Babyen "hater" meg...

[Gjest fartiltremånedersønn]

Tror jeg er i ferd med å få en mild form for pappadepresjon, og merker at jeg er litt "sjalu" på mor og barn.

Min kone har perm med min sønn på snart tre måneder. Hver dag på jobb får jeg tekstmeldinger om hvor bra de har det, om hvor godt humør han er, at han aldri gråter og bare smiler.

Jeg forter meg hjem fra jobb, men i flere dager har reaksjonen vært den samme. I det jeg skal holde min egen sønn begynner han å skrike FEBRILSK!!!!

Det er akkurat som han er livredd og han roer seg ikke før moren kommer.

Jeg har knapt nok sett han smile en gang, og det virker som han ikke er trygg hos meg.

Dette er utrolig frustrerende og jeg føler avstanden til min egen sønn blir større og større.

Jeg prøver å tenke om det er noe jeg kan ha gjort som har skremt han. For noen uker siden skulle vi prøve med smokk ettersom han slet med å sovne på kvelden.

Jeg tok smokke-jobben, men han ville ikke ha den. Jeg prøvde å holde smokken i munnen hans i kanskje 5 minutter, mens jeg gikk rundt på gulvet og håpet at han skulle begynne å suge.

Men han bare spyttet den ut igjen og begynte å skrike. Jeg fikk dårlig samvittighet, men tenkte at han var så liten at han ville ha glemt alt til neste dag uansett.

Men nå vet jeg virkelig ikke, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Hjelp!

[Gjest togli]

Små babyer skriker oftere på ettermiddag/kveld enn på dagtid, så forsøk også å være mye sammen med sønnen din når du har fri på dagtid. Vær litt alene sammen med han. La han få ligge på brystet ditt og kose. Etterhvert vil han bli interessert i deg også :-)

Om noen måneder ser nok barnet ditt på deg som verdens beste pappa:-)

[tonie]

De er skikkkelig mammatullete når de er så små, så fortvil ikke.

Ta over og skru på sjarmen en dag han er mett og god og i godt humør, så skal du se han oppdager pappaen sin også:-)

[Gjest han trenger deg]

Kjære deg!

Skjønner dine følelser! Klart det er frustrerende. Det er bare det at han er mest vandt til sin mamma, helt sikkert!

Han er bitte liten, handler på impulser, har ingen tanker om at han liker deg eller ei..

Han trenger deg, er avhengig av at du er der for ham, at du aldri trekker deg tibake.

Prøv å sette dine egne behov og følelser til side. Ikke gi ham fra deg om han gråter. Det siste et barn ønsker er å miste kontakt med sine foreldre:)

Gi ham alt det du har av kjærlighet, han smiler snart til deg også Og da er alt dette glemt!

Lykke til!

[kaffepiken]

Det der går i perioder. Når de er bittesmå foretrekker de ofte mammaen. Men senere kan det fort bli bare pappa for alle penga. Sånn var det en laaaang periode med vår minste. Pappaen skulle hjelpe med alt og jeg kunne bare pelle meg vekk. Det gjelder å ikke ta det personlig.

[PieLill]

Det er bare å venne seg til det. Forelderrollen gir ikke belønning etter innsats. I hvert fall ikke på kort sikt. Du er ikke like pop hele veien.

Det vi gjør for og med våre barn, særlig i forhold til deres grunnleggende behov, har minimalt å gjøre med hvilken "belønning" i form av positiv respons vi får. Vi er voksne og lar fornuften råde.

Fortsett å gjøre det riktige og ikke bry deg så mye om responsen. Den kommer garantert. Aksepter at det tar tid å bli kjent. Du har jo ikke pup og det er det som er det viktigste i starten.

;-)

Hva med at både mamma, pappa og baby koser seg sammen på sofaen, på gulvteppet eller i dobbeltsenga? La moren instruere deg på hva nurket liker og ikke liker. Etter hvert som du kommer mer på banen finner du ut av tingene selv.

Forsøk å legge bort idealet om hvordan det skal være å ha sitt eget lille barn. Og ta heller tingene som de er i stedet.

Når ungen vræler som besattt kan du tenke at du verden så sunn, frisk og sterk han er. Det at en baby kan skrike ut betyr også at barnet ha det bra. Han er vant til å bli hørt.

Du blir kjent med barnet ikke bare når det er smil og lykke, men også når det er gråt og tenners gnissel. Alt sammen gir innblikk i den fantastiske personen du skal få lære å kjenne mer og mer.

mvh

[Linnea78]

Forstår godt hvordan du har det. Min frøken ble tatt med keisersnitt, dette førte til at det var pappa som gikk rundt med henne på armen de første døgnene (vi var på sykehuset alle 3). Det var han som måtte synge og bysse på henne hvis hun var urolig. Jeg grudde meg som besatt til han skulle ut i arbeid igjen. Men det gikk seg til. Bruk tid til å være med bebien selv om den skriker. Finn på noe sammen alle tre, slik som PieLill foreslår. Det kommer til å forandre seg. :-)

[Mrs.Biko]

Hei. Du må huske at manger damer ikke kan omtale babyer uten å si at de er kjempesøte, deilige og at livet er en rosensky.Det er salvfølgelig ikke sant, men det tilhører mammarollen å fortlke alt litt rosa.

Prøv en hestekur med sønnen din. Gå tur, syng, babysvømming. Ikke la mamma ta alle kose-tingene. Min unge som hadde mye vondt det første året er nå en pappa-kose gutt. Jeg kan lese, snakke, gjøre, men kosing er best hos pappa.

Ungene får ikke lov til å sove hos meg (Mamma) men det er ok for Pappa.

Det er et billig triks men funker å snakke med lys stemme. Selv om det er mest kontakt mellom mor og barn i begynnelsen er det dumt å vente på "forbindelsen". Det er omtrent nå foreldrebinding skjer.

Et annet tips, pass på at du bruker rolige lyder. Hvis du kommer inn i rommet og smeller med døra.. Da er ungen alt på vakt.

[Åsemor]

Jeg ville startet med å bruke tid ved siden av de to i sofaen f.eks. Sitt ved siden av mammaen mens hun har babyen på fanget, og del på dullinga.

Så har du vel fri noen formiddager, og da kan du kanskje trille tur mens babyen er våken og i godt humør, eller la mammaen hvile seg en time eller dusje eller noe.

Det nytter iallefall ikke å trekke seg mer unna, selv om det helt sikkert er fristende nå.

[Gjest bikku]

Huff, så trist at det er vanskelig for deg. Men ikke fortvil. Ungene er gjerne ganske mamma-styrte den tida. La han sitte hos moren mens du leker med han, som litt oppvarming til du overtar. Stå på, ikke gi opp, sikker på at det ordner seg om kort tid. Kjempefint at du tenker over det som er vanskelig , og at du tydeligvis vil gjøre noe med det.

[Gjest trultemor26]

Bruker du sterk parfyme, aftershave, deo?? Babyen kan mislike disse luktene. Selv bruker jeg aldri parfyme når jeg har baby, sambo smeller på seg når vi skal bort, men snuppa som da var baby slo seg helt vrang og skrek så fort pappaen tok i henne. Så han slutta fort med det, hvertfall når dem er så små.

[calendula]

Vår siste barn var ogås akkurak slik. Det var vondt for meg som mor å se at han slo seg helt vrang når pappaen skulle holde ham. Mager tørst, men det gikk over etter et år.

[fuji1365380447]

Vi slet også med det fenomenet gitt.

Jeg tror at mye av grunnen er at små babyer er mye gladere og blidere på morgenen/formiddagen enn ettermiddagen/kvelden. Du får jo ikke akkurat se solskinnssiden på kvelden.

Og så små babyer lever bare i sine følelsers vold. Enhver uro, ny lukt, høy lyd eller usikkerhet gir høy gråt!

Jeg tror ikke at du er den første mannen som opplever dette - for små babyer så er det stort sett mamma og puppen som gjelder. Be moren om å hjelpe deg til å være sammen med babyen. Ligg i dobbelt sengen med babyen mellom dere - da vil den være i trygg nærhet til mamma, men samtidig kunne kose seg med deg.

Og om ingenting virker - så kan du være sikker på at dette endre seg ettersom babyen vokser til.

[Gjest kvitsymra]

Send mor ut, og vær hyppig alene med barnet. Bli kjent med hverandre. Husk å være deg selv.

mvh

[Sofline]

Ikke unormalt!

Babyer er som oftest mer våkne og i bedre humør om formiddagen/ettermiddagen enn om kvelden/etter arbeidstid.

Babyen kjenner mor best, og føler seg tryggest hos henne. Det henger bl.a. sammen med at det er hun som er matfatet (forutsatt at hun ammer). Det blir bedre når babyen begynner å få fast føde (det kan du jo også ta deg av).

Tilbring MASSE tid sammen med babyen alene. Send mor ut. Hun trenger også litt alenetid uten babyen. Så skal du se det går bedre etter en stund.

[Gjest ellen2]

Hei nybakte pappa! Jeg har lest innlegget ditt og svarene. Jeg har tre barn og de har en far de elsker. For det første: Du har ikke gjort noe galt ved å forsøke å få barnet til å ta smokken! Dette prøver alle mødre/fedre når barna ikke roer seg. Så gir man naturligvis opp, når det ikke var dette poden ønsket! Livet for et nyfødt barn er fullt av slike misnøyeopplevelser og heldigvis kan de si kraftig i fra! Men det ikke lett for oss foreldre å skjønne hva det skrikende "beistet" vil(!) Da hyler de videre, mens vi prøver og prøver, og kanskje er vi heldige og treffer blink. Og hjelper ingenting, står bare puppen tilbake. Dine følelser og samspillet i familien nå, er normalt. Særlig med den første babyen. Babyen din "hater" deg ikke. Dere har fått i gave, et nyfødt lite barn. Å komme til en helt ny verden, så fullstendig hjelpesløs som et nyfødt barn er, er en svær omveltning for den lille. Han er totalt avhengig av og prisgitt sine omgivelser, av at han blir elsket, møtt, forstått, respektert og tatt vare på, på alle plan. Slik at han får dekket sine behov. Så her trengs det den fullstendige trygge og beskyttende havnen: Og du må nok finne deg i (en stund) at det er mamma, med hennes lukter, lyder, tonefall, måter å bevege seg på, dulle, gynge. Mammaen og babyen er inne i en "symbiose" nå, dvs de er gjensidig avhengige av hverandre, og lever i "sin egen verden" som bare de to deler, og da kan en førstegangspappa føle seg utenfor.Hvorfor er ikke babyen like interessert i meg? For babyen er hun den aller viktigste: Selve kilden til liv (melken). Gjennom lukter, stemmeleie, ansiktet, øynene, hårfargen hennes gjenkjenner babyen din sin kilde til liv. Og i de første ukene er det ikke så mye annet enn dette verden dreier seg om for et lite barn. Han skal lære dere begge og flere å kjenne, og erobre til seg svært mange nye opplevelser og erfaringer og skal gjennom en rasende utvikling det første året, og da gjelds det å "henge i puppen" og få med seg mest mulig! Han vil trenge henne døgnet rundt de første ukene/månedene. De fleste "fremmede" (andre) er ikke like interessante fordi de ikke kan tilby den varme melken og de luktene som babyen forinder den med. Så hva skal en pappa gjøre? Har du sett bildet av Josef som beskyttende står og ser beundrende på Maria og Jesubarnet, slik de fremstiller dem i den Katolske kirken? Josef krever ikke å få holde barnet, han hegner rundt barnet og moren, beskytter dem. Du er ikke utenfor, du er i en treenighet hvor du må søke deg frem til din rolle: Den er noe lignendene av å "sveve" rundt og være tilgjengelig med vannglass, tørkekluter, finne et teppe, holde barnet så hun får gått på do, etc. etc. - stå til hennes tjeneste. Så hvordan bli kjent med din nye lille sønn? -Når du kommer hjem, si hei til mammaen, og gå bort til henne og gi henne en lang god klem, og si at du elsker henne. Dette skal du gjøre mens hun holder barnet over skulderen, slik at han kjenner lukten din, hører stemmen din, og du kan småpludre tilbake til han. Små babyer er uhyre følsomme for lukter, stemninger, lyder, og nå vil han kjenne din lukt, stemmen din, morens respons og babyen vil føle velvære i denne situasjonen, der du også inngår i babyens opplevelse. Han vil gradvis begynne å forbinde deg med sin livgiver: sin livstråd og oppleve deg som en del av dette. En baby trenger mamma som en trygg base for nye erfaringer. Men når sønnen din har blitt ett år, vil du oppdage at han vil opp på armen din når noe nytt skjer. Og da er det DIN arm han vil sitte på! Hvis du tar det med ro nå, vil sønnen din gradvis begynne å forbinde deg med noe godt. Til slutt er det bare pappa, pappa, pappa. Som må være med på fotballkamp, se spennende filmer med, og mye annet spennende. Så husk det: Så lenge ingen forsøker å "trenge seg på" babyen din, eller "kreve" at han skal like noe/noen, vil han føle seg trygg og ivaretatt, og barnet vil vende seg nysgjerrig utover mot verdenen utenfor mammas pupp helt av seg selv. I motsatt fall kan de trekke seg og avvise. Krever en av barn å bli likt (enten det gjelder en tante eller en pappa) vil en få motsatt reaksjon. Ingen liker at noen trenger seg ubedt på, heller ikke barn.Du ønsker å bli elsket av sønnen din, kanskje å ha det samme forholdet til ham som henne? Nei, gjør ikke det. Elsk ham ved å respektere sønnen din og de grensene han har. Så til det konkrete igjen. Når du har klemt og kysset på dine to elskede, tar du fatt på oppvasken, klesvasken, støvsugingen. Da føler mammaen seg trygg, ivaretatt og elsket. Det er en nybakt pappas jobb å "overta som administrerende direktør" i huset. Hun har hendene fulle med amming, kroppen er full av hormoner, hun er overveldet av et ufattelig stort ansvar, og trenger veldig en som tar vare på HENNE. HUN er den som trenger deg mest, din kjærlighet og praktiske støtte akkurat nå. Hvis babyen din ikke liker at du steller ham ennå, skal du henge deg over stellebordet når mammaen steller. Følg nøye med babyens bevegelser, blikk, hvordan babyen din signaliserer ubehag og behag. Nå vil han snart titte på deg. Da hever du øyebrynene, smiler, si "hei-hei", "titt-titt" med den lyseste stemme du kan få til, mens moren forsiktig kan trekke seg litt tilbake, men være i sidesynet. Han vil titte forundret tibake, og nå smiler han snart. Etter en stund må han "hvile", det viser han ved å vende blikket bort og gjerne vende hodet litt til siden. Da føler du en endeløs lykke over den lille "stunden" dere hadde sammen. Han avviste deg ikke!Når barn vender seg bort slik, er det fordi de har behov for å ta inn nye inntrykk litt om gangen. Også når de kommuniserer med bevegelser og blikk med mammaen, vender de seg bort etter en liten stund, for så å komme tilbake etter en pause. Hva med at du legger deg i sengen med bar overkropp eller t-skjorte når babyen er nystelt, mett og sover? La mammaen legge sønnen din forsiktig og støtt inn i armkroken på en slik måte at han hører dine hjerteslag. For 20 år siden skulle babyer bare ammes hver fjerde time, noe som påførte babyer og fortvilte mødre grusomme opplevelser. Mange mistet melken selvsagt, og måtte gå over til flaske. Nå for tiden er det "det viktige forholdet til pappan". Han skal på død og liv ha samme rolle som mor -jeg mener det er latterlig.Barn trenger en mor, og de trenger en far. De trenger ikke to mødre! Så har vi det "å lære å sove i sin egen seng" som er så viktig. Nyfødte bør få sove i foreldresengen hvis de ønsker det. Det er det naturlige for alle pattedyr å være nær.Tenk bare hvor viktig kroppskontakt og nærhet er for voksne. For barn er den enda viktigere. Vi ga blaffen i alle "gode" lærebøker, og lot sønnen vår sove der han sov best: I sengen vår, midt i mellom oss. Resultat: Babyen koste seg fornøyd og sov hele natten unntatt amming.Vi slapp å gå oppe å vugge skrikende unger, og være på felgen dagen etter. Baby nr. to derimot, sov ikke godt i sengen vår, hun likte best å ligge i en seng for seg selv. Barn er veldig forskjellige, og det tar tid å bli kjent med dem. Så vet du, at når babyer har det vondt, er alltid siste løsning puppen. Da er det slik at å komme i mors armer, gir forventning om puppen, og de roer seg gjerne bare ved det. Når hun sitter å ammer, sett deg ned ved siden av henne så nært at babyen kjenner din lukt, og snakk lavt, så lærer han din stemme å høre. Våre barn er nokså forskjellige, f.eks. ved ørebetennelse. Jeg var dødssliten etter flere netter uten søvn, men han (10 mnd) ville IKKE trøstes av pappa! Maaamma, skrek han, så jeg hadde ikke hjerte til annet enn å stå opp igjen. En av barna våre, roer seg aldri med pappa når hun er syk og har smerter. Da er det mamma som må trøste. De to andre har latt seg trøste av pappa fra de var ganske små, den minste faktisk fra 3 mnd. alder med vondt i magen. Så stå på, og lykke til. Barn er en gave, og de beste læremestre vi får i livet. Liker babyen din at du steller ham, er det selvsagt ditt privilegium å gjøre det når du er hjemme. Mammaen har hatt ham for seg selv hele dagen. Heldige dere, som kan kose dere med den lille. Mye strev, men uendelig mye mere glede.