Noen tanker om å få flere barn

[Gjest prust]

Jeg er inne i en litt spesiell fase tror jeg... Minstejenta er snart tre år, vi har hatt en veldig hektisk høst med mye jobbing og lange dager for liten og stor (selv om jeg jobber "bare" 70%)...og jeg tenker mye på hvordan vi skal ha det fremover.

Siden hun ble født har jeg vekslet veldig mellom det å være 100% ferdig med å få barn til å ønske ett barn til. Mannen min har gitt uttrykk for at han gjerne kunne tenke seg et barn til, men at han er godt fornøyd med de tre vi har og.

Jeg er 36 år, og føler at hvis vi skal få flere, så må det skje i løpet av de to nærmeste årene.

Jeg ser mange fordeler med et barn til: Vi får en ordentlig barneflokk, mange søsken som kan være glad i hverandre, oppleve ting sammen og være hos hverandre - verdier både som barn og voksne. Vi får en siste "være-hjemme-med baby-periode" der hverdagen ikke er så hektisk som den er nå, der barna kan komme rett hjem fra SFO og en har mye mer frihet i det daglige.

På den andre siden, så har mannen min en jobb som gjør at han jobber MYE fra mars til september, og veldig mye faller på meg. Han er nok ikke den pappaen som er flinkest til å ta et tak med husarbeidet, men han trives godt sammen med ungene, og vi gjør mye sammen vi fem og også sammen med andre familier. Huset vårt må bygges på hvis vi skal ha et barn til, og vi må ha ny bil.

Våre barn sover ikke rundt før de er to år, og det betyr to nye år med nattevåk - og det ER slitsomt.

Jeg er skikkelig babysjuk for tida, og hadde en lang prat med ei venninne om dette her en dag. Hun har fem barn. Har snakket litt med mannen min om det, men vi er bare i børjan av prosessen...

Det er jo lettvindt med de tre vi har nå da, de klarer seg mye selv - er det riktig å starte på'an igjen med et nytt barn? Storebror ønsker seg veldig en baby (helst en bror), nr to har vel ikke noe ønske om flere, mens hun minste elsker babyer.

Synspunkter?

[laban]

Jeg har som mange her vet, bare to barn, så jeg kan egentlig ikke uttale meg om "stordrift".

Men jeg pleier å advare mot å tro at ting blir så mye enklere bare alle er ute av bleiene og sover om natten. Mht. søvn og direkte "omsorgsarbeid" stemmer det selvsagt, men ikke nødvendigvis mht. oppfølging.

Du har en i småskolen, ikke sant? Jeg tror nok det er store variasjoner, men jeg synes skolen krever _mye_ av foreldrene.

Tenk deg perioden desember og mai / juni, og forestill deg at du har tre på skolen og én i barnehagen. Hvis du pr. idag har følelsen av at du burde vært minst to steder samtidig, så regn med at den vil øke. Og du vil kanskje ikke få fri om kvelden når du har lagt de(n) minste, hvis de eldste trenger deg til lekser osv.

Når det er sagt, så høres det ut som om dere fikser dette ganske bra. Stresset i forbindelse med skole og aktiviteter varierer veldig med hvor en bor og hva som har blitt tradisjon på hvert sted mht. foreldremedvirkning.

Men jeg vet at jeg selv hadde blitt småsprø av å ha tre (da regner jeg med at én er stor nok til å ordne alt selv) som skulle utrustes om morgenen med alle spesialgreiene - ski, kakao, pølser, karnevalsklær osv. For meg holder det lenge med to ukeplaner fulle av slike beskjeder på kjøleskapet. Men jeg vet jo at noen fikser det dobbelte.

Jeg synes bare du skal tenke på livet etter permisjonstiden, ikke bare på babyperioden. Men det er jo akkurat det dere driver med nå.

[Gjest Persille]

Jeg har bare ett barn, men jeg er ett av tre søsken - så jeg er litt sånn halvkvalifisert til å svare likevel

"problemet" med å være tre, er at man alltid er én for mye eller én for lite på et vis. Alt man skal gjøre er lagt opp til å være i partall (familieferier også), og det blir alltid en som er ekstra på et vis.

Samtidig er det greiere med tre fordi (som du sier) dere bla må ha ny bil om du har fire barn.

Om du orker en baby-periode til er det vel egentlig bare du som kan svare på?

Men ifht det praktiske, så synes jeg tre er et "lite gunstig" antall barn om man kan si det sånn. Det er alltid to som leker bra sammen (ikke alltid de samme to), det er to som kan kjøre ting i fornøyelsesparker, to som kan sove i samme lugar/hotellrom - skjønner? "Systemet" er på en måte lagd for partall

Jeg hadde foretrukket å være to eller fire søsken, men vi har overlevd helt fint som tre likevel

[Gjest blir aldri helt ferdig]

Jeg tenker mye av det samme som deg, selv om vi har to og i såfall går fra to til tre.

Både mannen min og jeg har hatt mye glede av søsken i oppveksten og ikke minst i voksen alder.

Men mannen min har også erfaring fra at yngstemann i søskenflokken var syk og trengte spesiell oppfølging hele livet, og at dette var tøft for hele familien og ikke minst søsknene. Selv om man ikke kan tenke på alt på forhånd, synes jeg at man bør ha vurdert om man vil overleve som individer og familie hvis det neste barnet ikke er friskt. Eller at en av oss andre i familien blir syke, familien er mer sårbar og avhengig av at rutinene fungerer, når man er flere.

I tillegg har jeg vært igjennom noen store operasjoner selv.og burde nok, ifølge helsepersonell og familien rundt meg, være veldig glad for de barna kroppen min har klart å bringe frem, uten at jeg selv har blitt ufør av det.

Men du og du så babysyk jeg blir når venninner får sine barn rundt meg, uansett om de får nr en eller tre.

Og et barn til vil jo uansett gi mer glede enn ekstra jobb, men det er ikke alltid disse tingene oppveier hverandre.

[Gjest prust]

Jeg har som mange her vet, bare to barn, så jeg kan egentlig ikke uttale meg om "stordrift".

Men jeg pleier å advare mot å tro at ting blir så mye enklere bare alle er ute av bleiene og sover om natten. Mht. søvn og direkte "omsorgsarbeid" stemmer det selvsagt, men ikke nødvendigvis mht. oppfølging.

Du har en i småskolen, ikke sant? Jeg tror nok det er store variasjoner, men jeg synes skolen krever _mye_ av foreldrene.

Tenk deg perioden desember og mai / juni, og forestill deg at du har tre på skolen og én i barnehagen. Hvis du pr. idag har følelsen av at du burde vært minst to steder samtidig, så regn med at den vil øke. Og du vil kanskje ikke få fri om kvelden når du har lagt de(n) minste, hvis de eldste trenger deg til lekser osv.

Når det er sagt, så høres det ut som om dere fikser dette ganske bra. Stresset i forbindelse med skole og aktiviteter varierer veldig med hvor en bor og hva som har blitt tradisjon på hvert sted mht. foreldremedvirkning.

Men jeg vet at jeg selv hadde blitt småsprø av å ha tre (da regner jeg med at én er stor nok til å ordne alt selv) som skulle utrustes om morgenen med alle spesialgreiene - ski, kakao, pølser, karnevalsklær osv. For meg holder det lenge med to ukeplaner fulle av slike beskjeder på kjøleskapet. Men jeg vet jo at noen fikser det dobbelte.

Jeg synes bare du skal tenke på livet etter permisjonstiden, ikke bare på babyperioden. Men det er jo akkurat det dere driver med nå.

Ja, det er mye oppfølging med skolebarn, jeg innser det. Han eldste går i 2., og tar ting lett, men gjør ikke lekser av seg selv. Vi er spente på skolestart for nestemann, for hun er en helt annen type både læringsmessig og sosialt, og hun krever nok mer av oss. Men hvis jeg er hjemme med baby, vil jeg jo få mer tid til henne enn jeg gjør når vi er hjemme klokka 17.....?

Jeg vet vi må tenke lenger enn permisjonen, og jeg tenker at jeg vil være hjemme utover det første året, kanskje 0,5-1 år lenger, og deretter jobbe 50-60 % noen år. Men vi må selvsagt se på økonomien og se hvor mye vi må ha for å klare oss på det nivået vi ønsker.

Takk for svar forresten!

[Gjest prust]

Jeg tenker mye av det samme som deg, selv om vi har to og i såfall går fra to til tre.

Både mannen min og jeg har hatt mye glede av søsken i oppveksten og ikke minst i voksen alder.

Men mannen min har også erfaring fra at yngstemann i søskenflokken var syk og trengte spesiell oppfølging hele livet, og at dette var tøft for hele familien og ikke minst søsknene. Selv om man ikke kan tenke på alt på forhånd, synes jeg at man bør ha vurdert om man vil overleve som individer og familie hvis det neste barnet ikke er friskt. Eller at en av oss andre i familien blir syke, familien er mer sårbar og avhengig av at rutinene fungerer, når man er flere.

I tillegg har jeg vært igjennom noen store operasjoner selv.og burde nok, ifølge helsepersonell og familien rundt meg, være veldig glad for de barna kroppen min har klart å bringe frem, uten at jeg selv har blitt ufør av det.

Men du og du så babysyk jeg blir når venninner får sine barn rundt meg, uansett om de får nr en eller tre.

Og et barn til vil jo uansett gi mer glede enn ekstra jobb, men det er ikke alltid disse tingene oppveier hverandre.

Takk for svar!

Mannen min er enebarn, og vi ser nå, når foreldrene hans er gamle og tildels syke, at det hadde vært fint med et søsken til for hans del... Men våre barn er jo allerede tre, så akkurat det trenger vi ikke tenke på.

Det med sykdom hos baret, vil jo være noe vi må tenke på. Samtidig så synes jeg ikke vi skal kalkulere det inn så veldig sterkt, siden sjansen er liten for å få et sykt barn. Kommer det, så kommer det....

[Gjest prust]

Jeg har bare ett barn, men jeg er ett av tre søsken - så jeg er litt sånn halvkvalifisert til å svare likevel

"problemet" med å være tre, er at man alltid er én for mye eller én for lite på et vis. Alt man skal gjøre er lagt opp til å være i partall (familieferier også), og det blir alltid en som er ekstra på et vis.

Samtidig er det greiere med tre fordi (som du sier) dere bla må ha ny bil om du har fire barn.

Om du orker en baby-periode til er det vel egentlig bare du som kan svare på?

Men ifht det praktiske, så synes jeg tre er et "lite gunstig" antall barn om man kan si det sånn. Det er alltid to som leker bra sammen (ikke alltid de samme to), det er to som kan kjøre ting i fornøyelsesparker, to som kan sove i samme lugar/hotellrom - skjønner? "Systemet" er på en måte lagd for partall

Jeg hadde foretrukket å være to eller fire søsken, men vi har overlevd helt fint som tre likevel

Det med partall har du nok rett i. Det blir ofte at en kommer inn og ødelegger leken for de to andre. Hos oss er det ofte hun i midten som føler seg til overs, og hun krever også mest oppmerksomhet.

Kanskje det ville bli mer balanse og dermed mer positivt for hennes del dersom hun blir "en av de store", mens de to andre blir "de to små"?

Nå skal vi på tur i helga sammen med min søster og hennes familie. De har 5 barn til sammen ( 1+3+1 - mitt, dine, vårt) - så vi får kanskje prate litt om det da.

Takk for svar!

[Gemini]

Takk for svar!

Mannen min er enebarn, og vi ser nå, når foreldrene hans er gamle og tildels syke, at det hadde vært fint med et søsken til for hans del... Men våre barn er jo allerede tre, så akkurat det trenger vi ikke tenke på.

Det med sykdom hos baret, vil jo være noe vi må tenke på. Samtidig så synes jeg ikke vi skal kalkulere det inn så veldig sterkt, siden sjansen er liten for å få et sykt barn. Kommer det, så kommer det....

Risikoen er vel større for at det kan bli to barn til, enn ett sykt

Øker ikke risikoen litt for tvillinger med økende alder?

(PS: Mener ikke å si du er gammel jeg er 36 sjøl!)

[Gjest prust]

Risikoen er vel større for at det kan bli to barn til, enn ett sykt

Øker ikke risikoen litt for tvillinger med økende alder?

(PS: Mener ikke å si du er gammel jeg er 36 sjøl!)

Det vet jeg ikke (burde vel vite det så lenge jeg har hengt rundt her på DOL:::.

Men vi har ingen tvillinger i familien, tror jeg. Eller jo, min manns mormor var tvilling. Ellers ingen.

Får vel ta det inn i diskusjonen og da!

[Atene]

Ja, det er mye oppfølging med skolebarn, jeg innser det. Han eldste går i 2., og tar ting lett, men gjør ikke lekser av seg selv. Vi er spente på skolestart for nestemann, for hun er en helt annen type både læringsmessig og sosialt, og hun krever nok mer av oss. Men hvis jeg er hjemme med baby, vil jeg jo få mer tid til henne enn jeg gjør når vi er hjemme klokka 17.....?

Jeg vet vi må tenke lenger enn permisjonen, og jeg tenker at jeg vil være hjemme utover det første året, kanskje 0,5-1 år lenger, og deretter jobbe 50-60 % noen år. Men vi må selvsagt se på økonomien og se hvor mye vi må ha for å klare oss på det nivået vi ønsker.

Takk for svar forresten!

Å være hjemme med baby for å få mer tid til skolebarnet løser kanskje problemet nå, men gjør det bare større om noen år. Men det er du vel klar over.

[Gjest prust]

Å være hjemme med baby for å få mer tid til skolebarnet løser kanskje problemet nå, men gjør det bare større om noen år. Men det er du vel klar over.

Ja, jeg vet at oppfølgingen blir større om noen år. Men så er kanskje hun som er 5,5 år nå, det mest krevende av barna våre, og som trenger oppfølging og trygge rammer mest, og kanskje mest de første to årene på skolen.

[laban]

Det vet jeg ikke (burde vel vite det så lenge jeg har hengt rundt her på DOL:::.

Men vi har ingen tvillinger i familien, tror jeg. Eller jo, min manns mormor var tvilling. Ellers ingen.

Får vel ta det inn i diskusjonen og da!

Joda, sjansen for tvillinger øker.

Det var en her for en god del år siden, som var så innmari kvalm i starten av svangerskap nr. fire.

Du kan vel tenke deg hvorfor...

Jeg så noen på TV en gang, som hadde blitt enige om å få en attpåklatt og ikke hadde tvillinger fra før. De fikk TRE attpåklatter, enda de brukte naturmetoden. Men DET er sjelden.

[Gjest girasol]

Jeg synes det høres ut på innlegget ditt at dere virkelig ønsker dere et barn nr.4! Det høres kos ut å få vokse opp i familien deres synes jeg

Så var jeg deg ville jeg satt fokus på ønsket om barnet og tatt de praktiske utfordingene etter hvert som de dukker opp! Det er flere som har sagt at man kan angre på det barnet man ikke fikk, men man angrer ikke på de barna man har fått! det synes jeg høres veldig riktig ut.

[Gjest prust]

Jeg synes det høres ut på innlegget ditt at dere virkelig ønsker dere et barn nr.4! Det høres kos ut å få vokse opp i familien deres synes jeg

Så var jeg deg ville jeg satt fokus på ønsket om barnet og tatt de praktiske utfordingene etter hvert som de dukker opp! Det er flere som har sagt at man kan angre på det barnet man ikke fikk, men man angrer ikke på de barna man har fått! det synes jeg høres veldig riktig ut.

Ja, akkurat nå har jeg veldig lyst på en til!

Men jeg er litt usikker i forhold til hun på 5,5 - om det er riktig i forhold til henne med ett barn til... Hun krever mye, og har vært veldig sjalu på lillesøstera (hun ble født da hun var 2 år og 9 mnd).

Men denne gangen blir hun jo minst 6,5 år - og det er jo noe helt annet.... Sannsynligvis blir hun mer selvstendig og harmonisk med årene....

[Gjest sola mi]

Hvis dere har lyst på et barn til og har tid og overskudd i massevis til det så vil jeg foreslå at dere kunne bli fosterforeldre.

Man får permisjon i forbindelse med dette også slik at du kan være hjemme.

Ellers så vil jeg også si at du må tenke på ungdomstiden. Den kan være hard for mange og trenger mye oppfølging!

Jeg oppdager selv at jo større mine barn blir jo mer er det faktisk å følge med på. Da er jo småbarnstiden det letteste alikevel når man ser tilbake i livet. Da visste man hvor man hadde barna til enhver tid.

[Gjest prust]

Joda, sjansen for tvillinger øker.

Det var en her for en god del år siden, som var så innmari kvalm i starten av svangerskap nr. fire.

Du kan vel tenke deg hvorfor...

Jeg så noen på TV en gang, som hadde blitt enige om å få en attpåklatt og ikke hadde tvillinger fra før. De fikk TRE attpåklatter, enda de brukte naturmetoden. Men DET er sjelden.

Oups!

Akkurat det hørtes litt pes ut!

Snakk om å trekke vinnerloddet!

[Gjest prust]

Hvis dere har lyst på et barn til og har tid og overskudd i massevis til det så vil jeg foreslå at dere kunne bli fosterforeldre.

Man får permisjon i forbindelse med dette også slik at du kan være hjemme.

Ellers så vil jeg også si at du må tenke på ungdomstiden. Den kan være hard for mange og trenger mye oppfølging!

Jeg oppdager selv at jo større mine barn blir jo mer er det faktisk å følge med på. Da er jo småbarnstiden det letteste alikevel når man ser tilbake i livet. Da visste man hvor man hadde barna til enhver tid.

Ja, ei venninne av meg sier noe liknende. Hun har tre, og den yngste er som min eldste.

Det med fosterforeldre har jeg også tenkt på, faktisk, men vi har ikke vurdert det seriøst ennå. Det blir jo uansett noe helt annet enn å få et eget barn.

[emin]

Joda, sjansen for tvillinger øker.

Det var en her for en god del år siden, som var så innmari kvalm i starten av svangerskap nr. fire.

Du kan vel tenke deg hvorfor...

Jeg så noen på TV en gang, som hadde blitt enige om å få en attpåklatt og ikke hadde tvillinger fra før. De fikk TRE attpåklatter, enda de brukte naturmetoden. Men DET er sjelden.

Det samme skjedde et vennepar av av svigers. De hadde to fra før og skulle ha en attpåklatt....og så kom det TRE attpåklatter istedet. *s*

[Gjest prust]

Det samme skjedde et vennepar av av svigers. De hadde to fra før og skulle ha en attpåklatt....og så kom det TRE attpåklatter istedet. *s*

Oj sann...

Men sjansen er jo ufattelig liten da, ikke sant?

[emin]

Oj sann...

Men sjansen er jo ufattelig liten da, ikke sant?

Tja, i og med at dette var med naturmetoden så skal vel sjansen være ganske liten i forhold hvis man får fertilitetsbehandling.

De bruker å spøke med at de aldri kommer til å vinne i Lotto fordi de trakk vinnerloddet da de fikk trillingene istedet. *s*