Er så usikker (Lang, veldig laaaaang)

[Gjest Cecilie]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

Hei laLuna

Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn.

Min mor jobber som barnepleier (på barsel avdelig), lurer på om det er noe med folk som jobber i omsorgsyrker, de har ikke noe "omsorg" igjen å gi hjemme. Før hun fikk barn jobbet hun på barnehjem med barn som hadde hatt det vanskelig, så erfaring skulle hun ha nok av. Hun er en skikkelig resursperson når det gjelder andre. Hun er elsket på jobben og pasienter spør etter henne når de kommer tilbake etter en ny fødsel. Hun får gaver og blomster i fleng fra dem.

Jeg har kjæresten min som hjelper meg. Som jeg kan snakke med. Men jeg er litt redd for at han skal få altfor mye "innsikt" i min "spiseforstyrrede" hjerne. Er redd for å skremme ham vekk...

Men nå skal ikke min mor få ødelegge livet mitt mer. Det er jeg verfalt sikker på.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

Hei laLuna

Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn.

Min mor jobber som barnepleier (på barsel avdelig), lurer på om det er noe med folk som jobber i omsorgsyrker, de har ikke noe "omsorg" igjen å gi hjemme. Før hun fikk barn jobbet hun på barnehjem med barn som hadde hatt det vanskelig, så erfaring skulle hun ha nok av. Hun er en skikkelig resursperson når det gjelder andre. Hun er elsket på jobben og pasienter spør etter henne når de kommer tilbake etter en ny fødsel. Hun får gaver og blomster i fleng fra dem.

Jeg har kjæresten min som hjelper meg. Som jeg kan snakke med. Men jeg er litt redd for at han skal få altfor mye "innsikt" i min "spiseforstyrrede" hjerne. Er redd for å skremme ham vekk...

Men nå skal ikke min mor få ødelegge livet mitt mer. Det er jeg verfalt sikker på.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

Hei laLuna

Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn.

Min mor jobber som barnepleier (på barsel avdelig), lurer på om det er noe med folk som jobber i omsorgsyrker, de har ikke noe "omsorg" igjen å gi hjemme. Før hun fikk barn jobbet hun på barnehjem med barn som hadde hatt det vanskelig, så erfaring skulle hun ha nok av. Hun er en skikkelig resursperson når det gjelder andre. Hun er elsket på jobben og pasienter spør etter henne når de kommer tilbake etter en ny fødsel. Hun får gaver og blomster i fleng fra dem.

Jeg har kjæresten min som hjelper meg. Som jeg kan snakke med. Men jeg er litt redd for at han skal få altfor mye "innsikt" i min "spiseforstyrrede" hjerne. Er redd for å skremme ham vekk...

Men nå skal ikke min mor få ødelegge livet mitt mer. Det er jeg verfalt sikker på.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

Hei laLuna

Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn.

Min mor jobber som barnepleier (på barsel avdelig), lurer på om det er noe med folk som jobber i omsorgsyrker, de har ikke noe "omsorg" igjen å gi hjemme. Før hun fikk barn jobbet hun på barnehjem med barn som hadde hatt det vanskelig, så erfaring skulle hun ha nok av. Hun er en skikkelig resursperson når det gjelder andre. Hun er elsket på jobben og pasienter spør etter henne når de kommer tilbake etter en ny fødsel. Hun får gaver og blomster i fleng fra dem.

Jeg har kjæresten min som hjelper meg. Som jeg kan snakke med. Men jeg er litt redd for at han skal få altfor mye "innsikt" i min "spiseforstyrrede" hjerne. Er redd for å skremme ham vekk...

Men nå skal ikke min mor få ødelegge livet mitt mer. Det er jeg verfalt sikker på.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

Hei laLuna

Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn.

Min mor jobber som barnepleier (på barsel avdelig), lurer på om det er noe med folk som jobber i omsorgsyrker, de har ikke noe "omsorg" igjen å gi hjemme. Før hun fikk barn jobbet hun på barnehjem med barn som hadde hatt det vanskelig, så erfaring skulle hun ha nok av. Hun er en skikkelig resursperson når det gjelder andre. Hun er elsket på jobben og pasienter spør etter henne når de kommer tilbake etter en ny fødsel. Hun får gaver og blomster i fleng fra dem.

Jeg har kjæresten min som hjelper meg. Som jeg kan snakke med. Men jeg er litt redd for at han skal få altfor mye "innsikt" i min "spiseforstyrrede" hjerne. Er redd for å skremme ham vekk...

Men nå skal ikke min mor få ødelegge livet mitt mer. Det er jeg verfalt sikker på.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

Hei laLuna

Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn.

Min mor jobber som barnepleier (på barsel avdelig), lurer på om det er noe med folk som jobber i omsorgsyrker, de har ikke noe "omsorg" igjen å gi hjemme. Før hun fikk barn jobbet hun på barnehjem med barn som hadde hatt det vanskelig, så erfaring skulle hun ha nok av. Hun er en skikkelig resursperson når det gjelder andre. Hun er elsket på jobben og pasienter spør etter henne når de kommer tilbake etter en ny fødsel. Hun får gaver og blomster i fleng fra dem.

Jeg har kjæresten min som hjelper meg. Som jeg kan snakke med. Men jeg er litt redd for at han skal få altfor mye "innsikt" i min "spiseforstyrrede" hjerne. Er redd for å skremme ham vekk...

Men nå skal ikke min mor få ødelegge livet mitt mer. Det er jeg verfalt sikker på.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

Hei laLuna

Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn.

Min mor jobber som barnepleier (på barsel avdelig), lurer på om det er noe med folk som jobber i omsorgsyrker, de har ikke noe "omsorg" igjen å gi hjemme. Før hun fikk barn jobbet hun på barnehjem med barn som hadde hatt det vanskelig, så erfaring skulle hun ha nok av. Hun er en skikkelig resursperson når det gjelder andre. Hun er elsket på jobben og pasienter spør etter henne når de kommer tilbake etter en ny fødsel. Hun får gaver og blomster i fleng fra dem.

Jeg har kjæresten min som hjelper meg. Som jeg kan snakke med. Men jeg er litt redd for at han skal få altfor mye "innsikt" i min "spiseforstyrrede" hjerne. Er redd for å skremme ham vekk...

Men nå skal ikke min mor få ødelegge livet mitt mer. Det er jeg verfalt sikker på.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

Hei laLuna

Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn.

Min mor jobber som barnepleier (på barsel avdelig), lurer på om det er noe med folk som jobber i omsorgsyrker, de har ikke noe "omsorg" igjen å gi hjemme. Før hun fikk barn jobbet hun på barnehjem med barn som hadde hatt det vanskelig, så erfaring skulle hun ha nok av. Hun er en skikkelig resursperson når det gjelder andre. Hun er elsket på jobben og pasienter spør etter henne når de kommer tilbake etter en ny fødsel. Hun får gaver og blomster i fleng fra dem.

Jeg har kjæresten min som hjelper meg. Som jeg kan snakke med. Men jeg er litt redd for at han skal få altfor mye "innsikt" i min "spiseforstyrrede" hjerne. Er redd for å skremme ham vekk...

Men nå skal ikke min mor få ødelegge livet mitt mer. Det er jeg verfalt sikker på.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

Hei laLuna

Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn.

Min mor jobber som barnepleier (på barsel avdelig), lurer på om det er noe med folk som jobber i omsorgsyrker, de har ikke noe "omsorg" igjen å gi hjemme. Før hun fikk barn jobbet hun på barnehjem med barn som hadde hatt det vanskelig, så erfaring skulle hun ha nok av. Hun er en skikkelig resursperson når det gjelder andre. Hun er elsket på jobben og pasienter spør etter henne når de kommer tilbake etter en ny fødsel. Hun får gaver og blomster i fleng fra dem.

Jeg har kjæresten min som hjelper meg. Som jeg kan snakke med. Men jeg er litt redd for at han skal få altfor mye "innsikt" i min "spiseforstyrrede" hjerne. Er redd for å skremme ham vekk...

Men nå skal ikke min mor få ødelegge livet mitt mer. Det er jeg verfalt sikker på.

Masse klemmer fra

[Gjest Cecilie]

Å Gud så godt jeg kjenner meg igjen i deg!!Moren min er akkurat som din.Det var en periode hvor to av venninnene mine spurte mor om hjelp fordi jeg var så avmagret,men hun "hadde ikke tid til å møte dem".Jeg går hos psykiater og hun sier at mange mennesker fortrenger det når de ser at mennesker de er glad i har det vondt.Selv om det ikke er en unnskyldning hjelper det å tenke på det.De orker ikke å innse at en person de er så glad i har det vondt.

Moren min har såret meg så utrolig mange ganger!!Hun er sykepleier og hjelper andre som har det vondt både fysisk og psykisk,men hun så aldri meg.Nå vil jeg ikke ha hjelpen hennes!Vi har et overfladisk forhold og det er greit.

Kanskje du trenger andre voksenpersoner i livet ditt?Trygge mennesker som kan gi deg den støtten moren din ikke kan gi.Gå ut og let,det er menge spm vil ta vare på deg!!!

Hei laLuna

Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn.

Min mor jobber som barnepleier (på barsel avdelig), lurer på om det er noe med folk som jobber i omsorgsyrker, de har ikke noe "omsorg" igjen å gi hjemme. Før hun fikk barn jobbet hun på barnehjem med barn som hadde hatt det vanskelig, så erfaring skulle hun ha nok av. Hun er en skikkelig resursperson når det gjelder andre. Hun er elsket på jobben og pasienter spør etter henne når de kommer tilbake etter en ny fødsel. Hun får gaver og blomster i fleng fra dem.

Jeg har kjæresten min som hjelper meg. Som jeg kan snakke med. Men jeg er litt redd for at han skal få altfor mye "innsikt" i min "spiseforstyrrede" hjerne. Er redd for å skremme ham vekk...

Men nå skal ikke min mor få ødelegge livet mitt mer. Det er jeg verfalt sikker på.

Masse klemmer fra

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Cecilie ! For det første er det flott at du har klart å bestemme deg for å søke hjelp. Det kommer fram mange vanskelige og motstridende følelser hos deg i innlegget ditt. Det oppleves alltid vondt og vanskelig for et barn når slik du gjør det at du opplever at du ikke blir sett av din mor og heller ikke tidligere i din barndom. Du ønsker så gjerne at din mor skal se hvordan du har det, - men enten ser hun det ikke eller hun "klarer" ikke å se det. Foreldre blir ofte rådville og engstelige når de får mistanke om eller får hvite at deres barn sliter med en sf eller andre psykiske problemer. Jeg mener absolutt at du nå gjør det riktige i å søke hjelp, så kan kanskje din psykolog/psykiater hjelpe deg med å få din mor og din familie med etterhvert. ?! Lykke til videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Cecilie ! For det første er det flott at du har klart å bestemme deg for å søke hjelp. Det kommer fram mange vanskelige og motstridende følelser hos deg i innlegget ditt. Det oppleves alltid vondt og vanskelig for et barn når slik du gjør det at du opplever at du ikke blir sett av din mor og heller ikke tidligere i din barndom. Du ønsker så gjerne at din mor skal se hvordan du har det, - men enten ser hun det ikke eller hun "klarer" ikke å se det. Foreldre blir ofte rådville og engstelige når de får mistanke om eller får hvite at deres barn sliter med en sf eller andre psykiske problemer. Jeg mener absolutt at du nå gjør det riktige i å søke hjelp, så kan kanskje din psykolog/psykiater hjelpe deg med å få din mor og din familie med etterhvert. ?! Lykke til videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Cecilie ! For det første er det flott at du har klart å bestemme deg for å søke hjelp. Det kommer fram mange vanskelige og motstridende følelser hos deg i innlegget ditt. Det oppleves alltid vondt og vanskelig for et barn når slik du gjør det at du opplever at du ikke blir sett av din mor og heller ikke tidligere i din barndom. Du ønsker så gjerne at din mor skal se hvordan du har det, - men enten ser hun det ikke eller hun "klarer" ikke å se det. Foreldre blir ofte rådville og engstelige når de får mistanke om eller får hvite at deres barn sliter med en sf eller andre psykiske problemer. Jeg mener absolutt at du nå gjør det riktige i å søke hjelp, så kan kanskje din psykolog/psykiater hjelpe deg med å få din mor og din familie med etterhvert. ?! Lykke til videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Cecilie ! For det første er det flott at du har klart å bestemme deg for å søke hjelp. Det kommer fram mange vanskelige og motstridende følelser hos deg i innlegget ditt. Det oppleves alltid vondt og vanskelig for et barn når slik du gjør det at du opplever at du ikke blir sett av din mor og heller ikke tidligere i din barndom. Du ønsker så gjerne at din mor skal se hvordan du har det, - men enten ser hun det ikke eller hun "klarer" ikke å se det. Foreldre blir ofte rådville og engstelige når de får mistanke om eller får hvite at deres barn sliter med en sf eller andre psykiske problemer. Jeg mener absolutt at du nå gjør det riktige i å søke hjelp, så kan kanskje din psykolog/psykiater hjelpe deg med å få din mor og din familie med etterhvert. ?! Lykke til videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Cecilie ! For det første er det flott at du har klart å bestemme deg for å søke hjelp. Det kommer fram mange vanskelige og motstridende følelser hos deg i innlegget ditt. Det oppleves alltid vondt og vanskelig for et barn når slik du gjør det at du opplever at du ikke blir sett av din mor og heller ikke tidligere i din barndom. Du ønsker så gjerne at din mor skal se hvordan du har det, - men enten ser hun det ikke eller hun "klarer" ikke å se det. Foreldre blir ofte rådville og engstelige når de får mistanke om eller får hvite at deres barn sliter med en sf eller andre psykiske problemer. Jeg mener absolutt at du nå gjør det riktige i å søke hjelp, så kan kanskje din psykolog/psykiater hjelpe deg med å få din mor og din familie med etterhvert. ?! Lykke til videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Cecilie ! For det første er det flott at du har klart å bestemme deg for å søke hjelp. Det kommer fram mange vanskelige og motstridende følelser hos deg i innlegget ditt. Det oppleves alltid vondt og vanskelig for et barn når slik du gjør det at du opplever at du ikke blir sett av din mor og heller ikke tidligere i din barndom. Du ønsker så gjerne at din mor skal se hvordan du har det, - men enten ser hun det ikke eller hun "klarer" ikke å se det. Foreldre blir ofte rådville og engstelige når de får mistanke om eller får hvite at deres barn sliter med en sf eller andre psykiske problemer. Jeg mener absolutt at du nå gjør det riktige i å søke hjelp, så kan kanskje din psykolog/psykiater hjelpe deg med å få din mor og din familie med etterhvert. ?! Lykke til videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Cecilie ! For det første er det flott at du har klart å bestemme deg for å søke hjelp. Det kommer fram mange vanskelige og motstridende følelser hos deg i innlegget ditt. Det oppleves alltid vondt og vanskelig for et barn når slik du gjør det at du opplever at du ikke blir sett av din mor og heller ikke tidligere i din barndom. Du ønsker så gjerne at din mor skal se hvordan du har det, - men enten ser hun det ikke eller hun "klarer" ikke å se det. Foreldre blir ofte rådville og engstelige når de får mistanke om eller får hvite at deres barn sliter med en sf eller andre psykiske problemer. Jeg mener absolutt at du nå gjør det riktige i å søke hjelp, så kan kanskje din psykolog/psykiater hjelpe deg med å få din mor og din familie med etterhvert. ?! Lykke til videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Cecilie ! For det første er det flott at du har klart å bestemme deg for å søke hjelp. Det kommer fram mange vanskelige og motstridende følelser hos deg i innlegget ditt. Det oppleves alltid vondt og vanskelig for et barn når slik du gjør det at du opplever at du ikke blir sett av din mor og heller ikke tidligere i din barndom. Du ønsker så gjerne at din mor skal se hvordan du har det, - men enten ser hun det ikke eller hun "klarer" ikke å se det. Foreldre blir ofte rådville og engstelige når de får mistanke om eller får hvite at deres barn sliter med en sf eller andre psykiske problemer. Jeg mener absolutt at du nå gjør det riktige i å søke hjelp, så kan kanskje din psykolog/psykiater hjelpe deg med å få din mor og din familie med etterhvert. ?! Lykke til videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Cecilie ! For det første er det flott at du har klart å bestemme deg for å søke hjelp. Det kommer fram mange vanskelige og motstridende følelser hos deg i innlegget ditt. Det oppleves alltid vondt og vanskelig for et barn når slik du gjør det at du opplever at du ikke blir sett av din mor og heller ikke tidligere i din barndom. Du ønsker så gjerne at din mor skal se hvordan du har det, - men enten ser hun det ikke eller hun "klarer" ikke å se det. Foreldre blir ofte rådville og engstelige når de får mistanke om eller får hvite at deres barn sliter med en sf eller andre psykiske problemer. Jeg mener absolutt at du nå gjør det riktige i å søke hjelp, så kan kanskje din psykolog/psykiater hjelpe deg med å få din mor og din familie med etterhvert. ?! Lykke til videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Cecilie ! For det første er det flott at du har klart å bestemme deg for å søke hjelp. Det kommer fram mange vanskelige og motstridende følelser hos deg i innlegget ditt. Det oppleves alltid vondt og vanskelig for et barn når slik du gjør det at du opplever at du ikke blir sett av din mor og heller ikke tidligere i din barndom. Du ønsker så gjerne at din mor skal se hvordan du har det, - men enten ser hun det ikke eller hun "klarer" ikke å se det. Foreldre blir ofte rådville og engstelige når de får mistanke om eller får hvite at deres barn sliter med en sf eller andre psykiske problemer. Jeg mener absolutt at du nå gjør det riktige i å søke hjelp, så kan kanskje din psykolog/psykiater hjelpe deg med å få din mor og din familie med etterhvert. ?! Lykke til videre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege