selv og mange kamper å kjempe, i årevis. For meg har det vært et viktig moment å vurdere. I tillegg til at det noen ganger kan være vanskelig å vurdere omfanget av vanskene på sikt selv om de kanskje i utgangspunktet ikke virker så store. Og så vet vi vel ikke - kan det være søkere som ønsker å ta imot et av disse barna, men som ikke er aktuelle/har blitt godkjent?