Er så usikker (Lang, veldig laaaaang)

[Gjest Cecilie]

OK nå er je kommet så langt at jeg har bestemt meg for å få hjelp. Men det virker jo så innviklet. Har mest lyst til å gi opp. Hvorfor er det ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. Mammaen min stod på hode for min kusine når det var snakk om at hun trengte hjelp for bullimi (Passet henne utmerket at broren hennes hadde problemer). Men når det gjelder hennes egen datter ser hun ikke en gang hva jeg sliter med. Hvorfor reagerer hun ikke på at JEG går på do rett etter å ha spist, når det var min kusine, var hun der med en gang og passe på og lyttet. Eller er det bare det at hun ikke vilskjønne når det gjelder meg. Hun har vel egentlig aldri skjønt meg. Men jeg er jo så perfekt i hennes øyne nå, hun har glemt alt det vonde hun utsatte meg for, for at jeg skulle bli perfekt. Hva om jeg har bulimi, jeg blir verfalt ikke så fet som henne da... Kommentarene hun sa til meg kommer fortsatt tilmeg på vonde dager: "Nå må du passe på så du ikke legger på deg, hva sier treneren din da!!?" "Nå må du passe på så du ikke blir like stor og fet som din mor!". Jeg var aldri fet som barn, litt rund for jeg var tidlig utviklet.

Noen mennesker burde ikke hatt lov til å oppdra barn. Min mor var den perfekte mor, sa alle andre. Jeg hatet henne, hun var som en tyran, gjorde jeg noe gale var hun sur i flere dager, hun kjeftet og smelte for den minste lille ting. Hadde vanligvis ikke lyst til å komme hjem, var helst hos andre. Manglet tryggheten. Men ingen skjønte meg: "Så heldig du er, som har en så snill mor". De skulle bare vist. Ikke fikk jeg lov å spise den "gode" maten for den var til min bror, for han var jo så tynn, jeg kunne spise noe annet, jeg "knabbet" jo alt i meg likevell.

Har forsøkt å snakke med henne om hvordan jeg hadde det, men hun ser bare på seg selv som et offer. Det var så mye stress med to barn, og full jobb; "Vi fikk ikke så mye støtte på den tiden". Dårlig økonomi hadde vi og. Det ender vanligvis med at hun sitter og griner for hun synes så synd på seg selv, og jeg får dårlig samvittighet.

Bor heldigvis langt vekke fra dem nå, og ser dem ikke så ofte. Bra er det, fo hver gang jeg har vært hos dem, må jeg ha en uke for å komme meg over depresjonen. Men jeg savner min far. Jeg er en pappa jente. Kunne nok ha snakket med ham om det, han vet hvor vanskelig min mor var da det var på det verste, og vi har alltid snakket om det. Uten han hadde det nok ikke gått bra. Men jeg vil ikke såre han, vil ikke at han skal bli lei seg fordi jeg ikke har det bra.

Huff, så synd på meg selv jeg synes i dag da!!! Men det var godt å få ut litt agresjon. Ser litt lysere på det å ta kontakt med en psykolog, har bestemt meg for at i morgen skal jeg gjøre noe.

Godt at kjæresten min vet om det, for da er det ikke så lett for meg å lure meg unna, og tenke at jeg er ikke SÅÅÅÅÅ syk.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

OK nå er je kommet så langt at jeg har bestemt meg for å få hjelp. Men det virker jo så innviklet. Har mest lyst til å gi opp. Hvorfor er det ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. Mammaen min stod på hode for min kusine når det var snakk om at hun trengte hjelp for bullimi (Passet henne utmerket at broren hennes hadde problemer). Men når det gjelder hennes egen datter ser hun ikke en gang hva jeg sliter med. Hvorfor reagerer hun ikke på at JEG går på do rett etter å ha spist, når det var min kusine, var hun der med en gang og passe på og lyttet. Eller er det bare det at hun ikke vilskjønne når det gjelder meg. Hun har vel egentlig aldri skjønt meg. Men jeg er jo så perfekt i hennes øyne nå, hun har glemt alt det vonde hun utsatte meg for, for at jeg skulle bli perfekt. Hva om jeg har bulimi, jeg blir verfalt ikke så fet som henne da... Kommentarene hun sa til meg kommer fortsatt tilmeg på vonde dager: "Nå må du passe på så du ikke legger på deg, hva sier treneren din da!!?" "Nå må du passe på så du ikke blir like stor og fet som din mor!". Jeg var aldri fet som barn, litt rund for jeg var tidlig utviklet.

Noen mennesker burde ikke hatt lov til å oppdra barn. Min mor var den perfekte mor, sa alle andre. Jeg hatet henne, hun var som en tyran, gjorde jeg noe gale var hun sur i flere dager, hun kjeftet og smelte for den minste lille ting. Hadde vanligvis ikke lyst til å komme hjem, var helst hos andre. Manglet tryggheten. Men ingen skjønte meg: "Så heldig du er, som har en så snill mor". De skulle bare vist. Ikke fikk jeg lov å spise den "gode" maten for den var til min bror, for han var jo så tynn, jeg kunne spise noe annet, jeg "knabbet" jo alt i meg likevell.

Har forsøkt å snakke med henne om hvordan jeg hadde det, men hun ser bare på seg selv som et offer. Det var så mye stress med to barn, og full jobb; "Vi fikk ikke så mye støtte på den tiden". Dårlig økonomi hadde vi og. Det ender vanligvis med at hun sitter og griner for hun synes så synd på seg selv, og jeg får dårlig samvittighet.

Bor heldigvis langt vekke fra dem nå, og ser dem ikke så ofte. Bra er det, fo hver gang jeg har vært hos dem, må jeg ha en uke for å komme meg over depresjonen. Men jeg savner min far. Jeg er en pappa jente. Kunne nok ha snakket med ham om det, han vet hvor vanskelig min mor var da det var på det verste, og vi har alltid snakket om det. Uten han hadde det nok ikke gått bra. Men jeg vil ikke såre han, vil ikke at han skal bli lei seg fordi jeg ikke har det bra.

Huff, så synd på meg selv jeg synes i dag da!!! Men det var godt å få ut litt agresjon. Ser litt lysere på det å ta kontakt med en psykolog, har bestemt meg for at i morgen skal jeg gjøre noe.

Godt at kjæresten min vet om det, for da er det ikke så lett for meg å lure meg unna, og tenke at jeg er ikke SÅÅÅÅÅ syk.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

OK nå er je kommet så langt at jeg har bestemt meg for å få hjelp. Men det virker jo så innviklet. Har mest lyst til å gi opp. Hvorfor er det ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. Mammaen min stod på hode for min kusine når det var snakk om at hun trengte hjelp for bullimi (Passet henne utmerket at broren hennes hadde problemer). Men når det gjelder hennes egen datter ser hun ikke en gang hva jeg sliter med. Hvorfor reagerer hun ikke på at JEG går på do rett etter å ha spist, når det var min kusine, var hun der med en gang og passe på og lyttet. Eller er det bare det at hun ikke vilskjønne når det gjelder meg. Hun har vel egentlig aldri skjønt meg. Men jeg er jo så perfekt i hennes øyne nå, hun har glemt alt det vonde hun utsatte meg for, for at jeg skulle bli perfekt. Hva om jeg har bulimi, jeg blir verfalt ikke så fet som henne da... Kommentarene hun sa til meg kommer fortsatt tilmeg på vonde dager: "Nå må du passe på så du ikke legger på deg, hva sier treneren din da!!?" "Nå må du passe på så du ikke blir like stor og fet som din mor!". Jeg var aldri fet som barn, litt rund for jeg var tidlig utviklet.

Noen mennesker burde ikke hatt lov til å oppdra barn. Min mor var den perfekte mor, sa alle andre. Jeg hatet henne, hun var som en tyran, gjorde jeg noe gale var hun sur i flere dager, hun kjeftet og smelte for den minste lille ting. Hadde vanligvis ikke lyst til å komme hjem, var helst hos andre. Manglet tryggheten. Men ingen skjønte meg: "Så heldig du er, som har en så snill mor". De skulle bare vist. Ikke fikk jeg lov å spise den "gode" maten for den var til min bror, for han var jo så tynn, jeg kunne spise noe annet, jeg "knabbet" jo alt i meg likevell.

Har forsøkt å snakke med henne om hvordan jeg hadde det, men hun ser bare på seg selv som et offer. Det var så mye stress med to barn, og full jobb; "Vi fikk ikke så mye støtte på den tiden". Dårlig økonomi hadde vi og. Det ender vanligvis med at hun sitter og griner for hun synes så synd på seg selv, og jeg får dårlig samvittighet.

Bor heldigvis langt vekke fra dem nå, og ser dem ikke så ofte. Bra er det, fo hver gang jeg har vært hos dem, må jeg ha en uke for å komme meg over depresjonen. Men jeg savner min far. Jeg er en pappa jente. Kunne nok ha snakket med ham om det, han vet hvor vanskelig min mor var da det var på det verste, og vi har alltid snakket om det. Uten han hadde det nok ikke gått bra. Men jeg vil ikke såre han, vil ikke at han skal bli lei seg fordi jeg ikke har det bra.

Huff, så synd på meg selv jeg synes i dag da!!! Men det var godt å få ut litt agresjon. Ser litt lysere på det å ta kontakt med en psykolog, har bestemt meg for at i morgen skal jeg gjøre noe.

Godt at kjæresten min vet om det, for da er det ikke så lett for meg å lure meg unna, og tenke at jeg er ikke SÅÅÅÅÅ syk.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

OK nå er je kommet så langt at jeg har bestemt meg for å få hjelp. Men det virker jo så innviklet. Har mest lyst til å gi opp. Hvorfor er det ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. Mammaen min stod på hode for min kusine når det var snakk om at hun trengte hjelp for bullimi (Passet henne utmerket at broren hennes hadde problemer). Men når det gjelder hennes egen datter ser hun ikke en gang hva jeg sliter med. Hvorfor reagerer hun ikke på at JEG går på do rett etter å ha spist, når det var min kusine, var hun der med en gang og passe på og lyttet. Eller er det bare det at hun ikke vilskjønne når det gjelder meg. Hun har vel egentlig aldri skjønt meg. Men jeg er jo så perfekt i hennes øyne nå, hun har glemt alt det vonde hun utsatte meg for, for at jeg skulle bli perfekt. Hva om jeg har bulimi, jeg blir verfalt ikke så fet som henne da... Kommentarene hun sa til meg kommer fortsatt tilmeg på vonde dager: "Nå må du passe på så du ikke legger på deg, hva sier treneren din da!!?" "Nå må du passe på så du ikke blir like stor og fet som din mor!". Jeg var aldri fet som barn, litt rund for jeg var tidlig utviklet.

Noen mennesker burde ikke hatt lov til å oppdra barn. Min mor var den perfekte mor, sa alle andre. Jeg hatet henne, hun var som en tyran, gjorde jeg noe gale var hun sur i flere dager, hun kjeftet og smelte for den minste lille ting. Hadde vanligvis ikke lyst til å komme hjem, var helst hos andre. Manglet tryggheten. Men ingen skjønte meg: "Så heldig du er, som har en så snill mor". De skulle bare vist. Ikke fikk jeg lov å spise den "gode" maten for den var til min bror, for han var jo så tynn, jeg kunne spise noe annet, jeg "knabbet" jo alt i meg likevell.

Har forsøkt å snakke med henne om hvordan jeg hadde det, men hun ser bare på seg selv som et offer. Det var så mye stress med to barn, og full jobb; "Vi fikk ikke så mye støtte på den tiden". Dårlig økonomi hadde vi og. Det ender vanligvis med at hun sitter og griner for hun synes så synd på seg selv, og jeg får dårlig samvittighet.

Bor heldigvis langt vekke fra dem nå, og ser dem ikke så ofte. Bra er det, fo hver gang jeg har vært hos dem, må jeg ha en uke for å komme meg over depresjonen. Men jeg savner min far. Jeg er en pappa jente. Kunne nok ha snakket med ham om det, han vet hvor vanskelig min mor var da det var på det verste, og vi har alltid snakket om det. Uten han hadde det nok ikke gått bra. Men jeg vil ikke såre han, vil ikke at han skal bli lei seg fordi jeg ikke har det bra.

Huff, så synd på meg selv jeg synes i dag da!!! Men det var godt å få ut litt agresjon. Ser litt lysere på det å ta kontakt med en psykolog, har bestemt meg for at i morgen skal jeg gjøre noe.

Godt at kjæresten min vet om det, for da er det ikke så lett for meg å lure meg unna, og tenke at jeg er ikke SÅÅÅÅÅ syk.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

OK nå er je kommet så langt at jeg har bestemt meg for å få hjelp. Men det virker jo så innviklet. Har mest lyst til å gi opp. Hvorfor er det ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. Mammaen min stod på hode for min kusine når det var snakk om at hun trengte hjelp for bullimi (Passet henne utmerket at broren hennes hadde problemer). Men når det gjelder hennes egen datter ser hun ikke en gang hva jeg sliter med. Hvorfor reagerer hun ikke på at JEG går på do rett etter å ha spist, når det var min kusine, var hun der med en gang og passe på og lyttet. Eller er det bare det at hun ikke vilskjønne når det gjelder meg. Hun har vel egentlig aldri skjønt meg. Men jeg er jo så perfekt i hennes øyne nå, hun har glemt alt det vonde hun utsatte meg for, for at jeg skulle bli perfekt. Hva om jeg har bulimi, jeg blir verfalt ikke så fet som henne da... Kommentarene hun sa til meg kommer fortsatt tilmeg på vonde dager: "Nå må du passe på så du ikke legger på deg, hva sier treneren din da!!?" "Nå må du passe på så du ikke blir like stor og fet som din mor!". Jeg var aldri fet som barn, litt rund for jeg var tidlig utviklet.

Noen mennesker burde ikke hatt lov til å oppdra barn. Min mor var den perfekte mor, sa alle andre. Jeg hatet henne, hun var som en tyran, gjorde jeg noe gale var hun sur i flere dager, hun kjeftet og smelte for den minste lille ting. Hadde vanligvis ikke lyst til å komme hjem, var helst hos andre. Manglet tryggheten. Men ingen skjønte meg: "Så heldig du er, som har en så snill mor". De skulle bare vist. Ikke fikk jeg lov å spise den "gode" maten for den var til min bror, for han var jo så tynn, jeg kunne spise noe annet, jeg "knabbet" jo alt i meg likevell.

Har forsøkt å snakke med henne om hvordan jeg hadde det, men hun ser bare på seg selv som et offer. Det var så mye stress med to barn, og full jobb; "Vi fikk ikke så mye støtte på den tiden". Dårlig økonomi hadde vi og. Det ender vanligvis med at hun sitter og griner for hun synes så synd på seg selv, og jeg får dårlig samvittighet.

Bor heldigvis langt vekke fra dem nå, og ser dem ikke så ofte. Bra er det, fo hver gang jeg har vært hos dem, må jeg ha en uke for å komme meg over depresjonen. Men jeg savner min far. Jeg er en pappa jente. Kunne nok ha snakket med ham om det, han vet hvor vanskelig min mor var da det var på det verste, og vi har alltid snakket om det. Uten han hadde det nok ikke gått bra. Men jeg vil ikke såre han, vil ikke at han skal bli lei seg fordi jeg ikke har det bra.

Huff, så synd på meg selv jeg synes i dag da!!! Men det var godt å få ut litt agresjon. Ser litt lysere på det å ta kontakt med en psykolog, har bestemt meg for at i morgen skal jeg gjøre noe.

Godt at kjæresten min vet om det, for da er det ikke så lett for meg å lure meg unna, og tenke at jeg er ikke SÅÅÅÅÅ syk.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

OK nå er je kommet så langt at jeg har bestemt meg for å få hjelp. Men det virker jo så innviklet. Har mest lyst til å gi opp. Hvorfor er det ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. Mammaen min stod på hode for min kusine når det var snakk om at hun trengte hjelp for bullimi (Passet henne utmerket at broren hennes hadde problemer). Men når det gjelder hennes egen datter ser hun ikke en gang hva jeg sliter med. Hvorfor reagerer hun ikke på at JEG går på do rett etter å ha spist, når det var min kusine, var hun der med en gang og passe på og lyttet. Eller er det bare det at hun ikke vilskjønne når det gjelder meg. Hun har vel egentlig aldri skjønt meg. Men jeg er jo så perfekt i hennes øyne nå, hun har glemt alt det vonde hun utsatte meg for, for at jeg skulle bli perfekt. Hva om jeg har bulimi, jeg blir verfalt ikke så fet som henne da... Kommentarene hun sa til meg kommer fortsatt tilmeg på vonde dager: "Nå må du passe på så du ikke legger på deg, hva sier treneren din da!!?" "Nå må du passe på så du ikke blir like stor og fet som din mor!". Jeg var aldri fet som barn, litt rund for jeg var tidlig utviklet.

Noen mennesker burde ikke hatt lov til å oppdra barn. Min mor var den perfekte mor, sa alle andre. Jeg hatet henne, hun var som en tyran, gjorde jeg noe gale var hun sur i flere dager, hun kjeftet og smelte for den minste lille ting. Hadde vanligvis ikke lyst til å komme hjem, var helst hos andre. Manglet tryggheten. Men ingen skjønte meg: "Så heldig du er, som har en så snill mor". De skulle bare vist. Ikke fikk jeg lov å spise den "gode" maten for den var til min bror, for han var jo så tynn, jeg kunne spise noe annet, jeg "knabbet" jo alt i meg likevell.

Har forsøkt å snakke med henne om hvordan jeg hadde det, men hun ser bare på seg selv som et offer. Det var så mye stress med to barn, og full jobb; "Vi fikk ikke så mye støtte på den tiden". Dårlig økonomi hadde vi og. Det ender vanligvis med at hun sitter og griner for hun synes så synd på seg selv, og jeg får dårlig samvittighet.

Bor heldigvis langt vekke fra dem nå, og ser dem ikke så ofte. Bra er det, fo hver gang jeg har vært hos dem, må jeg ha en uke for å komme meg over depresjonen. Men jeg savner min far. Jeg er en pappa jente. Kunne nok ha snakket med ham om det, han vet hvor vanskelig min mor var da det var på det verste, og vi har alltid snakket om det. Uten han hadde det nok ikke gått bra. Men jeg vil ikke såre han, vil ikke at han skal bli lei seg fordi jeg ikke har det bra.

Huff, så synd på meg selv jeg synes i dag da!!! Men det var godt å få ut litt agresjon. Ser litt lysere på det å ta kontakt med en psykolog, har bestemt meg for at i morgen skal jeg gjøre noe.

Godt at kjæresten min vet om det, for da er det ikke så lett for meg å lure meg unna, og tenke at jeg er ikke SÅÅÅÅÅ syk.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

OK nå er je kommet så langt at jeg har bestemt meg for å få hjelp. Men det virker jo så innviklet. Har mest lyst til å gi opp. Hvorfor er det ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. Mammaen min stod på hode for min kusine når det var snakk om at hun trengte hjelp for bullimi (Passet henne utmerket at broren hennes hadde problemer). Men når det gjelder hennes egen datter ser hun ikke en gang hva jeg sliter med. Hvorfor reagerer hun ikke på at JEG går på do rett etter å ha spist, når det var min kusine, var hun der med en gang og passe på og lyttet. Eller er det bare det at hun ikke vilskjønne når det gjelder meg. Hun har vel egentlig aldri skjønt meg. Men jeg er jo så perfekt i hennes øyne nå, hun har glemt alt det vonde hun utsatte meg for, for at jeg skulle bli perfekt. Hva om jeg har bulimi, jeg blir verfalt ikke så fet som henne da... Kommentarene hun sa til meg kommer fortsatt tilmeg på vonde dager: "Nå må du passe på så du ikke legger på deg, hva sier treneren din da!!?" "Nå må du passe på så du ikke blir like stor og fet som din mor!". Jeg var aldri fet som barn, litt rund for jeg var tidlig utviklet.

Noen mennesker burde ikke hatt lov til å oppdra barn. Min mor var den perfekte mor, sa alle andre. Jeg hatet henne, hun var som en tyran, gjorde jeg noe gale var hun sur i flere dager, hun kjeftet og smelte for den minste lille ting. Hadde vanligvis ikke lyst til å komme hjem, var helst hos andre. Manglet tryggheten. Men ingen skjønte meg: "Så heldig du er, som har en så snill mor". De skulle bare vist. Ikke fikk jeg lov å spise den "gode" maten for den var til min bror, for han var jo så tynn, jeg kunne spise noe annet, jeg "knabbet" jo alt i meg likevell.

Har forsøkt å snakke med henne om hvordan jeg hadde det, men hun ser bare på seg selv som et offer. Det var så mye stress med to barn, og full jobb; "Vi fikk ikke så mye støtte på den tiden". Dårlig økonomi hadde vi og. Det ender vanligvis med at hun sitter og griner for hun synes så synd på seg selv, og jeg får dårlig samvittighet.

Bor heldigvis langt vekke fra dem nå, og ser dem ikke så ofte. Bra er det, fo hver gang jeg har vært hos dem, må jeg ha en uke for å komme meg over depresjonen. Men jeg savner min far. Jeg er en pappa jente. Kunne nok ha snakket med ham om det, han vet hvor vanskelig min mor var da det var på det verste, og vi har alltid snakket om det. Uten han hadde det nok ikke gått bra. Men jeg vil ikke såre han, vil ikke at han skal bli lei seg fordi jeg ikke har det bra.

Huff, så synd på meg selv jeg synes i dag da!!! Men det var godt å få ut litt agresjon. Ser litt lysere på det å ta kontakt med en psykolog, har bestemt meg for at i morgen skal jeg gjøre noe.

Godt at kjæresten min vet om det, for da er det ikke så lett for meg å lure meg unna, og tenke at jeg er ikke SÅÅÅÅÅ syk.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

OK nå er je kommet så langt at jeg har bestemt meg for å få hjelp. Men det virker jo så innviklet. Har mest lyst til å gi opp. Hvorfor er det ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. Mammaen min stod på hode for min kusine når det var snakk om at hun trengte hjelp for bullimi (Passet henne utmerket at broren hennes hadde problemer). Men når det gjelder hennes egen datter ser hun ikke en gang hva jeg sliter med. Hvorfor reagerer hun ikke på at JEG går på do rett etter å ha spist, når det var min kusine, var hun der med en gang og passe på og lyttet. Eller er det bare det at hun ikke vilskjønne når det gjelder meg. Hun har vel egentlig aldri skjønt meg. Men jeg er jo så perfekt i hennes øyne nå, hun har glemt alt det vonde hun utsatte meg for, for at jeg skulle bli perfekt. Hva om jeg har bulimi, jeg blir verfalt ikke så fet som henne da... Kommentarene hun sa til meg kommer fortsatt tilmeg på vonde dager: "Nå må du passe på så du ikke legger på deg, hva sier treneren din da!!?" "Nå må du passe på så du ikke blir like stor og fet som din mor!". Jeg var aldri fet som barn, litt rund for jeg var tidlig utviklet.

Noen mennesker burde ikke hatt lov til å oppdra barn. Min mor var den perfekte mor, sa alle andre. Jeg hatet henne, hun var som en tyran, gjorde jeg noe gale var hun sur i flere dager, hun kjeftet og smelte for den minste lille ting. Hadde vanligvis ikke lyst til å komme hjem, var helst hos andre. Manglet tryggheten. Men ingen skjønte meg: "Så heldig du er, som har en så snill mor". De skulle bare vist. Ikke fikk jeg lov å spise den "gode" maten for den var til min bror, for han var jo så tynn, jeg kunne spise noe annet, jeg "knabbet" jo alt i meg likevell.

Har forsøkt å snakke med henne om hvordan jeg hadde det, men hun ser bare på seg selv som et offer. Det var så mye stress med to barn, og full jobb; "Vi fikk ikke så mye støtte på den tiden". Dårlig økonomi hadde vi og. Det ender vanligvis med at hun sitter og griner for hun synes så synd på seg selv, og jeg får dårlig samvittighet.

Bor heldigvis langt vekke fra dem nå, og ser dem ikke så ofte. Bra er det, fo hver gang jeg har vært hos dem, må jeg ha en uke for å komme meg over depresjonen. Men jeg savner min far. Jeg er en pappa jente. Kunne nok ha snakket med ham om det, han vet hvor vanskelig min mor var da det var på det verste, og vi har alltid snakket om det. Uten han hadde det nok ikke gått bra. Men jeg vil ikke såre han, vil ikke at han skal bli lei seg fordi jeg ikke har det bra.

Huff, så synd på meg selv jeg synes i dag da!!! Men det var godt å få ut litt agresjon. Ser litt lysere på det å ta kontakt med en psykolog, har bestemt meg for at i morgen skal jeg gjøre noe.

Godt at kjæresten min vet om det, for da er det ikke så lett for meg å lure meg unna, og tenke at jeg er ikke SÅÅÅÅÅ syk.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

OK nå er je kommet så langt at jeg har bestemt meg for å få hjelp. Men det virker jo så innviklet. Har mest lyst til å gi opp. Hvorfor er det ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. Mammaen min stod på hode for min kusine når det var snakk om at hun trengte hjelp for bullimi (Passet henne utmerket at broren hennes hadde problemer). Men når det gjelder hennes egen datter ser hun ikke en gang hva jeg sliter med. Hvorfor reagerer hun ikke på at JEG går på do rett etter å ha spist, når det var min kusine, var hun der med en gang og passe på og lyttet. Eller er det bare det at hun ikke vilskjønne når det gjelder meg. Hun har vel egentlig aldri skjønt meg. Men jeg er jo så perfekt i hennes øyne nå, hun har glemt alt det vonde hun utsatte meg for, for at jeg skulle bli perfekt. Hva om jeg har bulimi, jeg blir verfalt ikke så fet som henne da... Kommentarene hun sa til meg kommer fortsatt tilmeg på vonde dager: "Nå må du passe på så du ikke legger på deg, hva sier treneren din da!!?" "Nå må du passe på så du ikke blir like stor og fet som din mor!". Jeg var aldri fet som barn, litt rund for jeg var tidlig utviklet.

Noen mennesker burde ikke hatt lov til å oppdra barn. Min mor var den perfekte mor, sa alle andre. Jeg hatet henne, hun var som en tyran, gjorde jeg noe gale var hun sur i flere dager, hun kjeftet og smelte for den minste lille ting. Hadde vanligvis ikke lyst til å komme hjem, var helst hos andre. Manglet tryggheten. Men ingen skjønte meg: "Så heldig du er, som har en så snill mor". De skulle bare vist. Ikke fikk jeg lov å spise den "gode" maten for den var til min bror, for han var jo så tynn, jeg kunne spise noe annet, jeg "knabbet" jo alt i meg likevell.

Har forsøkt å snakke med henne om hvordan jeg hadde det, men hun ser bare på seg selv som et offer. Det var så mye stress med to barn, og full jobb; "Vi fikk ikke så mye støtte på den tiden". Dårlig økonomi hadde vi og. Det ender vanligvis med at hun sitter og griner for hun synes så synd på seg selv, og jeg får dårlig samvittighet.

Bor heldigvis langt vekke fra dem nå, og ser dem ikke så ofte. Bra er det, fo hver gang jeg har vært hos dem, må jeg ha en uke for å komme meg over depresjonen. Men jeg savner min far. Jeg er en pappa jente. Kunne nok ha snakket med ham om det, han vet hvor vanskelig min mor var da det var på det verste, og vi har alltid snakket om det. Uten han hadde det nok ikke gått bra. Men jeg vil ikke såre han, vil ikke at han skal bli lei seg fordi jeg ikke har det bra.

Huff, så synd på meg selv jeg synes i dag da!!! Men det var godt å få ut litt agresjon. Ser litt lysere på det å ta kontakt med en psykolog, har bestemt meg for at i morgen skal jeg gjøre noe.

Godt at kjæresten min vet om det, for da er det ikke så lett for meg å lure meg unna, og tenke at jeg er ikke SÅÅÅÅÅ syk.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

OK nå er je kommet så langt at jeg har bestemt meg for å få hjelp. Men det virker jo så innviklet. Har mest lyst til å gi opp. Hvorfor er det ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. Mammaen min stod på hode for min kusine når det var snakk om at hun trengte hjelp for bullimi (Passet henne utmerket at broren hennes hadde problemer). Men når det gjelder hennes egen datter ser hun ikke en gang hva jeg sliter med. Hvorfor reagerer hun ikke på at JEG går på do rett etter å ha spist, når det var min kusine, var hun der med en gang og passe på og lyttet. Eller er det bare det at hun ikke vilskjønne når det gjelder meg. Hun har vel egentlig aldri skjønt meg. Men jeg er jo så perfekt i hennes øyne nå, hun har glemt alt det vonde hun utsatte meg for, for at jeg skulle bli perfekt. Hva om jeg har bulimi, jeg blir verfalt ikke så fet som henne da... Kommentarene hun sa til meg kommer fortsatt tilmeg på vonde dager: "Nå må du passe på så du ikke legger på deg, hva sier treneren din da!!?" "Nå må du passe på så du ikke blir like stor og fet som din mor!". Jeg var aldri fet som barn, litt rund for jeg var tidlig utviklet.

Noen mennesker burde ikke hatt lov til å oppdra barn. Min mor var den perfekte mor, sa alle andre. Jeg hatet henne, hun var som en tyran, gjorde jeg noe gale var hun sur i flere dager, hun kjeftet og smelte for den minste lille ting. Hadde vanligvis ikke lyst til å komme hjem, var helst hos andre. Manglet tryggheten. Men ingen skjønte meg: "Så heldig du er, som har en så snill mor". De skulle bare vist. Ikke fikk jeg lov å spise den "gode" maten for den var til min bror, for han var jo så tynn, jeg kunne spise noe annet, jeg "knabbet" jo alt i meg likevell.

Har forsøkt å snakke med henne om hvordan jeg hadde det, men hun ser bare på seg selv som et offer. Det var så mye stress med to barn, og full jobb; "Vi fikk ikke så mye støtte på den tiden". Dårlig økonomi hadde vi og. Det ender vanligvis med at hun sitter og griner for hun synes så synd på seg selv, og jeg får dårlig samvittighet.

Bor heldigvis langt vekke fra dem nå, og ser dem ikke så ofte. Bra er det, fo hver gang jeg har vært hos dem, må jeg ha en uke for å komme meg over depresjonen. Men jeg savner min far. Jeg er en pappa jente. Kunne nok ha snakket med ham om det, han vet hvor vanskelig min mor var da det var på det verste, og vi har alltid snakket om det. Uten han hadde det nok ikke gått bra. Men jeg vil ikke såre han, vil ikke at han skal bli lei seg fordi jeg ikke har det bra.

Huff, så synd på meg selv jeg synes i dag da!!! Men det var godt å få ut litt agresjon. Ser litt lysere på det å ta kontakt med en psykolog, har bestemt meg for at i morgen skal jeg gjøre noe.

Godt at kjæresten min vet om det, for da er det ikke så lett for meg å lure meg unna, og tenke at jeg er ikke SÅÅÅÅÅ syk.

Masse klemmer fra

[laLuna]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

[laLuna]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

[laLuna]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

[laLuna]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

[laLuna]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

[laLuna]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

[laLuna]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

[laLuna]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

[laLuna]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

[laLuna]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!