Ikke vanlig å være redd for døden?

[Gjest også en mamma]

Bobbla påstår under her at ingen normale, trygge barn er redde for døden.

Jeg mener at de fleste barn går igjennom en periode hvor de blir redde for døden. Vi snakker her om barn i alderen 4-8 år eller deromkring. Jeg har en på 5 1/2 som er veldig redd for døden for tiden, og kan godt huske at jeg også var det på omtrent samme alder.

Hva mener dere? Tenker barn på døden? Er de redde for det? Syns de det er helt greit om bestemor eller en ufødt baby dør? Erfaringer?

[Mrs.Biko]

Klart de er redde, nettop i den alderen de oppdager seg selv som sosiale individer.

Les Freud, Piaget eller Vygotsky for den sakens skyld.

[Lillemus]

Mine er ikke livredde for døden nei. Da mormora døde da ungene var 3,5 og 5,5 år gamle var de med hele veien. De så henne på sykehuset noen timer senere, de var med i kirken og ned til graven da kista ble senket ned og de var med på minnesamværet etterpå. De så at jeg gråt som en sil (takk for at pappan var der og tok hånd om dem akkurat da!) og at alle gråt.

De så også at jeg gråt og var veldig lei meg i høst da en venninne av meg brått døde av et ekstremt kort sykeleie, men ikke noe av dette har gjort dem vettskremte for døden.

6-åringen kan finne på å si at hun ikke vil jeg skal dø, men det er ikke noe mer enn en konstatering, ikke forbundet med redsel eller gråt overhode.

Jeg tror det at de har fått være med og se hvordan det hele er med begravelse og alt har gjort at de vet hvordan det er og derfor er trygge. De er også med på kirkegården og planter eller legger ned krans og lys innimellom og det synes de er koselig.

[Gjest GA]

Det er da vanlig?

Ihvertfall har min sønn på 7,5 tenkt mye på døden innimellom. Flere kvelder har han ligget våken, grått og grublet over hva som skjer etter at man er død. Vi har hatt mange lange samtaler om temaet. Det begynte vel for ca ett og et halvt år siden, og har dukket opp med jevne mellomrom.

Tror det er en fase veldig mange barn går igjennom.

[Mrs. Wallace]

Både guttungen (6) og kusina hans (nå snart tenåring) har hatt runder hvor de gråter en skvett og snakker om døden.

De er begge harmoniske, trygge barn uten spesielle traumer i bagasjen.

[Gjest også en mamma]

Mine er ikke livredde for døden nei. Da mormora døde da ungene var 3,5 og 5,5 år gamle var de med hele veien. De så henne på sykehuset noen timer senere, de var med i kirken og ned til graven da kista ble senket ned og de var med på minnesamværet etterpå. De så at jeg gråt som en sil (takk for at pappan var der og tok hånd om dem akkurat da!) og at alle gråt.

De så også at jeg gråt og var veldig lei meg i høst da en venninne av meg brått døde av et ekstremt kort sykeleie, men ikke noe av dette har gjort dem vettskremte for døden.

6-åringen kan finne på å si at hun ikke vil jeg skal dø, men det er ikke noe mer enn en konstatering, ikke forbundet med redsel eller gråt overhode.

Jeg tror det at de har fått være med og se hvordan det hele er med begravelse og alt har gjort at de vet hvordan det er og derfor er trygge. De er også med på kirkegården og planter eller legger ned krans og lys innimellom og det synes de er koselig.

"Jeg tror det at de har fått være med og se hvordan det hele er med begravelse og alt har gjort at de vet hvordan det er og derfor er trygge."

Det tror nok jeg også, at når de først opplever en slik situasjon så er det lettere å forholde seg til det etterpå.

Men jeg kan ikke godt begrave svigermor bare for at det er bra for ungene... selv om det kunne være fristende... :-)

[Gjest prust]

Gutten min, som nå er 7,5, hadde en periode i 4-5 års alderen da han tenkte mye på døden.

Jentene som er snart 3 og 5,5, har ikke vært opptatt av dette ennå.

Svigerfar har nok ikke så lenge igjen, så jeg regner med at det med døden blir tatt opp om ikke så lenge til....

[Gjest NurseNovel]

Selv mange av oss voksne er redd for døden:)

[Gjest bonidaros]

Selvsagt er det ikke helt greit at noen dør, det er jo trist, men de skal ikke bli redde av den grunn. De skal vite nok, få vite nok av foreldrene til å skjønne at det ikke er noe å gå rundt å være redd for.

[Sofline]

Barn er redde for døden, men det blir ikke bedre av at man skjuler det for dem. De må lære at det er en del av livet. Ærlighet er viktig. Barn er ikke dumme og skjønner at noe skurrer når det er noe galt.

[Sofline]

"Jeg tror det at de har fått være med og se hvordan det hele er med begravelse og alt har gjort at de vet hvordan det er og derfor er trygge."

Det tror nok jeg også, at når de først opplever en slik situasjon så er det lettere å forholde seg til det etterpå.

Men jeg kan ikke godt begrave svigermor bare for at det er bra for ungene... selv om det kunne være fristende... :-)

"Men jeg kan ikke godt begrave svigermor bare for at det er bra for ungene... selv om det kunne være fristende... :-)"

*lol*

[Gjest også en mamma]

Selvsagt er det ikke helt greit at noen dør, det er jo trist, men de skal ikke bli redde av den grunn. De skal vite nok, få vite nok av foreldrene til å skjønne at det ikke er noe å gå rundt å være redd for.

Jeg tror ikke de er redde for Døden med stor forbokstav, for å si det sånn, men de er redde for å miste noen de er glade i.

[Lillemus]

"Jeg tror det at de har fått være med og se hvordan det hele er med begravelse og alt har gjort at de vet hvordan det er og derfor er trygge."

Det tror nok jeg også, at når de først opplever en slik situasjon så er det lettere å forholde seg til det etterpå.

Men jeg kan ikke godt begrave svigermor bare for at det er bra for ungene... selv om det kunne være fristende... :-)

*Ler* Nei, det var kanskje litt i overkant ja! )

[mumitrollet]

Min sønn har et natulig forhold til døden. Han har mistet to oldeforeldre i det siste. Vi har ikke laget noen fiks ferdig forklaring på hva som skjer når man dør/etter døden, men benyttet anledningen til å la ham komme frem til egne konklusjoner. Og dte har den lille filosofen gjort: Hans teorier inkluderer både Gud og engler. Vi er ikke spesielt religiøse av oss ellers, men synes han hadde gode konklusjoner på hva som skjer etter døden.

[Rhea Silvia]

MIne barn har opplevd døden, de det siste året vert med å gravlegge et par gamle oldemødre, en ung onkel og knølliten nevø. De har opplevd alvorlig sykdom, med mulig dødelig utgang. De har opplevd at venner har mistet sine, opplevd at noen har mistet alt de eigde osv....

De er ikke redde. De er opptatt av døden, de snakker om begravelse og sorg. Men ikke med redsel. Vi skjuler ingenting, de har sett oss gråte og sørge. De har sørget, de har vert sinte,oppgitte,nyskjerrige, tankefulle, men ikke redde.

De er over 4 år.

[Rhea Silvia]

MIne barn har opplevd døden, de det siste året vert med å gravlegge et par gamle oldemødre, en ung onkel og knølliten nevø. De har opplevd alvorlig sykdom, med mulig dødelig utgang. De har opplevd at venner har mistet sine, opplevd at noen har mistet alt de eigde osv....

De er ikke redde. De er opptatt av døden, de snakker om begravelse og sorg. Men ikke med redsel. Vi skjuler ingenting, de har sett oss gråte og sørge. De har sørget, de har vert sinte,oppgitte,nyskjerrige, tankefulle, men ikke redde.

De er over 4 år.

de siste åra, ikke året

[Caloni Makaroni]

Jeg har ikke lest den tråden du henviser til, men jeg kan ikke tro at det er unormalt for barn å være redde for døden. Barn går igjennom forskjellige faser hvor de er redd for forskjellige ting, og døden er gjerne en av de tingene. Jeg var aldri livredd døden selv, men jeg var veldig redd for at noen som var nære meg skulle dø. Det har jeg vært borti mange barn som har vært. Som har begynt å gråte ved tanken på om mammaen deres skulle dø, for eksempel.

"Helt greit" er det neppe når noen de kjenner dør. Men det er forskjellige reaksjoner. Jeg tror man skal være mer observante i forhold til barn som bare trekker på skuldrene og ikke nevner det igjen, enn de som faktisk har en sorgreaksjon og filosoferer en del over døden og er redd for at det skal skje flere. Alt er vel normalt, så lenge det går over etterhvert

[Piraye]

Mistet begge bestefedrene mine da jeg var 6-7, og skjønte ikke mye av det. Mistet et par hunder mellom 8-10 og det var værre, spesielt den siste. Husker ikke jeg var -redd- døden, men husker jeg var redd for å miste enkelte (som fx bestemor). Mener å huske noe jåss om at de døde kom til himmelen og satt på skyene og så ned på oss. Så var ikke redd for hva som ville skje i døden, men var redd for å miste personer.

[Velouria]

de siste åra, ikke året

Det var godt å høre at det ikke var det siste året, ellers hadde dere hatt et i overkant vanskelig år alle sammen.

Førvrig er mine barns oppfattning av døden ganske lik, de har hele tiden hatt et forhold til døden og spør masse om det, særlig 5 åringen. Det hjelper å snakke om ting som gjør vondt, det er hva vi prøver å formidle her i huset og at alle følelser er OK når det skjer noe trist eller vondt.

[Rhea Silvia]

Det var godt å høre at det ikke var det siste året, ellers hadde dere hatt et i overkant vanskelig år alle sammen.

Førvrig er mine barns oppfattning av døden ganske lik, de har hele tiden hatt et forhold til døden og spør masse om det, særlig 5 åringen. Det hjelper å snakke om ting som gjør vondt, det er hva vi prøver å formidle her i huset og at alle følelser er OK når det skjer noe trist eller vondt.

Er så enig i det siste du skriver. At alle følelser er tillatt.OG at det å snakke om følelser er viktig og riktig.

Jeg har en sønn, og jeg kjenner det gjør godt når han bruker ordene sine til å forklare følelser. At jentene gjør det, er liksom "forventa", jeg er glade vi har klart formidlet det til gutten også, at det er godt og nødvendig å snakke om det de føler....