Hun forblir kanskje enebarn...

[Sofline]

Hadde min mor sagt til meg tidligere at jeg ikke skulle behøve å hjelpe så mye, selvom hun kom til å trenge det, så hadde jeg kanskje tatt det mye lettere. Nå plager nettopp samvittigheten meg så mye om hva som bør gjøres at jeg prøver å stille opp mest mulig.

Derfor vil jeg selv si ifra til mine barn at de skal tenke mest på seg selv og sine.

Hvis du enda ikke er oppi en slik pleiesituasjon så vil du ikke kunne forestille deg hvordan det er. Tanken om å være tilstede for de gamle er god, men veldig vanskelig å gjennomføre.

Derfor er slike argumenter om at jo flere barn man får jo mer hjelp får man som gammel veldig egoistiske. Man bør jo nesten være hjemmearbeidende hvis det skal la seg gjennomføre på en tilfredstillende måte. Og det er ikke ofte at flere søsken stiller opp like mye.

Jeg har ikke sagt annet enn at sannsynligheten er større for at det er en som stiller opp hvis man får flere.

Jeg har ikke sagt at man skal få mange barn for å ha noen til å pleie seg som gammel.

[Zarine]

Det er ikkje "samfunnet" og "andre folk" som kan avgjere kven som kan eller ikkje kan få fleire barn.

Det er det du som må vurdere.

Psykiske problem er usynleg, men det kan ha stor innvirkning på kva ein klarer i forhold til familien. Det er fantastisk om du klarer barnet du har på ein bra måte, da er det betre for jenta di enn om du skulle på død og liv gi ho eit søsken "fordi det er så trist å ikkje ha søsken" og ende opp med at begge barna ender i fosterheim fordi det er meir enn du maktar. Kan du ikkje, så kan du ikkje. Enten det er ein psykisk eller fysisk årsak til det.

Det vil kanskje bli vemodig å ikkje få fleire, men slik er det for mange av oss. Vi får det ikkje alltid slik vi vil her i verda, fordi vi har problemar som stikk kjeppar i hjula for draumar og planar for familien, men vi må berre gjere det beste ut av det. Og det er vel det du gjer no, ved å prioritere å få det du har til å fungere. Kanskje det er betre med søsken i ei idealverd, men dessverre er det ikkje så mange av oss som lever i den. Du gir dattera di det beste du kan ved å late ho vere einebarn med ei mor som klarer dét, og skulle folk seie noko anna så be dei om å passe sine eigne saker.

Ønskar deg alt godt!