Hun forblir kanskje enebarn...

[Gjest Orker ikke nick akkurat i dag...]

Jeg vil få ut noen tanker, og håper å få noen meninger fra dere også...

Jeg er gift, vi har ei datter på snart 4 år. Mannen min har aldri vært veldig opptatt av å få barn, og det krevde noe overtalelse fra min side for å få barn i utgangspunktet. Men han er selvsagt veldig glad i og snill mot hun vi har.

Jeg har alltid tenkt at to barn er det jeg ønsker meg. Jeg skjønte imidlertid ganske fort etter jeg fikk min datter at jeg ikke ville orke å få to tette. Slitenhet og depresjon var noe av grunnen til det. Det var da heller ikke aktuelt, siden mannen min heller ikke visste om han ville ha mer enn en.

Nå som datteren vår er blitt såpass stor, har jeg en stund hatt litt "panikk" med tanke på en til. Har tenkt at skal vi ha en til, så burde vi få det nå, pga. aldersforskjell etc. Men fornuftige meg har nektet meg selv virkelig å ville ha en til, fordi jeg innser mine egne begrensninger i forhold til psyken min. Jeg vil at barnet/barna skal ha en oppegående mor, ikke et vrak som ikke orker noenting. Jeg tror jeg tar meg nogenlunde godt av henne vi har, men merker at lunta er kort og at jeg ikke ville taklet to nå.

I tillegg har jeg mye ansvaret alene, da mannen min jobber mye borte. Han er heller ikke så engasjert i barnet som jeg hadde ønsket på forhånd, når han er hjemme. Han er snill og grei og tar seg av barnet, om enn ikke så mye som han kanskje burde. Jeg sitter igjen med følelsen av at han mener barnet i hovedsak er mitt ansvar...

Vi har nå hatt en endelig samtale vedr. det å få et barn til, og på mitt initiativ har vi kommet frem til at så lenge psyken min er som den er, så holder det med et barn. Det vi også kom frem til, er at frem til jeg evt. blir bedre, blir ikke barn nr. to noe tema mellom oss. Den dagen jeg evt. blir bedre i psyken, og jeg fortsatt har lyst på et barn til, tar jeg det opp med han, og han vil da vurdere hva han vil. Dette tok jeg altså selv initiativ til å avtale.

På en måte syns jeg det er en lettelse at vi har inngått denne avtalen. Sjansen for at vi ikke får flere barn, er der, og inni meg syns jeg det er godt å tenke på at jeg skal slippe flere graviditeter, mer ansvar etc.

Samtidig syns jeg "synd" på jenta mi dersom hun forblir enebarn. Hun har nok av unger på egen alder både i nabolaget og i familie, så lekekamerater har hun nok av. Jeg tenker mer på kjedelige ferieturer alene, ansvar for oss når vi blir gamle etc.

Føler at generell holdning i samfunnet er at "dersom man _kan_ få flere barn, bør man få det, ellers er det dårlig gjort mot barnet, det er ikke bra å være enebarn".

Jeg har luftet noen tanker nå, og håper på noen trøstens ord...

[laban]

Du har større ansvar for deg selv og for familien din, inkludert det barnet dere allerede har, enn for alle andre forståsegpåere.

For datteren din spiller det ingen rolle om hun er enebarn fordi en av dere er blitt steril, fordi dere av en eller annen uforklarlig grunn ikke få fler, eller fordi dere har blitt enige om det. Hun har det etter all sannsynlighet bedre uten søsken med en oppegående mor, enn med et søsken og en mor med psykiske problemer. Sett at du fikk et barn til, ble dårlig og hun måtte gå inn i rollen som den ansvarlige ovenfor den yngste?

Får du mer overskudd når hun blir stor og selvstendig, benytt det til å la henne ha med en venninne på ferier osv. Det avlaster dere foreldre og er fint for henne.

Og ikke la noen fortelle deg om enebarns påståtte dårlige egenskaper så hun hører det. Mange tror enebarn er døve i tillegg til å være uspiselige.

Jeg var ufrivillig ettbarnsmor i mange år og tok imot mye dritt, så jeg vet hva folk kan få seg til å si. Mye av det er sprøyt, andre ting kan man jo være litt påpasselig med, f.eks. at også enebarn trenger å bli selvstendige.

[Gjest Orker ikke nick akkurat i dag...]

Du har større ansvar for deg selv og for familien din, inkludert det barnet dere allerede har, enn for alle andre forståsegpåere.

For datteren din spiller det ingen rolle om hun er enebarn fordi en av dere er blitt steril, fordi dere av en eller annen uforklarlig grunn ikke få fler, eller fordi dere har blitt enige om det. Hun har det etter all sannsynlighet bedre uten søsken med en oppegående mor, enn med et søsken og en mor med psykiske problemer. Sett at du fikk et barn til, ble dårlig og hun måtte gå inn i rollen som den ansvarlige ovenfor den yngste?

Får du mer overskudd når hun blir stor og selvstendig, benytt det til å la henne ha med en venninne på ferier osv. Det avlaster dere foreldre og er fint for henne.

Og ikke la noen fortelle deg om enebarns påståtte dårlige egenskaper så hun hører det. Mange tror enebarn er døve i tillegg til å være uspiselige.

Jeg var ufrivillig ettbarnsmor i mange år og tok imot mye dritt, så jeg vet hva folk kan få seg til å si. Mye av det er sprøyt, andre ting kan man jo være litt påpasselig med, f.eks. at også enebarn trenger å bli selvstendige.

Tusen takk for fornuftig svar. Jeg ser jo også det som du ser: at datteren min har bedre av å være enebarn og ha en oppegående mor, enn å måtte dele meg med et søsken til og jeg ikke strekker til.

Vil jo heller ha et barn som har det kjempegodt, enn to barn som har det halvgodt...

Jeg prøver å blåse i hva andre måtte mene. Håper jeg klarer det, og også at ikke savnet av barn nr. to kommer til å overmanne meg...

[Gjest mij]

Det er bare sånn at uansett hvilke valg man tar så har man dårlig samvittighet for noe. Det er en "forbannelse" som hviler over oss nesten uansett hvor gode begrunnelser vi har for å gjøre/ikke gjøre noe.

Det er fordeler og ulemper med absolutt alt, både å være enebarn og å ha søsken! :-)

[Gemini]

Som Laban skriver, så er det jo mulig å ha med venner på ferieturer, det vet jeg mange gjør.

Og selv om man kanskje har søsken, så er det ikke sikkert at det er en berikelse. Jeg vet om flere voksne søsken, der de ikke kommer godt overens, og hvor kanskje bare en av dem tar seg av gamle foreldre, mens andre prioriterer kun seg og sitt, eller har andre forhold i livet sitt som gjør at de ikke har noe å bidra med ift. gamle foreldre.

Det er så mange ting som spiller inn, og antall barn er ikke alltid synonymt med å ha glede av hverandre, eller være til støtte for hverandre.

Det er mange som har vokst opp som enebarn som sikkert har savnet søsken, men hvor det av ulike årsaker har blitt slik, enten det er ufrivillig fra foreldrenes side, eller et bevisst valg. Den som er enebarn har som sagt kanskje savnet et søsken, men man lærer seg å leve med sin situasjon slik den er, og takler det som regel helt fint, og finner andre nettverk.

Selv har jeg to venninner som med stor sannsynlighet aldri vil få mer enn 1 barn hver, og kanskje blir det slik her hos oss også (er gravid med førstemann nå, og er usikker på om det blir flere av ulike årsaker). Da blir vennenettverk viktigere, gjerne både barnas egne venner, og at foreldrene pleier kontakt med egne venner (evt. familie som har barn), slik at man blir en del av et større nettverk.

[Gjest gjør som det passer for deres familie.]

Vil bare legge en kommentar til hva de andre har skrevet under her.

Og det er at som gamle foreldre skal man ALDRI forvente at sine barn må trå til og passe, styre eller stelle for en.

Det gjelder enten man har ett eller flere barn.

[Gjest milliee]

Jeg var enebarn til jeg var 17 jeg, og ikke før flere år etterpå møtte jeg og søstra mi hverandre for første gang.

HALLO??

Vi har det topp!!

Det er ikke noe problem å være enebarn.

Selvfølgelig ønsket jeg meg søsken en periode da jeg var mindre, men det var ikke noe jeg tenkte mer på, før jeg fikk vite at moren min at jeg hadde en halvsøster. Jeg ble jo dødsglad og sjokkert fordi jeg regnet med at jeg aldri ville få søsken. Men jeg hadde det jo likevel helt fint?!

Søskenbarna mine som er søsken og bare 3 år i mellom, er mye mer bortskjemt enn meg forresten... (til de som kommer med den regla om at enebarn blir så bortskjemte).

Jeg husker jeg og en gutt i klassetrinnet under meg prata om å være enebarn en gang, da vi gikk på barneskolen. Han sa "det er jo best å være enebarn, jeg f.eks har radio på soverommet mitt"

)

Søstra mi vokser jo på en måte opp som enebarn hun og, hun er 8 år nå og bor i en annen by enn meg så vi ses bare noen ganger i året, men vi storkoser oss og er kjempeglade i hverandre, men begge vokser opp som enebarn og hadde overlevd fint uten hverandre (om noen skjønner hva jeg mener)

poenget mitt... å være enebarn er ingen tragedie.

En kan ikke få alt her i livet )

Jeg hadde ikke så kjedelige ferier forresten, vi var på hytta hver sommer, og jeg ble alltid kjent med noen barn i nabohyttene som jeg lekte med.

[Gjest sneversynt !]

Vil bare legge en kommentar til hva de andre har skrevet under her.

Og det er at som gamle foreldre skal man ALDRI forvente at sine barn må trå til og passe, styre eller stelle for en.

Det gjelder enten man har ett eller flere barn.

Halllloooooo

Den var teit ...... hos oss så har begge mine kroniske sykdommer ... selvfølgelig trår vi søsken til å hjelper de når de ber om hjelp, hadde jeg vært enebarn så hadde dette falt på meg alene, men vi er tre søsken og bytter på.

Når den tid kommer at våre foreldre kommer på gamlehjem el.l., så er vi tre stykker til å besøke dem, ikke bare èn som har ansvaret for det.

Det er MANGE MANGE ting hvor det er godt å være flere, bl.a. ved dødsfall o.l.

Jeg støtter trådstarter i hennes valg, men jeg måtte svare deg, for det var et sneversynt svar fra deg.

[Gjest milliee]

Halllloooooo

Den var teit ...... hos oss så har begge mine kroniske sykdommer ... selvfølgelig trår vi søsken til å hjelper de når de ber om hjelp, hadde jeg vært enebarn så hadde dette falt på meg alene, men vi er tre søsken og bytter på.

Når den tid kommer at våre foreldre kommer på gamlehjem el.l., så er vi tre stykker til å besøke dem, ikke bare èn som har ansvaret for det.

Det er MANGE MANGE ting hvor det er godt å være flere, bl.a. ved dødsfall o.l.

Jeg støtter trådstarter i hennes valg, men jeg måtte svare deg, for det var et sneversynt svar fra deg.

moren min hadde kreft, men forventet ikke at jeg skulle ha hovedansvaret for det. Kan ikke en person klare seg selv (noe som er vondt) fins det hjemmesykepleie og sykehjem og sykehus. Barn er ikke behandlere og støttekontakter, men familie som gir følelsesmessige bånd. Og de er like gode å ha om du får dem enten det er fra ditt ene barn, eller dine fem.. )

[Gemini]

Halllloooooo

Den var teit ...... hos oss så har begge mine kroniske sykdommer ... selvfølgelig trår vi søsken til å hjelper de når de ber om hjelp, hadde jeg vært enebarn så hadde dette falt på meg alene, men vi er tre søsken og bytter på.

Når den tid kommer at våre foreldre kommer på gamlehjem el.l., så er vi tre stykker til å besøke dem, ikke bare èn som har ansvaret for det.

Det er MANGE MANGE ting hvor det er godt å være flere, bl.a. ved dødsfall o.l.

Jeg støtter trådstarter i hennes valg, men jeg måtte svare deg, for det var et sneversynt svar fra deg.

Og som jeg skrev lenger ned i tråden, så er det ingen selvfølge at alle søsken stiller opp.

Svigermor opplevde fx at broren hennes var totalt fraværende i de årene da moren deres trengte hjelp med ulike instanser (trygdebolig, senere sykehjemsplass, og div. andre forhold). Selv da svigermor selv ble langvarig syk var det null engasjement for moren deres å spore fra broren.

En venninne opplever et nærmest ikke-eksisterende forhold til en bror, som i alle år har vært vanskelig å forholde seg til, som gjorde livet surt for henne dengang de var barn, og som fortsatt har et vanskelig gemytt, og som overhodet ikke var til noen hjelp da deres mor ble syk og døde.

Lignende forhold har jeg sett også i andre familier, at det slett ikke er sikkert at søsken har glede av hverandre i voksen alder (ikke nødvendigvis mens de er barn heller, selv om de er jevnaldrende).

Så det at det fungerer så fint i deres familie er vel og flott, men ingen selvfølge. Søsken kan ha masse glede av hverandre, eller være nærmest fremmede for hverandre, eller bitre uvenner. Mye kan skje, og familie er ikke synonymt med gode relasjoner.

[Gjest sneversynt !]

moren min hadde kreft, men forventet ikke at jeg skulle ha hovedansvaret for det. Kan ikke en person klare seg selv (noe som er vondt) fins det hjemmesykepleie og sykehjem og sykehus. Barn er ikke behandlere og støttekontakter, men familie som gir følelsesmessige bånd. Og de er like gode å ha om du får dem enten det er fra ditt ene barn, eller dine fem.. )

Mamma hadde hjerneblødning for noen år siden .... hun fikk tilbud om 1 time hjemmeHJELP (til å ta hovedvask av huset), dette måtte hun da betale 1400 kroner for pga at pappa hadde jobb og inntekt på den tiden, hun selv er veldig redusert av leddgikt og var på den tiden uføretrygdet.

Det er veldig individuelt hva noen trenger hjelp til, ikke sikkert at du trenger "så langt inn i systemet", det kan være bare småting, men som de allikevel ikke klarer.

Så jeg er heller ikke helt enig med det

Jeg klager ikke over å måtte hjelpe mine foreldre, det gjør jeg gladelig. Allikevel så er jeg glad at vi er tre søsken som kan dele på det.

[laban]

Mamma hadde hjerneblødning for noen år siden .... hun fikk tilbud om 1 time hjemmeHJELP (til å ta hovedvask av huset), dette måtte hun da betale 1400 kroner for pga at pappa hadde jobb og inntekt på den tiden, hun selv er veldig redusert av leddgikt og var på den tiden uføretrygdet.

Det er veldig individuelt hva noen trenger hjelp til, ikke sikkert at du trenger "så langt inn i systemet", det kan være bare småting, men som de allikevel ikke klarer.

Så jeg er heller ikke helt enig med det

Jeg klager ikke over å måtte hjelpe mine foreldre, det gjør jeg gladelig. Allikevel så er jeg glad at vi er tre søsken som kan dele på det.

Poenget er at det ikke er alltid man er tre søsken som deler på det, selv om man er tre søsken.

Det kan sikkert føles enda verre å i praksis være nesten alene om ansvaret fordi søsken ikke stiller opp, enn om man alltid har visst at man er enebarn og derfor kommer til å være den nærmeste, alene.

[Maggi]

Du har tatt et ansvarlig valgt, og det står det respekt av. Respekter deg selv for valget, og ikke plag deg med dårlig samvittighet. Du har gjort det du mener er det rette for din datter, deg selv og din mann. Du vurderer alternativet som usikkert og muligens usatbilt. Hold fast på dette, ingen vet det bedre enn deg!

[Sofline]

Gjør det du synes er best for deg og familien din. Det er ingen regel at enebarn er bortskjemte og klarer seg bedre enn andre. Og du kan jo alltids ombestemme deg senere hvis du angrer. I min familie er det 11 år mellom yngste og nest yngste, og de er kjempegode venner og leker bra med hverandre.

[Sofline]

moren min hadde kreft, men forventet ikke at jeg skulle ha hovedansvaret for det. Kan ikke en person klare seg selv (noe som er vondt) fins det hjemmesykepleie og sykehjem og sykehus. Barn er ikke behandlere og støttekontakter, men familie som gir følelsesmessige bånd. Og de er like gode å ha om du får dem enten det er fra ditt ene barn, eller dine fem.. )

Det er vel ikke noen som forventer at barna sine skal ha hovedansvaret for eventuell sykdomspleie, men det er jo alltid hyggelig å få besøk.

[Sofline]

Vil bare legge en kommentar til hva de andre har skrevet under her.

Og det er at som gamle foreldre skal man ALDRI forvente at sine barn må trå til og passe, styre eller stelle for en.

Det gjelder enten man har ett eller flere barn.

Nei, man besøker selvsagt ikke sine gamle foreldre på sykehjemmet...

[jubalong70]

Jeg tror nok de aller fleste barn ønsker seg søsken. Kanskje ikke mens de er små, men når de blir eldre.

Men når det er sagt så krever det jo mye å ha barn. Og når situasjonen er som du beskriver så kan det jo virke som om det er best for dere å ha bare 1 barn.

Det er ingen katastrofe å være enebarn.

[Gjest salmiakk]

Det er liten trøst i at barnet ikke står alene med omsorgen for dere når dere når alderdommen, om prisen barnet må betale for et søsken er en mor som er helt på felgen gjennom hele oppveksten.

Jeg var enebarn til langt opp i tenårene og det var helt ok.

Synes det høres fornuftig ut at du ikke får flere barn enn det du tror du makter.

[Mrs. Wallace]

Man bør ikke få flere barn enn man føler man kan ta seg av skikkelig.

Jeg synes det er en tøff og fin avgjørelse du/dere har tatt.

[Gjest gjør som det passer for deres familie]

Nei, man besøker selvsagt ikke sine gamle foreldre på sykehjemmet...

Det var ikke snakk om ikke å besøke, men å forvente at barna skal stille opp for å stelle sine gamle foreldre. Og det er to helt forskjellige ting.