Alenemor med stor A

[Gjest litt tankefull nå]

Hei!

Jeg er alene med ei herlig jente på to og et halvt år. Jeg jobber som lærer og jenta mi er i barnehage hvor hun stortrives.

Hun er resultatet av en kortvarig affære. Faren hennes er engelsk, bor i England og besøker henne ca hver 5 langhelg. Jeg er takknemlig for at han er glad i henne og for at han vil besøke henne. Likevel ligger det jo i kortene at jeg er helt alene om det daglige ansvaret og at hun ikke er på langt nær så knyttet til ham som hun er til meg.

Jeg tar meg selv i å sammenligne oss med andre familier, noe jeg naturligvis ikke burde gjøre. Rundt meg ser jeg så mange intakte familier hvor barna både har far og søsken. Vår nærmeste nabo er en kjernefamilie på fem. Jeg ser hvordan de samles rundt middagsbordet og hvor koselig de har det sammen.

Hos oss er det bare meg og dattra mi som spiser sammen..

Jeg merker at jeg nesten får litt vondt av henne. Skulle så gjerne sett henne vokse opp i en "ordentlig familie" med søsken. Føler at det blir litt stusselig liksom..

Vi har en god del familie rundt oss; besteforeldre, onkel, tante, jevnaldrende søskenbarn, men hverdagen har vi jo alene.

Hvordan ser dere på dette? Er redd for at dette skal være negativt for henne.

Det må sies at hun så langt er en veldig glad, åpen, trygg jente, og etter foreldresamtale med barnehagepersonalet fikk jeg dette bekreftet. Jeg ønsker bare at det fortsetter sånn.

Er det noe spesielt jeg må ta hensyn til i en slik situasjon så hun ikke skal føle seg alene?

Jeg er 34 år, har ingen ny kjæreste og må innse at jeg kanskje ikke får flere barn selv om jeg gjerne skulle gitt henne søsken.

Håper ikke dette virket altfor negativt. Dette er bare tanker jeg har hatt den siste tiden, jeg sitter ikke og tenke og surmuler når jeg er sammen med barnet mitt:)

Takk for innspill!!

[Tinkebøtta]

Husk bare at det du opplever som savn og sårhet ikke kommer fra din datter men fra deg selv.....

Hun opplever nok seg selv som midpunktet i deres tilværelse. Hun har en mor som elsker henne, en far som elsker henne (nok til å reise hele veien fra England hver 5. uke...). En barnehage hvor hun stortrives. Og en stor familie og nettverk å glede seg over.

Hun "ser" ikke at nabofamilien sitter benket rundt langbordet, det er det DU som gjør. Og du legger dine følelser til grunn for hvordan hun opplever det. Hennes verden høres ut til å være lykkelig nok......

[Speak]

Jeg bodde alene med bare min mor fram til jeg var drøy 5 år. Har aldri tenkt over at det var noe negativt. Mamma har alltid tatt godt vare på meg:-) Men jeg vil jo tro at det kunne være litt stusselig for henne innimellom.

[jubalong70]

Det er mange flotte barn som vokser opp hos aleneforeldre. (Meg blant annet )

Det du kan gjøre er å passe på at hun får jevnlig kontakt med menn du kjenner godt. F.eks. en onkel eller en bestefar eller en god venn av deg.

Dette fordi det er viktig at hun lærer seg litt om hvordan menn er også.

Og du skal være kjempeglad for at du er der for datteren din. Det at dere er 2 ved middagsbordet er jo bare koselig!

[laban]

Det er fint at dere bor et sted med mange andre barn, slik at hun kan få mange å leke med i nærmiljøet når hun blir større. Håper det er "uformelt" der (uten for mange gjerder og hageporter) slik at det er lett å finne andre barn som er ute.

Hun kan likevel komme til å ønske seg søsken når hun blir eldre. Dette problemet kan dempes hvis du orker å ha med en venninne av henne på en ferieuke iblant, eller at dere drar på enkelte ferier sammen med dine voksne venner med barn.

Datteren min var enebarn til hun var 8 år uten at noen av oss ønsket det, og det jeg skriver er basert på erfaringer fra denne perioden.

Husk at det foregår mye i større familier som er mindre idyllisk enn de fellesmiddagene du ser litt av :-)

[Gjest Mom33]

Skjønner godt at du ser nabofamilien i et mer idyllisk skjær enn virkeligheten kanskje er - og tenk, kanskje nabokona "ser" inn til dere og tenker "Å, så herlig det må være å ha slik ro ved bordet, å kunne snakke ordentlig med èn av ungene".

Vi mennesker er litt rare, vi tror ofte at andre har det bedre enn oss. Eller gjør ting bedre. Eller tar bedre valg. Men poenget mitt er at a) slik er det slettes ikke alltid og man må i grunnen bare handle ut fra den situasjonen man er i.

Du har jo masse muligheter til å følge opp ditt barn 100 %. Det vil man ikke greie med flere - et døgn har jo bare et visst antall timer som skal fordeles. Samtidig "mister" dere noe, men hvem har fasiten på hva som gjør best lykke på lang sikt?! :-)

Ta utgangspunkt i slik din verden er, og gjør det beste ut av det. Jeg vedder på at du vil lykkes!

:-)

[morsan]

Skjønner godt at du ser nabofamilien i et mer idyllisk skjær enn virkeligheten kanskje er - og tenk, kanskje nabokona "ser" inn til dere og tenker "Å, så herlig det må være å ha slik ro ved bordet, å kunne snakke ordentlig med èn av ungene".

Vi mennesker er litt rare, vi tror ofte at andre har det bedre enn oss. Eller gjør ting bedre. Eller tar bedre valg. Men poenget mitt er at a) slik er det slettes ikke alltid og man må i grunnen bare handle ut fra den situasjonen man er i.

Du har jo masse muligheter til å følge opp ditt barn 100 %. Det vil man ikke greie med flere - et døgn har jo bare et visst antall timer som skal fordeles. Samtidig "mister" dere noe, men hvem har fasiten på hva som gjør best lykke på lang sikt?! :-)

Ta utgangspunkt i slik din verden er, og gjør det beste ut av det. Jeg vedder på at du vil lykkes!

:-)

Et veldig godt svar! :-)

[Gjest Persille]

Jeg tenker som deg...

Jeg har en jente på snart fire, og hun har kontakt med faren sin langt oftere (hver uke) - og er nok om ikke like mye, så hvertfall knyttet til ham i stor grad.

Men; de familiegreiene plager meg også, spesielt det med søsken.

"Alle andre" har fått småsøsken, og hun snakker om at hun vil ha det - men det går jo ikke.

Jeg er bare 27, så jeg håper forsåvidt at jeg skal finne en å dele resten av livet med, men ikke for enhver pris.

Jeg ville bare si at jeg skjønner hva du mener, og at jeg har tenkt det samme - men jeg har dessverre ingen løsning...

[Gjest også en mamma]

Jeg tror helt ærlig at i den grad dette er et problem, så er det for deg, og ikke for jenta di. Hun kjenner ingen annen måte å være familie på, og hun sammenligner seg minmalt med andre. (Og i såfall går det vel mer på hvem som får ha på kjole i barnehagen enn akkurat familieforhold).

Etter hvert kan det selvsagt hende at jenta vil savne å ha søsken, og vil ytre ønske om det. Hun er heldig som har en far hun har kontakt med!

Men hvis du syns det er "stusslig" å være bare dere to, så kan det fort smitte over på henne. Hun kan fort få en følelse av at det ikke er "tilstrekkelig" med dere to, og din følelse av annerledeshet påvirker henne.

Du må for det første slå deg til ro med din egen situasjon. Du er ikke noe "dårligere" enn andre, selv om de lever i parforhold og har flere barn. Det fins forresten ganske mange enslige, barnløse også, så sånn sett er du jo heldig, som har en datter i det minste!

Klart at livet ditt kan komme til å endre seg, men du må i utgangspunktet lære deg å trives med tilværelsen som den er. Slutte å føle deg mindreverdig og slutte å tro at datteren din lider noen nød. Når du blir fornøyd med tilværelsen, vil hun også fortsette med å være det.

[Gjest Mom33]

Et veldig godt svar! :-)

:-)

Kom forresten på en liten ting: Mine to jenter - som er del av en såkalt "perfekt kjernefamilie" med langbord og felles middag daglig - ønsker seg av alle ting en storebror... Rimelig umulig å oppfylle!

[Gjest Persille]

:-)

Kom forresten på en liten ting: Mine to jenter - som er del av en såkalt "perfekt kjernefamilie" med langbord og felles middag daglig - ønsker seg av alle ting en storebror... Rimelig umulig å oppfylle!

*ler*

Klarer du ikke det? Og jeg som trodde mammaer klarte alt?

*skuffa*

[Gjest Mom33]

*ler*

Klarer du ikke det? Og jeg som trodde mammaer klarte alt?

*skuffa*

Niks, ikke uten at det går hardt ut over både gubben og "Den Perfekte Familieidyll". Og da er jo poenget liksom litt borte...

He-he.

;-)

Men du har forresten misforstått litt: Det er ikke slik at vi mødre KAN alt, men vi VET alt. Stor forskjell, umulig å argumentere mot.

[Nikki]

Jeg tror ikke sammensettingen av familien er det som er avgjørende for et barn - men hvordan den familien man faktisk har, fungerer!

Det viktigste er at jenta di føler seg trygg og elsket, at hun vet at mamma alltid er der. Samtidig vet hun at hun har en pappa som er veldig glad i henne - selv om han ikke er der hver dag. Det tror jeg holder i massevis!

[Gjest Persille]

Niks, ikke uten at det går hardt ut over både gubben og "Den Perfekte Familieidyll". Og da er jo poenget liksom litt borte...

He-he.

;-)

Men du har forresten misforstått litt: Det er ikke slik at vi mødre KAN alt, men vi VET alt. Stor forskjell, umulig å argumentere mot.

Ah, *noterer*

[hidi, the scorpion]

Er enig med laban, involver små venninner, som gjerne kan overnatte (om foreldrene synes det er greit) og leke med din skjønne datter.

Dessuten er du enda ung, og hvem vet hva fremtiden bringer...

Barn vet bare var de kjenner til, og jeg er sikker på at dere har masse flotte stunder. Som de andre sier, er nok savnet mest ditt...

Sikker på at mange foreldre, vil "låne" deg barna sine, til glede for dem og dere to. En trillepike kan også gjøre underverker, de har et nettverk som din datter kan få stor glede av!

[Gjest Pontiac]

Har vært i dine sko, men med to.

Fra minsten var et par måneder, den andre tre år.

Hadde ikke så mye familie rundt oss, og ingen i hverddagen.

Far hadde barna annenhver helg men vi hadde ingen god kjemi de første årene.

Jeg var mye alene med dem, på 17 mai, juletrefester, andre arrangementer, helger, hverddager.

Syntes også det var litt synd med all denne "ensomheten", spesiellt når det alltid var bare meg de vinket til i 17 mai toget, luciatoget ol.

Det kunne være tøfft.

Men vi gjorde mye sammen, koste oss på cafe, dro på aleneforeldrejule-påskeverksted, osv.

Spiste koselige middager hver dag med fullt dekket bord, levende lys osv.

Mine barn har iallefall ikke tatt skade av dette, de er særs sosiale, trygge og blide barn.

Aldri noen problemer med dem på noe vis.

Men de er svært, svært knyttet til hverandre. De har et søskenforhold som alle bemerker.

Jeg tror at lykke og harmoni råder i like stor skala om man er få i familien, men det er kanskje bitt litt viktigere å omgås mennesker til daglig.

Nå går jo jenta di i barnehage og får masse sosial stimuli der.

Men utover det kunne dere kanskje passe på å møte andre på noe vis slik at dere to sammen fikk være litt sosiale og oppleve hverandre på den måten.

Synes det er positivt at du har tanker om dette, det viser at du "bryr deg", det kommer nok til å gå bra med dere

[Dorthe]

Synes ikke du skal tenke på det jeg. Mine store har vokst opp uten en far i huset og uten kontakt og tror de som voksne bare tenker at slik er det bare.

Var samboer med faren til minstemann i tre år og jeg tror de store synes vi hadde det bedre alene uten han.

Nå har jeg bare minstemann på 10 hjemme men han har kontakt med faren sin og det er helt annerledes. Men nå bor jeg et sted hvor nesten alle de norske ungene har aleneforeldre selv om det ikke finnes flere enn meg i klassen hans. Men nå er vel ikke jeg prototypen av en foreldre uansett og blir alltid satt litt til siden og får ikke være med på ting.

[Sofline]

Skjønner godt at du ser nabofamilien i et mer idyllisk skjær enn virkeligheten kanskje er - og tenk, kanskje nabokona "ser" inn til dere og tenker "Å, så herlig det må være å ha slik ro ved bordet, å kunne snakke ordentlig med èn av ungene".

Vi mennesker er litt rare, vi tror ofte at andre har det bedre enn oss. Eller gjør ting bedre. Eller tar bedre valg. Men poenget mitt er at a) slik er det slettes ikke alltid og man må i grunnen bare handle ut fra den situasjonen man er i.

Du har jo masse muligheter til å følge opp ditt barn 100 %. Det vil man ikke greie med flere - et døgn har jo bare et visst antall timer som skal fordeles. Samtidig "mister" dere noe, men hvem har fasiten på hva som gjør best lykke på lang sikt?! :-)

Ta utgangspunkt i slik din verden er, og gjør det beste ut av det. Jeg vedder på at du vil lykkes!

:-)

Dette innlegget er jeg så enig i at jeg skriver under på det. :-)