Det å være mamma...

[sunnie1365380407]

... man tenker at når barnet blir større da er det ikke så mye å bekymre seg for, men sannelig. Jeg er helt ekstrem om dagen. Vi har lang skolevei så jeg kjøre 9 åringen min til skolen. Det er et stykke å gå ned til skolen fra parkeringsplassen, og i det jeg ser den "lille engelen min" spasere nedover bakken mot sfo kl 07.30 i bekmørke så kjenner jeg et stikk i magen. Jeg har tidsklemme pga jeg begynner egentlig på jobb samtidig som sfo åpner så derfor har jeg ikke tid til å følge henne ned og må bare rushe avgårde til jobb.

Og så kommer jeg på jobb og begynner å tenke på pedofile gærninger som kan ligge i buskene nedover veien som ligger så øde. Eller tenk om sfo-ansatte har forsovet seg og hun må stå ute der alene i mørket og være redd..

Jeg vet jo at det er helt insane å holde på å tenke sånn, men jeg kan ikke noe for det. Hun er det kjæreste jeg har. Og selvfølgelig så går jeg ikke hele dagen å tenker på det, når dagslyset kommer så glemmer jeg det. Så det er ikke en reell angst, men allikevel...

Er dere som meg? Eller er jeg helt sprø?

[Gjest AveM]

Jeg bekymrer meg mer for skolebarna enn for de to minste, for de har jeg rimelig kontroll på dagen lang. Jeg tror det er helt normalt å være bekymret, men kanskje du er litt mer bekymret enn gjennomsnittet. I allefall hvis tankene dine plager deg mye.

[kaffepiken]

Du er i hvertfall mye mer påpasselig enn meg. 9-åringen min har gått til og fra skolen selv siden midten av 1.klasse. Nå har han fått nøkkel og låser seg inn selv etter skoletid. En dag i uka er han sistemann som forlater hjemmet og han må da gå hjemmefra til riktig tid og huske å låse døren hjemme. Jeg er sånn skrudd sammen at jeg ikke bekymrer meg for ting som ikke har skjedd enda. Det sparer meg for endel unødig energibruk.

[Mrs. Wallace]

Ja, du er sprø, og ja, det er helt normalt. )

[Gjest togli]

Jeg er akkurat som deg og pleier å sitte i bilen og holde øye med ungene helt til de er innendørs på SFO. Da føler meg meg helt trygg:-)

Søsteren min mener jeg er fæl til å krisemaksimere og det har hun nok tildels rett i ;-)

[Gjest togli]

Du er i hvertfall mye mer påpasselig enn meg. 9-åringen min har gått til og fra skolen selv siden midten av 1.klasse. Nå har han fått nøkkel og låser seg inn selv etter skoletid. En dag i uka er han sistemann som forlater hjemmet og han må da gå hjemmefra til riktig tid og huske å låse døren hjemme. Jeg er sånn skrudd sammen at jeg ikke bekymrer meg for ting som ikke har skjedd enda. Det sparer meg for endel unødig energibruk.

Heldiggris!

[sunnie1365380407]

Jeg er akkurat som deg og pleier å sitte i bilen og holde øye med ungene helt til de er innendørs på SFO. Da føler meg meg helt trygg:-)

Søsteren min mener jeg er fæl til å krisemaksimere og det har hun nok tildels rett i ;-)

Uff, ja, hehe, det er ikke greit det der... Men man må vel bare innse at det går ikke an å beskytte dem mot alt heller..

Gruer meg til tenårene jeg hehe

[Elis31]

På vår SFO er det helt lov å ringe å spøre om barnet har kommet frem. Jeg gjør jo ikke det hver gang, men av og til hvis jeg føler for det.

[sunnie1365380407]

På vår SFO er det helt lov å ringe å spøre om barnet har kommet frem. Jeg gjør jo ikke det hver gang, men av og til hvis jeg føler for det.

Ja, det er lov her også, men jeg prøver å ta meg sammen og roe ned. Vet jo at jeg bekymrer meg uten grunn, men en gang i blant hender det at jeg ringer...

[Dorthe]

Nei, men du er litt reddere enn meg. Men mine har hatt en forferdelig skolevei med trafikkerte gater hvor bilene kjører som svin.

Hos minstemann ringer de hvis ungene ikke har kommet på skolen så det gjelder å ringe dem først sånn mellom 8 og halv 9 dersom ungene er syke.

[laban]

Jeg er ikke som deg, men jeg tror ikke du er sprø.

Fordi jeg har lavt hysterinivå, har det enkelte ganger oppstått situasjoner som _kunne_ blitt farlige.

Men min erfaring er at de ofte er mer fornuftige enn ellers når de må klare seg selv. Derfor gir jeg dem lov til det - innen rimelighetens grenser.

[avidi]

Jeg var også sånn som deg da junior var mindre, jeg torde rett og slett ikke slippe ham av syne et minutt.For meg var dette en del av en problematikk jeg slet veldig mye med.

Jeg tok dette opp med psykologen jeg gikk hos og fikk på den måten ut en del av den konstante bekymringen jeg hadde for ham.

Nå er han 8 år og ganske så selvstendig og jeg har lært å stole på at han klarer seg uten at jeg passer på hele tiden.

[sunnie1365380407]

Jeg var også sånn som deg da junior var mindre, jeg torde rett og slett ikke slippe ham av syne et minutt.For meg var dette en del av en problematikk jeg slet veldig mye med.

Jeg tok dette opp med psykologen jeg gikk hos og fikk på den måten ut en del av den konstante bekymringen jeg hadde for ham.

Nå er han 8 år og ganske så selvstendig og jeg har lært å stole på at han klarer seg uten at jeg passer på hele tiden.

Så bra at du klarer å slappe mer av etterhvert.

Det er ikke det at jeg ikke stoler på henne, hun er jo "verdens" klokeste og mest fornuftige jente, så jeg vet jo at hun klarer å ordne opp, og jeg lar henne gå alene og være selvstendig, så jeg tror jeg klarer å skjule bekymringen min for henne. Det er bare de følelsene jeg går rundt med etter jeg har sluppet henne av syne som er så kjedelige.

Jeg har bare henne og jeg er alenemor, og blir kanskje mer hysterisk av det?? Vet ikke jeg?

[jubalong70]

Det er da slik det er å være foreldre

[Gjest togli]

Uff, ja, hehe, det er ikke greit det der... Men man må vel bare innse at det går ikke an å beskytte dem mot alt heller..

Gruer meg til tenårene jeg hehe

Jeg satser på at jeg blir litt mer "herda" med årene ;-)

[citygirl]

Jeg satser på at jeg blir litt mer "herda" med årene ;-)

Sorry der må jeg skuffe deg:_)

Når du endelig tror at alt er over fordi ungene forlater redet, og du "godkjenner" ny partner og bestemmer deg for at de er i trygge hender hos sin nye kjæreste-samboer-ektefelle - DA FÅR DU BARNEBARN.

Også er hele kjøret i gang igjen. Bare at nå er det enda verre.

Hehe. Neida. Sikkert ikke. Eller?

[Gjest togli]

Sorry der må jeg skuffe deg:_)

Når du endelig tror at alt er over fordi ungene forlater redet, og du "godkjenner" ny partner og bestemmer deg for at de er i trygge hender hos sin nye kjæreste-samboer-ektefelle - DA FÅR DU BARNEBARN.

Også er hele kjøret i gang igjen. Bare at nå er det enda verre.

Hehe. Neida. Sikkert ikke. Eller?

Nei, huff!!

Satser på at jeg ikke ligner moren min der *hehe*

[citygirl]

Nei, huff!!

Satser på at jeg ikke ligner moren min der *hehe*

Tror det å være forelder er en evig kronisk tilstand som gradvis progredierer.

Jeg var borti en gammel dame på 70 år som var helt ut av seg og stressa og sa hun måtte låne tlf for å ringe sin mor og si hun var kommet på sykehus.

*noterte "dement" i journalen*

Det viste seg å stemme... Mor på 100 (eller noe) levde i beste velgående og ville selvsagt vite at datteren var syk.

*flau*

[Gjest togli]

Tror det å være forelder er en evig kronisk tilstand som gradvis progredierer.

Jeg var borti en gammel dame på 70 år som var helt ut av seg og stressa og sa hun måtte låne tlf for å ringe sin mor og si hun var kommet på sykehus.

*noterte "dement" i journalen*

Det viste seg å stemme... Mor på 100 (eller noe) levde i beste velgående og ville selvsagt vite at datteren var syk.

*flau*

*ler*

Moren min hadde en nabo som var ungkar og rundt 65 år gammel. Hans mor bodde på sykehjem og ringte stadig vekk moren min for å få henne til å sjekke om det var lys hos ham, om han hadde kommet hjem fra jobb osv ;-)

[skygge]

Har samme tidsklemma som deg, jeg ga jenta mobiltlf slik at hun kunne ringe i tilfelle feks. ansatte som forsov seg.

Har ikke skjedd ennå, men hun vet at hun skal da vente i 10 min (i tilfelle sfo ansatt er bare litt forsinket) og så ringe meg.

Men jeg kjenner meg igjen i bekymringene, hvis det er noe trøst.