hvordan lære ungene å ikke ta seg selv så høytidelig??

[mermaid]

Eldsta mi er 10 1/2 og temmelig lik meg både fysisk og psykisk. På godt og vondt :-) Feks er hun ikke særlig glad i å dumme seg ut... I voksen alder har jeg stort sett kommet over dette, men tenker tilbake og skulle ønske at noen kanskje kunne tatt tak i problemet? Tror at livet mitt kunne vært ganske annerledes om jeg hadde VÅGET MER. (Ikke at livet mitt er så ille da)

Episoden som trigget dette (i en lang rekke): snuppa var på ball i går, 5-7 klasse. Stor happening, klassene har øvd på forskjellige danser og også limbo. Jenta mi viste seg å ha et visst talent for dette (hun er generelt liten og snerten og flink fysisk), så "alle" sa at hun kom til å vinne.

Men så er det ei jente i 7. klasse som har vunnet de to foregående årene, og hun lå selvsagt godt an i år også. Venninnene til datteren min påstod at datteren min var flinkere, men det kan jo ingen vite på forhånd.

Så kommer jenta hjem litt småmolefonken. Nei, hun VILLE IKKE bli med i konkurransen hun! Og hvorfor det? Fordi den 7. klassingen sikkert kom til å vinne. Eller "tenk om". For siden "alle" på forhånd sa at jenta mi kom til å vinne så kom de til å LE AV HENNE når hun ikke gjorde det likevel.

Så derfor feiget hun ut...

Altså IKKE fordi hun var redd for å "tape" i seg selv, men fordi alle hadde så store FORVENTNINGER til henne og hun var så redd for å skuffe. Hvis alle betraktet henne som helt middelmådig på forhånd ville hun ikke stusset.

Sånn var jeg også lenge, jeg var liksom "flink i alt", ihvertfall veldig mye, men om det var noe jeg var usikker på så holdt jeg meg unna! Derfor gikk jeg glipp av veldig mye moro! Og det er så sunt å UTFORDRE SEG SELV, noen ganger går det også bra, stor tilfredsstillelse, og noen ganger går det dårlig, og det er også veldig viktig å lære seg å takle! Og vi må lære å tåle å bli ledd av (det er jo sjelden ondsinnet!), og le av oss selv også!

Men jeg kan jo prate og prate til henne uten at det brenner helt inn... Teorier er ikke nok.

Hvordan kan jeg "lure henne" til å "drite seg mer ut" så hun ser at det er ok?

[Basf]

Har ikke noen tips, blir spennende å lese svarene du får.

MEN, tror ikke du skal "lure henne" til å drite seg ut hvertfall.

Lykke til

[PieLill]

Du kommer kanskje et stykke på vei med eksempelets makt.

Gjør ting du ikke er så flink i. Dum deg ut, eller vær bare ikke så veldig flink i hennes påsyn med jevne mellomrom.

I forhold til prestasjonsangst er har jeg to grunnmetoder. Den ene er å angripe angsten, altså lære seg selv at det ikke er så farlig å ikke få det til. Den andre er å bygge ned forventningene, egne og andres. Den pessimistiske vinklingen. Da blir det mindre å prestere opp mot.

Begge disse metodene kan man anvende bevisst. Kan hende er jenta di stor nok både til å se hva som skjer når hun feiger ut og til å begynne å bevisst lære seg teknikker for å jobbe seg rundt dette.

Kan hende er det lettere å lære seg metoder til å manøvrere rundt prestasjonsangst og forventningspress enn å se det i hvitøyet og overvinne det. Det siste skal det som regel mer modenhet til for å klare enn et barn kan vise opp.

mvh

[Gjest morentilfire]

Tittelen gav meg tanker om familier som forteller vitser, spiller dukketeater, tøyser og ler av seg selv. Familier hvor raushet og storsinn står i høystet. (Litt som stemningen i starten av filmen Fanny og

Alexander.) Da blir du modig og kreativ (men kan få kritikk fra bedreborgerne.)

Men da jeg leste innlegget ditt fikk jeg andre tanker. Her har vi en flink 7. klassing som har "vunnet i alle år". Og her er en flink 5. klassing som truer den posisjonen.

Jenta di kunne altså velge å gå inn i en maktkamp eller ikke. Hun valgte ikke å gjøre det.

Min beskrivelse av sitasjonen er ikke nødvendigvis den rette. Jeg sier dette kun for å gi en indikator på at jenta di kanskje har gode sosiale antenner mer enn manglende mot til å dumme seg ut.

Det er du som kjenner henne som kan finne ut mer om dette.

Vennlig hilsen

[mermaid]

Tittelen gav meg tanker om familier som forteller vitser, spiller dukketeater, tøyser og ler av seg selv. Familier hvor raushet og storsinn står i høystet. (Litt som stemningen i starten av filmen Fanny og

Alexander.) Da blir du modig og kreativ (men kan få kritikk fra bedreborgerne.)

Men da jeg leste innlegget ditt fikk jeg andre tanker. Her har vi en flink 7. klassing som har "vunnet i alle år". Og her er en flink 5. klassing som truer den posisjonen.

Jenta di kunne altså velge å gå inn i en maktkamp eller ikke. Hun valgte ikke å gjøre det.

Min beskrivelse av sitasjonen er ikke nødvendigvis den rette. Jeg sier dette kun for å gi en indikator på at jenta di kanskje har gode sosiale antenner mer enn manglende mot til å dumme seg ut.

Det er du som kjenner henne som kan finne ut mer om dette.

Vennlig hilsen

Det var ikke noe spørsmål om maktkamp. Hun våget ikke å delta fordi de andre ville le av henne fordi hun antakelig ville komme på 2. plass!

Både 3., 4., 5. og 6. plass ville vært bedre...

Frykten er å ikke være så god som folk tror. For å ikke leve opp til DERES forventninger.

Og uansett grunn: evig frykt for å bli ledd av, samme hvor uskyldig det er.

[Mrs. Wallace]

Guttungen her i huset sliter litt med det samme. Han har nektet å prøve ting av frykt for å gjøre dem feil.

Vi prøver først og fremst å gå foran med et godt eksempel; altså at vi ler av oss selv når vi dummer oss ut litt, viser glede over å prøve noe nytt og ukjent, tuller mye og prøver å vise en romslig innstilling til andre som evt måtte bli flaue for noe.

I forhold til utfordringer, prøver vi å fokusere på gleden ved dem, mer enn på selve prestasjonen, og vi snakker om at modige folk ikke er de som ikke er redde for noe, men de som er redde, og allikevel tør å prøve.

Det har blitt bedre, men guttungen min er jo yngre enn datteren din, så hvem vet hvordan det utvikler seg. )