Vanskelig samspill med 3-åring (langt)

[kizmiaz]

Han er 3 1/2 år og så sint og sur. Han er mellomstebarn, med storesøster og lillebror, hhv 2 år eldre og yngre.

Går i bhg. Virker sliten etter lange dager. Nå har han nettopp vært syk og er ekstra irritabel.Han har lagt seg til en sur mine, er stadig vekk misfornøyd og klagende. Matproblemer for tida, ingenting vil han ha og får han det han vil ha så ble det galt det også. Nesten ved hvert eneste måltid. Han hadde spiseproblemer tidligere, men dette ordnet seg et halvt år nå, så vi har slappet av på det området siste halvåret.

Ved konfrontasjoner med søsken blir han illsint og litt voldelig. Han biter og slår. Han er liten og sped fysisk, men har aggresjon og krefter nok til å regjere søskenflokken.

Han er grei i bhg.

Han kan være "iskald" i blikket når han blir irettesatt for feks. slåing og biting, og sier stygge ting til særlig meg, mamma'n. Ikke veldig stygge, men nok til at jeg faktisk blir ganske lei meg. "Du får ikke bo her", "Du skal dra bort, langt vekk!", "Jeg er ikke vennen din" osv.

Det er til tider en kjempeutfordring å takle dette leie humøret hans med ro og positiv holdning, klarer det stort sett, men av og til sprekker det for meg.*sukk* Jeg blir også sint og kan da kjefte en god del.Føler jeg at jeg ble for sint så sier jeg ordentlig unnskyld, men det er blitt for mange av disse episodene nå i det siste. *føler meg som en dårlig mor*.

Jeg er nok ingen Jesper Juul mamma, og tenker selvsagt på hvilke konsekvenser disse konfliktene i hverdagen har for ham og forholdet vårt.

Han er i bunn og grunn en god, god gutt med et lyst og lett humør. Men hvor ble det av, tro ?

Av og til føler jeg at jeg og han ikke kommunsierer, er på samme bølgelengde, liksom.

Ting/forslag f.eks til lek reagerer han ofte helt motsatt på enn hva man forventer, de to andre jubler og er helt med, men han furter og kan trekke seg unna (skjer av og til).

De to andre er utadvendte, blide og skravlende, han er stillere og mer grunnende.Og sintere og surere. Han får jo ekstra oppmerskomhet pga dette, vi er litt "på vakt" overfor ham og jeg kjenner nervøsitet rundt hvilket humør han er i. Han kan være blid et sekund, og så går det galt med feks. at han får en vitaminbjørn i feil farge og så er vi igang.

Han er flink til å spille "martyr" og få oss til å synes synd i ham.

Huff, trøst meg og si at dette er trassalderen:-)

[eddvik]

Hm....Er det vår 3 åring du skriver om??

Spent på svarene du får.Vi har en 3 åring som er helt lik...

Mannen min var sikker på at det var jeg som hadde skrevet innlegget......

[hidi, the scorpion]

Det verste du kan gjøre, er å gi han ekstra oppmerksomhet, det kan fort bli en ond sirkel...

Trassalderen kan være knalltøff, en prøvelse både for mor, barn og resten av familien.

Gi han ros, når han fortjener det, og ignorer dårlig oppførsel.

Ta en tomannsprat med gutten. Kanskje også kvalitetstid, bare dere to (eller far) og gjør noe hyggelig. Det er jo ikke særlig greit for dine to andre barn, at han er så vanskelig. Om du og din sønn finner på noe kjekt, så kan far finne på noe fint med de to andre...

Dårlig mor, er du ihvertfall ikke! Selvfølgelig blir man sint på en tverr, sur gutt. poenget er å forsøke å snu elendigheten.

Du kommer helt sikkert til å få andre flotte råd, så jeg ønsker deg masse lykke til!

[kizmiaz]

Hm....Er det vår 3 åring du skriver om??

Spent på svarene du får.Vi har en 3 åring som er helt lik...

Mannen min var sikker på at det var jeg som hadde skrevet innlegget......

He-he, det er jo en trøst å høre slikt, da.

Man begynner faktisk å tvile på seg selv som forelder av og til.Merker at jeg har dager hvor jeg nesten bare spekulerer på forholdet til han 3-åringen vår. Vi så gjerne gjøre alt det beste for ham, selvsagt. Og føler at jeg noen ganger liksom er "anstrengt" blid, rolig og overbærende med ham, enda det koker inni meg.

Må ikke glemme de to andre heller oppi dette.

Men tror kanskje, som hidi, skriver, at alene/kvalitetstid er nøkkelen.

Lykke til dere også, da:-)

[kizmiaz]

Det verste du kan gjøre, er å gi han ekstra oppmerksomhet, det kan fort bli en ond sirkel...

Trassalderen kan være knalltøff, en prøvelse både for mor, barn og resten av familien.

Gi han ros, når han fortjener det, og ignorer dårlig oppførsel.

Ta en tomannsprat med gutten. Kanskje også kvalitetstid, bare dere to (eller far) og gjør noe hyggelig. Det er jo ikke særlig greit for dine to andre barn, at han er så vanskelig. Om du og din sønn finner på noe kjekt, så kan far finne på noe fint med de to andre...

Dårlig mor, er du ihvertfall ikke! Selvfølgelig blir man sint på en tverr, sur gutt. poenget er å forsøke å snu elendigheten.

Du kommer helt sikkert til å få andre flotte råd, så jeg ønsker deg masse lykke til!

Tusen takk, svaret ditt er til stor hjelp.

Noen ganger tviler man på seg selv og tror man er alene. jeg grunner fælt på dette med forholdet til 3-åringen vår for tida, og møter hver nye dag med "anstrengt" påtatt blid og rolig holdning, mens jeg er nervøs og sint inni meg.

Huff, ja. Gidder iallfall ikke lese Jesper Juul sidene når vi har det slik, det er best å lese de når alt funker som det skal i heimen:-)

[hidi, the scorpion]

Tusen takk, svaret ditt er til stor hjelp.

Noen ganger tviler man på seg selv og tror man er alene. jeg grunner fælt på dette med forholdet til 3-åringen vår for tida, og møter hver nye dag med "anstrengt" påtatt blid og rolig holdning, mens jeg er nervøs og sint inni meg.

Huff, ja. Gidder iallfall ikke lese Jesper Juul sidene når vi har det slik, det er best å lese de når alt funker som det skal i heimen:-)

Helt enig! Men hvem har sagt at han vet alt? Teori er en ting, praksis noe helt annet!

Har tre barn selv, så jeg vet det meste om konflikter.... De er store nå, da, men 13-åringen og 16-åringen kan være alt annet enn venner....

Problemet er at det finnes ingen fasitsvar, barna er jo så forskjellige.

Er overbevist om at du kommer over kneika, de fleste gjør det!

*takkskjelov*

[skygge]

He-he, det er jo en trøst å høre slikt, da.

Man begynner faktisk å tvile på seg selv som forelder av og til.Merker at jeg har dager hvor jeg nesten bare spekulerer på forholdet til han 3-åringen vår. Vi så gjerne gjøre alt det beste for ham, selvsagt. Og føler at jeg noen ganger liksom er "anstrengt" blid, rolig og overbærende med ham, enda det koker inni meg.

Må ikke glemme de to andre heller oppi dette.

Men tror kanskje, som hidi, skriver, at alene/kvalitetstid er nøkkelen.

Lykke til dere også, da:-)

Ville bare støtte hidi's sitt svar.

Tror det er en god begynnelse

[Gjest morentilfire]

Åja, de perfekte mødre finnes nok mest på papiret, tror jeg.

Jeg vil bare si at det høres så fint ut at han har det godt i barnehagen. Da kan jo mye av den negative adferden skyldes tretthet. Noen unger tåler det dårligere enn andre. Min første ble ofte lagt hylende og våknet som en sol. Min yngste er ofte surmulende.Hun har vært mye syk, så vi har nok forsøkt å stryke henne mer med hårene.Hun har også et følsomt og åpent sinn, med de positive sidene det har. Så det er virkelig vanskelig å gi råd som skal passe på alle barn.

Men jeg vil absolutt råde deg til å overhøre de stygge ordene han sier til deg.Han forstår ikke innholdet - ennå. Men å slå, det forstår de på 3-4, så der ville jeg råde deg til å reagere.

Lykke til, hilsen

[Gjest prust]

Dette høres veldig ut som vår midterste, bare hun er nå blitt 5,5 år...

Hun ble storesøster da hun var 2 år og 9 mnd, og fra 3 års alderen og frem til nå, har vi hatt mye av det du beskriver. Det var nok på topp for omtrent et år siden, med frekke og sure kommentarer og ei uhøflig og sur jente - men også blid og kosete, når hun fant det for godt.

Sakte men sikkert utvikler hun seg i positiv retning. Vi er spente på skolestarten til høsten, mer spent enn med eldstemann som er to år eldre.

Jeg har hatt ekstra samtaler med avdelingsleder i barnehagen det siste året, slik at vi lettere kunne følge henne opp på de samme tingene. For eksempel være konsekvent på tilsnakk ved stygge ord til andre, og øve på å si fine ting til andre.

Lillesøster er som regel alltid til stede hjemme, og hun får liten tid alene og liten tid alene med oss foreldre. Jeg prøver å fokusere på henne, og gi henne positiv opmersomhet, men det holder ofte hardt når hun viser liten respons og utakknemlighet.

Men som sagt - hos oss var det verst da hun var rundt 4,5 år. Lykke til med deres gutt!

[Sybe]

Vår 3-åring var mye sur, sint og sutrete i laaaang tid. Jeg prøvde å være tålmodig, men til slutt sprakk jeg og ble sint. Da gråt hun veldig, og sa at jeg ikke måtte bli så sint. Hun klarte faktisk å få det til å høres ut som at fordi _jeg_ var så sint, var hun sint :-). Det hele var plutselig min skyld!

Det var masse krangling med storebroren, hun var sint når hun sto opp, sutrete når vi hentet henne i barnehagen og før middag.

Det var selvfølgelig mange ganger hun var blid og glad, hun var alltid blid og grei borte hos andre og i barnehagen, men det var mye sutring.

Plutselig en dag litt etter at hun fylte 4 år var det som om vi hadde fått en ny unge!!!

Nå er hun blid som en sol fra hun våkner! Koser og tuller og er verdens nydeligste hele tiden! Det er bare når hun er veldig trøtt at det er litt sutring, og det må jo være lov.

Så det er håp, her har det vart i tre-fire uker nå, og vi nyter hver dag og håper denne perioden vil vare veldig lenge.

[kizmiaz]

Vår 3-åring var mye sur, sint og sutrete i laaaang tid. Jeg prøvde å være tålmodig, men til slutt sprakk jeg og ble sint. Da gråt hun veldig, og sa at jeg ikke måtte bli så sint. Hun klarte faktisk å få det til å høres ut som at fordi _jeg_ var så sint, var hun sint :-). Det hele var plutselig min skyld!

Det var masse krangling med storebroren, hun var sint når hun sto opp, sutrete når vi hentet henne i barnehagen og før middag.

Det var selvfølgelig mange ganger hun var blid og glad, hun var alltid blid og grei borte hos andre og i barnehagen, men det var mye sutring.

Plutselig en dag litt etter at hun fylte 4 år var det som om vi hadde fått en ny unge!!!

Nå er hun blid som en sol fra hun våkner! Koser og tuller og er verdens nydeligste hele tiden! Det er bare når hun er veldig trøtt at det er litt sutring, og det må jo være lov.

Så det er håp, her har det vart i tre-fire uker nå, og vi nyter hver dag og håper denne perioden vil vare veldig lenge.

Hei, takk for fint innlegg. Det er greit å høre andres erfaringer på dette. det er særlig meg som mamma dette "går ut over", for jeg har mest med gutten å gjøre i daglig stell, mat, klær og vasking, legging osv.

:-)

[kizmiaz]

Dette høres veldig ut som vår midterste, bare hun er nå blitt 5,5 år...

Hun ble storesøster da hun var 2 år og 9 mnd, og fra 3 års alderen og frem til nå, har vi hatt mye av det du beskriver. Det var nok på topp for omtrent et år siden, med frekke og sure kommentarer og ei uhøflig og sur jente - men også blid og kosete, når hun fant det for godt.

Sakte men sikkert utvikler hun seg i positiv retning. Vi er spente på skolestarten til høsten, mer spent enn med eldstemann som er to år eldre.

Jeg har hatt ekstra samtaler med avdelingsleder i barnehagen det siste året, slik at vi lettere kunne følge henne opp på de samme tingene. For eksempel være konsekvent på tilsnakk ved stygge ord til andre, og øve på å si fine ting til andre.

Lillesøster er som regel alltid til stede hjemme, og hun får liten tid alene og liten tid alene med oss foreldre. Jeg prøver å fokusere på henne, og gi henne positiv opmersomhet, men det holder ofte hardt når hun viser liten respons og utakknemlighet.

Men som sagt - hos oss var det verst da hun var rundt 4,5 år. Lykke til med deres gutt!

Tusen takk!

Ja, vi får gi han litt mer tid. Det er uvant for jenta vår var ikke slik. Men gutter er gutter, det kan være at det er litt annerledes med gutter også.

:-)

[kizmiaz]

Åja, de perfekte mødre finnes nok mest på papiret, tror jeg.

Jeg vil bare si at det høres så fint ut at han har det godt i barnehagen. Da kan jo mye av den negative adferden skyldes tretthet. Noen unger tåler det dårligere enn andre. Min første ble ofte lagt hylende og våknet som en sol. Min yngste er ofte surmulende.Hun har vært mye syk, så vi har nok forsøkt å stryke henne mer med hårene.Hun har også et følsomt og åpent sinn, med de positive sidene det har. Så det er virkelig vanskelig å gi råd som skal passe på alle barn.

Men jeg vil absolutt råde deg til å overhøre de stygge ordene han sier til deg.Han forstår ikke innholdet - ennå. Men å slå, det forstår de på 3-4, så der ville jeg råde deg til å reagere.

Lykke til, hilsen

Takk for fint innlegg! Godt å høre hva andre mener.

:-)

[kizmiaz]

Ville bare støtte hidi's sitt svar.

Tror det er en god begynnelse

Takk for svar:-)

Det var fine innlegg her og det er godt å høre at andre har tilsvarende erfaringer. Og at det går over med alderen.

[Elis31]

Tusen takk, svaret ditt er til stor hjelp.

Noen ganger tviler man på seg selv og tror man er alene. jeg grunner fælt på dette med forholdet til 3-åringen vår for tida, og møter hver nye dag med "anstrengt" påtatt blid og rolig holdning, mens jeg er nervøs og sint inni meg.

Huff, ja. Gidder iallfall ikke lese Jesper Juul sidene når vi har det slik, det er best å lese de når alt funker som det skal i heimen:-)

Hei! Av og til kan det gi styrke å lese en bok om barneoppdragelse eller grensesetting. Nettopp fordi du blir mer sikrere, og barnet oppdager kanskje at det er en forandret stemning. Synes ikke det høres godt ut at du har en litt urolig følelse inni deg. Har også hørt psykolog si at f.eks at folk bestiller time, men når timen er der har problemet løst seg. Kankskje fordi man ubevist vet at man nærmer seg en løsning, og dermed løser det seg.

Bare et lite tips om at det ikke er så dumt å lese en bok;)

Ellers kan man jo prate med helsesøster, eller ringe den foreldretelefonen(bekymringstelefon for foreldre tror jeg den heter), selv om jeg synes de ofte overdriver litt at man skal bruke humor. Det er kanskje ikke det man er mest opplagt til når man er sliten og ringer dit.

Uansett lykke til. Det går seg sikkert til.